30. oktober 2006 av Eirik Smidesang Slåen
Det gir en litt blandet følelse å lese sifrene til helgas besøk på norske kinoer. Igjen troner Fritt Vilt på toppen, etterfulgt av animasjonsfilmen Villdyr og deretter Kalde Føtter i sin premierehelg. Samtidig faller Sønner og Reprise ut av topp 20-lista, og Uro ligger sist (med med et kjempebra totalbesøk på 174.381). Mot midten finner vi de to siste norske; Trigger og dokumentaren om Ole Bull ¿ Himmelstormeren. Med to norske blant topp tre er det lov å glede seg, men det er trist å se at to andre produksjoner, Reprise og Sønner aldri nådde massepublikumet. Med besøkstall på henholdsvis rundt 45.000 og 40.000 besøkende, kan man vel si at filmene hadde fortjent mer oppmerksomhet fra oss kinogjengere..
Sist helg følte jeg at produsentene av Fritt Vilt hadde leid hele Oslo sentrum, og gjort det om til et eneste stort lerret. Hvis jeg gikk over en gate, følte jeg frykt for å bli overkjørt av lastebiler med reklamebukker, på trikken ble jeg blendet av plakater og skrudde jeg på tv-en var det ikke stort annerledes der. Men kampanjen bar frukter, og som vi rapporterte sist mandag, valgte mer enn 30% av landets kinogjengerne å se nettopp Fritt Vilt. Og denne helga troner altså fortsatt filmen på topp i Norge med 26.462 besøkende, en nedgang på helt ålreite 32%. Som skrekkfilm er det spesielt imponerende, ettersom den som sjanger som oftest har et kortvarig liv med store inntjeninger i starten, men med en drastisk fallkurve. Imponerende er det, rett og slett! Og all honnør til produsenter som har greid å hype en norsk film så til de grader at mine foreldre for første gang gikk og så skrekkfilm på kino! Folk snakker fortsatt om at de må se Fritt Vilt, og om produsentene fortsetter sin kløktige markedsføring har de en av Norges største suksesser gjennom tidene i hendene.
På andre plassen denne helga, er animasjonsfilmen Villdyr og på fjerde ligger en annen i samme sjanger; Over Hekken. Trass i en total overflod av animasjonsfilmer de siste par årene, drar fortsatt disse publikum i bøtter og spann. Midt i mellom ligger Kalde Føtter i sin premierehelg. Aleksander Eiks film, slaktet av en bortimot unison presse, ble sett av 14.773 publikummere. Ikke spesielt imponerende, men helt greit, tatt i betraktning at det er en film som ene og alene selger seg på publikumsfrieri. Manuset er for øvrig skrevet av samme mann som Fritt Vilt; Thomas Moldestad.
The Devil Wears Prada passerte med 8392 besøkende på 5. plass 100.000 publikummere etter fire uker, noe som vel burde glede distributør Fox. You, Me and Dupree debuterte på en 7. plass med 3424 besøkende, noe som vel kan skyldes at den har noe samme målgruppe som Fritt Vilt. Den siste debutanten, Ole Bull – Himmelstormeren, ble vist på 7 kinosaler rundt i landet, to av dem i musikerens hjemby Bergen. 1535 personers valgte å se filmen. Og om de likte den, vil vel jungeltelegrafen gjøre at den kan holde seg på samme nivå neste helg, da i konkurranse med enda en ny norsk; Kunsten å tenkte negativt. Andre premierer neste helg er blant annet Forbannelsen 2, Berlinfestivalvinneren Offside og Martin Scorseses nyeste voldsepos The Departed.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
27. oktober 2006 av Eirik Smidesang Slåen
Franka Potente (Run Lola Run, Jason Bourne-filmene) har signert på å spille hovedrollen i regissør Volker Schlöndorffs neste film, adaptasjonen av Donna Woolfolk Cross sin bestselger Pope Joan. Schlöndorff, blant annet Gullpalmevinner for Blikktrommen (delt med Apocalypse Nå! i 1979) har jobbet med adaptasjonen i mange år og forventningene er skyhøye.
