Nils Gaup skal lage en krigsfilm til over 150 millioner kroner. Den heter Brent jord og handler om frigjøringen av Finnmark. Det er tyske og russiske midler som bidrar til å skape filmen. “I denne delen av krigshistorien er det russerne som er heltene. Invasjonen og frigjøringen av Kirkenes og Øst-Finnmark er et minne som gjerne holdes varmt i Russland,” sier investoren Gullik Hansen til Finnmark Dagblad. Hansen var også med å finansiere Kautokeino-opprøret. Manuset til Brent jord skal skrives av Alf R. Jacobsen. Innspillingen starter trolig i 2011.
NFI melder at Vegas ble hedret med Special Mention under fredagens prisutdeling ved den 4. Roma internasjonale filmfestival. Vegas er den første norske filmen som har deltatt i konkurranse på festivalen. Roma internasjonale filmfestival har raskt posisjonert seg som en av de viktige europeiske filmfestivalene for den internasjonale filmbransjen.
Filmen har blitt godt motatt i den italienske hovedstaden og kritikerne er begeistret. CineEuropa, for eksempel, skriver: “The issues are topical (not only in Scandinavia, although youth suicide is more widespread there than in other places), but Vikene – who wrote the script with Torun Lian – tackles them avoiding “pop sociology” as well as facile pity. What emerges is a portrait of the protagonists that is never sweetened down, within a framework that only friendship attempts to render less dim and desperate, though in which there are few rays of hope.”
Vi er inne i en grønn bølge med filmer som minner oss om at vår klode befinner seg på bristepunktet. Og filmskaperne blir stadig mer brutale i sine virkemidler.
Nå vil jeg ikke påstå at Al Gore skremte meg i Oscarvinneren En ubehagelig sannhet, selv om perspektivene var, ja, ubehagelige. Men filmens suksess innledet en tendens og åpnet veien for mer kompromissløse filmer.
The 11th Hour var i likhet med En ubehagelig sannhet et utslag av hva amerikanerne kaller ”celebrity eco-activism”. Men Leonard DiCaprio var bare lokkematen som skulle få tenåringsjentene til å se filmen. Men de følte seg sannsynligvis snytt. For The 11th Hour er en krass dommedagsprofeti om global oppvarming som knapt gir oss pusterom. Og så har vi Pete Postlethwaites moralske harme i kinoaktuelle The Age of Stupid, der han i år 2055 ser seg tilbake og spør hvorfor vi ikke maktet å snu utviklingen i tide.
De siste årene har Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) spisset sin profil gjennom debattskapende film, særlig innen dokumentaren. Samtidig er dokumentarfilmen bare en del av et omfattende program som ved siden av Gøteborg filmfestivals program er det største i Norden. Å plukke ut noen representative nødvendigheter i denne floraen, blir åpenbart en tendensiøs og ufullstendig affære. Men på hovedsiden vår har vi likevel valgt å presentere noen av filmene jeg mener fortjener et besøk av alle filminteresserte som befinner seg i Bergen de nærmeste dagene. Festivalen varer fram til onsdag neste uke. Et flertall av filmene vil få norsk kinopremiere i løpet av høsten og vinteren.
I dag ble Lars von Trier og produsenten Meta Louise Foldager tildelt Nordisk råds filmpris for Antichrist. Prisen er på 350.000 danske kroner og den deles likt mellom filmens regissør, manusforfatter og produsent. Etter mitt syn er Antichrist en av årets beste filmer, fordi den er spennende vri på skrekkfilmsjangeren og fordi den er opprivende, engasjerende og intens. Lars von Trier og Meta Louise Foldager fortjener prisen!
“Vi i Norden er noen av de få menneskene i verden som har et stort overskudd, og jeg ser det som en plikt som følger med alle privilegiene, å være de som utforsker kunsten og utvider kreativiteten. Det er da heller ikke mange steder i verden kunstnere har så stor frihet som her i Norden, der det til og med gis økonomisk støtte og oppbakking fra stat og statlige instanser. Det er helt avgjørende for vår kunstneriske frihet og den kreative utviklingen som mennesker. Hvis vi ikke gjør den slags her i Norden, er vi overhodet ikke berettiget til å være så privilegerte,” forteller produsenten i en pressemelding.
