24. mai 2006 av Kjetil Lismoen
De norske filmene i Cannes får utmerkede kritikker i Screen og Variety. Særlig Den brysomme mannen fremheves for sin originalitet, og anmelderne oppfatter filmen som en absurd helvetesvisjon av det skandinaviske sosialdemokratiet. Jens Lien fremheves som et friskt nytt talent og filmen framstår som en av favorittene til å vinne Kritikeruken. Også Stefan Faldbakken fremheves som et udiskutabelt talent, selv om særlig Variety mener siste halvdelen av Uro ikke helt holder mål.
Er det likevel Almodovar som kommer til å vinne Gullpalmen?
For noen dager siden avskrev jeg hans Volver som favoritt, fordi filmen ¿bare¿ er utmerket og ikke det store filmverket en vinner bør være. Men idet det gjenstår fire dager av festivalen, er det få utfordrere til Almodovars film, og han scorer høyest på anmeldernes lister og festival-oddsen.
Enkelte kritikere fremhever den tyrkiske filmen Iklimer som en stor opplevelse, men ingen av dem regner den som en favoritt fordi den angivelig er langsom og krevende. Men den belgiske Gullpalme-vinneren fra i fjor, Barnet, ble også ansett som ¿for krevende¿, så hvem vet? Krevende er ikke det rette ordet for Bruno Dumonts Flanders. Den franske regissørens syn på livet er så deprimerende at man blir helt nummen. I filmens åpningssekvens setter Dumont tonen: To bleke og triste mennesker møtes ute på en nesten forfallen bondegård. ¿Skal vi gå en tur¿, spør hun. Og vips – så klipper Dumont til den scenen jeg visste ville komme, av de to som knuller følelsesløst nede i et gjørmehull. Ingen kan trykke det ned i dritten som Dumont.
Det er vel bare Alejandro Gonzales Iñarritus Babel (se foto) som scorer nesten like høyt på anmelderlistene som Almodovar. Babel er den typiske Cannesfilmen du gjerne ønsker skal vinne: Den er ambisiøs og original. Regissør Iñarritu (Elskede kjøtere, 21 Gram) bretter ut et svimlende panorama der menneskeskjebner på ulike kontinenter knyttes sammen gjennom ensomhet, misforståelser og tilfeldighetenes tyranni. Jeg fikk litt bange anelser da Brad Pitt og Cate Blanchett dukket opp i ørkenen i begynnelsen av filmen, ulastelig kledd i khaki. Men Babel befinner seg langt unna Den engelske pasienten. Den er ikke enda en film om to elskende amerikanere i den arabiske ørkenen, men en film som har en gjennomtrengende empati med alle rollefigurene. Iñarritu har laget tre filmer i Babel, med forskjellig stil og temperatur, likevel fungerer det på en merkverdig måte.
De to store skuffelsen for meg i hovedprogrammet så langt er Aki Kaurismäkis Light in the dusk, som ble vist på mandag, og Sofia Coppolas etterlengtede Marie Antoinette, som ble vist i dag. Light in the dusk inneholder alle de ingrediensene vi forventer av en Kaurismäki-film. Men det er samtidig noe av problemet. Vi møter de samme pokeransiktene, den samme stiliserte tristessen, men poesien og humoren mangler. Det hevdes iblant at alle store filmskapere lager de samme filmene. Men noen ganger, som her, bare repeterer de seg selv.
Tittelsekvensen til Marie Antoinette virket lovende: Her ble et kostymedrama om det franske 1700-talls ikonet introdusert med en new wave-låt, og ga lovnader om en anarkistisk skildring av hofflivet i Versailles. Isteden får vi en florlett og slentrende film der Coppola synes mest opptatt av kostymene og den ytre staffasjen. Nå var staffasje essensielt for livet i Versailles, og det er aldeles utsøkt filmet. Men som en annen journalist freste idet han også gikk før rulleteksten kom på: What¿s the fucking point!
