De fleste av oss forsøker vel etter beste evne å neglisjere tv-reklame, men av og til kommer det en snutt som provoserer, irriterer, engasjerer eller fascinerer. Hva dette er varierer tilsynelatende sterkt fra land til land. Klikk deg videre for å se reklamen som i dag ble fjernet fra britiske tv-stasjoner etter klager fra seerne. Så var vi kanskje ikke kommet så langt som vi trodde..
Hva er det med disse desperate, overfladiske og banale damene? Hva er så tiltrekkende med fire retusjerte, overkledde, oversminkede damer spradende rundt i et glorifisert New York? Er det eskapisme på et nivå jeg som mann ikke kan forstå? Er det et uttrykk for sosialt press fra venninneflokken? Eller er det simpelthen jeg som er for ensporet til å innse hvor viktig Sex and the City er for jenter mellom 15 og 45? Sannsynligvis alle tre..
Uansett årsak – Carrie, Samantha, Charlotte og Miranda regjerer på norske kinoer om dagen. Og når jeg sier regjerer er det ikke uten grunn. Spillefilmversjonen av kultserien ble sett av 21,919 kinogjengere i helga, og det i sin tredje helg. Det fører frem til en total på litt under 200,000. Et tall som gjør at denne filmen, satt i sammenheng med budsjett og markedsføring, vel er den største utenlandske filmsuksessen i Norge sålangt i år.
Blant de fleste betydelige amerikanske filmbloggere suser det i disse dager en link veggimellom: Essayet "Yes, The Sky is Really Falling" av indie-veteranen Mark Gill. Teksten er en analytisk, og ikke så verst deprimerende, gjennomgang av tingenes tilstand i amerikansk independentfilm. Gill har vært avdelingssjef i Miramax, han startet opp indiestudioet Warner Independent Pictures (som i år ble lagt ned) og han leder nå salgsselskapet The Film Department. Han presenterte sine tanker som et foredrag ved åpningen av Los Angeles Film Festival sin finansieringskonferanse forrige uke. Jeg kan anbefale å lese hele teksten, for Gill går virkelig nøye gjennom problemene, med tall og statistikk. Han mener et (av mange) sentrale problemer er at det lages for mange filmer. Derfor kommer han bl.a. med denne formaningen:
The single biggest change should be to only make movies that we absolutely love. Not ones we like. Not ones we need to do as a favor. Not the ones we do because they seem like a good "piece of business." Not ones we do because we think, hope or wish that "the kids" will like them. Not the knock-offs of the ones that worked at the box office last year. In a word, we should only pick the films we’re passionate about–and that have an audience.
Gill mener fremtidsutsiktene er mørke for produsenter som ønsker å opprettholde en sunn forretning innen uavhengig filmproduksjon. Hans forslag er da ganske enkelt å bli flinkere i alle ledd. Og som publikum må vi kunne si at det høres ut som et godt forslag – kvalitet fremfor kvantitet. Gills essay har forøvrig blitt gjenstand for en grundig gjennomgang hos monsterblogger Jeffrey Wells: Del 1, 2 og 3.
Serien av podcasts fra Baz Luhrmann om produksjonen av hans nye, episke film Australia, fortsetter å dukke opp på superelegant vis via iTunes. Ikke siden Peter Jacksons videodagbøker fra King Kong-settet har jeg hatt lignende faglig glede av slike klipp. Det er veldig grundig laget.
Denne nyeste videoen handler om jakten på locations til Luhrmans enormt storslåtte prosjekt. På bildet til venstre har de oppført et sentralt hus i filmens handling på et fullstendig øde punkt nord i Australia. Hvorfor? Fordi det lå et perfekt fjell der, og en elv rant nedenfor det. Slik sans for detaljer og presisjon i sin visjon tror jeg er en av mange årsaker til at Luhrmanns Australia kan bli hans beste film.
(Et par relaterte linker: Nicole Kidman-fotografier av Annie Leibovitz spres over 16 sider i Vogue for å promotere filmen. Og Cinematical skriver om hvorfor den åpenbart må bli Oscar-nominert.)