Da er det klart: Anniken Huitfeldt er ganske overraskende blitt ny statsråd for Kultur- og kirkedepartementet (med unntak av kirkeavdelingen). Trond Giske, som har stått i bresjen for tidenes kulturløft i norsk politikk, skal forflytte seg til Nærings- og handelsdepartementet. Dermed forsvinner en av få kulturministre som har hatt tyngde nok til å stå opp mot de “sterke gutta” i finansdepartementet.
Det er ingen tvil om at Giske har benyttet all sin tyngde og prestisje for å få gjennomslag for sine hjertesaker innad i regjeringen, en gjennomslagskraft Huitfeldt neppe kan matche. Giskes avgang er kanskje også et signal om at festen er over for filmbransjens del, og at det er andre mediepolitiske saker som vil stå mer sentralt for den nye minsteren. Blant de største sakene er ny konsesjon for kommersiell kringkasting, ny ordning for presse- og mediestøtte og striden om radiokonsesjon.
Til Kampanje sier generalsekretær i Produsentforeningen, Leif Holst Jensen, at han ser fram til en bedre kombinasjon av kultur og næringspolitikk med Huitfeldt og Giskes omrokkeringer: “For Huitfeldt blir det viktig å skaffe seg den dialog med aktørene og innsikt i de ulike fagfeltene som har vært noe av Giskes styrke.”
Giske har ofte ligget et hestehode foran sine egne rådgivere når det gjelder filmpolitiske spørsmål og den praktiske implementeringen av dem. Vi må nok regne med at den nye kulturministeren vil lytte atskillig mer til sine rådgivere, med tanke på hvor liten erfaring hun har fra kultursektoren. Byråkratene i kulturdepartementet ser med andre ord lysere på tilværelsen nå, etter å ha halset etter den selvdrevne ministeren i snart fire år.
Ingen vet foreløpig hva Huitfeldt tenker om kulturen. Men det er kanskje ikke så unaturlig å tro at hun vil ha et bankende hjerte for likestilling i filmbransjen, med tanke på at hun også var minister for likestilling i sitt forrige departement.
Eller som Hans Kristian Amundsen, sjefsredaktør i avisa Nordlys, sier det til NRK:
“Vi får en arbeidsom minister som ikke kommer til å fly på premierefester, som ikke er veldig opptatt av sport og den type ting, og som ikke kommer til å være i det offentlige landskapet like hyppig og like tydelig som Trond Giske.”
I forrige uke kom jeg ut av skapet. Skamløst tok jeg K-ordet i min munn og mælte at tida er inne for å ta grep om kjønnskatastrofen i Dronningens gate. Fra damene kom respons på Facebook og sms. ”Go girl!” ”Yess!” Fra herrene kom det blikk. De brant i ryggen idet jeg krysset fortauet foran Filmens Hus. Forfattersinn er følsomme greier; jeg kjente hvordan de røde strømpene slasket rundt leggene mens asken fra bh-bålene la seg i håret. Jævla feminist. Skjønner hun ikke at det er kunst det dreier seg om, ikke noen skarve styreplasser i selskapene som ruler landet? Vet hun ikke at selveste Mach Mikkelsen har sagt, ordrett, at kvotering er idioti? At Aksel Hennie synes det er teit? ”Skal det bli enda jævligere enn det er, liksom?”
Det var da jeg forsto det. Tida har gått fra tallenes tale. Fokus må bort fra kvinnene og K-ordet. Det er herrenes tur til å få tale nå. Jeg har aldri blitt bedt om å holde en slik, og blant livets mange forbigåelser har det vært et spesielt sårt savn. So, here goes ( omforlatelse, mine damer) :
Kjære, staute, norske filmkarer! Jeg elsker og beundrer dere. En oppriktig skål for skulderbredden, bassrøstene og de maskuline dydene som holder bransjen oppreist: Jernvilje, selvsikkerhet, panserhud og killerinstinkt.
En viss følelsesmessig utilgjengelighet kan faktisk ha sin sjarm i en verden sprutfull av emosjonell inkontinens. Selv skyr jeg enkjønnede sammenhenger som pesten. Jeg er faktisk hekta på samarbeid med dere, perspektivene det gir og dynamikken det skaper. Trodde lenge det var gjensidig, men nå er jeg engstelig for forholdet vårt. Kvoteringsordet har kommet mellom oss lik en lumsk pandemi. Jeg roper med helsetilsynet: Ikke la angsten ta styringa nå! Ikke still autopiloten på antistoff før mikroben er lagt under lupen. Ser du nærmere på svineriet, så er det ikke så skummelt som du tror.
