– Jeg håper damer har humor og at vi kan le av oss selv og velte oss i våre artigste mangfoldigheter, skriver Grethe Bøe i sitt svar til Elsa Kvamme. – Men jeg hadde også håpet på en forståelse for at det å drite ut sterke jenter hver gang de åpner munnen ikke er løsningen på mer eksistensielle savn.
– Jeg håper damer har humor og at vi kan le av oss selv og velte oss i våre artigste mangfoldigheter, skriver Grethe Bøe i sitt svar til Elsa Kvamme. – Men jeg hadde også håpet på en forståelse for at det å drite ut sterke jenter hver gang de åpner munnen ikke er løsningen på mer eksistensielle savn.
Jeg skrev ett lite kjærlighetsbrev til noen av våre fine, flinke filmmenn forleden, bare for å si at de ikke trenger å være redd for oss sterke damer – og WHAM en orkan løsnet!
Mennene er sure og vrede og kunne ikke ta mine hjertesukk til seg. Men jeg angrep jo ikke disse kloke herrer, ei heller ønsket jeg å diktere deres kunstneriske valg. Jeg bare lurte litt på hvor de fæle damene i filmene deres var, så jeg kunne grisebanke dem. Det var alt.
Mitt lille kjærlighetsbrev rørte ved noe der ute, mailen min er full av meldinger hver dag. Jeg hadde tenkt at noen få filmkollegaer ville lese brevet og flire litt for så å bla videre. Det var aldri ment som brannfakkel.
De som skriver til meg har vært meget støttende: Heia! Heia! You go girl og ENDELIG NOEN SOM TØR STÅ OPP MOT DISSE MANNSJÅVINISTENE, STÅ PÅ! Og så videre. Hvilket jo har vært fint og inspirerende. Artig nok fikk jeg en henvendelse i går som matcher Elsa Kvammes innlegg (Har kvinner humor?).
En kvinne, Johanne, skrev at hun savnet norske antiheltinner på film! Altså ikke bare sterke, ”ballkicking” superheltinner som jeg digger. Johanne etterlyste riktig ufyselige kjerringer som helter. Selvfølgelig! Det er jo enda bedre enn Angelina Jolie og andre uoppnåelige heltinner – som får både kvinner og menn til å føle seg helt utilstrekkelige. Hva om vi kunne skape en kvinnelig Varg Veum!
Jeg er 100 prosent for at vi får en vill og frodig flora av menn og kvinnekarakterer opp på filmduken. Mitt brev til de edle herrer var skrevet i frustrasjon over at i den grad kvinner får egne replikker i norske filmer, så er det for å illustrere at damer helst bør holde kjeft. Min våteste filmdrøm er nå historien om en riktig feit, sur, rynkete, grinebitersk og rar dame som heltinne!
Se for deg følgende pitch:
En alkoholisert, middelaldrende lett ”sleazy” dame med havarerte ekteskap og unger hun aldri har skjønt noe av bak seg. Hun jobber litt som privatetterforsker for å tjente til Toro posesuppe og sprit, samt litt for å tilfredstille sine voyeuristiskee tendenser. Stort sett går jobben ut på å dokumentere utroskap og oppklare småtyveri. Så rystes den lille nordvestlanske byen hvor hun jobber av en serie mord på unge vakre menn. De unge vakre mennene er funnet nakne og seksuelt misbrukt, deretter drept på bestialsk vis. Det viser seg at en sekt av eldre ekle damer voldtar unge menn i bygda. Vår feite, sure og rare dame løser mysteriet med litt hjelp fra sin unge pene og ja … mannlige assistent, som er hemmelig forelsket i henne. Han pines idet vår herjede gamle venninne får seg ett ligg med en av de unge vakre adonisaktige vitnene i saken underveis. Hun har draget, gamla, sitt uheldige ytre til tross! Føljetong følger.
Eller:
Ung, misantropisk kvinne vandrer måpende og lett ironisk rundt i en verden, tett befolket av overfladiske, plaprende teite menn som bare tenker på seg selv og ikke bryr seg om henne. De har bra sex, men ellers er gutta irriterende. Så beslutter hun seg for å sette seg på en rakett formet som en kjempe fallos og flyr til himmelen hvor alle menn er deilige, muskuløse og service-villige.
