Cannes: To Gullpalme-kandidater

19. mai 2008 av Kjetil Lismoen

Hvor er Woody Allens filmunivers på vei nå som han for alvor har forlatt Manhattan? I Match Point dro han til London og fordypet seg ganske humørløst i det britisk klassesystemet. For de som fryktet utviklingen etter den filmen, kan jeg bare bekrefte det mange her nede i Cannes skriver hjem om: Woody Allen er tilbake i form. Ikke "god gammel form", kanskje, men opplagt nok til å lage en underholdende romantisk komedie som i samme slengen utforsker kontrasten mellom amerikansk og europeisk sensibilitet.

Vicky Cristina Barcelona er en deilig flørt som tar seg selv alvorlig nok til at vi kan la oss rive med av kjærlighetsdramaet. Javier Bardem og Penelope Cruz leker med våre forestillinger om stormende latinsk lidenskap, mens Scarlett Johannsson og Rebecca Hall spiller ut klisjeen om amerikanere på jakt etter inspirasjon og lidenskap i en søreuropeisk metropol. Her får Bardem virkelig utløp for sitt relativt ukjente talent for komedie: Han sitrer av spilleglede og nyter åpenbart å parodiere sitt latin lover-image og myten om "den ville kunstner". Woody Allen er kanskje ikke lenger den samme. Men så lenge han kan lage et så fornøyelig melodrama, kan han trygt forlate Manhattan.
Linha de Passe og Gomorrah er to komplekse, storslagne dramaer om den kampen for tilværelsen som underklassen i Brasil og Italia til daglig utkjemper. Begge filmer gjør sterkt inntrykk med sin usentimentale skildring av rollefigurenes prøvelser, der noen eksepsjonelt gode skuespillere løfter filmene til uante høyder.

Det er Walter Salles og Daniela Thomas som har regissert Linha de Passe sammen, et spesielt samarbeid som startet allerede med Terra Estrangeira i 1996 og på en rekke kort-og  dokumentarfilmer. Salles er den filmen profileres på her i Cannes, men det kan ikke være tvil om hva Thomas har tilført filmen: En unik nærhet til rollegalleri – som består av uvanlig mange ikke-profesjonelle skuespillere. Vi følger en alenemors bestrebelser med å holde familien samlet i et samfunn preget av vold og arbeidsløshet. Det er noble, tragiske dimensjoner over denne kampen, og særlig Sandra Corveloni som moren framstår som kandidat til en skuespillerpris i Cannes.

Linha de Passe er i likhet med Gomorrah en Gullpalme-kandidat. Der førstnevnte er relativt tilbakeholden i skildringen av volden som preger Brasils underklasse, legger ikke regissør Matteo Garrone fingrene imellom når han skildrer den italienske mafiaens ekstreme framferd. Gomorrah er basert på Roberto Savianos internasjonale bestselger om den italienske mafiaen. Den sjokkerer med sin usentimentale skildring av voldsspiralen mellom rivaliserende gjenger utenfor Napoli, men den oppleves samtidig som autentisk.

Garrone har fjernet mye av den journalistiske dokumentasjonen fra Savianos bok (som gjør at forfatteren i dag voktes av livvakter døgnet rundt) til fordel for et tettere drama. Det er den konstante frykten rollefigurene lever under som driver handlingen ubønnhørlig framover til sin naturlige og brutale konklusjon. Selv om Gomorrah mangler mye av konteksten fra boka, så er den like fullt politisk. Garrone holder frem et råtnende stykke Europa for oss, han viser oss med enkle grep den logikken som styrer den italienske mafiaen og hvordan den gjennomsyrer italiensk samfunnsliv.

Etter to så krevende og rystende filmer, var det klart for det comebacket festivalpalasset var pyntet for senere på kvelden: Indiana Jones er tilbake! Jeg skal overlate til Indy-fan og medblogger Eirik å skrive mer utførlig om filmens skjebne her i Cannes, og vil bare si følgende om gjensynet med Herr Jones: It’s always a pleasure!