20. september 2006 av Kjetil Lismoen
Michael Tolkin er en av Hollywoods skarpeste kronikører. Derfor er det en liten begivenhet når han nå gir oss et gjensyn med ¿the player¿ Griffin ¿ kjent fra boken og filmen som Robert Altman hadde regi på. I Tolkins nye bok, ¿The return of The Player¿, er Griffin tyve år eldre og overbevist om at enden er nær. Han har to mislykkede ekteskap bak seg og bestemmer seg for å satse alle sparepengene på én grensesprengende idé.
Mange nålevende Hollywood-moguler er blitt knyttet til Griffin-skikkelsen, blant annet Mike Ovitz. Men til Bookforum kan Tolkin fortelle hvem han har basert Griffin på:
“The thing that may surprise readers is that it wasn’t anyone in Hollywood. The model was Elliott Abrams (who served as the special assistant to the first President Bush and was a senior director on the National Security Council). I watched Abrams when he testified during the Iran-Contra hearings: He had his elbow on the desk, and he was resting his chin in his palm, his fingers touching his cheekbone¿he gave the appearance of deep satisfaction and a supremacy above the law. So I became interested in what had happened to guilt, which has gone over time from the Dostoyevskian moral dilemma to the Freudian neurotic dilemma to something else now”
Tolkin beskriver sitt syn på Hollywood på følgende måte:
“Hollywood is interesting because it’s really primitive and basic. When I first arrived here, it didn’t take me long to see the ecclesiastical, monarchical battle in the industry being played out¿television felt like the church and the movies like the courts. I felt like I understood that Shakespeare didn’t need to know anything more than show business to understand rivalry, envy, and feelings of failure.”
Den nylig avsluttede Toronto film festival må være den første filmfestivalen som for alvor har kastet seg på blogg-bølgen. Resultatet er en svært informativ blogg der du ikke bare kan lese om prisutdelingen til Joachim Trier og Reprise, men også kan lese filmskapernes egne innlegg der de forteller om prosessen bak filmene sine og filmer de selv setter pris på. Her kan du f.eks lese Sophie Fiennes analyser av Hitchcock- og David Lynch-filmer, eller Barbara Koppels erfaringer fra sin siste dokumentar om The Dixie Chicks.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
14. september 2006 av Kjetil Lismoen
I forrige uke kunne Rushprint melde om at den kinesiske regissøren Lou Ye hadde fått et femårig yrkesforbud av kinesiske myndigheter. Årsaken er at han ikke søkte myndighetene om tillatelse til å vise Summer Palace under filmfestivalen i Cannes i mai. Den kontroversielle filmen skildrer generasjonen av studenter som var med i demokratibevegelsen som ble meid ned av myndighetene i 1989. Det er særlig Lou Ye¿s bruk av arkivmateriale fra opptøyene på Tiananmen Square som har fått myndighetene til å reagere. Filmen framstiller de opprørske studentene som sympatiske idealister, noe som går på tvers av den offisielle framstillingen i Kina. Etter å ha forholdt seg taus siden Cannesfestivalen har Lou Ye omsider kunnet snakke ut om det som har skjedd. Til britiske Guardian kan han fortelle at han ble veldig overrasket over forbudet.
“I thought there would be some trouble, though not this bad. When I heard their decision, I couldn’t help a bitter smile. It was the same thing that happened to me in the past, the same thing that many directors have experienced. I bet even the official who made the announcement was bored.”
Kanskje burde ikke avgjørelsen ha kommet som en overraskelse på Lou. I hvert fall ikke med tanke på Lous spesielle tilnærming til det å lage film i hjemlandet:
¿Many Chinese directors practice self-censorship because of the tight controls. But I think this is fatal. Directors must be free. So I say to everyone when we are working, ‘Let’s forget censorship.’ That’s why there are always so many troubles after the film is complete. But while I am shooting, I am very happy.”
What¿s great acting in cinema? Det er spørsmålet man stiller seg i siste utgave av det amerikanske tidsskriftet Cineaste, og enkelte av svarene synes å ligge i Hollywoodfilmens mangel på utfordrendre roller akkurat nå. I hvert fall om vi skal tro Patrick McGilligan, som kan by på en liste med kriterier for godt filmskuespill. McGilligan ønsker likevel ikke å framstå som en grinebiter:
“Don¿t get me wrong: I¿m not nostalgic for the Bad Old Days. I¿m a modernist, and believe today¿s screen actors are as ¿great,¿ potentially, as yesteryear¿s immortal. I have my current favorite stars and supporting players, like everybody else.. And there are occasional marvelous performances, especially in independent films, made outside the Hollywood system. But truly great parts are few and far between, and a system which targets the lowest common denominator guarantees scripts that are typically worse than the directors. That is why I insist the ¿greatest¿ actors nowadays are those who get heavily involved with their scripts, or with developing their own projects. What stops Hollywood actors from writing or developing their own scripts? Lack of willpower, or ambition, and either can be linked to a system in which people are overpaid for formulaic entertainment. “
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
