Cannes 2007 – dag 1&2

18. mai 2007 av Kjetil Lismoen

Er det ikke lenger mulig å oppdage nye talenter i Cannes? Flere veteraner som i årevis har valfartet til festivalen klager over mangelen på uoppdagede perler i bransjebladet Screen. Selv de smale, rare filmene blir så hypet og omtalt i forkant at de ikke lever opp til de forventningen Cannes skaper. Tusenvis av journalister løper rundt i Cannes med et umettelig behov for ¿det nye¿, mener de. Men denne sutringen bærer altfor mye preg av nostalgi til at den kan tas helt alvorlig; hver og en mimrer disse veteranene om hvordan de i hine dager oppdaget Betty Blue i en nesten tom liten kinosal på markedet i Cannes, osv.

Men de har i det minste ett poeng: Cannes kan minne like mye om moren som spiser barna sine som den høye beskytter og promotør av toneangivende filmkunst. Fallhøyden for festivalens yndlinger kan bli høy

Den kjølige kritikken av de nye filmene til både Wong Kar Wai og Hou Hsiao Hsien gjenspeiler denne utviklingen. Begge må regnes som en av filmverdenens mest respekterte ¿auturer¿ (en noe diffus og europeisk definisjon av filmkunstner), og har lenge hatt klippekort i Cannes. Won Kar Wai er sågar blitt legendarisk for å holde festivalen på pinepenken med sin sendrektige klippeprosess, og sendte In the Mood for Love stykkevis og delt til festivalen ¿ helt fram til dagen for selve visningen.

Og forventningene til Won Kar Wai og Hou Hsiao Hsien denne gangen har vært skyhøye. Også fordi de begge nå har laget film i henholdvis USA og Europa. Hvordan vil deres distinkte uttrykk, med forankring i Hong Kong og Taiwan, la seg overføre til en vestlig setting? Wong Kar Wais My Blueberry Nights åpnet festivalen på onsdag, og var noe av et antiklimaks. Med solide navn som Jude Law, David Straitharn og Rachel Weitz på skuespillersiden, og Norah Jones som en spennende dark horse ¿ og ikke minst med Ry Cooders luftige, atmosfæriske musikk! ¿ bar dette bud om å kunne bli en av festivalens lekkerbiskner (noe ikke minst Rushprints bloggere har gitt uttrykk for).

Derfor ble skuffelsen stor. Norah Jones kan spille foran kamera, ingen tvil om det, men Wong Kar Wai gir henne ikke mye å gå på: Som vanlig er handlingen banal, og det er greit nok ¿ Wong Kar Wais filmer handler ikke om ytre handling og replikkunst, men om poetiske øyeblikk og ¿film som sang¿. Men isteden ble jeg sittende i kinomørket og håpe litt barnslig på at Norah Jones skulle begynne å synge. For filmen tok aldri av.

Muligens er jeg litt streng: Wong Kar Wai befinner seg åpenbart i en overgangsfase, som kan være et annet uttrykk for kunstnerisk krise. Han har brutt samarbeidet med sin mangeårige samarbeidspartner Christopher Doyle – sannsynligvis den viktigste filmfotografen fra de siste ti årene i internasjonal film. Og det merkes i denne filmen. Den visuelle sitringen er borte, selv om Darius Khondjin (Seven) gjør en anstendig innsats som Doyles erstatter. Noen av oss har lenge følt at Doyle har vært en uhyre viktig og undervurderte bidragsyter til Wong Kar Wais filmatiske univers ¿ en framskutt posisjon som kanskje ingen annen fotograf har hatt siden Vittorio Storaro ga Bertoluccis filmunivers en kraftig visuell makeover i mesterverket Fascisten.

¿I¿ve never worked with someone who¿s put so much emphasis on a single moment,¿ hevdet Jude Law under pressekonferansen i Cannes. ¿It¿s extraordinary how he¿ll take a moment and replay it and slice it up.¿ Men denne gangen virker det som Wong Kar Wai står bom stille i øyeblikket og spinner.

Hou Hsiao Hsiens The Red Balloon er en mindre dramatisk kunstnerisk parantes. Hsiens overgang til franskspråklig film fungerer helt utmerket – og Juliet Binoche er alltid interessant. Men filmens sentrale historie ¿ om en kinesisk filmstudent som drar til Paris for å jobbe som au pair ¿ er begivenhetsløs og kjedelig. Den kinesiske skuespilleren Fang Song underspiller ikke, hun synes isteden å befinne seg i en tilstand av konstant implosjon.

Det visuelle grepet i Zodiac, som har premiere i Cannes og på norske kinoer samtidig, er det ikke noe å si på. Filmen har fått gjennomgående god mottakelse i Cannes. I motsetning til Won Kar Wai og Hou Hsiao jobber regissøren David Fincher innenfor klarere kommersielle rammer, men er ikke noe mindre ¿auteur¿ av den grunn. Han følger den klassiske Hollywood-auteurens strategi overfor studiosystemet ¿ der kommersiell suksess på en film gir større kunstnerisk frihet på den neste. Men som Rushblogg har vært inne på før, så er det lenge siden hans forrige suksess, Fight Club.

Så tilbake til påstanden i begynnelsen av denne lange bloggposten: Er det ikke lenger mulig å oppdage nye talenter i Cannes?

Jo, det er mulig, og i går kveld så jeg to små filmer av ukjente unge regissører som avdekket flust med talent. Den rumenske filmen 4 Months, 3 Weeks and 2 Days av Christian Mungiu var en stor positive overraskelse. Mungiu har vært i Cannes før med Occident (2002), men 4 Months¿ markerer et internasjonalt gjennombrudd av format. Filmen utspiller seg i Romania like før jernteppet falt. Vi følger to venninners forsøk på å få gjennomført en abort som på den tiden var straffbart i Romania. Mungiu tar seg god tid til å bygge opp filmen, kanskje altfor god tid, men midtveis fester han grepet om publikum på en kontrollert og imponerende måte.

Jeg ble også imponert over Celine Sciammas debutfilm Water Lillies. Det er en liten og stillferdig film om noen jenter å begynnelsen av tenårene som utforsker grenser. Filmens originale grep er å la den ytre rammen være et synkronsvømmer-miljø. Men det jentenes intimsfære utenfor svømmebassenget som er viktig: Her går Sciamma mye lenger enn både Bare Bea og kinoaktuelle Supervoksen, og filmen vil nok vekke en viss forargelse hos enkelte ved å anerkjenne at også 12-13-tenåringer kan være ganske aggressive seksuelle aktører.

Relatert sak: CANNES 2007 – DET FRANSKE UNNTAKET.