Bra post!

Til forsvar for Blod & Ære så kan det nevnes at filmen i utgangspunktet aldri var ment for kino, men responsen på blant annet Kortfilmfestivalen gjorde at de bestemte seg for å sette den opp. Premieredatoen ble satt da det var ledig plass på kino og dette kunne de ikke vri i den ene eller den andre retningen.

De burde kanskje ha lagt filmen på hyllen å ventet til et mer passende tidspunkt. En annen ting er at folk har et generelt problem med familien Klemetsen og skulle de klart å slå hull på folks forutinntatthet så måtte de designet en kampanje som gikk dypere inn i hva filmen faktisk handlet om… Det universelle i fortellingen… Det er faktisk litt opprivende at det skrives en slik artikkel andre året på rad og bransjen har tydeligvis ikke lært av fjorårets fadeser. Hvis det ikke blir en forandring og ikke minst et fokus på kinodokumentar og hvordan de kan lanseres så vil de bli borte fordi både kinoer og ikke minst distributører kommer til å sky dem som pesten.

Jeg mener bestemt at det er for mye med 5 dokumentarer når man ikke en gang klarer å løfte frem 3. Man burde kanskje ikke ha flere en 2 og det burde settes store krav til hvordan disse skal lanseres. Når denne nøtten er løst så kan man øke antallet…

Å snakke til publikum er ikke godt nok i dag, man må rope. Selv på små filmer for de må finne sitt publikum fort, slik at de ikke blir revet av plakaten etter en uke. Facebook, Youtube, Blogger og andre internetportaler er ikke nok, dessverre.

Selv slike portaler og grupper trenger også litt markedsføring slik at folk kan melde seg inn å følge det som skjer…

En ting Dagsavisen ikke skrev noe om er hvor mye en kino dokumentar faktisk koster. Prisen er nemlig rundt halvparten av en lavbudsjetts spillefilm og i så måte trenger de ikke 100 000 – 200 000 publikummere. De trenger kanskje rundt 30 000 for å gå i null og dette burde man få til med til mer gjennomtenkte og ikke minst litt langsiktige lanserings kampanjer. Norsk dokumentar er i en litt trasig situasjon fordi på kino har man penger, men ikke publikum og på tv er publikummet, men ikke pengene.

En torn i siden er også at filmene ofte må klippes ned før de vises på tv. Dette setter ikke produsentene av nok tid til og filmene blir hakket ned på noen få dager. Noen ganger går man ikke en gang tilbake til råmaterialet, men det blir fjernet scener direkte fra masteren… Jeg skulle likt å se ansiktet til Erik Poppe hvis noen ba ham "slice" ut 20 – 30 minutter av DeUsynlige, så den kunne passe bedre inn i tv formatet:)…

Skriv gjerne mer om dokumentar!!! Det er et fantastisk medium og det fortjener et stort liv! Også på kino!!!

Takk for innspillet, Even. Fint med bakgrunnsinformasjon om “Blod & ære”; jeg var overbevist om at filmen var laget for kinolerretet da jeg så den i Grimstad.

Du skriver: “Å snakke til publikum er ikke godt nok i dag, man må rope. Selv på små filmer for de må finne sitt publikum fort, slik at de ikke blir revet av plakaten etter en uke. Facebook, Youtube, Blogger og andre internetportaler er ikke nok, dessverre.”

Man bør ikke ende opp med å finne sitt publikum “fort”. Man bør bygge over tid. (Og husker jeg riktig så tar det lang tid å lage en dokumentarfilm.) Dessuten er de små filmene nettopp de filmene som bør finne en annen måte å snakke til sitt publikum på enn å rope. For et rop i det offentlige koster penger (les: tradisjonell annonsering), noe de små filmene ikke har så mye av. Valutaen små filmer ofte har mye av er entusiasme, oppfinnsomhet og pågangsmot – og det kan ta en liten film en lang vei.

Men la oss si at man har litt penger til annonsering: For en liten film kan pengene man svir av på en ofte knapt synlig avisannonse (som man ikke kan måle effekten av), få mye større effekt dersom man f.eks. bruker dem på å lønne én person til å sitte å bygge publikum for filmen på nettet i to måneder før premieren, i samarbeid med filmskaperne. Paradoksalt nok er denne strategien ofte vanligere å se brukt av de gigantiske filmene (bare se på hvordan Peter Jackson holdt sitt publikum varmt før, under og etter innspillingen av “Ringenes herre” og “King Kong”.).

“Norsk dokumentar er i en litt trasig situasjon fordi på kino har man penger, men ikke publikum og på tv er publikummet, men ikke pengene.”

Hvordan man løser denne knipen vet jeg sannelig ikke; men jeg synes i alle fall man skal kjempe for at dokumentarfilmer som forteller sine historier på en slik måte at kinolerretet hever filmen bør vises på kino.

Sjekk også denne artikkelen i Kreativt Forum, tydeligvis er det ikke bare dokumentaristene og deres respektive distributører som ikke får det til med internett.

Hvis man ser på kinotoppen og hvilke filmer som regjerer der så er det vel ikke til å skyve under stoler eller bord at den rene underholdningen spiser opp mesteparten av besøket. Filmer som Iskyss og I et speil, i en gåte har ikke akkurat fylt saler i dette landet den siste tiden. Begge disse filmene er sett av under 30000 mennesker på kino og det er lite trolig at de løfter seg i nærmeste fremtid.

