Kulturminister Trond Giske vil innen 2009 doble kvinneandelen i nøkkelposisjonene i norsk film. ”Tallenes tale” synes å ha gjort utslaget. Samtidig lover Stein Slyngstad i Filmfondet å finne ut hvorfor det er så få kvinner i søknadsbunkene.

Denne uka leverte Kulturmeglerne den bransjebestilte kvantitative rapporten ”Tallenes tale”, som viser at mellom 2001-2005 var knapt én av fem nøkkelpersoner – regissør, produsent eller manuskriptforfatter – kvinner. Kun 35 av filmenes 191 nøkkelpersoner var kvinner i perioden. Av 399 300 000 kroner delt ut ble hele 82 prosent gitt til menn og kun 18 prosent gitt til kvinner. Anne Berentsen og Svanhild Sørensen har utarbeidet rapporten, som Berentsen kaller ”en ren kvantitativ undersøkelse”. Rapporten angir ikke mulige årsakssammenhenger, men utover vinteren og våren vil disse tallene, sammen med Rambøll- og ECON-rapporten, være grunnlag for diskusjoner om hvordan den norske filmpolitikken skal se ut.

Debatten startet allerede ved fremleggelsen av rapporten, der kultur- og kirkeminister Trond Giske, barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem, Norske filmregissørers Nina Grünfeld og Norsk filmfonds Stein Slyngstad deltok i en paneldebatt. Og politikerne synes villige til å bidra til en endring av dagens situasjon.
Bekkemellom undret seg – ”er filmbransjen like konservativ som det private næringsliv?” – og Giske mente ”det er negativt at vi bare utnytter halvparten av potensialet” og at ”det trengs noen tøffere grep”. Grünfeld mener man enten må sette en målsetting om en viss andel kvinner innen et gitt tidsrom eller at det må innføres kvoteordninger, med 40 prosents minoritetsrepresentasjon, så snart som mulig. Hun tror ikke bransjen alene kan ordne opp, og er mer enn enig i Bekkemellem i at filmbransjen er konservativ.

– Bransjen er så konservativ. Og det er ikke bare menn som velger menn. Kvinner velger også menn. I strukturer med veldig mange hindre faller kvinner fra. Og alle disse strukturelle hindrene tror jeg ikke bransjen kan ordne selv. Jeg mener vi må ha en målsetting, sa Grünfeld.
Slyngstad mener rapporten viser nedslående tall, og sier at ”vi har visst at noe er galt”.

– Nå er vi ferdig med tallene, og nå er det viktig å gjøre noe. Vi må sette oss ned og se om det er konkrete tiltak som kan gjøres, gjennom målformuleringer eller annen virkemiddelbruk. Det er en underrepresentasjon av kvinner i søknadsbunken vår – og vi må finne ut hvorfor kvinner faller av på veien fra filmutviklingen. Vi bør diskutere kvoteringsordninger, men vi må nok innse at dette kommer til å ta litt tid, sier han.

Bekkemellem tror også kvoteordninger kan være veien å gå.

– Tida er overmoden for at vi må gi kvinner muligheten til å få nøkkelposisjoner innen film. Det er en viktig makt i forhold til hvordan vårt samfunn skal se ut, sier hun.

Giske mener ”det bør settes en tidsfrist”, og til Aftenposten lover han langt på vei at man både innen dokumentar- og fiksjonsfilm skal ”opp på minst 40 prosent kvinner senest innen utgangen av denne stortingsperioden”.

– At kvinnelige produsenter er dårligere representert enn i bispekollegiet er underlig. Og kulturfeltet er ikke noe fredet område for de samme likestillingskravene som i resten av samfunnet, sier han.

Rapportens funn er basert på tall fra Norsk filmfond (2001-2005), Norsk filmutvikling (2001-2004) og Den norske filmskolen (1997-2008):

•Kvinner er underrepresentert: Gjennomgående 20 prosent kvinner mot 80 prosent menn.

•Stabilitet: Det ses egentlig ingen tydelig trend i noen retning.

•Kvinner kommer generelt noe bedre ut når det gjelder dokumentarfilm.

•Kvinner og menn er like godt representert i den offentlige filmutdanningen.

•Menn er involvert i samtlige av spillefilmene produsert i perioden, i én eller flere nøkkelposisjoner.

•56 prosent av støtten er gitt til spillefilmer med menn i samtlige nøkkelposisjoner. Ingen støtte er gitt til filmer med kvinner i alle nøkkelposisjoner.

•Én dokumentarfilm har kvinne i alle nøkkelposisjoner i perioden.

•Ingen kvinner i nøkkelpersoner i dokumentarfilmer som fikk støtte i 2005