Etter dekadansen i Versailles fulgte tre filmer av den mer oppvåknende og brutale sorten. Egyptiske These Girls av Tahani Rachid var en sterk film om gatejenter i et muslimsk samfunn som blir dobbelt straffet: Først fordi de er født fattige, så fordi de må prostituere seg for å overleve, og derfor står i fare for å bli drept.
To filmnasjoner som bemerker seg under årets festival er Mexico og Romania. The Violin var en overbevisende og rørende film om en aldrende spillemann som forsøker å holde på verdigheten når landsbyen hans invaderes av meksikanske soldater som jakter på lokal gerilja. The way I spent the end of the world var en finstemt skildring av en rumensk families opplevelser i noen dager fram til diktatoren Ceausescu ble styrtet i 1989.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
22. mai 2006 av Kjetil Lismoen
Norge blir av kritiker-veteranen Gunnar Rehlin utpekt som ledende innen skandinavisk film. Han har kanskje rett med hensyn til svensk film, som til tross for et volum på 42 (!) filmer i året som gikk, ikke har fått med en eneste film i Cannes. Men danskenes hegemoni er vi fortsatt ikke i stand til å strekke oss etter, og det er ikke så merkelig: Dansk film er i dag en internasjonal merkevare som er blitt viet egne sideprogrammer på internasjonale festivaler. Og slik de har hatt for vane de siste årene, er danskene også representert i det offisielle programmet.
Stefan Faldbakkens deltakelse med Uro (foto) kan i likhet med Den brysomme mannen bli en viktig døråpner for norsk film. Responsen fra det blaserte publikummet av kritikere i går ettermiddag, var imidlertid behersket. Men så er det heller ikke Uro en film man blir oppløftet av. Det er en kompromissløs og usentimental skildring av en politispaner som mister kontrollen. Filmen er like tragisk og ubønnhørlig som et gresk drama, og Nikolaj Cleve Broch og Ane Dahl Torp leverer overbevisende rolletolkninger. Men filmen føltes likevel for lang, og muligens burde filmteamet – som har jobbet på spreng i etterarbeidet siden filmen kom med i Cannes – ta flere runder i klipperommet før den norske premieren i august? Uansett, det er en anstendig nok debut av Faldbakken.
Under Cannes-festivalen inntreffer det vanligvis en og annen skandale – og om den uteblir, så passer pressen på å skape den. Det så lenge ut som det nærmeste man ville komme en skandale, var det faktum at det populære utestedet Petit Majestic flere ganger har gått tom for alkohol.
Men enkelte filmer har forårsaket tilløp til kontroverser. Som den kinesiske filmen Summer Palace av den begavede regissøren Lo Ye (Purple Butterfly). Det blir hevdet i flere bransjepublikasjoner at kinesiske myndigheter har sendt filmen til Cannes uten regissørens viten og vilje, og at det er en sensurert versjon man viser på festivalen. Verken Lo Ye eller produsenten har villet kommentere påstandene, men filmen har i hvert fall fått gjennomgående positive kritikker. At kinesiske myndigheter opplever den som problematisk, er ikke så vanskelig å forstå. Filmen skildrer generasjonen av studenter som var med i demokratibevegelsen som ble meid ned av myndighetene i 1989, og den kan vise en åpenhet i forhold til sex som ikke er vanlig å se i kinesiske filmer.
Politisk ble det også da Donnie Darko-regissør Richard Kelly presenterte sin første film på åtte år, den svimlende ambisiøse Southland Tales. Kelly har her villet lage flere filmer på én gang, og resultatet er et fascinerende kaos. Vi møter et Los Angeles anno 2008 som går under i økonomisk og sosial kollaps.
På pressekonferansen sa Kelly at han med filmen ønsket å speile den sosiale og politiske usikkerheten han mener råder i USA akkurat nå. Men de fleste av journalistene var mest opptatt av å få vite hvordan ¿Buffy¿-stjernen Sarah Michelle Gellar opplevde å spille pornoskuespiller.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
20. mai 2006 av Kjetil Lismoen
I går kunne denne blogg melde at Brad Pitts selskap Plan B vurderer å lage en remake av Den brysomme mannen. Kanskje er det Pitt selv som ønsker å ta opp tråden fra 12 Monkeys – en film hvor han spilte en annen fremmedgjort særing i en framtidsfabel.
