Cannes 2007 – dag 7&8

24. mai 2007 av Kjetil Lismoen

Var det smart av Quentin Tarantino å selve være fotograf på Death Proof? Flere i Cannes har stilt dette spørsmålet etter å ha sett det som må være Tarantinos svakeste film så langt. Men det er ikke filmfotografiet som halter i denne ¿slasher meets car chase¿-filmen, men derimot strukturen som synes lite gjennomtenkt. Det er underlig å se en filmskaper som så mesterlig lekte seg med tid og struktur i Pulp Fiction, komme så til kort som her. Med tanke på at den versjonen som ble vist i Cannes er langt kortere enn den som hadde premiere i USA, er det ikke så rart at den får problemer med å nå utover fanbasen. Death Proof inngikk som kjent i en såkalt ¿double bill¿ på amerikanske kinoer sammen med Robert Rodriguez¿ Planet Terror, men lunkne kritikker og dårlige besøkstall gjør at produsenten lanserer filmene hver for seg på det internasjonale markedet.

I filmen har Tarantino byttet ut macho menn med leksikalsk populærkulturell hukommelse med¿vel, unge sexy kvinner med leksikalsk populærkulturell hukommelse. Istedenfor å kalle hverandre ¿nigger¿ og ¿cocksucker¿ kaller de hverandre ¿bitch¿ og noen ganger ¿nigger¿(!). Det er snålt å høre den samme sjargongen i replikkvekslingen mellom disse unge jentene som opptar en uforholdsmessig stor del av filmen. Death Proof er i seg selv en ¿double bill¿ der gjennomgangsfiguren er stuntmannen Mike (Ken Russel). Han forfølger unge kvinner som kjører bil og straffer dem for deres sexy og frie holdning med å kjøre dem i senk med sin spesialbygde panstrede kjøredoning. I første delen av filmen lykkes han, men i andre delen tar jentene en grusom hevn. Ikke helt ¿rape-revenge¿, men nesten.

Jeg satt og kjedet meg litt av alt preiket til jentene om sex og populærkultur ¿ det hele virker mindre ironisk og mer overdrevent enn i Tarantinos tidligere filmer. Men da hevntoktet til jentene i den andre delen skjøt fart, satt jeg naglet til kinosetet. Den avgjørende biljakt-sekvensen er en visuell tour de force der Tarantino viser format som filmskaper samtidig som han yter en verdig hommage til 1970-tallets Grindhouse-filmer. Og Cannespublikummet var med på notene og premierte den mesterlige innspurten med spontan applaus.

Italiensk film har sjelden sluppet til i hovedprogrammet i Cannes de siste årene. Bortsett fra gjengangeren Emmano Olmi og stortalentet Paul Sorrentino, er det få regissører fra den fordums filmstormakten som har markert seg. I år er det manusforfatter-duoen Sandro Petraglia og Stefano Rulli som har gitt den italienske filmen et lite løft med det medrivende periodedramaet My brother¿s an only child. Petraglia og Rulli skrev manus til storverket ¿The best of youth¿, en av de siste årenes beste europeiske tv-serier, og viderefører i denne filmen sin unike blanding av familieportrett og politisk drama. Resultatet er en morsom og uforutsigbar utforsking av 1960-tallets ideologiske kaos i Italia der ironien og nostalgien inngår i en merkverdig vellykket symbiose. Sentralt for historien står forholdet mellom to brødre som går i hver sin ekstreme politiske retning ¿ den ene blir kommunist, den andre fascist. Petraglia og Rulli skildrer de politiske innslagene med en jevnt fordelt dose uhøytidelighet og alvor, og er befriende lite forankret i den ideologiske kampen som har herjet italiensk politikk i etterkrigstiden. Ved hjelp av regissør Daniele Luchetti og de to fantastiske skuespillerne Elio Germano og Ricccardo Sccamarcio løfter denne filmen seg over den tradisjonelle seksitalls-periodefilmens overdrevne fokus på dekor og kostyme. Den lever sitt eget liv.

Den koreanske filmkunstneren Kim Ki Duk har de siste ti årene laget hele 13 filmer og er en gjenganger i Cannes. Breath (Soom) er en ganske eksentrisk film som er helt umulig å kategorisere: En nygift kvinne finner ut at hennes ektemann er utro og tar opp kontakten med sin ekskjæreste. Problemet er bare at eksen sitter fengslet for drap og prøver hele tiden å ta sitt eget liv. Breath er en helt uforutsigbar film: I ene øyeblikket gråter kvinnen over et låst ekteskap, i neste øyeblikk innreder hun møterommet i fengselet til et skrudd, fantasilandskap. Jeg falt av tidlig i filmen, men kunne ikke la være å sitte og vente på hva som ville skje i neste scene.

Harmony Korine ble hyllet som filmens nye ¿naive geni¿ på slutten av 1990-tallet med filmer som Gummo og Julien Donkey Boy. Siden gikk han visstnok inn i dyp depresjon og jobbet litt med tv-serieformatet. Mister Lonely representerer et lite comeback for Korine som deltar i seksjonen Un Certain Regard. Det er et sideprogram som profilerer seg på filmer som utforsker filmspråket og ikke har noen klar sjangertilhørighet. Og det er liten tvil om at det er der filmen hører hjemme. Her tar Korine sjanser som aldri før, med scener og situasjoner som balanserer farlig nærme det banale og pretensiøse. Men i motsetning til Gummo og Julien Donkey Boy, mangler Mister Lonely de briljante øyeblikkene som gjorde de pretensiøse utskeielsene utholdelige. Filmen viser at selv lysende skuespillere (Samanta Morton, Denis Lavant) kan framstå som superkløner når regikonseptet er et eneste kaos.

LES RAPPORTEN FRA DAG 1 & 2: CANNES 2007: Dag 1 & 2

LES RAPPORTEN FRA DAG 3 & 4: CANNES 2007: Dag 3 & 4

LES RAPPORTEN FRA DAG 5 & 6: CANNES 2007: Dag 5& 6