Cannes: Tilfellet Ruben Östlund og andre frustrasjoner

24. mai 2008 av Kjetil Lismoen

Så er Cannes inne i sin siste dag før avslutningsseremonien søndag kveld. Det er fortsatt Clint Eastwood som med The Changeling framstår som den mest åpenbare kandidaten til å vinne gullpalmen, etter at ingen av de siste utfordrerne – Atom Egoyan, Steven Soderbergh og kanskje Wim Wenders – har overbevist kritikerkorpset. Akkurat nå framstår Bent Hamer som en god kandidat til å vinne en av prisene for sideprogrammet Un Certain Regard med O’Horten – i hvert fall om vi skal dømme etter kritikernes mange lovord. I Norge fikk Hamer positive anmeldelser, i enkelte franske og britiske aviser er responsen overstrømmende (vel, Hamers hund Molly i O’Horten vant i det minste "Palm Dog", en spøkefull variant av Palm D’Or. Red.anm).

Vel hjemme i Norge fortsetter alle mørkets opplevelser i Cannes å flimre for mitt indre øye. Særlig de filmene jeg fikk problemer med fordøye har hjemsøkt meg med jevne mellomrom. Som den kinesiske dokumentaren Er Shi Si Cheng Ji av Zhangke Jia, De ufrivillige av Ruben Östlund og Soi Cowboy av briten Thomas Clay. 

Førstnevnte film deltar overraskende nok i hovedprogrammet, og er utmattende med sin omstendelige fortellerform. Jeg slet meg gjennom Jias langsomme og diskret hyllest av arbeiderne på en fordums kinesisk fabrikk som er omgjort til kompleks for luksusleiligheter. Det er ingen tvil om at Er Shi Si Cheng vil bli et uvurderlig bidrag til forståelse av den kinesiske økonomiske framgangen, og er således et stykke kulturhistorie. Men det ble litt som å drikke tran – du vet det er godt for deg, men det er effekten av inntaket du setter pris på, ikke selve prosessen.

De ufrivillige og Soi Cowboy er mer som småstein du har i skoen etter en tur langs Croisetten i Cannes. De plager deg når du prøver å gå videre, men de er heller ikke så smertefulle at du må ta av deg skoen for å ta mål av dem. Eller? I De ufrivillige gir Ruben Östlund oss en følelse av å betrakte handlingen gjennom et nøytralt, nesten skjult kamera. Kameraene betrakter handlingen med et "tomt" blikk, de kommenterer aldri med bevegelser. I Sverige er filmene til Östlund både hyllet og slaktet, noe mottakelsen i Norge også har vært preget av. Mangelen på en "historie" eller "en helhetlig idé" synes å være de fremste innvendingene. Men det har aldri vært Östlunds motiv å lage en helhetlig historie, men holde fram bruddstykker av manipulert "virkelighet". Östlund tvinger oss i det minste til å sette spørsmålstegn ved hva vi egentlig ser (det er den norske distributøren Arthaus som har kjøpt rettighetene for filmen i Norge).

Thomas Clay må få honnør for at han våger å la den første halvtimen av Soi Cowboy være totalt begivenhetsløs. Sjelden har en filmskaper anstrengt seg så mye for å jage publikum ut av kinolokalet før han omsider kommer til poenget. Og når vendepunktet kommer, blir det overhode ikke på den måten du kunne forestille deg. Soi Cowboy hører kanskje mer hjemme i Kritikeruken, som er utenfor hovedprogrammet og kjent for å være mer kompromissløs. Men filmen gjenspeiler en nesten beundringsverdig vilje hos Cannesledelsen til å mikse ren Hollywoodvare med det totalt uforutsigbare i en schizofren programcocktail.