Tusen takk for alle hilsninger og lykkeønskninger i går, det er klart det var stort å få vite at BURMA VJ nå er Oscar-nominert! Siden jeg tok meg friheten å skrive en “lanseringsdagbok” da filmen ble satt opp på kino i høst, så er kanskje tiden inne for å ta frem brukerkontoen her på Rushblogg igjen. Ikke at jeg har rukket verken å fordøye, eller tenke nye tanker, siden i går, så da får gamle saker holde: Jeg håper alle norske dokumentarfilmskapere finner inspirasjon i at BURMA VJ har nådd så overraskende langt i kampen for å finne et publikum over hele verden, slik at den norske dokumentarfilmbransjen fortsetter den rivende utviklingen, samarbeider enda bedre og sikter enda høyere i tiden som kommer! Jeg gleder meg i alle fall til å være med på siste kapittelet til denne filmen, og å bruke erfaringene så godt jeg kan for nye prosjekter og fremveksten av en levedyktig dokumentarfilmbransje.
I dag er det siste dagen BURMA VJ vises som ordinær kinoforestilling. Samtidig som vi viser filmen på Ringen Kino i Oslo legges den ut i nett-TV på NRK.no. Foretrekker du imidlertid “vanlig” TV, så viser NRK2 filmen kl. 20:10. Vi har ikke klart å finne noen som har tilbudt samme dag-visninger i Norge før.
Skjermbilde fra NRK.no i dag.
Hvorfor gjør vi det?
I et av mine neste blogginnlegg skal jeg prøve å oppsummere både opp- og nedturer med å vise BURMA VJ på kino. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal skrive enda, men ett av temaene skal i alle fall være debatten om “dokumentar på kino”. Spørsmålet som hele tiden kommer opp kan jeg sitere Lars Løge i Flimmer Film på: Skal norske dokumentarfilmer støttet av NFI nødvendigvis på kinolerretet? Temaet skal utdypes i et seminar under Bergen Internasjonale Filmfestival den 21. og 22. oktober. Der skal det også snakkes om det andre temaet som opptar meg, nemlig dokumentarfilmens rammevilkår. Takk og lov for at noen dro i gang Dokumentaristenes aksjon i vår, og driver kampen videre. For selv om Giske sitt Kulturløft II sier at vi skal bli best på bl.a. dokumentarfilm i Norden, så er det en lag vei å gå. For hva har jeg egentlig å tilby den danske hovedprodusenten av BURMA VJ i retur? Er det mulig å utvikle et prosjekt fra “a modest little film: a half-hour, low-key yet intimate portrait of Joshua, a 26-year-old Burmese video journalist” til den suksessen BURMA VJ har blitt, i Norge? (Regissør Anders Østergaard skriver om dette med egne ord på Indiewire.com)
Aftenposten slo opp overskriften “Publikum svikter film om Burma” over en dobbeltside i papirutgaven 29. september, vel en uke etter premieren. Resultatet ble fulle saler allerede samme kveld, og flere påfølgende kvelder. Uken etterpå ble filmen “dumpet” til visninger kl. 16:00. Samtidig startet vår turnévirksomhet med besøk på kinoer i Tromsø, Gjøvik og Fredrikstad. Alle byene opplevde markant økning i besøkstallet da “Joshua”, filmens hovedperson og fortellerstemme, var tilstede. Jeg tror jeg må studere besøksstatistikken enda bedre, men én tese står jeg fast ved: markedsføring virker, hvis den virker. Forutsetningen er imidlertid at bransjen, både de som lager filmene, finansierer filmene, distribuerer filmene og viser filmene, ikke krangler seg imellom. Splid skaper sjelden engasjement og satsing!
Derfor utfordrer jeg flere til å samarbeide. Jeg tror folks medievaner har endret seg så drastisk de siste årene, at produksjonsbransjen, kinobransjen, TV-bransjen, DVD-bransjen og online-bransjen må sette seg ned og spørre seg selv: hvordan kan vi lage et distribusjons- og markedsføringsopplegg som gjør at lanseringen maksimerer “viewing” i alle visningsvinduer? La oss, om vi må, betale kinoene for å vise de filmene som bør gå på kino. Bare vi samarbeider.
BURMA VJ har hatt et godt liv på kino, sett fra perspektivet “antall besøk pr. markedsføringskrone”. Jeg mener politisk dokumentar har sin plass blant publikum både på kino, web og TV, hvis filmen er god! Derfor er jeg svært glad for at flere tror på dette, og at “Historier fra Yodok” nå overtar stafettpinnen. Tusen takk for at dere kjører på!
Klikk her for å lese det forrige blogginnlegget om selve kinolanseringen.
Klikk her for å lese de andre blogginnleggene om BURMA VJ.
I de neste kapitlene i «lanseringsdagboken» for BURMA VJ skal jeg skrive litt om valgene vi har tatt underveis. Den kritiske leseren vil kanskje si at noe av det jeg skriver burde vært publisert underveis, i kampens hete, for å ha størst verdi, men det lot seg dessverre ikke gjøre. Om det følgende klarer å unngå for mye etterpåklokskap får du derfor selv bestemme.
Skjermbilde fra www.burmavj.no
Klassekampen skrev i sin anmeldelse av filmen i papirutgaven 17. september at «det verkar litt bakpå at han blir satt opp på kino først no, når han alt har blitt vist og omtalt i så mange samanhengar også i Noreg, og råmaterialet frå han han har blitt vist i dei fleste store media». Eller som en filmskribent sa i Grimstad (fritt oversatt): Hvorfor skal vi skrive om filmen, den har jo fått så mye omtale allerede!