Historien tar utgangspunkt i legenden om at det på 800-tallet for første og eneste gang satt en kvinne på pavetronen, maskert som mann. Kvinnen ble avslørt i det hun plutselig og uventet fødte et barn under en prosesjon fra Colosseum til kirken San Clemente. Etter Romas lov, ble hun henrettet ved å dras etter en hest, steinet og begravet der hun døde. (som sies å være ved en søyle i San Clemente) Historien er episk, mørk og brutal. Med en anerkjent regissør i stolen, er det bare å glede seg!
Les mer om Pope Joan i Wikipedias omtale.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
25. oktober 2006 av Eirik Smidesang Slåen
Det arrangeres filmfestivaler over hele kloden. Spennet er enormt fra de store og berømte som Cannes og Berlin, til de mer obskure som Butt-Numb-A-Thon i Texas eller Festival Pocket Films i Paris Forum des Images. Rushprints blogg har tatt mål av seg å gi deg en liten smakebit fra dette virvaret annenhver uke. Noen festivaler og hendelser vil få større omtale, og da norske filmers ferd ute i verden i særdeleshet. Der det er interessant, vil vi også skrive litt om filmene som vant hovedprisene. Alle festivaler nevnt er linket til de respektive hjemmesider, om du skulle ønske å finne ut mer.
Nye festivaler dukker opp hele tiden, men få ofres større oppmerksomhet enn nylig avsluttede Festa Internazionale di Roma. Som mange sikkert har fått med seg, har altså Roma avholdt sin første skikkelige internasjonale filmfestival. Lanseringen skapte mye rabalder, spesielt fra den betraktelig eldre konkurrenten i Venezia som selvsagt mener Italia allerede har den storfestivalen de trenger. Arrangementet ble da også avholdt med en oppsiktsvekkende selvsikkerhet, og celebritetene og storfilmene har stått i kø for å besøke festivalen. Kommentarene underveis og i ettertid har gått på at festivalen har greid det mesterstykke å skape en velorganisert og profilsikker festival i sin første utgave. Ja, de har til og med fått i stand et filmmarked som allerede krever prioritet fra distributører og produsenter. Fremtiden får vise hvor viktig denne festivalen blir, men det lover godt. Første utdeling av beste film gikk i hvert fall til russiske Playing the Victim, av den unge regissøren Kiryl Serebrennikiv
Med norsk film i medvind, er festivaldekning også interessant sett med nasjonalistiske øyne. Sønner har allerede blitt vist på storfestivalen i San Sebastian, og reiser videre til Stockholm internasjonale filmfestival, og deretter til Mannheim-Heidelberg i Tyskland der den skal vises med blant annet Gymnaslærer Pedersen. Visningen i San Sebastian fikk god respons, og i festivalavisen ble filmen oppsummert med “despite the gravity of the theme, Sons carries a noticeable lightness without losing its capacity for accusation¿.
Den Brysommen Mannen vant beste film under Hamptons International Film Festival, samt at fotograf John Christian Rosenlund vant Kodak-prisen for beste foto. Filmen har til nå blitt vist på over 30 festivaler og har mange flere i vente. Uro ble også vist ved denne festivalen, og den skal også vises ved nevnte Stockholm Filmfestival Reprise fortsetter sin reise på de store festivalene, og etter Toronto og Karlovy Vary, skal den nå vises ved London International Filmfestival som også forøvrig feirer 50 år.
Oslos Film fra Sør ble også avsluttet forrige uke. Festivalen satte ny publikumsrekord med 22.000 solgte billetter. Sølvspeilet gikk til den indiske filmen Water av Deepa Mehta, mens både publikumsprisen og juryens spesialpris ble tildelt argentinsk/spanske Elsa and Fred av Marcos Carnevale. Arrangørene skrøt veldig av den positive responsen fra publikum og sine samarbeidspartnere etter endt arrangement, og det er absolutt vel fortjent. Men neste år bør festivalen jobbe enda hardere med å skape en skikkelig festivalstemning, og gi Osloborgerne følelsen av å virkelig være på festival. For undertegnende er i hver fall fortsatt følelsen av å bare være på vanlig kino der. Bortsett fra et veldig bra program, bør det fokuseres enda mer på gode innledninger, møtesteder for festivalgjengerne og en markedsføring som skiller festivalen fra alt det andre som til enhver tid foregår i Oslo. Et tips på tampen av en festival som uansett er et positivt og viktig tilskudd til byen.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
23. oktober 2006 av Karsten Meinich
Velkommen til en ny, fast artikkelserie her på Rushblogg. “Tallenes tale” er navnet på vår nye billettsalgsanalyse, som vi skal publisere hver mandag. Den skal være en gjennomgang av besøkstallene på norske kinoer i helgen som gikk. Altså det som i engelske termer omtales som ‘boxoffice’. De amerikanske kinobesøkstallene analyseres og diskuteres notorisk, og flere nettsider er ene og alene tilegnet boxoffice-statistikk, analyse og kommentarer (BoxOfficeMojo, BoxOfficeProphets og BoxOfficeGuru er noen. Alle med nesten religiøst betonede navn.) Så, i forbindelse med at Rushblogg skal øke sin aktivitet, og at det er kommet inn flere skribenter, lanserer vi herved den første faste kinobesøkstallanalysen for det norske markedet. Hver mandag publiserer Filmweb besøktallene for helgen, og hver fredag oppdaterer de med tallene for helgen og uken inkludert. Filmwebs besøkstalloversikt blir basisen for våre ukentlige kommentarartikler.
