Så har årets Berlinale-jury delt ut de prestisjetunge prisene. Festivalens høythengende gullbjørn, som tidligere er tildelt filmskapere som Terrence Malick, Roman Polanski, Ang Lee, Bille August, Fatih Akin og fjorårets vinner Jasmila Zbanic, ble i år gitt til den kinesiske regissøren Wang Quan¿an for filmen Tuya’s Marriage. Prisene ved filmfestivalen i Berlin er notorisk vanskelige å forutsi, og juryen er bestående av vidt forskjellige medlemmer fra rundt om på kloden. Også i år var altså vinnerne ikke nødvendigvis forhåndsfavorittene, og i Rushbloggs tilfelle har prisene i hovedsak gått til filmer vi ikke fikk sett i løpet av festivalen. Vi får skjerpe radarblikket til neste år. Her følger listen over prisvinnerne, og nederst linker til oversikten over prisene som ble utdelt til filmene i sideprogrammene:
Berlinalens kortfilmprogram var i år oppdelt i to segmenter à 90 minutter. Animasjon, fiksjon og mer eksperimentell kortfilm var alle representert i et utvalg som ikke var spesielt imponerende på noen måte. Gullbjørnen gikk til nederlandske Raak av Hanro Smitsman, en film som vel kanskje var den mest originale av samtlige. Tre fremstillinger av én historie flettes sammen i en fortettet og veldig godt regissert historie. Her er juryens uttalelse:
“…for being a brilliant film on its approach to the subjects of love, anger and desperation. But you mustn¿t forget to mention the humour of the film. We honour the ability of the director to show in a compact manner three angles of the same story.¿
Igjen filmatiserer Menzel et av landsmannen Bohumil Hrabal sine verk, denne gangen om den noe merkverdige kelneren Jan Dites liv. Det er et episk verk – fra barndommen ved den tysktsjekkiske grensen, via engasjement som servitør på berømte Hotel Pariz i det dekadente 30-talls Praha til nazistenes inntog i byen og etter hvert i tjeneste ved et av Hitlers Lebensborn. Men I Served the King of England er allikevel ikke et historisk drama i ordets vanligste betydning; dette er tross alt en Jirí Menzel-film!
I månedene frem mot Berlinalen fulgte jeg spent med på hvilke filmer som ble valgt ut til festivalprogrammene. Arrangementet er såpass stort at de fleste titlene har man verken hørt om, eller lest omtaler av. Men noen filmer kan man ha et snev av informasjon om, og i tilfellet med den tyrkiske spillefilmen Takva hadde jeg mer enn et snev. Den norske filmskaperen Kaja Wright Polmar besøkte med sin film Asylbarna i november 2006 den tyrkiske filmfestivalen Festival On Wheels, hvis poeng er å bringe en kurert filmfestival ut til de mer utilgjengelige hjørnene av Tyrkia og nærliggende naboland. Da vi møttes i Oslo noen uker etter, fortalte hun meg med stor innlevelse om en fantastisk tyrkisk film hun hadde sett under festivalen. Den hadde fått en fullsatt sal i Kars til å engasjere seg i flammende diskusjoner etter visningen. Det var Takva.
Irina Palm er blitt Berlinalens store snakkis, og Marianne Faithfull i tittelrollen er blitt festivalens store stjerne. Ja, faktisk er filmen blant favorittene til å stikke av med årets Gullbjørn.
Irina Palm er historien om en bestemor med et barnebarn som dør hvis ikke han får gjennomført en dyr operasjon i Melbourne, Australia. Foreldrene er maktesløse, og bestemor Maggie må trå til med det hun har av ressurser. Hun går fra bank til bank, desperat på å skaffe til veie de 6000 pund operasjonen koster. Men bankene avviser henne én etter én, og hun må snart innse at hun må finne en annen utvei. På vei hjem passerer hun en skilt som annonserer etter hostess til stedet Sexy World. Maggie går ned i den mørke kjelleren, og finner et sexpalass av dimensjoner med nakne damer i midten og aldrende businessmenn i hjørnene. Hun møter innehaveren; Miki, som forklarer henne at hostess bare er et pent ord for hore og at de er på leting etter et nytt tilskudd til bedriftens tjenester. Han undersøker Maggies hender, og tilbyr henne å prøve seg. Maggie takker ja til en prøveperiode , og blir introdusert for en annen hostess som skal gi henne opplæring i den noe spesielle jobben…
Julie Delpy er en av Europas mest besnærende skuespillerinner; (eller som programmet her nede beskriver henne; skuespillerinne/ manusforfatter/modell/poet/regissør/sangerinne/klipper) hun er også en av mest markante. I Berlin har hun tatt med seg sin andre spillefilm; Two Days In Paris, en film hvor hun faktisk innhar de fleste av de nevnte rollene. Personlig var jeg veldig skeptisk til denne filmen. Jeg så for meg en tredje film à la Before Sunset og Before Sunrise; to filmer som jeg tror jeg er nærmest alene om å mislike. Berlinalens Panorama-program omtaler da også filmen med en foruroligende lik vinkling. Gleden var derfor stor da det allerede fra første scene var tydelig at Delph så absolutt ikke har laget enda film om to herlig romantiske intellektuelle, promenerende rundt i Paris gater mens de diskuterer alt fra Dostovjetski til dopapir med like stor innlevelse.
