Mange av disse omtalene opplever jeg naive og “positiviserte”. Skylappjenta, Slåsskampen, Parat, Lille Røde Hette, Twende, 2023 – samtlige filmer sliter med å fortelle en fengende og balansert historie, uavhengig av hvilket nivå historien opererer på. Jeg er enig med at et par-tre norske fiksjonsfilmer var flotte i år, men det blir for dumt hvis skribenter hauser opp filmer som er fint skutt, har flotte 3d-effekter og har en statement, idé eller sjanger. Balanse og fengende historier og karakterer må få mer fokus i kritikk og omtale, hvis ikke blir det flinkis-dyrkende og navlebeskuende.

Jeg var selv tilstede under festivalen og kan ikke forstå mange av disse omtalene. Sammenligne 2023 med Bladerunner sier mer om forfatterens begrensede referansegrunnlag enn om filmen egentlig. En effektfilm som sprøyter ut sci-fi klisjeer og kunstige stemninger, men har egentlig INGENTING på hjerte. Skylappjenta er imponerende visuelt men full av stereotypier og banale politiske undertekster. Irams overdrevne mimikk er ikke videre imponerende skuespillerkunst. Festivalens aller sterkeste kandidater blir ikke nevnt engang av forfatteren, så det viser egentlig hvor langt på viddene dette er.

ok. det er offisielt. melder meg av rushprint. dette er helt ute!

Disse kommentarene viser i hvert fall at janteloven lever i beste velgående i filmbransjen. Få ting er så navlebeskuende som skadefryd på falskt grunnlag. Jeg er glad for at noen klarer å levere reflekterte og konstruktive perspektiver fra festivalen, og ikke bare selvglorifiserende eder og galle. Takk, Morten!

Tomas skriver:
“Janteloven lever i beste velgående i filmbransjen…”
“Få ting er så navlebeskuende som skadefryd på falskt grunnlag…”
“Jeg er glad for at noen klarer å levere reflekterte og konstruktive perspektiver…”
“Selvglorifiserende eder og galle…”

Hvis du vil bidra til å nyansere denne debatten foreslår jeg at du kommer med motargumenter – ikke bare motangrep. Jeg var til stede på festivalen og er helt enig i den første kommentaren, og vil påpeke at det eneste som er Jantelov her er å frese på internettforums med denne typen kategoriske “ikke kritiser oss!”-uttalelser.

Jeg synes Morten har nevnt mange bra filmer som juryen glemte. Spør du meg så synes jeg det er litt påfallende at nesten bare dokumentarer og kvinner fikk priser.

De som synes Human var en verdig vinner av Grimstad burde se kortfilmen The Perfect Human fra Danmark. http://www.youtube.com/watch?v=jIjNv2b5C8Q&feature=related

Det er veldig fint med engasjement fra leserne! Det var flere som likte filmene jeg nevner i topp 10-lista. Jeg oppfordrer leserne til å komme med sine favoritter.

Juryen uttaler om beste musikkvideo:

”Bilder og musikk i skjønn forening. Videoestetikk og edel enkelthet. Organisk, stolt, lekende, original og insisterende… Opp og ut på løpetur. Fem kompiser som delte vennskap, omsorg for hverandre og lykke over å være til. Vi kunne ikke la være å le av dem og med dem, vi heiet på dem og gledet oss over det de har sammen. En klapp på skulderen til regissøren for å ha insistert på at de fem skulle samles den dagen. Et stort kyss for den spontane kreativitet og originale løsning av oppgaven. En ordenlig spark i baken som inspirasjon og støtte til å fortsette å gjøre det du gjør.”

Skal man ta Grimstad seriøst neste år?

“Skal man ta Grimstad seriøst neste år?”

Har man noen gang tatt det seriøst da? Har en demotiverende følelse av at visningen av Bawke var et lite “blipp” på en 32 år lang og ganske svak pulslinje.

Blå Trompet; er det et mål i seg selv at historien skal være balansert? Forøvrig er jeg ikke enig med deg i at flere av de nevnte filmene ikke engasjerer. For meg er forøvrig god dramaturgi og “spennende karakterer” noe jeg forbinder med flinkissfilm. Ergo, kritikken din er utrolig subjektiv…

—

Peder Jensen; du omtaler 2023 som en film som har “egentlig INGENTING på hjerte”. Jeg kan komme med to gode motargumenter her:

1) Den formidler et ønske om å lage en estetisk reise til et sci-fi univers.