Så vi starter ganske naturlig med helgen som akkurat passerte. Forrige helg var det en del presse på kinobesøket til Fritt vilt. Filmen ble sett av 55.000, og smadret etter all sannsynlighet den forrige norske besøksrekorden for en åpningshelg. Ingen har i alle fall hittil kommet opp med statistikk fra fortiden som viser at en annen norsk film har hatt lignende besøkstall i åpningshelgen. Så denne helgen knyttet det seg naturligvis forventninger til om filmens billettsalg ville falle dramatisk, eller om det skulle kunne holde seg høyt.
Fritt vilt er nok en gang den mest sette filmen på kino i Norge, for andre helg på rad. Med drøyt 39.000 besøkende denne helgen, falt bare besøkstallet med 29 prosent. I amerikansk sammenheng ville dette vært historisk gode tall for en skrekkfilm. Sjangeren er nemlig kjent for frontloaded, altså at de som vil se den kommer premierehelgen – men at frafallet deretter er dramatisk. Med Fritt vilt ser det altså ut som om filmen treffer bredt, og samtidig klarer å hanke inn nye publikummere. Imponerende. Etter 10 dager på kino har den nå et totalbesøk på nesten 121.000, og vi kan allerede fastslå at dette blir den mest sette norske filmen i 2006 – men hvor mange solgte billetter totalt kan man håpe på? 350.000? 400.000? Ukene som kommer vil vise om filmen klarer å holde på publikummet når de store kinosalene overlates til nye filmer, og Fritt vilt går på færre saler. (Les forøvrig på Dagbladet.no om hvorfor filmen ikke fikk rikslanseringsstøtte fra Film&Kino.)
På andreplass finner vi den nye animasjonsfilmen fra Disney, Villdyr (”The Wild”). Da filmen hadde premiere i USA tidligere i år gikk den på en skikkelig økonomisk smell, i tillegg til at den var hatet av kritikerne. Med et budsjett på $80 mill., klarte den bare i løpet av sin tid på kino å spille inn $37 mill., noe som ble regnet som katastrofalt. Internasjonalt har den hittil tjent $50 mill., og i sin første helg på kino i Norge solgte den 23.715 billetter, nok til å flytte de andre animasjonsfilmene Over hekken og Maurbølla videre nedover listene. Men Over hekken følger Villdyr tett på tredjeplass, med 16.951 solgte billetter. Og Over hekken har vært kino i 5 uker!
Av andre nye filmer etterlot hverken The Guardian med Kevin Costner eller Scoop av Woody Allen særlig nedslagsfelt. Førstnevnte redningsdykkerhelefilm inntok en femteplass med 7262 solgte billetter, og journalist/magiker/tarotkort-komedien til den aldrende Woody Allen måtte ta til takke med åttendeplass og kun 3380 solgte billetter. Nå skal det tas med i betraktningen at The Guardian gikk på 17 saler rundt om i landet, og Scoop var kun å oppdrive på 7 steder. Scoop har dermed 483 solgte billetter per visningssal, sammenlignet med The Guardian sitt 427 bill./visn.-gjennomsnitt.
