Vel tilbake i Oslo føles TIFF som et eneste stort kaos av inntrykk, filmer, fester og møter. Hodet er fortsatt klart for mer film, men kroppen sier at det kanskje kan være lurt å gjøre noe annet et par dager. Ryggen er støl etter mange timer i kinosaler, hjernen jobber overtid for å sortere alle opplevelsene, samtidig som kroppen ber om en pause fra alkohol og fastfoodmat for all fremtid.
Ihvertfall til Berlinalen starter om noen uker..
Film på festival er mer enn film på lerret. I løpet av den uka TIFF varer, arrangeres det en mengde filmrelaterte debatter, fester, seminarer og andre forum der man kan utvide opplevelsen til noe annet enn bare et massekonsum av film. En stor festival som TIFF trekker jo en mengde viktige (og ikke fullt så viktige) filmfolk nordover, og er derfor et utmerket sted og møtes til debatt. Onsdagen arrangerte eksempelvis Troms Fylkeskommune debatt med problemstillingene har vi et felles “filmhus? og bidrar de statlige virkemidlene til regional filmutvikling? Jeg satt på bakerste rad og forsøkte å finne noe nytt og interessant i alle innleggene, men det ble for det meste velformulert svada i mine ører. Men det kan jo bare være jeg som er døv etter høylytt festing natta før. Jeg ble sittende å håpe at en eller annet skulle reise seg og skrike noe eller at et annet tegn på engasjement skulle dukke opp. TIFF-katalogen er kanskje ikke den tyngste, men det ville sikkert hatt en effekt om noen kylte den over rommet og i pannebrasken på en av talerne?
Nå begynner jeg å kjenne festivalen på kroppen. 5-6 filmer om dagen, 5-6 øl om kvelden og 5-6 timer søvn om natten. Den tredje dagen begynte egentlig med nevnte sauezombieplatterfilm; Black Sheep, ved midnatt. Den var en akkurat like morsom og kreativ splatter som jeg hadde forventet. En grådig bonde genmodifiserer sauene sine, og helvete bryter løs. Morsomheter følger. Stemningen var varm som ull i stappfull sal med et brekende, popcornkastende festivalpublikum. Og med dette som festivalhøydepunkt gikk jeg, etter en kort nattesøvn, løs på dag 3. Det skulle bli en festivaldag bestående av filmer som viste at verden er et vondt, vondt sted – men med en liten gnist av håp. Første film var en norsk dokumentar.
TIFF vokser og vokser! Ved siste gjennomgang av billettsalget, var det solgt 37.135 billetter til årets festival mot 35.337 på samme tid i fjor. Det er også solgt hele 4.878 festivalpass. Vinterland er fortsatt festivalens store vinner, med 2129 solgte billetter. Once in a Lifetime kommer på andre med 1633 og blodtørstige sauer i Black Sheep har solgt 1594. Stor variasjon i sjanger preger listen ellers, men TIFF må si seg fornøyd med dette!
Etter mye tungt drama og karakterdrevne plot på rumensk og gudene vet hva, var det i går tid for nattvisning av Black Sheep. Genmanipulerte, morderiske sauer i idyllisk New Zealand-landskap, effekter av Weta (Ringenes Herre, King Kong) og b-skuespillere var akkurat det vi trengte! Med visning godt over midnatt midtveis i åpningsfest med mye mack-øl, var det nødvendigvis en noe gira forsamling som satte seg tilrette for to timer med skrekk og humor.
Black Sheep er blitt omtalt som en umiddelbar kultfilm, og TIFF sin nattvisning gjorde ihvertfall sitt til å bidra! Salen var stappfull av smått beruset ungdom/voksne, de fleste i midten av 20-åra. Første hint av det groteske som skulle komme, satte igang et brekekor av dimensjoner i salen og jubelen bare steg og steg ettersom filmen eskalerte i både groteskhet og absurditet. Black Sheep er sjangertro, morsom, ekkel og spennende. Den er laget kun for underholdning, men presterer faktisk å revitalisere sjangeren slik mange hadde håpet. For meg ble den selve oppsummeringen av en dag med enorm bredde i film, inntrykk og kvalitet, slik det skal være på bra festivaler!