2) Den forteller en aktuell historie om bruk av diverse preparater for å endre menneskers persepsjon og personlighet, noe vi kommer til å se ennå mer av i tiden fremover.

Videre sier du at “Skylappjenta er imponerende visuelt men full av stereotypier og banale politiske undertekster”, er ikke dette nettopp hva en slik eventyrfabel skal være. Videre plumper du ut: “Irams overdrevne mimikk er ikke videre imponerende skuespillerkunst”, hørt om stilisert skuespill?

—-

Jack, har du sett Livet i Danmark?

—-

Nordvik og Tim, hvor mange kortfilmfestivaler rundt i verden har dere besøkt? Å lure på om Grimstadfestivalen er seriøs, blir rett og slett litt platt…

—

Uten å ha sett alle filmene som nevnes, skal jeg si meg enig i filmene på denne listen som nevnes, men Scratch ville havnet øverst på min…

PS: Det er utrolig mye janting ute og går til tider. Møkk, møkk… På tide å melde seg ut av Norge og finne et mer konstruktivt sted.

Rettelse
——————
Fra:
“Uten å ha sett alle filmene som nevnes, skal jeg si meg enig i filmene på denne listen som nevnes, men Scratch ville havnet øverst på min…”

Til:
“Uten å ha sett alle filmene som nevnes, skal jeg si meg enig i filmene på denne listen som jeg har sett, men Scratch ville havnet øverst på min…”

Mikkel: At du sier at 2023 “formidler et ønske om å lage en estetisk reise” er vel mer ditt forsøk på å beskrive den visuelle ambisjonen, ikke et motargument iht. påstanden om at regissøren har (for) lite på hjertet i denne filmen som dramatiker. Du sier temaet i 2023 er aktuelt, mens det egentlig er ganske klassisk og klisjé (følelse/apati), og her bringes lite nytt til bordet annet enn en norsk fremtidssetting. Du sier også at Skylappjenta burde/kan være stereotypisk og banal fordi sjangeren skal være sånn. Et stort problem i norsk film generelt er nettopp det at mange regissører tror folk er så dumme at publikum ikke har mulighet til å lære noe nytt av det de ser. Det som fremstilles er ofte så forenklet og stereotypt at man lurer på om det er laget for barne-TV. I Skylappjenta blir jeg presentert med en ganske ensidig fremstilling av både nordmenn og innvandrere, og jeg opplever dette som en feilslått taktikk som vanskelig kan bidra til å vestliggjøre, eller på noen annen måte radikalisere den eldre innvandrergarde. At du kaller det “stilisert skuespill” er greit nok, men poenget her er at dette ikke er barne-TV og Uhuu, dette er en film som i innhold også henvender seg til voksne. Tims poeng ang. juryomtalen er heller ikke platt, eller “for flatt”. Juryomtalen av musikkvideovinneren er absolutt kritikkverdig, fordi den omtaler en bedre musikkvideo enn den som ble vist. Og helt til sist; Janteloven er et forsøk på å beskrive mobbekulturens innerste følelsesliv. Å rette kritisk søkelys er ikke i seg selv mobbing. Jantelov handler om å finne tilhørighet i en masse og slå ned på de som ikke vil bidra til massens størrelse og kraft. Min kritikk er ikke designet til å ramme noe svakt sosialt ledd, og derfor er det ikke Jantelov. Vi er vel alle enig i at skryt må gis der det burde gis, men jeg tror det er usunt at journalister oppgir sin plikt til å rapportere helhet, til fordel for strømninger og politisk korrekthet. Og dette med å kalle kritisk tankegang “møkk” taler vel for seg selv, Mikkel.

Hei. Mine favoritter var Scratch, Darek og Ekornet. Jeg kan vel sikkert finne en og annen skjønnhetsfeil ved alle, men hovedsaken var at de grep meg på et eller annet plan. Jeg vil likevel ikke driste meg til å ramse opp noen allmenne kvalitetskriterier for hvorfor de funket – for de funket for meg og jeg kjenner andre de ikke funket for. Filmer er så forskjellig som vi mennesker er, og vår subjektive oppfattelse er alfa-omega for om vi liker noe eller ikke. Hvis man derimot støtter seg til kjente kriterier, beskriver man egentlig bare hvor konvensjonelle filmene er.