Av andre norske filmer på kino for tiden kan det bemerkes at barnefilmen Trigger av Gunnar Vikene holder stand på 13.plass, med 1335 solgte billetter denne helgen. Filmen har nå totalt solgt 93.511 billetter, og bør ha en mulighet til å nå det magiske 100.000-tallet. Uro og Reprise ligger på henholdsvis 16. og 17.plass, og Reprise vil etter all sannsynlighet passere Uro neste helg, siden filmen med Oscar-fokus har generelt bedre hold på sitt publikum en politithrilleren. Sønner er nå ute av Topp 20-oversikten som Filmweb publiserer, men dokumentaren It’s Hard to be a Rock’n Roller var denne helgen på 20. plass, etter å ha vært nede på 29. plass forrige helg. Rockedokumentaren er nå sett av nesten 18.000 på kino.
Den komplette oversikten over helgens besøkstall finner du som sagt hos Filmweb.
Tallenes tale vil publiseres hver mandag. Vi setter pris på tanker og ideer i kommentarfeltet.
Les mer
Posted i Tallenes tale | Bli den første til å kommentere denne saken
18. oktober 2006 av Kjetil Lismoen
Går utviklingen innen dokumentarfilmsjangeren i retning av det mer tendensiøse, usaklige og ensidige? Forsker Ragnhild Mølster tror det. Hun er helt i innspurten på sin doktoravhandling om journalistisk tv-dokumentar og forteller til Bergens Tidende om ¿knepene¿ filmskaperne gjerne bruker. Hun nevner visuelle og auditive virkemidler, ¿spesielle måter å argumentere på¿ og fiksjonalisering.
Det høres ut som¿ en film, ikke sant?
Årsaken til at BT kjører saken, har sammenheng med startskuddet for Bergen Internasjonale filmfestival der en rekke debattskapende dokumentarfilmer deltar. Blant annet har kinoversjonen av Smaken av hund premiere i Bergen, og den må kunne sies å passe inn i Mølsters forskningsprosjekt.
Det gjør muligens også Skyggenes dal som vises til tross for sterk kritikk fra flere advokater om at en enkeltperson indirekte henges ut som incest-overgriper, selv om denne ikke ble funnet skyldig i rettsprosessen.
Mølster mener “den usaklige filmen” også har følgende trekk:
“Den fremmer gjerne en påstand, som så støttes av noen argumenter og «bevis». Noen ganger overlater filmskaperne til seerne å trekke konklusjonene av materialet de legger frem. Ofte gjøres det fordi argumentene eller bevisene ikke er sterke nok, så styrer man i stedet publikum til å trekke de «riktige» konklusjonene.¿
Mølster er også svært kritisk til bruken av skjult kamera og skjult mikrofon, noe man under BIFF får eksemplifisert i Smaken av hund.
- Bare å bruke dem, viser at her er det ugler i mosen hos dem som filmes. Det gir seerne følelsen av å være med på et lite drama, mener hun.
Ikke mindre suspekt er det som skjer i redigeringsprosessen, forteller Mølster til BT. hun har sammenliknet råopptaket med det som faktisk ble sendt i TV2-programmet om Kadra og omskjæring. Programmet fremstiller imamene som mye mer omskjæringsvillige enn råfilmen viser, noe Mølster finner «uholdbart».
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
3. oktober 2006 av Eirik Smidesang Slåen
Som de fleste har fått med seg, har endelig noen turt å gi seg i kast med Patrick Süskinds mesterverk fra 1985; Parfymen – historien om en morder. Tom Tykwer, regissøren av “Heaven”, “Vintersøvnen” og ikke minst “Løp Lola Løp!” har sammen med produsent Bernd Eichinger og Andrew Berkin adaptert romanen til en 147 minutters spillefilm på et 50 millioners budsjett. – Det største i tysk filmhistorie, forøvrig.
Fordi som ikke kjenner plottet; her er et lite sammendrag – totalt spoilerfritt:
Parfymen forteller historien om det merkelige vesenet Jean-Baptiste Grenouille. Han kommer til verden i 1700-tallets pestbefengte Paris, og tilbringer sin oppvekst hos forskjellige ammer rundt om i byen. Sterkt deformert, lever han sitt liv i skyggene av samfunnet, men begynner snart å oppdage to merkelige sider ved seg selv: Han har ingen lukt, men han har en fabelaktig luktesans! Han kan merke de sareste dufter, og gjenkjenne de mest kompliserte blandinger av lukt. Årene går, og Grenouille utvikler sin luktesans til en overlevelsesmekanisme. Etterhvert får han seg jobb hos Paris bys mest fremtredende parfymør, og med yrkets kunnskaper, blir han besatt på å finne den ene duften som kan gjøre han til et komplett menneske. En dag ser han en rødhåret jente i et vindu, og blir besatt av synet. Besettelsen leder han til mord, og etterhvert ut på en reise langt utover byens grenser, der han snart jages som seriemorder..