Filmer som Fameog Solisten hadde premiere i helgen, men ingen av filmene klarte å erobre 1.plassen. Men det gjorde en norsk barnefilm, nemlig Knerten, som åpnet veldig sterkt med 65.214 besøkende.
Det er trolig den sterkeste åpningshelgen for en norsk barnefilm noen gang.
Åpningshelgen er høyere enn førstehelgsbesøket for de mest populære barnefilmene siden 2003. “Vi har hatt et sterk tro på dette prosjektet siden start, men det er utrolig hyggelig når resultatene viser seg så konkret som dette. Særlig stas er det selvsagt for debuterende filmregissør Åsleik Engmark, men også for hele staben og skuespillere som har jobbet hardt og ventet spent på dette i lang tid, sammen med oss.”, forteller produsent Finn Gjerdrum i produksjonsselskapet Paradox. Filmen åpnet på en 1.plass.
Medregnet førpremierer-besøket er filmen sett av 78.510.
Knerten åpnet bedre enn tidligere norske barnefilmer som Olsenbanden jr og sølvgruvene, Elias og Kongeskipet og Olsenbanden jr på rocker’n, som ble sett av henholdsvis 60.640, 60.567 og 60.491 besøkende første helg. Knerten åpnet også bedre enn mange andre norske filmer, som for eksempel Fritt vilt og Død snø. Knerten åpnet sterkt fordi den appellerer til store og små og fordi den har en kort spilletid på 1 time og 14 minutter som gjør at kinoene kan vise den mange ganger i løpet av en ettermiddag/kveld.
Vinneren av Oslo Kinos lanseringspris 2009 ble delt ut i går, og vinneren ble Hirokazu Kore-eda fra Japan, for filmen Still Walking. Kore-eda har lenge vært en av Japans mest anerkjente regissører. Han er æresgjest på Film fra Sør-festivalen og befinner seg i Oslo frem til søndag 18. oktober.
Det er Arthaus som distribuerer Still Walking i Norge. Oslo Kinos lanseringspris gis til en film som allerede er importert av en norsk distributør. Målet med prisen er å gi filmen et ekstra løft mot publikum. Vinnerfilmen får støtte til markedsføring og lansering i Oslo til en verdi av 50 000 kroner. Prisen ble delt ut for første gang i fjor og gikk da til Vals med Bashir av israelske Ari Folman. Den ble også distribuert av Arthaus.
- Vi ønsket i år å gi prisen til Still Walking, som er en lavmælt og sommervarm skildring av komplekse familierelasjoner. Filmen er vakker, lun og særegen, og fortelles med et glimt i øyet, sier filmsjef i Oslo Kino Christin Berg, i pressemeldingen fra Film fra Sør.
Filmen har allerede vunnet en masse priser, blant annet prisen for Best director på Asian Film Awards.
Still Walking er en av filmene som ble digitalisert i forbindelse med Film fra Sørs digitale satsning. Hittil har nærmere 2000 besøkt festivalen på Ringen kino alene. Film fra Sør avsluttes på søndag.
To kortfilmer fikk i dag produksjonsstøtte fra Norsk Filminstitutt. Skuespiller Henrik Mestad (bildet) og forfatter Jo Nesbø er en av dem som har fått støtte til å lage kortfilm. De to skal regissere kortfilmen Konto og gitar sammen. Produksjonsselskapet Friland film, ved Upperdog-produsent Asle Vatn, står bak prosjektet. Konto og gitar handler om sommeren Jo fyller sytten. Han åpner opp en bankkonto og lærer seg å spille den fineste Springsteen-låta han vet om på gitar, Independence Day. Filmen har fått 150 000 kroner fra NFI, og har et totalbudsjett 1 million. Mannen bak den velkjente Harry Hole-karakteren ( og mange andre bøker) debuterer som regissør med Konto og gitar. Medregissør Henrik Mestad har regissert for teater ved flere anledninger.
Den andre kortfilmen som fikk støtte var A Tale of Harvest, ved Fredrik Fiction. Filmen fikk 320 000 kroner i tilskudd, og har totalbudsjett på litt over 550 000. A Tale of Harvest er ifølge NFI “en fortelling om fruktløse prosjekter og en manns forsøk på å kontrollere naturen fremfor å overgi seg til den”. Regissør er Aleksandra Niemczyk. Hun har bakgrunn som billedkunstner og har tidligere laget flere kortfilmer. Produsent Fredrik Pryser har produsert reklamefilm i mange år, men også korfilmer og dokumentarfilmer.
