Til tross for at Vegaser en veldig god film, åpnet den ganske svakt. 7.579 løste billetter. Filmen hadde gode forutsetninger for å åpne langt bedre: Vegas er høstens eneste norske ungdomsfilm, den har fått strålende kritikker og den er markedsført godt (SF Norge har blant annet vært flinke til å bruke sosiale medier).
Noe av grunnen til det svake besøket skyldes nok tematikken. Jeg tror ikke det er så mange publikummere som lar seg lokke av en film om ungdom som blir plassert på et ungdomshjem. Tematikken selger ikke, slike filmer bør kanskje lokke med noe mer. Filmen fikk også hard konkurransen fra mastodonten Se opp.
På mandag ble deler av casten til Kongen av Bastøy offentliggjort. Nå er det rollene i Norges første ninjafilm, Kommandør Treholt & Ninjatroppen, som er “avslørt”.
Actionfilmen gjør seg i disse dager ferdig med opptakene i Oslo-området. Filmen handler om hvordan Arne Treholt og hans tropp med ninjaer tidlig på åttitallet bekjempet den korrupte Skyggeregjeringen, og dermed reddet nasjonen under den kalde krigen.
Tittelrollen spilles av Mads Ousdal (Detektor, Kodenavn: Hunter). Han får selskap av blant andre Jon Øigarden, Linn Stokke, Amund Maarud (gitarist og vokalist i bandet The Grand), Dean Erik Andersen (fra Great Garlic Girls) og Terje Strømdahl (DeUsynlige, Ulvenatten). Andre roller bekles av Martinus Grimstad Olsen,Øyvind Venstad Kjeksrud (Trigger), Henrik Horge (Max Manus, Honningfellen) og Emil Johnsen (Behandlingen, Isolerad).
Filmen har premiere over hele landet 13. august 2010, og er skrevet og regissert av Thomas Cappelen Malling. Den produseres av Tordenfilm AS v/Eric Vogel, og distribueres av Euforia Film.
Filmen er finansiert av Norsk Filminstitutt v/Langfilmkonsulent Vera Micaelsen (som har kalt filmen “Det mest originale laget i norsk film noensinne”), Euforia Film, Storyline Studios, Nordisk Film- og TV Fond, NRK, Filmfondet Fuzz og Drømmesuiten.
Det var over midnatt i Haugesund og på røykestripa ved Maritim var det bikkjekaldt. Samtalepartneren var høy, mørk og regissør. I et forsøk på å holde varmen i sommerkjolen skravlet jeg ivei om filmmanuskriptet som diktverk. Neppe verdens beste samtaletiming, men besettelser tar som kjent ikke nattefri. Regissøren var skeptisk til ordet diktning og lot seg ikke imponere. Oppskrift, sa han vennlig. Det dreier seg faktisk om en oppskrift. Et øyeblikk var jeg målbunden. Tror han jeg forsker på kokekunst? Jeg skulle til å hugge tilbake, men tok meg i det. For har jeg ikke hylla full av dem selv; Syd, Linda, Robert, Chris og kokebøkene deres?
Med kokebok kan alle lage mat. Medhow-to manualer kan i alle fall nesten alle skrive filmmanus. Romankunsten byr knapt sine wannabes på noe lignende, men det finnes et hundretalls bøker med oppskrifter på filmmanus, de fleste fra de siste 20 åra.Bridget Conorfra University of London har forsket på dem. “Can this cacophony of exhortations tell us anything about screenwriting labour?” spurte hun på konferansen Rethinking Screenwriting. Hun meldte videre at intertekstualiteten i sjangren er høy. Bøkene er fulle av identiske sannheter og stort sett bygget opp rundt samme mal:
I de neste kapitlene i «lanseringsdagboken» for BURMA VJ skal jeg skrive litt om valgene vi har tatt underveis. Den kritiske leseren vil kanskje si at noe av det jeg skriver burde vært publisert underveis, i kampens hete, for å ha størst verdi, men det lot seg dessverre ikke gjøre. Om det følgende klarer å unngå for mye etterpåklokskap får du derfor selv bestemme.
Skjermbilde fra www.burmavj.no
Klassekampen skrev i sin anmeldelse av filmen i papirutgaven 17. september at «det verkar litt bakpå at han blir satt opp på kino først no, når han alt har blitt vist og omtalt i så mange samanhengar også i Noreg, og råmaterialet frå han han har blitt vist i dei fleste store media». Eller som en filmskribent sa i Grimstad (fritt oversatt): Hvorfor skal vi skrive om filmen, den har jo fått så mye omtale allerede!
