Kanon-prisen og Amanda-prisen bør kunne leve side om side, mener filmbransjen. Men det er fortsatt et åpent spørsmål om Kanon-prisen vil bli den bransjeprisen man lenge har ønsket seg.

Tidenes første Kosmorama filmfestival er nettopp avsluttet i Trondheim, med «Factotum» (foto) som norsk åpningsfilm, og i Haugesund mobiliseres det rundt Amanda-prisen. – Nå er det like før vi får inflasjon i filmpriser, sa Per Haddal ifølge Haugesunds Avis 17. april. Avisen varsler at festivalen i Haugesund vil samle kreftene for å gi Amanda mer slagkraft. Er Kosmorama og filmprisen Kanon en trussel mot den etablerte norske filmfestivalen i sildebyen?

– Det gjenstår å se om dette fører til skjerpet konkurranse, mener Ragna Lindboe, norske Filmregissørers representant under festivalen i Trondheim. – Nå må først Haugesund svare på dette. Jeg er begeistret for Haugesund som festival, og håper ikke resultatet etter hvert blir to litt reduserte festivaler, i så fall ønsker ikke jeg to bransjefestivaler. Jeg håper at prisutdelingene utvikler seg i hver sin retning, sånn at vi kan beholde begge. Da er det viktig at de er ulike.

– Det er rom for begge festivalene, mener Leif Holst Jensen, generalsekretær i Produsentforeningen. –Vi har hatt diskusjonen i Produsentforeningen om det er for mange festivaler, men vi mener at det skjer såpass mye i norsk filmbransje at det er bra med den oppmerksomheten festivalene gir. Og Trondheim er en så stor by at det er fint med et filmarrangement der.

Begge understreker at Kosmorama var en svært vellykket festival.

– Jeg setter pris på oppriktig entusiasme, og det var det masse av under Kosmorama. Både fra arrangører og frivillige, sier Ragna Lindboe. – Spesielt godt likte jeg at dette var en festival der publikum og bransje møttes. Dette hadde Kosmorama formulert på forhånd, og jeg trodde det ville bli et vanskelig konsept, men det fungerte. Festivalen hadde seminarer åpne for både publikum og bransje – plutselig fantes der fora hvor man fikk møte de spesielt filminteresserte, entusiastiske filmnerder som kom med sine innspill. Det var i det hele tatt en upretensiøs bransjeholdning gjennom hele festivalen.

– Det som er særegent for Kosmorama er teknologiperspektivet, mener Leif Holst Jensen.
– Samarbeidet med NTNU, fokuset på framvisningsteknikker og så videre. Festivalen var imponerende gjennomført til å være første gang. Det var en lovende debut, og spørsmålet nå er om den klarer å følge opp, for eksempel i forhold til publikumstilstrømning. Festivalen bør få flere norske filmer inn. Men det er ikke mange filmer som slippes på denne tiden på året – der har Haugesund en stor fordel med tidspunktet.

Holst Jensen framhever det som særlig positivt at fagprisen Kanon deles ut på grunnlag av bransjeorganisasjonenes mening.
– Det er ingen tvil om at det var positive tilbakemeldinger på at bransjens egne medlemmer hadde stemt fram vinnerne. Men jeg vil ikke si at prisen dermed henger høyere enn Amanda. Vi må også sørge for at Amanda opprettholder og øker sin status. For å klare det må vi være klare på hva det er Haugesund står for, mener han.

Ragna Lindboe er imidlertid mer avventende til dette aspektet ved prisutdelingen i Trondheim.
– Det var en relativt liten prosent av forbundsmedlemmene som stemte, og det er ikke alle som er med i noe forbund heller, konstaterer hun. – Dette er i startgropen, og det gjenstår å se hvor stor effekt dette får, det blir spennende å se hvorvidt bransjen opplever Kanon som en pris de spesielt har utdelt.

ÅRETS KANONPRISER:

Beste regi: Hans Petter Moland for «The Beautiful Country»

Beste manus: Aksel Hennie for «UNO»

Beste klipp: Einar Egeland for «Hawaii, Oslo»

Beste foto: John Andreas Andersen for «UNO»

Beste hovedrolleinnehaver (uavhengig av kjønn): Aksel Hennie for «UNO»

Beste birolle (uavhengig av kjønn): Stig Henrik Hoff for «Hawaii, Oslo»

Beste produksjon: Jørgen Storm Rosenberg for «UNO»

Beste film 2004, stemt frem i samarbeid med Adresseavisen: «UNO»

HOVEDPRISEN
Tolv internasjonale langfilmer var nominert av Kosmoramas fire kuratorer; Ola Lund Renolen, Sindre Kartvedt, Eli Gjerde og Yngve Sæther. De nominerte filmene kjempet om hovedprisen på 75.000 kr i distribusjonsstøtte. Juryen bestod av juryleder Karin Julsrud (med dobbeltstemme), Erik Poppe, Gaute Hesthagen og Iram Haq.

Hovedprisen gikk til:

«Andejakt» av regissør Fernando Eimbcke, Mexico.

Juryens begrunnelse:
”Den filmen som vinner vår pris er en dristig film der regissøren bruker få grep på en sterk og virkningsfull måte. Filmen er underfortalt, den greier å skape en fremdrift og nysgjerrighet ved å holde igjen på historien. Den er uhyre stilsikker i både billedbruk, lyd og timing.
Vår film har overraskende vendepunkter og er ikke minst særdeles underholdende, med en mix av dead-pan humor og underliggende seriøsitet i sitt innhold. Den kan også skilte med vanvittig bra skuespillerprestasjoner fra unge amatører i bærende roller. Dristig bare det. Filmen som vinner hovedjuryens pris er naken og leken, i seg selv en deilig kombinasjon. Vår pris skal være en hylles til kinoopplevelsen og en debuterende regissør. ”

DEBUTANTPRISEN
12 filmer ble vist i Debutant-kategorien og var nominert til prisen på 75.000 kr. Prisen deles mellom regissør og produsent. Juryen bestod av Edvard N. Rønning, Line Sandsmark og Eric Vogel.

Debutantprisen gikk til:

«Thumbsucker» av regissør Mike Mills, USA

Juryens begrunnelse:

”Vinnerfilmen portretterer en familie gjennom en vanskelig periode, hvor hovedpersonen – i all sin annerledeshet – riper opp i alt som er gæernt under overflaten. Hans personlige reise tvinger alle i hans nærvær til å ta et oppgjør med seg selv. Filmen utmerker seg spesielt på dette punkt: Vi mister aldri syn av vår hovedkarakter, men filmen mestrer samtidig noe få filmer klarer – nemlig å gi rom for, samt ta oss med på, mange individuelle reiser samtidig.
Filmen er stilsikkert gjennomført, og med et sylskarpt manus og millimeterregi gjør den oss kjent med et lite miljø som kommenterer den verden vi lever i. Filmen taler både til hjertet og hjernen, og inviterer til forløsende latter midt oppe i all elendigheten.
Som andre sterke filmer i programmet, handler vinnerfilmen også om en utstøtt, og overbeviser oss om at motbøren man møter for å finne aksept er verdt det. For til slutt handler filmen om å lære å akseptere seg selv. Når alle tilbyr deg mange råd og mye dop i et forsøk på å gjøre deg akseptabel er det noen ganger viktig å kunne vise dem fingeren. Eller i dette tilfelle: (alle stikker tommelen i munnen) tommelen. Prisen deles av manusforfatter og regissør Mike Mills, og produsentene Anthony Bregman, og Bob Stephenson.”