Norske dokumentarfilmer står i kø for å komme på det store lerret, selv om besøkstallene ofte er ti ganger høyere på tv. Hvorfor vil alle dokumentarfilmskapere ha filmene sine opp på kino?

Denne våren kan kinopublikummet se en rekke norske dokumentarfilmer på det store lerret. Jenter, USA mot Al-Arian, Smaken av hund, Pornostjerne?, On a tightrope, Natural Born Star, Mann kvinne kaffe er prosjekter som enten er å finne på kino allerede eller som med stor sannsynlighet vil bli det. Under Norsk filmfonds seminar ”Hva er dokumentarfilm?” i høst ble det nærmest definert som et problem at så mange norske dokumentarister først og fremst ønsker kinovisning av filmene sine. Hva er det egentlig som gjør at kino er så attraktivt for dokumentaristene som visningsmedium, når potensialet for å tiltrekke seere er så mye større på tv?

Regissør John Sullivan har verdenspremiere på sin dokumentarfilm Pornostjerne? under festivalen Eurodok i Oslo neste uke. Han jobber for tiden med å få filmen satt opp på kino.

− Jeg ønsker å ha filmen på kino fordi materialet er såpass krevende og trenger tid. Det som er unikt med kinomørket, er at når man har klart å drive publikum inn i kinoen, er det et resultat av et bevisst valg hos publikum. Kinopublikummet forholder seg annerledes og mer seriøst til filmen, enn tv-publikummet, som gjerne går til og fra og gjør andre ting ved siden av, mener han.

Sullivan framhever dessuten at 50-minuttersformatet på tv er problematisk kort for denne filmen.

− De hele og halve timene på tv er ofte ugreit for dokumentarfilm når det gjelder å bygge opp en dramaturgisk utvikling. Jeg har arbeidet med filmen i nesten to år, og trenger mer tid til å fortelle denne historien – da er kino det beste og egentlig det eneste alternativet. Pornostjerne? er tidvis en svært ubehagelig film på 84 minutter, og en kortere TV-versjon vil bare virke ødeleggende og ikke yte tematikken rettferdighet, mener han.

Fredrik Pryser er produsent på Natural Born Star, som har planlagt kinopremiere etter sommeren. Arbeidet med å få kinodistribusjon er i full gang, og filmen skal også på TV2 i en 52-minutters versjon. Pryser mener at det er avgjørende at en dokumentar er filmatisk for at den bør vises på kino.

– Jeg ser ikke på denne filmen som en journalistisk dokumentar, men som en film, og jobber dermed med materialet som film. Det er ikke sånn at alle filmer bør på kino, det må være en filmatisk grunn til at filmen skal få stort lerret, lyd i surround og så videre. Man må spørre seg, vil folk betale 80 kroner for en billett, sette seg ned med popcorn på fanget og få en opplevelse? Har man det i materialet sitt? Jeg tror opplevelse er stikkordet. Å ha et dokument er ikke nok. Vi jobber også med et annet prosjekt nå, en tv-dokumentar om våpenindustri, og ville aldri tenkt på å ha den på kino. Det er ikke alltid samfunnsaktuelle og tidsaktuelle filmer vil gjøre det bra som kinofilmer, mener Pryser.

Jan Dalchow, produsent på USA mot Al-Arian, mener derimot at kinovisning er optimalt for å få oppmerksomhet rundt en dokumentarfilms agenda.

– Min hovedmotivasjon for å få dokumentarer opp på kino er at kinofilmer får enormt mye større oppmerksomhet i media. En kinofilm blir tatt seriøst overalt på en helt annen måte, og det er et stort poeng for meg, uavhengig av hvor mange som faktisk ser filmen. Som dokumentarist er jeg vel så opptatt av saken filmen handler om, og kinovisning blir et verktøy i så måte. Denne gangen handler det for meg om å sette fokus på ytringsfrihet og rettssikkerhet gjennom Sami Al-Arians historie. Hvis kinovisningen kan få 1.5 millioner seere på Skavlan til å høre om saken, er det vel så viktig for meg. Hadde USA mot Al-Arian kun vært tv-film, ville den ikke fått den samme oppmerksomheten, mener Dalchow.

Han framhever også kinoformatets lengde som vesentlig.

– Kinofilmen gir oss også bedre muligheter utenfor Norge for å nå et større publikum, blant annet gjennom deltagelse på festivaler som ofte vil prioritere en feature-lengde dokumentar på 35mm fremfor kortere filmer på video. Med kinofilm kan en også tillate seg en lengre film. Jeg tror at en lenger film tillater en å dvele mer, det gir rom for ro og de pausene som gjør at ting synker inn. Man kan bruke et annet filmspråk enn det dundrende tempo som de 50 minuttene på tv til tider krever. For oss ble det naturlig å tenke kino, da vi så at vi fikk så godt materiale at filmen ville tåle lengden. Jeg vil ikke presse en film på kino for enhver pris. Og hvis motivet for å komme på kino hadde vært økonomisk, ville jeg blitt fryktelig skuffet. Vårt største publikum vil vi uansett nå gjennom tv. For det er jo ikke snakk om kino fremfor tv. Blir det kino, blir det også tv. Med unntak av Smaken av hund har vel aldri kinovisninger vært et alternativ til tv-visninger, men et tillegg, sier Dalchow.

Med Smaken av hund oppstår altså den omvendte situasjonen. Regissørene og produsentene Jon Martin Førland og Are Syvertsen ville vise filmen på tv, og hadde også en avtale med TV2 i boks. Som kjent ble tv-visningen aldri noe av ettersom kanalen trakk seg, og filmen har nå kinopremiere i morgen.

– Vi er ikke så opptatt av hvor den vises som at den vises. Det er mye snobberi rundt dette med kino eller tv. Vårt poeng med filmen var å skape debatt om et viktig tema. Men det er unektelig ekstra spennende at Filmfondet gikk inn med støtte til kinovisning og at vi fikk distribusjon gjennom Exposed. Nå har 18 kinoer sagt at de vil vise filmen. Det er fantastisk for en sånn type dokumentar, mener Jon Martin Førland.

– Utgangspunktet vårt var å lage den filmen vi ville lage, og takket være støtten fra Fritt Ord kunne vi det. Det er der dokumentarfilm burde være. Vi kunne lage en utilslørt subjektiv dokumentar som vi står for, uavhengig av visningssted. Filmen har også fått et liv utenfor kinoen, den brukes mye til visning i organisasjoner, hos forhandlere og så videre, og har fått mye oppmerksomhet i ulik lokalpresse.

Foto: Smaken av hund