Med andre ord handler det nok mer om hvordan man kan få et modent publikum tilbake på kino. Det er ikke så mange år siden Heftig & Begeistret trakk rundt 700 000 publikummere og det er ingen grunn til at det ikke skal skje igjen, men på samme tid er det lite trolig at filmen hadde gjort det like bra i dag.

Det er ungdom som går på kino for tiden og de vil ha potetgull, fet musikk, babes og gjerne litt blod.

Hvordan man kan finne mangfoldet i norsk film og dokumentar er noe som helt sikkert kan løses, men det krever kampanjer og ikke minst tankearbeid som skiller seg fra det vi ser i dag.

En effekt av tv-versjoner av dokumentarene kan være økt dvd-salg, altså at folk vil se kinoversjonen, den opprinnelige. Nå vet jeg ingenting om salgstall for norske dokumentarer på dvd, eller om det er mulig å se om det gjør noe utslag. Det er likevel noe jeg håper på.

Det blir ikke formidlet til de som ser at filmene er klippet ned når de går på tv. Jeg vet om en regissør som prøvde å bytte tittel på tv versjonen slik at folk skulle forstå at det faktisk var snakk om to filmer. Det ble ikke godkjent av produsenten, dessverre…

Noen ganger forsvinner dybden og andre ganger forandrer temaet seg når man klipper bort så mange scener. Det er ikke umulig å gjøre dette på en bedre måte, men da må det settes av tilstrekelig med tid slik at det kan bli gjort på en skikkelig måte.

Slik jeg ser det så er dokumentaren et av de viktigste dokumentene vi har av den samtiden vi lever i og at mediet ikke får mer oppmerksomhet er underlig.

Fine vurderinger her.
Først må jeg få kommentere min uttalelse i Dagsavisen, fordi den er kommet så fullstendig ut av sin kontekst.
Jeg hadde en times samtale med journalisten i Dagsavisen, og mitt budskap var omtrent som følger:
Den norske kinodokumentaren koster i snitt ikke langt fra 1/3 del av spillefilmen, og inkluderer du lanseringsbudsjettene kommer totalen fort under 1/4 av pengebruken de norske fiksjonsfilmene har i snitt.
Når du så tar i betraktning at disse dokumentarfilmene stort sett har et godt liv internasjonalt, både på større TV kanaler og på store og små festivaler gjennom flere år etter ferdigstilling tror jeg nok investering pr billett egentlig ikke er så langt fra hverandre i dokumentar kontra fiksjon.
Når jeg så sier at det er lite hyggelig at det er såpass få av det norske publikummet som får se filmen (les: Prøvetid) på kino (den kommer på TV2 til våren) når den øyensynlig likes så godt av de som faktisk går og ser den, og at de veldig hyggelige anmeldelsene vi fikk (5 femmere, blandt annet), og når du også tar i betraktning at vi har lagt ned fire års arbeid i utvikling og produksjon, ja da er det trist at journalisten får det til å høres ut som jeg er nærmest overrasket over billettsalget ut fra mottagelsen alene.
Jeg har ingen illusjoner om at folk løper til kinoene med en gang en film er godt mottatt, og etter mitt syn viser innsatsen (ikke resultatet) at vi ikke tok mye for gitt, selv om lanseringsbudsjettet ikke var mer enn 25% av hva som brukes på en middels norsk spillefilm.
Tre faktorer er viktige å ta med seg når det gjelder disse tre nevnte dokumentater: lanseringsbudsjettet, redaksjonell respons, og antall kopier.
99% ærlig hadde et lanseringsbudsjett som lå omtrent to millioner høyere enn de to andre filmene. Blod og ære og 99% ble lansert i over 20 kopier, Prøvetid i 8 kopier.
Når det gjelder mengden redaksjponell respons i mediene, synes jeg alle disse tre filmene har fått en relativt god respons.
Jeg er usikker på hvor mye effekt et langsiktig arbeid på web har for omsetningen på filmen, men vi var ganske bevisst på at vi ikke skulle bruke altfor mye tid på akkurat den biten pga primærmålgruppen til Prøvetid som er definert til kvinner 35 år +. 99% kunne nok ha mer effekt av denne type eksponering enn vår film.
Min korte og enkle konklusjon er vel foreløpig at hver film må ha en meget spesifikk lansering helt ut fra sin tematikk og problemstilling. Dette må bygges opp helt lokalt, sammen med hvert kinohus og hver kinosjef, og sammen med lokale organisasjoner som er med på å legge opp lokale events mot egne medlemmer og lokale kinogjengere.
Bare på denne måten tror jeg vi kan fylle kinoene rundt i landet med dokumetarfilm på lerretet, og ikke ende opp med en enkelt dokumentarkino i Oslo som eneste tilbud.

Generelt synes jeg Even har et poeng når det gelder å kanalisere noe mer penger til tv dokumentaren. De lider definitivt av et budsjettproblem og kunne trenge nivå- og statusheving også fra TV selskapenes side.
Mener selv at kinodokumentaren fortsatt kan selge billetter og da ikke definert til fem stk pr år, men heller ut fra en prosjektvurdering på filmens egnethet rent innholdsmessig, estetisk og tematisk.

[...] se mulighetene, eller for redde for hva dette nye mediet kan gi av resultater (på samme måte som Karsten Meinich i Rushblogg påpeker deres manglende bruk av sosiale verktøy på [...]