Mens norsk film på denne måten får markert seg i Cannes, er danskene for lengst en liten merkevare i internasjonal film.
Red Road, som i dag ble vist i hovedprogrammet, er enda et uttrykk for dansk ekspansjonsvilje. Filmen har britisk identitet, med handlingen lagt til Glasgow i Skottland, men er utviklet i Lars von Trier og Zentropas gruppeprosjekt The Advance Party. Her skal tre distinktive regissører lage hver sin film med de samme rollefigurene, som er utviklet av Lone Scherfig (Italiensk for begynnere) og hennes danske kollega Thomas Jensen. De tre utvalgte regissørene er, i tillegg til Arnold, Mikkel Norgaard (”The Old Firm”), BAFTA-vinner Scot Morag McKinnon (”Worms”).
Resultatet er kanskje en av festivalens overraskelser. Red Road kan skilte med usedvanlige skuespillerprestasjoner og overbevisende miljøskildringer fra usigelig triste skotske forsteder. Filmen blir neppe noen publikumssuksess, til det er den altfor dyster og krevende. Men regissør Nicole Garcias stemningsladete bilder og skuespiller Kate Dickes robuste rolletolkning gjør filmen til festivalens første genuine dark horse.
Selon Charlie er en av disse vellagde franske filmene som nesten brekker ryggen under vekten fra sitt eget alvor. Filmen kan by på gode skuespillerprestasjoner, en gjennomtenkt og helhetlig estetikk, men er likevel litt livløs og uengasjerende.
For å avreagere gikk jeg og så siste filmen til en utvandret franskmann, Michel Gondry (Evig solskinn i et plettfritt sinn). The Science of Sleep ble vist på markedet, utenfor konkurranse. Men Gondry kunne gi meg det de fleste filmer til nå har manglet i hovedprogrammet: lekenhet og humor. Ingen komedier vinner priser på festivaler, som sjanger er ikke komedien vurdert som ¿høyverdig¿ nok. The Science of Sleep er ikke helt vellykket, og Gondry og skuespiller Gabriel Garcia Bernal treffer blink sånn omtrent annenhver gang med sin overflod av ideer og digresjoner. Men det var ikke mer jeg trengte akkurat da.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
19. mai 2006 av Kjetil Lismoen
Filmfestivalen i Cannes er ikke bare en markedsplass for salg av film, men også filmideer. Det er her amerikanerne ser utenlandsk film som de senere tilrettelegger for sitt eget marked – enten i form av nye versjoner eller endringer av filmens innhold. På den skandinaviske standen i Cannes verserte det i går kveld rykter om at Hollywoodselskapet til Brad Pitt, Plan B, har vist sterk interesse for å lage en remake av Jens Liens Den brysomme mannen.
Man skulle kanskje tro at en så særpreget og absurd film ikke lar seg lage om igjen. Men når den britiske tv-serien ¿Kontoret¿ lot seg overføre til den amerikanske tv-verdenen uten at konseptet ble radbrekket, kan det hende at også Den brysomme mannen er mer universell enn vi tror.
Slipp Jimmy fri har som kjent fått amerikansk agent, men filmen skal først ¿tilrettelegges¿ for det amerikanske markedet. Hva det måtte innebære av innrømmelser for Christopher Nielsens kompromissløse univers vet vi ikke, men det er særlig slutten på filmen amerikanerne oppfatter som drøy. En mer ¿familievennlig¿ slutt vil sannsynligvis gå bedre hjem i Midtvesten. Samtidig finnes det millioner av Jackass-fans ute på det enorme amerikanske markedet som burde være mer enn mottakelig for Nielsens uforliknelige anarki.
