27. mai 2007 av Karsten Meinich
Så har Cannes-juryene delt ut store og små priser under kveldens seremoni. Og den høythengende Gullpalmen, som må kunne sies å være en av filmverdenens viktigste utmerkelser, ble tildelt den rumenske regissøren Cristian Mungius kritikerroste drama 4 luni, 3 saptamini si 2 zile (”4 måneder, 3 uker og 2 dager”). Filmen er allerede kjøpt inn for norsk kinodistribusjon av Arthaus, og jeg håper de ikke venter helt til 2008 med å vise oss den (dog er det nok sannsynlig at den får festivalvisning i Tromsø i januar…).
Videre fulgte den andre store prisen, Le Grand Prix, som gikk til japanske Naomi Kawases Mogari No Mori (”The Mourning Forest”). Regissøren vant Camera d’Or (debutprisen) i 1997, og deltok i konkurransen også i 2003. Den såkalte tredjeprisen ved festivalen, Prix du Jury, ble delt mellom to filmer; iranske Marjane Satrapis animasjonsfilm Persepolis og meksikanske Carlos Reygadas’ Luz silenciosa (”Silent Light”). Men verdens viktigste filmfestival gir seg ikke med det – her følger resten av prisene:
Les mer
Posted i Cannes 2007, Festival | Bli den første til å kommentere denne saken
24. mai 2007 av Kjetil Lismoen
Var det smart av Quentin Tarantino å selve være fotograf på Death Proof? Flere i Cannes har stilt dette spørsmålet etter å ha sett det som må være Tarantinos svakeste film så langt. Men det er ikke filmfotografiet som halter i denne ¿slasher meets car chase¿-filmen, men derimot strukturen som synes lite gjennomtenkt. Det er underlig å se en filmskaper som så mesterlig lekte seg med tid og struktur i Pulp Fiction, komme så til kort som her. Med tanke på at den versjonen som ble vist i Cannes er langt kortere enn den som hadde premiere i USA, er det ikke så rart at den får problemer med å nå utover fanbasen. Death Proof inngikk som kjent i en såkalt ¿double bill¿ på amerikanske kinoer sammen med Robert Rodriguez¿ Planet Terror, men lunkne kritikker og dårlige besøkstall gjør at produsenten lanserer filmene hver for seg på det internasjonale markedet.
I filmen har Tarantino byttet ut macho menn med leksikalsk populærkulturell hukommelse med¿vel, unge sexy kvinner med leksikalsk populærkulturell hukommelse. Istedenfor å kalle hverandre ¿nigger¿ og ¿cocksucker¿ kaller de hverandre ¿bitch¿ og noen ganger ¿nigger¿(!). Det er snålt å høre den samme sjargongen i replikkvekslingen mellom disse unge jentene som opptar en uforholdsmessig stor del av filmen. Death Proof er i seg selv en ¿double bill¿ der gjennomgangsfiguren er stuntmannen Mike (Ken Russel). Han forfølger unge kvinner som kjører bil og straffer dem for deres sexy og frie holdning med å kjøre dem i senk med sin spesialbygde panstrede kjøredoning. I første delen av filmen lykkes han, men i andre delen tar jentene en grusom hevn. Ikke helt ¿rape-revenge¿, men nesten.
Les mer
Posted i Cannes 2007, Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
22. mai 2007 av Kjetil Lismoen
Under pressekonferansen for jubileumsfilmen for Cannesfestivalens 60 år, To each his own cinema, stormet Roman Polanski rasende ut av presserommet. Han var fornærmet over hva han mente var banale spørsmål fra de frammøtte journalistene. Og når sant skal sies, så var ikke konferansen noe stolt øyeblikk for filmjournalistikken. I et historisk øyeblikk hadde festivalen fått samlet et tyvetalls prisvinnere i samme rom. Men det var sjelden spørsmålene hevet seg over det forutsigbare ¿ og noen ganger det totalt idioitiske.
Men inne i kinosalene har det i hvert fall vært tegn til intelligent liv.
I Paranoid Park viderefører Gus Van Sant stilen fra Elephant og Last Days med en tilsynelatende udramatisk nedtelling til en dramatisk hendelse. Vi møter nok en gang på en passiv og fremmedgjort tenåring som ikke synes å holde på med noe betydningsfullt. Når han for alvor opplever noe dramatisk, skildrer Van Zant det med distanse: Det som skjer gjør noe med gutten, men vi vet ikke hva og kan bare fornemme det.
