Karsten og jeg hadde én motivasjon for å se danske konkurranseutvalgte Dansen; regissør Pernille Fischer Christensen. Under vårt besøk på Berlinalen 2007, hadde vi gleden av å se henne motta både Juryens Grand Prix og Sølvbjørnen for beste debut for En Soap. Når sant skal sies, var vi vel ikke akkurat vilt begeistret for filmen, men den hadde noe spesielt ved seg. Og det var denne følelsen som gjorde at vi valgte å se Dansen.
Karlovy Varys teater, tredje balkong, onsdag 9. juli 2008, kl. 13.59: Det å se film. Visningen av Waltz with Bashir skal til å begynne.
Paris er en urban mosaikkfilm av den typen mange regissører drømmer om å lage: Et arsenal av karakterer, alle med sine dramatiske historier, møtes på kryss og tvers i storbyens gater, parker, leiligheter og broer. Du både ler og gråter, mens skjebnene bindes sammen, før det hele kulminerer i at alle trådene samles. I så måte er Cédric Klapischs Paris verken original eller spesielt nyskapende. Allikevel har han, godt hjulpet av et uvanlig solid lag skuespillere, laget en feelgood-perle av den typen du aldri vil skal ta slutt. Så hjelper det selvsagt også mye at den er spilt inn i verdens vakreste by.
Divadlo Husovka stod det på billetten, en kino hverken Karsten og jeg hadde hørt om. Vi lette og lette, og når vi endelig forstod at det var den nedslitte bygningen gjemt bak byens storslåtte byteater, rant svetten og vi var forlengst for sent ute til å få kinosete. Men KVIFF er ikke som Berlinalen – her lar man gjerne publikum sitte på gulvet, i trappene. Vi endte med rumpa på tidenes hardeste tregulv, og beina sovnet i samme sekund. Kombinert med et hint av bakrus fra forrige natts festligheter, var derfor ikke forholdene spesielt gode for å se Guy Maddins My Winnipeg.
Og kanskje var det mest derfor filmen for meg endte opp som et tilsynelatende evigvarende mareritt, søvndyssende understreket av en voice-over som fortonet seg som den rake motsetning til opplevelsen av Terence Davies et par dager før. My Winnipeg har ellers en del mye omtalte trekk til felles med Maddins film, mest fordi de begge er pseudodokumentære skildringer av regissørenes hjembyer. Men der Of Time and the City blendet og engasjerte meg, ble Winnipeg dessverre en usammenhengende overdose med kreative ideer.
Jeg er fan av korte dokumentarfilmer. Festivalen her i Karlovy Vary har i sitt dokumentarfilmprogram gitt rom til enkelte kortfilmer, på tross av at festivalen som helhet ikke gir fokus til særlig annet enn spillefilm. I går fant vi frem til en interessant liten bunt dokumentarkortfilmer, og blant dem var det en 30 minutter lang tysk film som heter Cosmic Station. En liten visuell perle som fortjener litt plass her på bloggen.
Karlovy Vary – Hotel Pupp, søndag 6. juli kl 20.28: Stine Oppegaard fra NFI og produsent Maria Ekerhovd i samtale på neo-barokkpalasset Grand Hotel Pupp.
Bilde: Eirik Smidesang Slåen
KVIFF er en filmfestival som går rett i hjertet på filmelskere med variert smak. På festivalens første dag for oss, i går, fikk jeg sett tre filmer; først den internasjonale premieren på vår egen Mannen som elsket Yngve som deltar i sideprogrammet Forum of Independents, deretter den meget personlige (og fantastiske) dokumentarfilmen Of Time and the City fra sideprogrammet med høydepunktene fra Cannes, Open Eyes, og til slutt midnattsvisningen av Bela Lugosi-horrorfilmen The Dark Eyes of London fra 1939 som hører til retrospektiven over britiske horrorklassikere. En kanonstart, med andre ord. Men i dag er en ny dag, og den begynte med en film som jeg har gledet meg spesielt til, nemlig tyrkiske Nuri Bilge Ceylans nyeste film, Üç Maymun ("Three Monkeys"), som også deltar i sideprogrammet Open Eyes.
Terence Davies er en av de mer sofistikerte regissørene britisk film har hatt å by på de siste tyve årene. Få tillater seg en større intimitet med skuespillerne, få balanserer bedre poesi og budskap, få får til lignende stemninger. Hans Distant Voices, Still Lives er en av mine favorittfilmer, så også den senere House of Mirth. Her i Karlovy Vary vises hans siste – Of Time and the City, kløktig plassert i Open Eyes-seksjonen. Et program som forøvrig er fullt av perler som vel aldri vil komme til våre deler av verden. Men jeg krysser fingrene, og håper noen plukker opp denne filmen – en mer vellykket cinematisk eskapisme er det nemlig lenge siden jeg har opplevd!
Jeg sitter på en terrasse høyt med utsikt mot et slående panorama. Foran meg troner en serie Art Nouveau-bygninger i rosa, gult og lyseblått, bak skogkledde åser og hint av fjelltopper. På den ene siden ser jeg konturene av nyrenessanseperlen Mlýnské kolonádě, i den andre retningen tsjekkere slengt bedagelig utover grønt gress. Bøyer jeg meg utover rekkverket, ser jeg ned på et mylder av mennesker, telt med Budvàr og Pilsner Urquell-logoer, røyk fra griller som steker tsjekkiske godbiter, en rød løper med gallakledde mennesker på vei inn på Mannen som elsket Yngve og enorme bannere som tydelig forteller hvor jeg er – på filmfestival i Karlovy Vary.
Etter å ha hatt en uforglemmelig opplevelsen her nede i fjor, har Karsten og jeg igjen tatt turen til den tsjekkiske byen. Og det tar ikke lang tid å igjen føle hvor vellykket, generøs og stemningsfull denne festivalen er. Programmet er atskillig mer spennende enn årets Berlinale, menneskene bak skrankene smiler der Cannes-arbeiderne flekket tenner, ja, trass i at KVIFF de senere år har tatt steget opp i eliten blant verdens festivaler, er dette fortsatt en arrangør som vet å verdsette sine besøkende. Vi skal være her til søndag, og har allerede huket av en mengde filmer vi skal få med oss. Det varierer fra premierer på Pernille F. Christensens Dancer og Bettina Timms Cosmic station til festivalvinnere som Ramin Bahranis Chop shop, Tomas Alfredsons Let the right one in og Guy Maddins My Winnipeg. Innimellom skal vi få med oss Nicholas Roeg- og Les Blanks-retrospektiv, Hammer Horror-midnattsvisninger og på torsdag holder selveste Christopher Lee hoff. Følg med – det blir selvsagt blogging også!
Bilde: Eirik Smidesang Slåen
Karlovy Vary – Hotel Thermal, Lørdag 5. juli kl 20.17: Mannen som elsket Yngve mottar kraftig applaus fra en fullsatt og begeistret kinosal i Hotel Thermal.
Bilde: Eirik Smidesang Slåen