Stellan Skarsgård (her fra Aberdeen) spiller i Kongen av Bastøy.
I dag skriver produksjonsselskapet 4 1/2 på Twitter at ““Kongen av Bastøy” starter opptak 2. nov og vi er stolte av å ha Stellan Skarsgård, Kristoffer Joner og Benjamin Helstad i hovedrollene.” Flott! Jeg synes det er spesielt bra at Skarsgård spiller i filmen. Han er en stor skuespiller og jeg tror det vil bli lettere å selge filmen internasjonalt med hans navn på plakaten.
Skarsgård fortalte til Dagbladet, papirutgaven, torsdag 24. september: “Det er en gripende fortelling om unge mennesker, og det var først og fremst historien som trakk meg til filmen. Det, og å endelig få jobbe med Marius, selvsagt.” Skarsgård skal spille skolehjemsbestyreren Håkon.
Disney har nylig sluppet den nydelige traileren til A Christmas Carol. I likhet med Robert Zemeckis to siste filmer, Polarekspressen og Beowulf, er A Christmas Carol laget med såkalt “Motion capture“-teknologi. Det animerte universet ser svært bra ut og jeg er ganske sikker på at A Christmas Carol blir en magisk og forførende film.
Made by Norway er en av de beste reklamefilmene jeg har sett på lenge. Den tre minutter lange filmen er regissert av Erik Poppe. Han har skapt et lite kunstverk. Reklamefilmen, som er laget for Aker, er stillferdig, poetisk, mektig og ja, ikke så lite nasjonalromantisk.
Slik beskriver Aker filmen: “Den tre minutter lange filmen, som er en oppfølger til den prisbelønte ”Nøtteknekker”-filmen fra 2005, setter fokus på industriens betydning og verdiskapingen for samfunnet. (…) Industrifilmen har en naturrealistisk og dokumentær stil. Den følger tre ulike mennesker og miljøer, fra skipsverft og fisketråler til borerigg. Seere kommer til å oppleve vilje, utholdenhet og stolthet, som er tre ord som beskriver norsk industri og industriarbeidere på en god måte.”
Shane Meadows, regissøren av filmer som This is England og Somers Town, samarbeider med Nokia, London Film Festival og Mofilm om en mobiltelefonkonkurranse. Mofilm skriver: “The competition is open for people interested in filming a 90-second advertisement on behalf of a participating brand. This gives everyone from creatives to everyday consumers a unique platform to let their voices be heard. This competition opens up opportunities for contest participants to gain visibility in front of 120,000 festival attendees, top global brands and more than 10 million people worldwide via the web.”
Endelig har verden der ute blitt oppmerksom på søttitallets mest eksentriske tv-program for barn, “Reparatørene kommer”, med de to hovedfigurene Pompel og Pilt. Det er den norske bloggeren Norwonk på Salon.com som (via diverse norske twittere) gir leserne av det amerikanske nettstedet en analyse av serien og hva den har betydd for hans generasjon, ”the pompel & pilt-generation”. “The Scariest show ever” kaller han serien, og skal vi dømme etter responsen så opplever Salons lesere dette som eksotiske saker.
Norwonk skriver blant annet:
“What possessed Arne and Bjørg Mykle to make them write such a thing? What kind of mindbending drugs where they on, in that glorious year of 1969, when the series was created? I guess we shall never really know. The Norwegian TV guide Programbladet described the show with the headline: “Pre-ironic children’s program launched tonight”. Let no one say that state-run broadcasters are afraid of experimentation. If anything, I suspect that no commercial network would ever have come up with anything like Pompel and Pilt.”
Er det særnorske fenomenet, som Norwonk knytter til både Samuel Beckett og Tom Waits, iferd med å ta skrittet ut i den globale mediesfæren?
Finnes det noen andre “dikteriske sjangre” enn filmdiktningen der kreative mennesker må finne seg i å nedtegne historiene sine i et fastlåst, teknisk format som bidrar til å gjøre dem mer og mer like? Er det mulig at Courier 12 og “screenplay templates” sperrer manuskriptene våre inne i et mønster som hemmer skaperkraften, bremser nytenkning og i verste fall tar rotta på hovedverktøyet vårt, selveste fantasien?
Etter konferansen Rethinking Screenwriting i Helsinki presser spørsmålene seg på. Programvare som standardiserer manuskriptene og effektiviserer overgangen til produksjon har sklidd inn i filmbransjen de siste ti årene uten å møte motforestillinger. Vi forfattere har jublet over å spare tusenvis av tastetrykk og dessuten få historiene våre til forveksling å likne på filmdramaer lenge før de er i nærheten av å henge på greip.