For et mer detaljert synopsis, sjekk ut filmens hjemmeside hos Columbia Tristar:
CTNs synopsis
Veien til lerretet har vært lenger enn lang, og så vidt forskjellige regissører som Stanley Kubrick, Tim Burton og Ridley Scott har alle vært innom prosjektet. Den som kom lengst var allikevel manusforfatter Caroline Thompson (”Nightmare Before Christmas”), som sies å ha hatt et ferdig manus. Uansett ble det altså Tom Tykwer som endte opp med prosjektet, og etter hva anmelderne har sagt, var det godt. Tykwer er godt tuftet i en europeisk filmsensibilitet, og har med dét sannsynligvis tilført noe som hverken Burton eller Scott har. Han har også adaptert romanen forholdsvis direkte, men tillatt seg blant annet å gjøre hovedpersonen mer sympatisk. I Süskinds verk er han jo direkte motbydelig, og kler så absolutt etternavnet Grenouille! (-frosk på fransk) Midtdelen av romanen, en lengre og Dostovjetskiaktig akt der Grenouille mediterer i provencalske fjellandskap, er kuttet betraktelig ned og en fortellerstemme (John Hurt) er lagt til. Men personlig var jeg mest redd for hva en adaptasjon ville gjøre med slutten av romanen. Uten å røpe noenting, kan jeg love at det er noe av det mest makabre, vakre og ikke minst sære du noen gang får se. Og se det får du; Tykwer later til å ha beholdt hver eneste lille detalj fra romanen. Ihvertfall i europeisk versjon, testvisningene i USA tyder på at deres versjon vil bli kraftig sensurert.
Anmeldelsene tyder videre på at han også har maktet å overføre det viktigste elementet i romanen til filmen, nemlig følelsen av lukt. Hvordan portrettere lukt? Tykwers løsning later til å ligge i et veldig detaljorientert lydbilde på makronivå, kombinert med mye nærfoto. Flere anmeldelser har poengtert at på samme måte som når man leser romanen, kan man formelig lukte lavendelengene i Grasse og kjenne råttenskapen i det kolerabefengte Paris. Det lover godt… Og selvsagt er filmen overdådig i all sin 1700-tallsprakt. Parisdelen er spilt inn i Barcelona, godt hjulet av CGI-utvidelser og oppbygde tablåer i studio. Grasse og det generelle Provence er spilt inn nettopp der, og i det hele tatt burde vi forvente oss en skikkelig eskapistisk filmreise!
Kritikerne er veldig uenige om et par ting, og det er viktig å få sagt at ikke alle anmeldelser er like fordelaktige. Dustin Hoffmanns portrettering av parfymøren og mentoren Giuseppe Baldini er en ting. Noen liker han, andre mener han blir både karikert og overspilt, få elsker ham. Alan Rickman som Richis for derimot unisont bra mottakelse. Men den som får mest oppmerksomhet er heldigvis hovedrolleinnehaver Ben Whishaw. I en rolle som nesten er uten replikker, gestalter han Grenouille i et subtilt og fintfølende skuespill der små rykninger og reaksjoner er med på å få frem alle de merkelige fasettene i denne karakteren. Whishaw er forholdsvis ukjent for oss i Norge, men har blant annet gjort en tolkning av Hamlet i London som etter sigende ville fått Aksel Hennie på Oslo Nye til å fremstå som Askeladden.
Så etter å ha fryktet alt fra kalkun til et overdimensjonert og flatt verk, gleder jeg meg personlig veldig til 19. janaur. Ja, så lenge må vi altså vente.. Til gjengjeld, later det altså til at vi har noe stort i vente!
Her er noen linker du kan sjekke ut for å lese mer:
Teaser
IMDbs omtale
Den offisielle hjemmesiden
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