Fy søren så kult det hadde vært med masse sånne damer på film. Kvinner som med valker og kviser, tynt hår og fandenivoldsk framtoning ordner opp eller feiler alt ettersom. De står der like fullt og freidig som hovedpersoner i sine egne liv. De er ikke endimensjonale karikaturer, kliss lik alle andre karikaturer som er kastet inn i historien for å underbygge mannens prosjekt og underminere sterke damers eksistensberettigelse
Jeg håper inderlig damer har humor, Elsa, og at vi kan le av oss selv og velte oss i våre ekleste og artigste mangfoldigheter. Mitt brev til Loe med flere handlet om noe helt annet. Det handlet om sterke kvinner som evige syndebukker for og symptombærere av et overfladisk omsorgsløst samfunn. Senest i sommer hadde vi først en artikkelserie hvor en ordførerkandidat (Frp) gikk ut og oppfordret norske menn til å dra til Thailand for å finne seg dame. Dette fordi norske kvinner var så egoistiske, seksuelt frigjorte, karrierefikserte, omsorgsløse og mannhaftige.
I Tatt av kvinnen nøyde den betuttede antihelten seg med å dra til Frankrike for å finne sin lille lerkefugl.
Like etter denne debatten kom de hjemmeværende rederfruene med sitt angrep på kvinner som både har barn og jobber. Betegnende nok framsto også disse bemidlede som omsorgens fyrtårn i vårt iskalde kvinnefrigjorte samfunn omkranset av hjelpsomme asiatiske kvinner som vasker, steller barna etc.
Utsettes yrkesmenn for slik hets?
Jeg har forsøkt, uten særlig hell er jeg redd, å få frem at jeg kan identifisere meg med Trond Fausas karakter i begge disse filmene. Den hjelpeløse kjærlighetssøkende antihelt som virrer rundt alene i et egofiksert, overfladisk og evig plaprende samfunn. Jeg er bare ikke enig i at det er sterke kvinner som skal stå som den evige eksponent for denne dystopi. Egofikserte, selvhevdende karrieremenn er like ansvarlige synes nå jeg.
Jeg er fullt klar over at mennene bak disse filmene ikke mente det sånn, de lever nok i lykkelig uvisshet om at de er med på å sementere denne karikaturen av kvinner i vår kollektive bevissthet. Jeg hadde i mitt stille sinn håpet på en forståelse for at det å drite ut sterke jenter hver gang de åpner munnen ikke er løsningen på mer eksistensielle savn.
Humor som virkemiddel er jeg for uansett. Jeg er litt flau, for jeg prøvde meg på ironi i mitt kjærlighetsbrev og jeg konstaterer at jeg falt flat som en padde. Gutta er fornærmet og Elsa Kvamme er redd jeg mangler humor. Man skal passe seg for å skrive små kjærlighetsbrev i disse dager.
Grethe Bøe er filmregissør og debuterer med langfilmen «Titanics ti liv» i november.
– Jeg håper damer har humor og at vi kan le av oss selv og velte oss i våre artigste mangfoldigheter, skriver Grethe Bøe i sitt svar til Elsa Kvamme. – Men jeg hadde også håpet på en forståelse for at det å drite ut sterke jenter hver gang de åpner munnen ikke er løsningen på mer eksistensielle savn.
– Jeg håper damer har humor og at vi kan le av oss selv og velte oss i våre artigste mangfoldigheter, skriver Grethe Bøe i sitt svar til Elsa Kvamme. – Men jeg hadde også håpet på en forståelse for at det å drite ut sterke jenter hver gang de åpner munnen ikke er løsningen på mer eksistensielle savn.
Jeg skrev ett lite kjærlighetsbrev til noen av våre fine, flinke filmmenn forleden, bare for å si at de ikke trenger å være redd for oss sterke damer – og WHAM en orkan løsnet!
Mennene er sure og vrede og kunne ikke ta mine hjertesukk til seg. Men jeg angrep jo ikke disse kloke herrer, ei heller ønsket jeg å diktere deres kunstneriske valg. Jeg bare lurte litt på hvor de fæle damene i filmene deres var, så jeg kunne grisebanke dem. Det var alt.
Mitt lille kjærlighetsbrev rørte ved noe der ute, mailen min er full av meldinger hver dag. Jeg hadde tenkt at noen få filmkollegaer ville lese brevet og flire litt for så å bla videre. Det var aldri ment som brannfakkel.
De som skriver til meg har vært meget støttende: Heia! Heia! You go girl og ENDELIG NOEN SOM TØR STÅ OPP MOT DISSE MANNSJÅVINISTENE, STÅ PÅ! Og så videre. Hvilket jo har vært fint og inspirerende. Artig nok fikk jeg en henvendelse i går som matcher Elsa Kvammes innlegg (Har kvinner humor?).
En kvinne, Johanne, skrev at hun savnet norske antiheltinner på film! Altså ikke bare sterke, ”ballkicking” superheltinner som jeg digger. Johanne etterlyste riktig ufyselige kjerringer som helter. Selvfølgelig! Det er jo enda bedre enn Angelina Jolie og andre uoppnåelige heltinner – som får både kvinner og menn til å føle seg helt utilstrekkelige. Hva om vi kunne skape en kvinnelig Varg Veum!