Bare noen uker etter at den første traileren kom, har Focus features sluppet en ny, internasjonal trailer til den nye filmen fra Coen-brødrene. Burn After Reading er en mørk spionkomedie (slik jeg har forstått det). I den første traileren kommer en del av filmens (meget coenske) plott frem, men i denne nye traileren er det mer snakk om å pirre publikum. Clooney, McDormand, Malkovich, Swinton and Pitt. A FILM BY… The Coen Brothers. Tøft å se brødrene bli dyttet foran som filmens sterkeste kort (noe de selvfølgelig alltid er). Ingen grunn, altså, til ikke å glede seg. Sjekk selv:
Så har endelig Filmarkivet – åpen standard kommet seg på nett. I november 2007 fikk vi vite at lanseringen av nye Filmarkivet skulle skje i januar 2008. Som vi skrev for noen uker siden i vårt intervju med Norsk filminstitutt, ble nysatsingen utsatt et halvår – til 11. juni. Norske teknologisider som NRKBeta og Mac1 plukket opp tråden. Men da også denne datoen kom og gikk, ble vi urolige. Og under Kortfilmfestivalen gikk praten om saken, uten at Filmarkivet dukket opp der heller – dessverre. Men heldigvis var det nok bare litt "rusk i lanseringsmaskineriet" – for ta-da!: I dag slapp de tjenesten. Og ikke bare det; NRK Kulturnytt kjørte en sak om dem i morges (en nettsak finnes her). NRK sluker forsåvidt den underliggende pressemeldingen rått, og (med unntak av en bisetning de ikke følger opp) virker de uvitende om Filmarkivets tråklete historie, og behovet/mulighetene for norsk film som står uutforsket av Filmarkivet. En journalist ansatt i statskanalen, i samme hus som langt bedre informerte NRKBeta, stiller ikke ett eneste kritisk spørsmål.
I den ferskeste utgaven av Rushprint kommer medieviter L. Audun Bråten med en kritisk gjennomgang av norske filmanmeldere (EDIT: uten terningkast/poeng). Introduksjonen til saken ligger ute på modersidene våre, og der skriver Bråten blant annet: "Det var en gang, for lenge, lenge siden, da filmkritikere ivaretok en skapende funksjon bak selve filmproduksjonen, og faktisk bidro til å definere hvilken retning mediet skulle ta. Filmkritikk var et stolt yrke, og filmen – spesielt den europeiske – var en kunstform." Som man kan ane går det nedover derfra. Sjekk hele saken i bladet (og bli abonnent!). Her på bloggen skal vi nå gå gjennom reaksjonene som har kommet (og komme med vår egen analyse):
Endelig har Paramount og Warner Bros sluppet traileren til David Finchers The Curious Case of Benjamin Button i HD. Last ned her, se på alle detaljene, studér fotoarbeidet, stopp og paus for å ta inn de sømløse effektene ettersom Benjamin blir yngre og yngre – eldre og eldre, få med deg det usigelig vakre utsnittet av Cate Blanchett på 01:12 – nyt det som uten tvil må bli årets kinoopplevelse!
The sensation created in Baltimore was, at first, prodigious. What the mishap would have cost the Buttons and their kinsfolk socially cannot be determined, for the outbreak of the Civil War drew the city’s attention to other things. A few people who were unfailingly polite racked their brains for compliments to give to the parents–and finally hit upon the ingenious device of declaring that the baby resembled his grandfather, a fact which, due to the standard state of decay common to all men of seventy, could not be denied. Mr. and Mrs. Roger Button were not pleased, and Benjamin’s grandfather was furiously insulted.
Les resten av F. Scott Fitzgeralds novelle her…
Så er nominasjonene til årets Amanda-priser klare. Komiteen har i år økt antall kategorier betraktelig (Fagfunksjoner som foto, lyddesign, musikk, klipp og scenografi har tydeligvis ikke vært viktige nok i norsk film før i tiden. Men nå altså, endelig!). Dermed er det nominerte i totalt 16 kategorier som i dag ble annonsert, og variasjonen gjør meg litt mer oppstemt i forhold til Amanda-prisen (her er juryene for i år). Samtidig frykter jeg nok en horribelt dårlig TV-sending, hvor det er blitt kotyme å utelate essensielle priser fra overføringen og kutte av takketalene brutalt, som for eksempel fjorårets ærespris-mottager Knut Andersen. Kanskje bør heller Amanda-utdelingen droppe TV-avtalen og heller overføre utdelingen i sin helhet på nett?
Uansett; alle nominerte for i år er limt inn nedenfor. En kort kommentar: Mannen som elsket Yngve og O’Horten (som vant mye på Kanonprisen i mars) ser ut til å være favorittene, med totalt syv nominasjoner hver. En uventet, men veldig fortjent, nominasjon til skuespiller Maria Bock for den lille filmen Sommerhuset er forøvrig også hyggelig å se. (Men de to skuespillernominasjonene for Varg Veum – Bitre blomster har jeg vanskeligere for å forstå.)
I helgen som gikk hadde to Hollywood-blockbustere premiere på norske kinoer; Louis Leterriers The Incredible Hulk og M. Night Shyamalans The Happening. Inntok en av dem kinotronen? Nei. De kunne ikke måle seg med tiltrekningskraften til jentene fra Manhattan; Sex and the City var igjen norske kinoers best besøkte kinofilm.