I mitt første blogginnlegg var jeg på vei til Haugesund for å bransjelansere BURMA VJ. Det opplevdes nesten som en umulig oppgave å overtale kinoene til å ville vise den (du har kanskje hørt mantraet; internasjonal, politisk dokumentarfilm – ingen vil jo se det på kino). Dette til tross for at filmen har gått bra på kino i USA og Storbritannia, og, om jeg kan si det selv, blitt invitert til 70 festivaler på ett år og vunnet 30 priser.
Så her er pitchen min, for hvorfor du skal lese videre: Dette blogginnlegget inneholder skrytet, og fra neste uke har redaktøren og jeg blitt enige om å skrive en daglig “lanseringsdagbok” på Rushprint.no. Der får du høre om den harde virkeligheten i dokumentar-på-kino-Norge.
Kinoplakaten for BURMA VJ - Reportasjer fra et lukket land
Filmfestivalen i Haugesund er en selsom opplevelse, for en kinodebutant. Selv om jeg har “varmet opp” med festivalens “New Nordic Films” de siste årene, så er det bare å konkludere: for en dokumentarfilmprodusent er Den norske filmfestivalen i Haugesund noe helt annet enn man er vant til fra selv de store dokumentarfilmfestivalene. Ja, selv under Sundance Film Festival ble vi tatt bedre vare på enn i Haugesund. Kanskje fordi jeg er norsk? Eller kanskje snarere fordi Sundance faktisk har dokumentar og fiksjon som likestilt fokus, mens filmfestivalen i Haugesund, som sier den er for kinobransjen, nok mest er for drama.
Men, vi fikk dratt både kinosjefer og presse inn i salen. Så nå kommer BURMA VJ på kino 18. sept. som digitalkino (DCP). Det betyr i alle fall Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Tromsø, Lillehammer og Fredrikstad. Det er jeg veldig glad for, for én ting har vi i alle fall erfart; når folk faktisk ser filmen så blir de veldig engasjerte (også norske kinosjefer!). Én filmanmelder i Storbritannia sa det slik:
“as gripping as any Hollywood thriller – and as heartbreaking as any weepie” ***** (FIVE STARS)
Skryt skal man jo helst ikke komme med selv. PR-byrået som bistår oss med BURMA VJ prater om “kryssbudskap”: det er bedre å skryte av andre enn seg selv, og hvis man er heldige skryter de tilbake. Dette skal jeg huske, ikke bare som en leveregel, men også i møtet med journalister. Spørsmålet mitt nå er likevel: I en så konkurransepreget virkelighet, og fordi den offentlige informasjonsutvekslingen er så liten i filmbransjen, kan jeg ikke likevel bare si det? Jeg er stolt over å ha vært minoritets-samprodusent på filmen, og her er noen av prisene den har mottatt:
1. Fordi de var først: CPH:DOX 2008
* Amnesty Award
* DOX:Awards
2. Fordi de er størst på dokumentar: Amsterdam, IDFA 2008
* Joris Ivens Award
* Movies that Matter Human Rights Award
3. Fordi det er den beste festivalen å være på: Sundance Film Festival 2009
* World Cinema Documentary Editing Award
4. Fordi det var en fantastisk galla med Di Caprio: Berlinale 2009:
* Cinema for Peace International Human Rights Film Award
5. Fordi Vaclav Havel er den han er: ONE WORLD 2009
* The Vaclav Havel Special Award
6. Publikumspriser er viktig!: 11th Thessaloniki Documentary Festival
* AUDIENCE AWARD
* Amnesty International Award
7. Stort! FULL FRAME DOCUMENTARY FESTIVAL
* Anne Dellinger Grand Jury Award
* Center for Documentary Studies Filmmaker Award. Sponsored by the Center for Documentary Studies at Duke University. This award honors a documentary artist whose work is a potential catalyst for education and change.
* Full Frame / Working Films Award: Sponsored by the Ettinger Foundation and Chicken & Egg Pictures and Working Films. This prize is awarded to the film that has the greatest potential for supporting serious grassroots organizing and social change.
8. Fordi vi støtter Amnesty (og de har gitt filmen fire priser): Amnesty International’s Movies that Matter Festival
* The Golden Butterfly, Amnesty International’s A Matter of ACT documentary award
* MovieSquad ALLRights Award
9. Fordi Democratic Voice of Burma (DVB) har fantastiske gravejournalister: San Francisco International Film Festival
* Investigative Documentary Feature Award: For the courage of its cameramen, the boldness of its director, and exemplary transnational collaboration; and, for its model of collective investigations in high and low technology, carried out under threat of death and imprisonment, to beam the truth of a country out to the world, the award for best investigative documentary goes to BURMA VJ.
10. Begrunnelsen snakker for seg selv: Grand Prix International Du Documentaire D´Auteur 2009, URTI, Monte-Carlo
* SILVER MEDAL: Shot at the risk of human lives and with basic technical means, this film makes us live from inside events having opposed the Burmese monks then the students to the ruling military dictatorship. The author used these strong images to put the speech of democracy on a dissident satellite channel and to supply the international media.This film was made in exceptional conditions, which widen the documentary genre.
