I ukens film fra Filmarkivet lar dramatiker og regissør David Mamet de korrupte triumfere side om side med de uskyldsrene i en nesten dement komedie. Som vanlig leker den suverene manipulatoren Mamet med oss.

Den amerikanske dramatikeren/filmskaperen David Mamet skriver ikke filmdialog i noen tradisjonell forstand: Replikkene faller aldri helt som forventet og biter seg ofte i halen ved en nesten amputert ironi. En film av Mamet som skildrer Hollywoods møte med småby-Amerika, forvandler seg derfor fort til en film om Mamets metode – som man enten misliker eller har glede av. Undertegnede tilhører vanligvis siste kategorien, og selv om jeg iblant humret over den demente humoren som preger denne oppjagede komedien, satt jeg til slutt igjen med en følelse av å ha blitt ført bak lyset. Men også det er en mametsk spesialitet: Å bevisst unndra seg klarhet og for en hver pris ikke innfri våre forventinger.

Regissør Walt Price (William H. Macy) og hans filmteam ankommer en idylliske småby i Vermont, etter å ha blitt kjeppjaget fra nabostaten, angivelig fordi filmens mannlige stjerne (Alec Baldwin) har hatt sex med en fjortenåring. På befaring kommer de over lokalsamfunnets store stolthet, en fredet brannstasjon, som synes å være perfekt for filmens elskovsscene. Men for å gjennomføre tagningene, må de først knuse bygningens fremste attraksjon, et stort glassvindu. Mens filmteamet får stadig større interne problemer, oppdager lokalbefolkningen ved å lese Varietys box office-lister at her er det penger å hente. Det er manusforfatteren (Philip Seymour Hoffmann) som representerer den kunstneriske «uskylden» i filmen. Han er det klassiske offeret som har gått til sengs med Hollywood: En prisbelønt østkystdramatiker som har valfartet til Hollywood for pengene, men som opplever at manusets integritet blir filleristet i forkant av innspillingen. Han allierer seg derfor med den lokale bokhandlersken (Rebecca Pidgeon), som er legemliggjøringen av den uskylden som filmen nå har mistet.

Dette sammenstøtet mellom det «uskyldige» småby-Amerika og kyniske «players» fra Hollywood er ikke spesielt originalt, men Mamet unngår takk og pris å moralisere. Vi ler av småbyens storøyde møte med Hollywood, ikke fordi lokalbefolkningen er naiv, men fordi filmen kan by på ganske pussige typer som på overraskende måter finner ut av hvordan de kan få ta del i «glamouren».

Småbyens borgermester har Mamet kalt George Bailey – som også er navnet på hovedpersonen i Frank Capras klassiske Its wonderful Life (1943). Om det er en ironisk gest, eller en hyllest, er ikke godt å si. Mamets småby-Amerika er på mange måter antitesen til Capras sentimentale sutring over tapet av Amerikas «uskyld». Mens Capras rollefigurer var for gode til å være sanne, er rollefigurene her for sanne til å være gode – i hvert fall i en mametsk forstand.

Sarah Jessica Parker Parker har selvtillit nok i denne filmen til å ironisere over sin stjernestatus og sin forfengelighet. Hun gjør seg sårbar som aldri før – og intet virker mer attraktivt på publikum. «Am I really horsefaced,» spør hun sårt i filmen, vel vitende om at deler av publikum faktisk deler denne vurderingen fra den ondsinnede produsenten.

Parker og Alec Baldwin skyves imidlertid gradvis ut i bakgrunnen til fordel for de to hovedrollene, den frusterte manusforfatteren og den lokale bokhandlersken. Seymour Hoffman fortsetter å imponere, også denne gangen i en begrenset rolle som han tilfører uante dimensjoner. Rebecca Pidgeon fremtrer her med like naturlig gratie og uutgrunnelighet som i Mamets forrige film, Spanish Prisoner. I ene øyeblikket fremstår hun som aggressiv og oppvakt på en skrudd måte, og du lurer på hva som blir det neste hun kan finne på. I neste øyeblikk er hun så uskyldsren at det grenser til ironi – og du vet ikke lenger hva du skal tro. Hun er uansett en effektfull motvekt til Hoffmans rådville figur. Når hun så loser ham gjennom det kaotiske spillet mot slutten, ved å råde ham til å velge «sannheten», blir filmen vel capraesk i sin sødme. Men Mamet lar seg takk og lov ikke rive fullstendig med, og lar de korrupte triumfere side om side med de rene og ubesudlede.

Se filmen hos Filmarkivet.no: STATE AND MAIN

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet