Romjula er generelt tiden for storfilmer på norske kinoer. De siste årenes har vært dominert av Ringenes Herre-trilogien, King Kong og Legenden om Narnia: Løven, Heksa og Klesskapet. Jeg har tidligere klaget over mangelen på storfilmer denne julen, og lurer fortsatt på hvorfor for eksempel ikke Pans Labyrint eller Parfymen: Historien om en Morder finnes blant julelanseringene. Om noen distribitører stikker innom siden, kan de jo kanskje legge igjen en kommentar under?
Vel.. Om man skal dømme etter markedsføring og oppmerksomhet i media, var det vel norske Mirakel som var årets store julefilm. Kritikerne varierte fra totalslakt i Dagsavisen og Aftenposten til helt grei omtale i Verdens Gang. Markedsføringen til Mirakel lover romantisk feelgood i nysnø og glitter, men interessen fra publikum uteble totalt. Filmen trakk stakkarslige 5656 publikumere til kinosalen, noe som vel må sies å være en flopp? Personlig kommer jeg ikke til å se filmen, og det handler simpelthen om at plottet både høres latterlig og kjedelig ut. Han tror han har det fint inntil han møter det som kan være den store kjærligheten, står det å lese i filmens sammendrag. Seriøst?
Nei, takke meg til film som vet hva publikum vil ha. Og da er det deilig å fortelle at ukas store kinofavoritt igjen er James Bond: Casino Royale. Filmen passerer hvert øyeblikk 450.000 besøkende! Som du kanskje har lest før på bloggen, setter filmen rekorder verden over og så også i Norge. Det er ingen tvil om at filmen har revitalisert James Bond-sjangeren, og det blir spennende se hvor franchisen tas heretter.
Nummer to på lista denne uka bør kanskje forbigås i stillhet? Ersåslitsomtåfinnepånoenyttsåvikopiereralleandrefantasyfilmeroghåperfolk larseglure (også refert til som Eragon) ble sett av 29560 publikummere, noe som er imponerende med tanke på den harde medfarten filmen har fått. Tredjeplassen har en nykommer; Tony Scotts Déjà Vu med 24716, tett fulgt av de syngende pingvinene i Happy Feet med 22762. Sistnevnte har allerede passert 100.000 etter to uker på kino!
Vi må helt til 10. plass for å finne den andre store nykommeren; Clint Eastwoods Flags of Our Fathers med 3080 besøkende på 7 kinosaler landet over. De andre julelanserte filmene følger i tur og orden nederst på lista. Tenacious D in “The Pick of Destiny” skuffer med bare 2554 interesserte på en 12. plass. The Black Dahlia i Brian DePalmas manglende regi ble sett av 2250 på en 14. plass og den siste nykommeren; Stranger Than Fiction følger hakk i hæl med 1869.
For dere som etter en begredelig kinojul kommer til å laste ned enda flere filmer fra Nettet: Sjekk ut alle godsakene som venter oss i januar og februar! Det spenner fra nevnte filmer som Pans Labyrint og Parfymen, til norske Vinterland og Blood Diamond i januar, og videre med Notes on a Scandal og The Last King of Scotland i februar. Og slik fortsetter det i overraskende lang tid fremover..
Variety rapporterer at Casino Royale i helgen ble den mest sette James Bond-film gjennom tidene. Filmen har til dags dato spilt inn 304,4 millioner dollar utenfor USA, og er med det den fjerde filmen i år som passerer 300 millioner. (De andre er selvsagt Pirates 3, DaVinci-koden og Istid 2. ) Legg til at filmen til nå har tjent inn 144 millioner i Statene, og med en total på 448 millioner er dette den største Bond-filmen sålangt.
Det ryktes allerede at manus til neste Bond-film er klart, og at tittelen er Risico. Ja, det fortelles til og med at The Killers skal lage tittellåta. Daniel Craig skal selvsagt også være med videre!
Landbruksdepartementet kan fortelle at 15 % av østlendingene spiste pinnekjøtt på julaften, mens hele 75% av vestlendingene gasset i seg av delikatessen. Men sau kommer i mange former, ikke bare som nevnte pinnekjøtt. De kan også dukke opp som morderiske, genmodifiserte vesener. Joda, du hørte riktig.
For en tid tilbake skrev vi om den kommende horrorfilmen Black Sheep, en film som altså handler om noe mer enn pinnekjøtt. Nå har Icon; selskapet som blant annet ga oss en annen horrorfest med The Passion of the Christ, lansert filmens nettside og derunder første trailer. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg synes idéen er glimrende, og at jeg gleder meg stort. Etter at horror- og splattergenren er blitt redusert til ungdommer som slashes på hoteller, i ørkenen etc de seneste årene, er det deilig at noen tillater seg å tenke nytt. Dessuten er det kanskje en forsmak på Peter Jacksons etterlengtede oppfølger til Braindead?
Det er tid for Oscarhysteri igjen. Egentlig like interessant som lutefisk uten bacon, men tross alt et fenomen man vanskelig kan komme utenom. I år er det én kategori som skiller seg merkbart ut fra de andre, og det er Beste Utenlandske Film. Får sjelden har det vel vært større kniving i denne kategorien, og sjelden har vel favorittene vært av større kvalitet?
Hovedkriteriet for å kunne bli nominert til denne kategorien er at filmen i hovedsak foregår på et annet språk enn engelsk. Dette innebærer at en av årets kritikersuksesser; Clint Eastwoods japansktalende Letters From Iwo Jama, er å finne i denne kategorien. Det samme gjelder Mel Gibsons Apocalypto, som trass i mer delt mottakelse nevnes blant favorittene. (De snakker Maya!) Alejandro González IñárritusBabel kan også ende opp i denne kategorien, selv om Paramount kjører den frem i de fleste kategorier, også Beste Film.
Beste Utenlandske Film var lenge enn veldig difus kategori, og mange mener at den egentlig bare er der som et desperat forsøk på å gjøre Hollywoods ansikt litt mindre selvsentrert utad. Men de siste årene har flere utenlandske filmer også gjort seg gjeldende i de andre kategoriene; mest berømt er kanskje Ang Lees Snikende Tiger, Skjult Drage med sine 4 priser og Robert BenignisLivet er Herlig med 3. Den første ikke-engelskspråklige til å motta en av de andre prisene, var sveitsiske Marie-Louise med beste manus i 1945. Deretter er hoppet langt frem til 1984, og Ingmar Bergmanns mesterstykke Fanny og Alexander, med fire priser totalt. Denne endringen har gjort at distributørene nå kjører hardere på for at også utenlandske filmer skal stikke av med flere priser.
I år er de største favorittene spredd over hele verden, med Guillermo del TorosPans Labyrint i spissen. En film som vel også burde kunne ta med seg nominasjoner i foto, scenografi, kostymer, sminke og kanskje for sin 12-årige hovedrolle? Dernest troner Pedro Almodóvars Volver, med Penelope Cruz nær sagt sikret en hovedrollenominasjon. Yimou Zhangs Curse of the Golden Flower lanseres hardt, og håper på nominasjoner i det meste. Tyskerne har sin De Andres Liv, som kjøres frem litt mer forsiktig, og Algerie (med Frankrike?) har sin Days of Glory. Veldig forskjellige filmer alle fem, og ingen bærer preg av å være den typiske feelgood-vinneren à la tidligere års Livet er Herlig, Kolya eller Antonias Verden.
Som dessert til ukas Tallenes Tale, kan det være morsomt å få med at Zhang Yimous nyeste film har satt besøksrekord i Kina. Curse of the Golden Flower, som også er landets Oscarkandidat, spilte inn 12,5 millioner dollar på 826 saler. Sett dette inn i en norsk eller amerikansk kinokontekst, og tallene viser en åpenbar kassasuksess.
Kinas kinopublikum har lenge vist tegn på å ha en stigende interesse for filmmediet, noe som selvsagt også henger nøye sammen med landets økonomiske fremgang forøvrig. Regissør Yimou har tidligere hatt stor suksess med andre megainnspillinger som Hero og House of Flying Daggers, alle tre løst basert på kinas utrolige mangfold av myter og legender. Analytikerne tipper at Curse of the Golden Flower will passere filmen som lenge har ligget på førsteplass i Kina, nemlig James Camerons Titanic som spilte inn astronomiske 44 millioner dollar.
Man cheng jin dai huang jin jia, som er filmens kinesiske tittel, har premiere på utvalgte kinoer i USA kommende helg. Filmen har enda ikke fått premiere i Norge, men ta en titt på traileren og gled deg!
(For dere som håpet på nyheter om Sigourney Weaver og Alien-serien; beklager!)
Jeg elsker Tim Burton. Han var regissøren som satte fart i filminteressen min, og som fortsatt den dag i dag holder den i live. Etter to suksesser på rad med Charlie og Sjokoladefabrikken og Corpse Bride, er Burton hottere enn noensinne. Neste jul har Sweeney Todd premiere, en film som på alle måter later til å bli rene godteposen for oss Burtonister. Men i dag rapporterte Variety at et annet Burtonprosjekt er tilbake i produksjon, nemlig filmatiseringen av Ripley’s Believe It or Not! Og Jim Carrey skal spille hovedrollen..
Det er vanskelig å oppsummere hva dette egentlig handler om. Ripleys verden startet i 1918 som avistegneserie i USA. Tegneserien tok for seg merkelige og bisarre ting, fakta, hendelser og mer fra verden rundt, og stort mer er det vanskelig å si om selve historien. Kanskje annet enn at den utspiller seg over hele verden. Serien ble tegnet av Robert Ripley, og ble raskt enormt populær. I dag finnes serien i en mengde formater, deriblant tv, radio, bøker, samt en rekke museer verden over som viser noen av de merkelige gjenstandene serien omhandler.
Burtons prosjekt hadde opprinnelig et manus skrevet av Scott Alexander og Larry Karaszewski, mest kjent for manuset til en av Burtons beste; Ed Wood. Dette manuset lå ute på nettet en periode, og bød på veldig interessant lesning. Men Alexander og Karaszewski er nå blitt byttet ut med atskillig mer banale Steve Oedekerk. Etter å ha sjekket ut mannens filmografi, må jeg innrømme at jeg ble lettere nervøs over hva slags manus Burton skal adaptere til lerretet. Uansett er det en både besnærende og fascinerende tanke at Burton skal visualisere et slikt univers. Og med favorittregissøren bak rattet blir det uansett en interessant reise!
Dragerytteren Eragon hvis filmfortelling også bærer hans navn (Eragon) var denne helgens mest populære helt på kinoene. Han slynget gammelnye James Bond ned til en andreplass. 31.321 solgte billetter for Fox Film bør være mer enn godt nok. Forutsetningen for disse tallene var en tung markedskampanje (egentlig det eneste man trenger), og fordelen av å komme i halen på de siste årenes fantasy-suksesser; Ringenes Herre og Narnia. Plott, plakater, trailere, kostymer, ja til og med lydeffektene, er rent ap etter nevnte moderne fantasy-klassikere. Eragon fremstår som en kopi på alle områder, og repetisjoner av en fungerende formel fungerer i de fleste tilfeller. Så også i dette.
Med såpass sterk markedsføring, i tillegg til å være en sjangerfilm, var ikke billettsalget i åpningshelgen nevneverdig preget av at ingen ser ut til å like filmen. Kritikerne i USA forsynte seg med Eragons flesk til frokost, og etterlot seg dragen som halal-slakt i veikanten. Kun 14% av amerikanske kritikere hadde noe pent å si om filmen, mens de norske var mer lunkne enn iskalde. Stemningen fanges vel greit opp i denne norske bloggposten.
De to andre premierefilmene var den romantiske komedien The Holiday og tryllefilmen Illusjonisten. Førstnevnte tilhører også en formelbasert, publikumsvinnende sjanger – og inntok en grei tredjeplass 14.290 solgte billetter. Den mer sære tryllethrilleren Illusjonisten, med blant annet Edward Norton og Paul Giamatti i sentrale roller, smatt inn på niendeplass med 1859 fascinerte kinogjengere. Til å være en relativ smal lansering på 7 kinoer må dette tallet kunne sies å være en moderat suksess. Anmeldelsene var gode nok til at undertegnede skal bruke mandagskvelden på å trylles bort av Norton og co.