Jeg er 100 prosent for at vi får en vill og frodig flora av menn og kvinnekarakterer opp på filmduken. Mitt brev til de edle herrer var skrevet i frustrasjon over at i den grad kvinner får egne replikker i norske filmer, så er det for å illustrere at damer helst bør holde kjeft. Min våteste filmdrøm er nå historien om en riktig feit, sur, rynkete, grinebitersk og rar dame som heltinne!
Se for deg følgende pitch:
En alkoholisert, middelaldrende lett ”sleazy” dame med havarerte ekteskap og unger hun aldri har skjønt noe av bak seg. Hun jobber litt som privatetterforsker for å tjente til Toro posesuppe og sprit, samt litt for å tilfredstille sine voyeuristiskee tendenser. Stort sett går jobben ut på å dokumentere utroskap og oppklare småtyveri. Så rystes den lille nordvestlanske byen hvor hun jobber av en serie mord på unge vakre menn. De unge vakre mennene er funnet nakne og seksuelt misbrukt, deretter drept på bestialsk vis. Det viser seg at en sekt av eldre ekle damer voldtar unge menn i bygda. Vår feite, sure og rare dame løser mysteriet med litt hjelp fra sin unge pene og ja … mannlige assistent, som er hemmelig forelsket i henne. Han pines idet vår herjede gamle venninne får seg ett ligg med en av de unge vakre adonisaktige vitnene i saken underveis. Hun har draget, gamla, sitt uheldige ytre til tross! Føljetong følger.
Eller:
Ung, misantropisk kvinne vandrer måpende og lett ironisk rundt i en verden, tett befolket av overfladiske, plaprende teite menn som bare tenker på seg selv og ikke bryr seg om henne. De har bra sex, men ellers er gutta irriterende. Så beslutter hun seg for å sette seg på en rakett formet som en kjempe fallos og flyr til himmelen hvor alle menn er deilige, muskuløse og service-villige.
Fy søren så kult det hadde vært med masse sånne damer på film. Kvinner som med valker og kviser, tynt hår og fandenivoldsk framtoning ordner opp eller feiler alt ettersom. De står der like fullt og freidig som hovedpersoner i sine egne liv. De er ikke endimensjonale karikaturer, kliss lik alle andre karikaturer som er kastet inn i historien for å underbygge mannens prosjekt og underminere sterke damers eksistensberettigelse
Jeg håper inderlig damer har humor, Elsa, og at vi kan le av oss selv og velte oss i våre ekleste og artigste mangfoldigheter. Mitt brev til Loe med flere handlet om noe helt annet. Det handlet om sterke kvinner som evige syndebukker for og symptombærere av et overfladisk omsorgsløst samfunn. Senest i sommer hadde vi først en artikkelserie hvor en ordførerkandidat (Frp) gikk ut og oppfordret norske menn til å dra til Thailand for å finne seg dame. Dette fordi norske kvinner var så egoistiske, seksuelt frigjorte, karrierefikserte, omsorgsløse og mannhaftige.
I Tatt av kvinnen nøyde den betuttede antihelten seg med å dra til Frankrike for å finne sin lille lerkefugl.
Like etter denne debatten kom de hjemmeværende rederfruene med sitt angrep på kvinner som både har barn og jobber. Betegnende nok framsto også disse bemidlede som omsorgens fyrtårn i vårt iskalde kvinnefrigjorte samfunn omkranset av hjelpsomme asiatiske kvinner som vasker, steller barna etc.
Utsettes yrkesmenn for slik hets?
Jeg har forsøkt, uten særlig hell er jeg redd, å få frem at jeg kan identifisere meg med Trond Fausas karakter i begge disse filmene. Den hjelpeløse kjærlighetssøkende antihelt som virrer rundt alene i et egofiksert, overfladisk og evig plaprende samfunn. Jeg er bare ikke enig i at det er sterke kvinner som skal stå som den evige eksponent for denne dystopi. Egofikserte, selvhevdende karrieremenn er like ansvarlige synes nå jeg.
Jeg er fullt klar over at mennene bak disse filmene ikke mente det sånn, de lever nok i lykkelig uvisshet om at de er med på å sementere denne karikaturen av kvinner i vår kollektive bevissthet. Jeg hadde i mitt stille sinn håpet på en forståelse for at det å drite ut sterke jenter hver gang de åpner munnen ikke er løsningen på mer eksistensielle savn.
Humor som virkemiddel er jeg for uansett. Jeg er litt flau, for jeg prøvde meg på ironi i mitt kjærlighetsbrev og jeg konstaterer at jeg falt flat som en padde. Gutta er fornærmet og Elsa Kvamme er redd jeg mangler humor. Man skal passe seg for å skrive små kjærlighetsbrev i disse dager.
Grethe Bøe er filmregissør og debuterer med langfilmen «Titanics ti liv» i november.