Mens Van Sant i Elephant og Last Days kunne være nesten demonstrativ i sin nedtoning av de dramatiske innslagene (massakren i Elephant fant sted utenfor kamerabildet), utspiller handlingen seg innenfor billedruten denne gangen. Stilen er tilbakeholden, noe som kanskje vil overraske de som kjenner til fotograf Christopher Doyles tidligere filmer. Denne bloggen har gitt uttrykk for at Wong Kar Wais film i hovedprogrammet lider under fraværet av Doyle I Paranoid Park skaper han en besettende atmosfære med et utvasket og bevegelig videoformat som passer godt til hovedpersonens forvirrede, rastløse tilstand. Om Van Sant iblant irriterer med eksentriske kamerautsnitt og ¿forskjønnende¿ nærbilder av unge gutter, er det en dynamisk og nyansert uttrykksfullhet i kameraarbeidet du ikke ser ofte i filmer skutt på video.
Les mer
Posted i Cannes 2007, Festival, Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
20. mai 2007 av Kjetil Lismoen
Filmfestivalen i Cannes begynner å finne formen. I går kveld spjæret det irske bandet U2 den røde løperen foran festivalpalasset i en spesiell utendørs minikonsert før visningen av deres konstertfilm U2 3D ¿ godt hjulpet av en vilt dansende og dritings Javier Bardem. Men Bardem hadde grunn til å ta en fest. Han har fått strålende kritikker etter sin rolle i Coenbrødrenes No Country for old men. På papiret virker Cormac McCarthys knusktørre og stoiske prosa som noe Coenbrødrene burde få noe ut av. No Country for old men er dessuten McCarthys mest ¿gotiske¿ roman, og burde harmonere med brødrenes eksentriske håndlag med skrudde og mørke strømninger (sist sett i The Ladykillers, som ble vist i Cannes i 2005). Som vanlig kan Coenbrødrene by på like mange briljante som uforløste scener. Det virker på meg som de bevisst legger litt grus i det ellers så velsmurte dramaturgiske maskineriet ¿ bare for å se hva som skjer. Og noen ganger treffer de blink, andre ganger ikke. Bardem er uansett en sann svir som representant for menneskelig ondskap, og flere kritikere sammenlikner rollen med Dennis Hoppers underlige mørkemann i Blue Velvet.
Michael Moore har gjort det igjen: Med sin retoriske begavelse og enøyde rettferdighetssans har han laget en underholdende og gnistrende dokumentar som tok Cannes med storm. Sicko tar for seg det amerikanske velferdssystemet og den darwinismen som har fått prege det. Med enkle virkemidler viser Moore hvordan tusenvis av mennesker dør eller dumpes som søppel fordi de ikke har råd til sykeforsikring. Som vanlig er det ikke plass til mange nyanser i Moores univers, men jeg savnet ikke nyansene så mye denne gangen. Moore har rettferdigheten helt og holdent på sin side denne gangen, og han vet det. Sicko er et lidenskapelig innlegg for medmenneskeligher og Moore spør hva det er som gjør at Amerika har så liten empati med de utslåtte og syke. Så får det ikke hjelpe at han mot slutten må ty til litt for mye showmanship og billige triks for å gi filmen den ekstra underholdningsverdi som den kommersielle kinofilmen gjerne krever.
Les mer
Posted i Cannes 2007, Festival | Bli den første til å kommentere denne saken
18. mai 2007 av Kjetil Lismoen
Er det ikke lenger mulig å oppdage nye talenter i Cannes? Flere veteraner som i årevis har valfartet til festivalen klager over mangelen på uoppdagede perler i bransjebladet Screen. Selv de smale, rare filmene blir så hypet og omtalt i forkant at de ikke lever opp til de forventningen Cannes skaper. Tusenvis av journalister løper rundt i Cannes med et umettelig behov for ¿det nye¿, mener de. Men denne sutringen bærer altfor mye preg av nostalgi til at den kan tas helt alvorlig; hver og en mimrer disse veteranene om hvordan de i hine dager oppdaget Betty Blue i en nesten tom liten kinosal på markedet i Cannes, osv.