Det kan også denne helgen bemerkes at Casino Royale snart er sett av totalt 400.000, mens Borat nærmer seg 200.000. Golde Globe-nominerte filmer som Babel og The Departed ser ikke ut til å ha tjent nevneverdig på den ekstra oppmerksomheten, ettersom begge går noen plasser nedover på listen.
Neste utgave av Tallenes tale blir å lese på Rushblogg i romjulen når Filmweb slipper tallene fra 2.juledags-premierene. Hele 10 nye filmer ankommer, blant dem den norske filmen Mirakel!
I mellomtiden ønsker vi alle våre lesere god jul, og oppfordrer til å dra på kino!
Før jeg går løs på denne ukens kinobesøk, vil jeg rette oppmerksomheten mot overskriften som prydet Troms folkeblads kultursider idag: Lavt kinobesøk. I avisnotisen kommer en av Norges knøttkinoers virkelighet til syne: Å gå på kino har fått C-status, slik avisen journalisten formulerer det.
Og tar man premiereoversikten for desember med i betraktningen, kan man kanskje si seg litt enig. Misforstå meg rett, jeg elsker å gå på kino. Og desember har så lenge jeg kan huske representert en høytid, ikke bare i religiøs sammenheng. Filmelskerne har også pleid å få sitt denne måneden. Men i år synes jeg det ser sørgelig ut. Og det kan jeg si fra Oslo, byen som i det minste får visninger av alle filmer. Jeg føler virkelig med alle filmelskere utenfor storbyene som får et enda magrere tilbud enn asfaltfolket.
Men nå; til helgens besøkstall. Disse er preget av nevnte kinotilbud; kun to filmer hadde premiere. Det var, som vi skrev i forrige ukes rapport; den dystopiske sci/fi-filmen Menneskenes barn og animasjonsfilmen Nedenom og hjem igjen. Førstnevnte fikk varm mottagelse fra flere filmkritikere, men klarte bare å trekke 1841 besøkende i løpet av helgen. Det holdt til en niendeplass, bl.a. bak den seiglivede fjellhorrorfilmen vi har skrevet altfor mye om som inntar syvendeplassen denne helgen.
Nedenom og hjem igjen skremmer ikke de dansende pingvinene ned fra tronen som mest sette cgi-animerte film om sjarmerende dyr som kan snakke og være menneskelige. 14.828 billettbetalende store og små valgte seg rottefortellingen fra toalettskåla, som holdt til en tredjeplass på listen. Førsteplassen kan jeg gjøre unna med en setning og et kolon: Bond.. James Bond. Nå er totaltbesøket hos den revitaliserte agenten kommet opp i nesten 350.000, og hos distributør CTN på Majorstua fyrer de av seierssalutter herfra til nyttårsaften.
Neste helg får vi tre nye filmer, på det som er siste premierefredag før jula setter inn. Fantasyfilmen Eragon, hvis trailer gir meg en klam, mislykket Ringenes Herre-vibb, magikerfilmen Illusjonisten (som oppnådde overraskende suksess i USA), og til slutt en ny herlig, kalkulert romantisk komedie, The Holiday, perfekt timet til sesongen, regissert av sjangereksperten Nancy Meyers.
Det er gått fem år siden Mulholland Drive. Siden da har David Lynch mørnet idékjøttet, og pint sine forventningsfulle fans med tåkete uttalelser. Hva handler din nye film om, Herr Lynch? It’s about a woman in trouble, and it’s a mystery, and that’s all I want to say about it. Filmen heter Inland Empire, og har i dag premiere i USA, om enn bare på én kino i New York.
Filmen hadde visninger allerede på filmmarkedet i Cannes, for så å bli vist utenfor konkurransen i Venezia, etterfulgt av de første visningene i USA under New York Film Festival tidligere i høst. Så mange har sett filmen, og noen har forsøkt å skrive om den. De første reaksjonene var så-som-så, men den ferskeste anmeldelsen, i New York Times, er svært positiv. En utførlig essaylignende tekst av Manohla Dargis, som påpeker at filmen forsterket seg ved andre gjennomsyn. Jeg kan også anbefale filmskaperen Larry Gross sine tanker om Inland Empire. Over hos GreenCine finnes flere linker videre til forskjellige amerikanske filmkritikeres dommer over Lynchs verk.
