Kokekunst

sirisenje-300x249
Siri Senje

Det var over midnatt i Haugesund og på røykestripa ved Maritim var det bikkjekaldt. Samtalepartneren var høy, mørk og regissør. I et forsøk på å holde varmen i sommerkjolen skravlet jeg ivei om filmmanuskriptet som diktverk. Neppe verdens beste samtaletiming, men besettelser tar som kjent ikke nattefri. Regissøren var skeptisk til ordet diktning og lot seg ikke imponere. Oppskrift, sa han vennlig. Det dreier seg faktisk om en oppskrift. Et øyeblikk var jeg målbunden. Tror han jeg forsker på kokekunst? Jeg skulle til å hugge tilbake, men tok meg i det. For har jeg ikke hylla full av dem selv; Syd, Linda, Robert, Chris og kokebøkene deres?

Med kokebok kan alle lage mat. Med how-to manualer kan i alle fall nesten alle skrive filmmanus. Romankunsten byr knapt sine wannabes på noe lignende, men det finnes et hundretalls bøker med oppskrifter på filmmanus, de fleste fra de siste 20 åra. Bridget Conor fra University of London har forsket på dem. Can this cacophony of exhortations tell us anything about screenwriting labour?” spurte hun på konferansen Rethinking Screenwriting. Hun meldte videre at intertekstualiteten i sjangren er høy. Bøkene er fulle av identiske sannheter og stort sett bygget opp rundt samme mal:

Først erklærer bokguruen at manushåndverket er ekstremt komplekst ( “you need my book, dear“). Så følger en inderlig oppfordring til leseren om å hegne om sitt unike selv og søke sitt hjertes sanne stemme i den kommersielle jungelen film/TV-industrien er. Deretter kommer selve oppskriftsdelen, som nesten alltid dreier seg om en variant av Aristoteles. Til slutt, et kapittel om hvordan ferdig vare pakkes, markedsføres og selges. (Kort fortalt: Unik innehaver av bankende hjerte skaper seg om til sprudlende pitch-performer og beinhard forretningskvinne. Hun er nå fleksibel og team-orientert, dvs. villig til å dempe/forvrenge hjertestemmen etter krav fra produsent, finansør og regissør – som forøvrig alltid har pugga en annen how-to bok enn henne selv ).

Kan det bli manus – enn si film – av slikt noe, da? Da Syd Field ble spurt om hvor mange fra hver screenplay workshop som fullførte et filmmanuskript, svarte han «én av hundre». Hvor mange av disse ble til film? Circa samme andel. En stor del av “brukerne” hans var forresten tildelere og produsenter. Blant de profesjonelle filmforfatterne Bridget Conor intervjuet, var konsensusen at manualer kunne være nyttige som en slags “sjekklister,” ved tredje eller fjerde utkast. I tidlig skrivefase betraktet de dem som distraksjoner.  Jeg antar de da hadde det for travelt med å dikte.

Men oppskriftsbøkene selger. Forfatterne deres er etterspurt og fett honorert av industrien og tildelingsapparatet. Ifølge Bridget selger ikke bøkene primært en metode, men en drøm.  Drømmen om å bygge seg en fri, kreativ karrière og bli aktør i “the new, cultural economy.” En drøm hvis relasjon til virkeligheten kan studeres nærmere i hennes essay om “Screenwriting as creative labor”, en artikkel som også står på trykk i det nye tidskriftet Journal of Screenwriting.

Han hadde nok et poeng, regissøren, om dette med oppskrifter. Bridget Conor ga meg faktisk en ny. Glem tre års blodslit for en middels årslønn. Glem den elendige royaltien på dvd-salget. Mitt hjertes stemme hvisker forførende at jeg kan bli dramaturgiens Eivind Hellstrøm. Det neste jeg skriver skal være kokebok.

Les Siri Senjes tidligere blogginnlegg:

Kan Final Draft bety Final Death?