Men de har i det minste ett poeng: Cannes kan minne like mye om moren som spiser barna sine som den høye beskytter og promotør av toneangivende filmkunst. Fallhøyden for festivalens yndlinger kan bli høy
Les mer
Posted i Cannes 2007, Festival | Bli den første til å kommentere denne saken
16. mai 2007 av Karsten Meinich
I dag åpner filmfestivalen i Cannes, og vår redaktør (og comeback-blogger) Kjetil Lismoen er på plass. Noe sier meg at Rushprints budsjett er litt mindre enn det Hollywood-studioene svir av for å få kameralinsene rettet mot sine stjerner på croisetten. I dagens L.A. Times har de en interessant liten artikkel, som jeg tenkte kunne være verdt å spre videre. Den handler om hvor mye det faktisk koster Hollywood å lansere en film i Cannes. Og det er ikke billig. Sony brukte blant annet 4 millioner dollar på Cannes-festen til Da Vinci-koden, skriver John Horn. Men de fikk absolutt noe tilbake for det – filmen ble lansert som et fenomen, og publikum fulgte på. Verre var det med Marie Antoinette, som ved fjorårets festival best huskes for den grusomme slakten den fikk av kritikerne, mer enn festene og studioets forsøk på å få verdens oppmerksomhet (som bl.a. kostet 42.000 dollar – kun for regissør Sofia Coppolas hårstylist). Les resten av artikkelen for flere eksempler på utstrakt amerikansk pengebruk som kommer Cannes’ hotelleiere til gode.
(Til sammenligning ga Trond Giske 1 million kroner i ekstrastøtte til den norske Cannes-lanseringen i fjor, som i vår sammenheng var viktig, men som i det store ser veldig lite ut.)
Les mer
Posted i Cannes 2007, Festival | Bli den første til å kommentere denne saken
11. mai 2007 av Eirik Smidesang Slåen
Det offisielle programmet til årets Cannes-festival har vært klart en stund, men i dag inkluderte arrangørene en siste film i utvalget. Kinesiske Triangle var forventet å få grønt lys fra kinesiske sensurmyndigheter, ettersom filmen hverken er spesielt politisk eller kontroversiel. Årsaken til at Cannes ventet på godkjennelsen, var fjorårets erfaring der Summer Palace ble vist i konkurranse uten myndighetenes tillatelse. Dette resulterte i at regissøren Lou Ye ble pålagt forbud mot å lage film de neste 5 årene.
Triangle er en thriller om tre venner på leting etter en nedgravd skatt, gjemt for allmenheten av en merkelig fremmed. Filmen har en original vri, der én enkelt narrativ er oppdelt i tre segmenter à 30 minutter, regissert av Tsui Hark, Ringo Lam og Johnnie To. Louis Koo, Simon Yam og Sun Hong Lei spiller hovedrollene. Mye omtalte Dreamachine sitter på salgsrettighetene for Europa.
Les mer
Posted i Cannes 2007 | Bli den første til å kommentere denne saken
2. mai 2007 av Karsten Meinich
Det var mange av oss som stusset over at Roy Anderssons etterlengtede neste film, Du, levande (se bilder og trailer), uteble da Cannes-programmene ble lansert for en drøy uke siden. Men nå har den dukket opp i sideprogrammet Un Certain Regard. Gledelige nyheter, altså, for alle som skal til Cannes.
Hvorfor er britisk film oversett i årets konkurranseprogram i Cannes? Dette spørsmålet stiller avisen Independent seg, og forsøker å gi et svar. (Og den eminente danske filmbloggen Luftskibet kommenterer utførlig Independents artikkel…)
I anledning av at Cannes-festivalen fyller 60 år i år tar The Financial Times på seg oppgaven med å gjøre en artikkel som fremstår mer enn noe annet som en historietime om Cannes-festivalen. Interessant og lærerikt! Les!
Dette Cannes-jubileet feires forøvrig også her hjemme i Oslo, for oss som ikke skal til årets festival: Cinemateket i Oslo har satt opp et herlig program som feirer Cannes-festivalens historie, og i tillegg presenteres en utstilling på Filmens hus. Pål Bang-Hansen stiller på åpningen 7. mai, med det man får håpe er en runde herlige anekdoter fra alle hans trettifem (?) år som besøkende ved festivalen…
Les mer
Posted i Cannes 2007, Festival | Bli den første til å kommentere denne saken