Min første fulle dag av TIFF er i god gang. Gatene begynner å fylles med feststemte cinefile. Rushtickets-køene er i dannelse. Hviskingen om hvilke filmer som duger eller suger finnes. Festivalsjef Martha Otte kommer hvert år med sin anbefaling (”Skal du bare se én film i år…”) i programmet. I år er dette palestinske Waiting. Men flere sier etter første visning at denne er grusomt kjedelig. Det samme sies om den tyske filmen Longing. Så er det bare venting og lengting på TIFF i år? Absolutt ikke. Dagen har bydd på stor variasjon!
17.57 på glattisen foran Fokus kino. Stresset og sent ute, men tidsnok på plass i køen foran sal. Stappfullt med folk, og store forventninger til argentisk/britiske Glue. Konkurranseprogrammet lover tenåringsdrama om seksualitet og frustrasjon, iscenesatt med leken hånd og nyskapende vinkling. Flott, tenker jeg skeptisk og dras med folkemengden inn i Tromsøs fabelaktige storsal.
Kort liten post bare: Nettsiden TromsøBy har anmeldt sauezombiesplatter-filmen Black Sheep, og filmen får terningkast seks. Om forventningene her på Rushblogg var store, ble de ikke mindre nå. Vi ser filmen kl 00:45 etter kveldens premierefest, forhåpentligvis i rett humør for zombiekomedie.
Kulturhuset var fullstappet kl 11 på formiddagen, og stemningen var god allerede før filmen startet. Ved første forsiktige breking fra lerretet satt allerede latteren løst, og fra da var det bare å godte seg i blod, gørr, skrekk og vittige kommentarer! Les mer.
Jeg så min første film på TIFF i går kveld, nesten direkte etter ankomst. Filmen var Notes on a Scandal av Richard Eyre, en britisk dramathriller med Judi Dench og Cate Blanchett i de bærende rollene. All grunn til høye forventninger, på tross av at dette ikke er en festivalfilm i så måte – heller en førpremiere som foregår under festivalen. Blip-blip-kjenningsmelodien til festivalen klinger i halvmørket og annonsene for festivalens samarbeidspartnere glir over duken, før det er klart for film.
Visningen, dessverre, ble alt annet enn prikkfri.
Dag 1 av Tromsø Internasjonale Filmfestival startet med blå himmel, – 2 grader og forvetninger til et imponerende variert og omfattende program. Jeg ankom festivalen sent i går kveld, og må innrømme at forventingene er store! Gatene rundt Fokus Kino, Verdensteatret og de andre visningsstedene er enda glisne hva angår festivalgjengere, og de omliggende kaféer og barer er enda ikke okkupert av cinefile mennesker som er innom for en tre minutters samtale og en rask kaffe før neste film. Køene foran billettutsalgene gikk fra å bestå av meg selv og to søvngjengere i dag tidlig, til antydning til kø og smått kaos for en drøy time siden. Sakte, men veldig sikkert kryper festivalstemningen innpå, parallelt med at paranoiaen for ikke få billetter til akkurat den filmen begynner å melde seg. – Billettsalget går jo, som tidligere rapportert, veldig bra og samtalene er allerede i gang om hvilke filmer man må se og hvilke man like godt kan droppe.
Første film ut for min del var WWW: What A Wonderful World. En fransk/tysk/marokansk film satt til Casablanca, skrevet og regissert av for meg ukjente Faouzi Bensaidi. Først og fremst en typisk festivalfilm fordi den vel aldri vil nå et større publikum, kanskje med unntak av hjemlandet og Frankrike? Dernest en sjangerlek der manuset etterhvert nedprioriteres og nesten glemmes til fordel for nøye koreograferte sekvenser hvor foto og lyd er i høysetet. Filmens store fordel og attraksjon er at disse sekvensene er veldig dyktig gjort, og at de gjør filmen både morsom, uforutsigbar og underfundig. Ja, jeg likte den faktisk veldig godt!