Rethinking screenwriting


Kokekunst

sirisenje-300x249
Siri Senje

Det var over midnatt i Haugesund og på røykestripa ved Maritim var det bikkjekaldt. Samtalepartneren var høy, mørk og regissør. I et forsøk på å holde varmen i sommerkjolen skravlet jeg ivei om filmmanuskriptet som diktverk. Neppe verdens beste samtaletiming, men besettelser tar som kjent ikke nattefri. Regissøren var skeptisk til ordet diktning og lot seg ikke imponere. Oppskrift, sa han vennlig. Det dreier seg faktisk om en oppskrift. Et øyeblikk var jeg målbunden. Tror han jeg forsker på kokekunst? Jeg skulle til å hugge tilbake, men tok meg i det. For har jeg ikke hylla full av dem selv; Syd, Linda, Robert, Chris og kokebøkene deres?

Med kokebok kan alle lage mat. Med how-to manualer kan i alle fall nesten alle skrive filmmanus. Romankunsten byr knapt sine wannabes på noe lignende, men det finnes et hundretalls bøker med oppskrifter på filmmanus, de fleste fra de siste 20 åra. Bridget Conor fra University of London har forsket på dem. Can this cacophony of exhortations tell us anything about screenwriting labour?” spurte hun på konferansen Rethinking Screenwriting. Hun meldte videre at intertekstualiteten i sjangren er høy. Bøkene er fulle av identiske sannheter og stort sett bygget opp rundt samme mal:

Først erklærer bokguruen at manushåndverket er ekstremt komplekst ( “you need my book, dear“). Så følger en inderlig oppfordring til leseren om å hegne om sitt unike selv og søke sitt hjertes sanne stemme i den kommersielle jungelen film/TV-industrien er. Deretter kommer selve oppskriftsdelen, som nesten alltid dreier seg om en variant av Aristoteles. Til slutt, et kapittel om hvordan ferdig vare pakkes, markedsføres og selges. (Kort fortalt: Unik innehaver av bankende hjerte skaper seg om til sprudlende pitch-performer og beinhard forretningskvinne. Hun er nå fleksibel og team-orientert, dvs. villig til å dempe/forvrenge hjertestemmen etter krav fra produsent, finansør og regissør – som forøvrig alltid har pugga en annen how-to bok enn henne selv ).

Kan det bli manus – enn si film – av slikt noe, da? Da Syd Field ble spurt om hvor mange fra hver screenplay workshop som fullførte et filmmanuskript, svarte han «én av hundre». Hvor mange av disse ble til film? Circa samme andel. En stor del av “brukerne” hans var forresten tildelere og produsenter. Blant de profesjonelle filmforfatterne Bridget Conor intervjuet, var konsensusen at manualer kunne være nyttige som en slags “sjekklister,” ved tredje eller fjerde utkast. I tidlig skrivefase betraktet de dem som distraksjoner.  Jeg antar de da hadde det for travelt med å dikte.

Men oppskriftsbøkene selger. Forfatterne deres er etterspurt og fett honorert av industrien og tildelingsapparatet. Ifølge Bridget selger ikke bøkene primært en metode, men en drøm.  Drømmen om å bygge seg en fri, kreativ karrière og bli aktør i “the new, cultural economy.” En drøm hvis relasjon til virkeligheten kan studeres nærmere i hennes essay om “Screenwriting as creative labor”, en artikkel som også står på trykk i det nye tidskriftet Journal of Screenwriting.

Han hadde nok et poeng, regissøren, om dette med oppskrifter. Bridget Conor ga meg faktisk en ny. Glem tre års blodslit for en middels årslønn. Glem den elendige royaltien på dvd-salget. Mitt hjertes stemme hvisker forførende at jeg kan bli dramaturgiens Eivind Hellstrøm. Det neste jeg skriver skal være kokebok.

Les Siri Senjes tidligere blogginnlegg:

Kan Final Draft bety Final Death?

Rethinking screenwriting


MENY