Tyskland er, sammen med Frankrike, blant de mest representerte i Berlinalens programmer. The Counterfeiters (Die Fälscher) er sålangt en av de mest omtalte her nede; forøvrig enda et tilskudd til Tysklands bølge av filmer med handling fra 2. verdenskrig. Filmen nevnes blant favorittene til Sølvbjørnen for beste mannlige hovedrolle. Karl Markovics heter skuespilleren, og innehar tittelrollen som en jødisk falskmynter ved navn Sorowitsch. Filmen starter i Monaco; på byens berømte kasino der han er i ferd med å sanke inn det meste av pengene rundt bordet. -Selvsagt med innsats i falske penger. Filmen hopper deretter rett over i opptakten til 2. verdenskrig med det vulgære og utsvevende 30-talls Berlin som ramme. En tidlig morgen, bryter nazistene seg inn i leiligheten hans og arresterer Sorowitsch. Han fraktes til Mauthausen konsentrasjonsleir, der nazisten Friedrich Herzog (Devid Striesow) tilbyr ham å bruke sine evner i nazistenes tjeneste.
Ofte tenker jeg at denne filmfestivalen er så stor og kjent at de fleste vet hvordan det er her, og hvordan det oppleves. At hvis jeg sier at Berlinalen er som en lang 17.mai for en filmentusiast, så vet man hva jeg mener. Trykket på kafeene, filmskapere og pølsespisere i hjørnene, pakkede køer inn til kinosalene, og blitzlamper blandet med en slags nede-på-jorden sjarm. Berlinalen er en ekte filmfest! Men det er ikke sikkert ord kan forklare det.
Så vi håper, og tror, at Rushblogg-videoene vi lager mellom slagene, og fra nå publiserer jevnlig her på bloggen (via YouTube), skal kunne skildre en del av dette bedre enn våre tekster kan gjøre. Etter noen tette dager har vi nå den første filmen klar, som er en liten ordknapp måte å vise hvordan førsteinntrykket av Berlinalen er…
Videoene er i sin helhet filmet med Nokias mobiltelefon N93.
When A Man Falls in the Forest er regissør Ryan Eslingers andre spillefilm. Hans forrige produksjon; Madness and Genius, ble vist både i Toronto og på Slamdance. Filmens deltakelse i konkurranseprogrammet her nede er en aldri så liten skandale; filmen har absolutt ingenting å by på hverken i regi, skuespill eller manus. Sharon Stone har sannsynligvis bidratt til å gi filmen et lite push, og støtte fra Sundance Institute i manusutviklingsprosessen kan ha vært et annet.
Eslinger har forsøkt å lage en film som desperat ønsker å bli en film av typen som kritikerne ofte referer til som en liten perle. – En film som kanskje ikke vil all verden, men som er morsom, litt søt, litt dramatisk, med godt skuespill og en regissør som har en stor fremtid foran seg. Vel… When A Man Falls in the Forest er både kjedelig og intetsigende. Ja, den får kun omtale her fordi den nettopp er i konkurranseprogrammet. Og fordi Sharon Stone tok seg bra ut på pressekonferansen. Den fortjener ihvertfall ikke at du må bruke energi på trykke på en link for å lese mer.
Søndag morgen i Theater Hebbel am Ufer; basen for Berlinalens ettertraktede Talent Campus der 500 unge filmskapere fra over 100 nasjoner inviteres til seminar med noen av verdens store filmnavn. Evenementet er et satsingsområde for festivalen, og programmet alene pleier å være grunn nok til å dra nedover. I dag skulle programmet sentrere rundt regissørene Walter Salles, Tom Tykwer og Wim Wenders.
Så har årets Berlinale-jury delt ut de prestisjetunge prisene. Festivalens høythengende gullbjørn, som tidligere er tildelt filmskapere som Terrence Malick, Roman Polanski, Ang Lee, Bille August, Fatih Akin og fjorårets vinner Jasmila Zbanic, ble i år gitt til den kinesiske regissøren Wang Quan¿an for filmen Tuya’s Marriage. Prisene ved filmfestivalen i Berlin er notorisk vanskelige å forutsi, og juryen er bestående av vidt forskjellige medlemmer fra rundt om på kloden. Også i år var altså vinnerne ikke nødvendigvis forhåndsfavorittene, og i Rushbloggs tilfelle har prisene i hovedsak gått til filmer vi ikke fikk sett i løpet av festivalen. Vi får skjerpe radarblikket til neste år. Her følger listen over prisvinnerne, og nederst linker til oversikten over prisene som ble utdelt til filmene i sideprogrammene:
Berlinalens kortfilmprogram var i år oppdelt i to segmenter à 90 minutter. Animasjon, fiksjon og mer eksperimentell kortfilm var alle representert i et utvalg som ikke var spesielt imponerende på noen måte. Gullbjørnen gikk til nederlandske 
Den tsjekkiske Oscar- (
I månedene frem mot Berlinalen fulgte jeg spent med på hvilke filmer som 