Det har ikke vært en lett vei til kinoene for Inland Empire. For det første har fansen vært skeptisk, noe som knapt kunne være mulig for en film fra Lynch. Eksperimenteringen med DV-formatet har produsert mange kalde skuldre. Et felt Lynch aldri selv har håndtert på sine filmer har vært distribusjon. Men nå har han valgt også å gjøre dette selv. En av metodene hans for å tiltrekke seg oppmerksomhet er mulig å bevitne i denne videoen.
Rushprint hadde forøvrig for nesten et og et halvt år siden et intervju med Odd-Geir Sæther, den norske fotografen som jobbet for Lynch på filmen. Forhåpentligvis lar det seg gjøre å få snakket mer i detaljer med Sæther nå som filmen har hatt premiere i USA, og hemmelighetskremmeriet skyves til side.
Til slutt vil jeg bare poste traileren her i bloggen. Det er Oro film som har sikret seg distribusjonen på Inland Empire i Norge, men de har foreløpig ikke bestemt seg for hva de vil gjøre med den. Gud forby at den går rett på DVD. DV eller ikke; vi vil ha muligheten til å oppleve David Lynch i en kinosal sammen med andre som ikke skjønner noen ting.
Denne helgen var en ganske vanlig helg på norske kinoer. Vi er kommet inn i desember, og dette ble markert bl.a. med to familievennlige filmer fra Hollywood; pingvinanimasjonsmusikaldansefilmen Happy Feet og bibelfortellingen Veien til Betlehem om Jesu fødsel. I tillegg var det premiere på den australske filmen Ti kanoer og Margret Olins novellefilm Lullaby i Oslo, med et særeegent visningsprogram titulert Filmbad.
De to sistnevnte filmene glimret med sitt fravær på Filmwebs topp 20, mens Hollywood oppnådde et betydelig, men skuffende, besøk. Happy Feet solgte 26.618 billetter i løpet av helgen. Pingvinene av piksler var best besøkt av de nyeste filmene, men hadde ikke sjangs til å nå opp med vingen til billettsalgets herre; James Bond. Casino Royale er for andre helg på rad enestående business for norske kinoer, og distributøren CTN. 72.726 billetter ble solgt, og totalbesøket er nå på 263.623. ¿ Dette er den største Bond-åpning noensinne i Norge, uttalte markedssjef i CTN, Tom Erik Kolåsæter, til jamesbond.no etter premierehelgen forrige uke. Filmen beholdt en stor del av sitt publikum andre helgen, og med et slankt premieretilbud i ukene frem mot jul kan Casino Royale godt mulig befinne seg på toppen av lista helt til romjulen.
Det var intet rush på Veien til Betlehem denne helgen, men kanskje vil denne filmen finne sitt publikum etter hvert som publikummet finner julestemningen. 1623 mennesker løste billett til filmen, noe som holdt til en niendeplass.
Med unntak av den nye norske filmen Lullaby, som kun har én visning per dag i Oslo og derfor ikke markerer seg på listen, er de norske filmene som fremdeles holder koken i en jevn besøkstallsnedstigning. Personlig bidro jeg denne helgen til 1 solgt billett på Fritt vilt, og var i så måte i selskap med 3117 andre rundt om i landet. Filmen nærmer seg et totalbesøk på 250.000, som er lavere enn våre forventninger etter premierehelgen, men antageligvis mer enn godt nok for produsentene og distributøren. Noe sier meg at vi kommer til å få mer norsk horrorfilm i årene som kommer. Spørsmålet er om Fritt vilt blir årets mest sette norske film. Lange flate ballær innehar foreløpig plasseringen, med sine totalt 258.329 solgte billetter. Alexander Eiks Kalde føtter nærmer seg 60.000 solgte, Bård Breiens Kunsten å tenke negativt kryper oppunder 30.000 og Himmelstormeren, dokumentaren om Ole Bull av Aslak Aarhus, er på drøyt 11.000 solgte.
.jpg)
Det er gått fem år siden 
