Obama-effekt i filmen?

26. januar 2009 av Kjetil Lismoen

Historien om Barack Obamas vei mot Det hvite hus er blitt beskrevet som en slags «birth of cool» i amerikansk politikk som gjenoppvekker noe av glamouren fra Kennedy-æraen.

Før innsettelsesseremonien ble det en yndet sport i pressen å lage lister over "visjonære" filmer der mørkhudete amerikanske presidenter figurerer. Det er ingen hemmelighet at Spike Lees Do the right thing var den filmen Obama og Michelle så sammen på sin første date (selv om det under valgkampen ble dysset kraftig ned av redsel for at Obama skulle framstå som "svart og sint"). Og Hollywood-notabiliteter har vært så iherdige støttespillere at Obama på et tidspunkt i valgkampen måtte distansere seg fra Hollywood, av frykt for å bli oppfattet som en "celebritet-lettvekter".

Når vi nå er inne i en "post-Obama era", har en av bloggerne på The Guardians hjemmeside hentet fram klipp fra filmer som kanskje setter denne nye tilstanden i relieff. Hva forteller Gjett hvem som kommer til middag oss egentlig i dag? I den filmen var Sidney Poitier så sympatisk, så smart – i det hele tatt så fantastisk! – at produsentene håpet at det ville overskygge det faktum at han var…vel, svart (er det ikke mer det den filmen egentlig handler om, når vi ser den 40 år senere?). Det er skrevet mye om at Obama transcenderer hudfarge, og bloggeren i The Guardian spør seg om vi står overfor en utvanning av afroamerikansk identitet på film som følge av påstanden om at "hudfarge ikke lenger spiller noen rolle".

Som interessant innspill til artikkelen anbefales intervju med Jenny Lumet som har skrevet maus til Oscar-nominerte Rachel Getting Married. Jenny er datter av regissør-legenden Sidney Lumet (Serpico, Dog Day Afternoon), og kommer med klartenkte betraktninger rundt det å være mørkhudet i Hollywood.