Med min film 2023 har jeg eksperimentert og endt opp med en ukonvensjonell dramaturgi. Det er en kompleks film med masse informasjon, som jeg vet krever mye av tilskueren, spesielt hvis tilskueren er en vokter av de gode gamle klassiske kvalitetskriteriene. Hvis man derimot har evnen til å assosiere og la seg flyte med, går det bedre.
Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på filmen min, og mange ikke fullt så gode. Men jeg må si jeg blir ekstra pirret når noen faktisk makter å måle hvor mye jeg hadde på hjertet: INGENTING?! (Blå Trompet) Klisjeene og de kunstige stemningene du sikter fascinerer meg også. Jeg klarer ikke helt å se det, nå som filmen er ganske fersk, men når jeg får den på avstand skal jeg ha dine kommentarer, som hittil står i særstilling, friskt i minne.

Jeg aksepterer at jeg ikke kan nå alle; det er litt dumt, men kanskje også et kvalitetskriterie på sitt viss. Uansett, Blå T. så synes jeg det var morsomt at du skrev en festival-avis og at du engasjerer deg i bloggen her. Det verste for en filmskaper er stillhet. Da dør filmen. Så fortsett med det samme engasjementet. Stå på!

Harald: Jeg har kun sitert Peder Jensens innlegg, og prøvd å forklare Mikkel at visuell ambisjon og tydelig dilemma ikke er ensbetydende med sterk dramatisk vilje. Uttrykket “ingenting på hjertet” er altså ikke mitt. Filmen virker, til tross for sine produksjonsmessige meritter og lange tagninger med tydelig, dypfølte uttrykk for kjærlighet og megetsigende dialoger, merkelig distansert. Den prøver å uttrykke mer følelse enn den klarer å vise, og det kan oppleves i overkant melodramatisk og pretensiøst. Nå har du selv omtalt filmen som kompleks og ukonvensjonell, at du fascineres av stemningene i den, og at du synes det er synd du ikke når alle med denne filmen – selv om det kanskje egentlig betyr at den er bra (for hvis alle catcher en film så kan det være at den er for klassisk, og det er ikke bra). Jeg oppfatter alt det her som tomme påstander og forsøk på å elevere filmen til et høyere nivå enn den faktisk eksisterer, og det mener jeg er produsentens og distributørens jobb, ikke journalistens eller filmkunstnerens. Uttalelsen “Hvis man derimot har evnen til å assosiere og la seg flyte med, går det bedre” er vag, for den unngår det mest sentrale; HVA er det som får oss til å assosiere og flyte med noe? Er det evnen i seg selv..?

Jeg omtaler bare filmen min i henhold til min egen opplevelse av den, ikke utifra noen strategi, og det forbeholder jeg meg retten til som filmskaper. Om det er klokt eller utenfor mitt mandat gir jeg blaffen i.

Når jeg sier “flyte med” sikter jeg til det dogmatiske flisespikkeriet enkelte klamrer seg til. Man glemmer å oppleve filmen, og sitter istedet med et Sudoku-blikk og måler filmens balanse og opererer dermed et litt for snervert blikk for hva film kan og bør være. Dessuten tror jeg også jeg aner en viss følelsesmessig avstumpethet hos folk. Man trenger en stadig sterkere emosjonell effekt i opplevelsene sine, for å gidde å konsentrere seg.

Jeg må forresten si at jeg savnet dagsavisene til Z ved årets festival. De ga grundige og balanserte kritikker av filmene. Men “blå Trompet” var langt bedre enn ingenting.

Harald: Hva gjelder dine teorier om folks avstumpethet eller kognitive filmopplevelse, så har du rett i at noen har sett mye film og sitter trøtte i en kinosal og kanskje tenker; “come on” så fort noe er litt utenfor deres preferanse. Og at dette kan føre til at filmen mister den nødvendige goodwill’en, som igjen kan føre til at noen skrur av oppmerksomheten, og andre skrur på Sudoku-blikket. Mitt mål er å fokusere på hvorfor dette skjer. Jeg forkaster den typiske “smaken er som baken”-påstanden, for det er ikke dekkende. Det er fullt mulig å like Dis og Lasse og Geir, f.eks. fordi man lar seg fascinere av eldre norsk lavbudsjett som uttrykk – samtidig som man innser at filmene har visse svakheter, som man klart og tydelig kan beskrive. Det første er smak, det andre er vurdering. Vurdering handler om noe mer enn å like. Det handler om å ha evnen til å vurdere hvilke mekanismer som driver et stykke underholdningskunst, og sette det i et nyttig perspektiv. Jeg har også notert meg at folka i Z er ganske flinke til å skrive relativt balanserte og presise anmeldelser.