Idet Cannesfestivalen er inne i sin tredje dag, har jeg ennå til gode å se et stort filmverk. Pedro Almodovars film Volver, som ble vist i dag, er et vellaget drama med spanjolens originale vri på det klassiske melodramaet. Men det var ikke Almodovar på sitt beste, selv om enkelte allerede snakker om filmen som en kandidat til Gullpalmen.
Noen kandidat er definitivt ikke Richard Linklaters film Fast Food Nation, som må sies å være en liten skuffelse. Etter praktfulle filmer som Før soloppgang og School of rock, virker filmversjonen av Eric Schlossers bestselger som et antiklimaks. Schlosser har selv vært dypt involvert i hele produksjonsprosessen, kunne Linklater fortelle under pressekonferansen. Kanskje for involvert?
Men én ting er sikkert: om ikke boken ga deg kronisk allergi mot produktene fra McDonalds og Burger King, vil filmversjonen garantert gjøre det. Å lese om den amerikanske kjøttindustriens tvilsomme slakting og praktisering av dårlig hygiene, er én ting – å se det gjengitt på film er en langt mer brutal opplevelse. Kanskje ikke så rart at McDonalds har utarbeidet en spesiell mediestrategi i forkant av premieren, kloke av skade etter den ødeleggende effekten dokumentarfilmen Supersize Me har hatt på omdømmet til selskapet i Europa og USA.
Om filmene ikke innfrir i kinomørket i Cannes, er det selvsagt andre måter å bli underholdt på. Et foreløpig høydepunkt var møtet med representanter for den svenske Klubb Super 8 på den skandinaviske standen. Denne unike ¿filmklubben¿ distribuerer svensk og internasjonal kultfilm og exploitationfilm, blant annet i genrer som blaxploitation, sexploitation og mondofilm fra 1930-tallet til 80-tallet (!). Den svenske synden på film er blitt et internasjonalt nisjeprodukt, og Klubb Super 8 leverer varene over hele verden. Som ambassadør har de blant annet Quentin Tarantino som nylig inviterte flere svenske ¿sexploitation-stjerner¿ til en amerikansk retrospektiv av den svenske synden.
Klubb Super 8 sitter dessuten på rettighetene til pornofilmene Stellan Skarsgård medvirket i som ung. Nylig traff representanter for klubben Skarsgård på filmfestival, og var fredige nok til å spørre om han ikke ville la seg intervjue til ekstramaterialet på dvd-utgivelsen av pornofilmene. Skarsgård tok visstnok henvendelsen med fatning, og erklærte at han ikke var spesielt stolt av disse filmene. Sønnen til Skarsgård skal visstnok ha fått seg en god latter.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
17. mai 2006 av Kjetil Lismoen
Cannes er alle filmfestivalers store mor der kyske iranske barnefilmer selges side om side med amerikanske pornofilmer. Derfor føles det på én måte riktig at både kunstnerisk ambisiøse filmer som Den brysomme mannen og glamourmodeller fra Norge kjemper om oppmerksomheten i Cannes.
Cannes fulgte også konvensjonen fra de siste årene ved å la en amerikansk studiofilm åpne festivalen ¿ utenfor konkurranse, som vanlig. Den medieombruste Da Vinci-koden ble vist i går kveld, men allerede på tirsdag hadde pressen fått se filmen. THE GUARDIAN oppsummerer responsen på følgende måte:
¿There was a press screening of The Da Vinci Code late last night. By all accounts, the film sucks to high heaven¿.
Dermed er alt duket for det årlige kultur-crashet i Cannes når den internasjonale filmindustriens ytterpunkter braker sammen. Ingen andre festivaler gjenspeiler filmindustriens evige basketak med sin sjel slik Cannesfestivalen gjør det. På en side er den et vulgært fesjå, en glorete ramme rundt et storstilt kjøp og salg over disk som årlig beløper seg til flere milliarder kroner. På den andre siden er den et seriøst møtested for cineaster og et sentralt brytningspunkt for verdens filmtradisjoner. Ingen annen festival kan «make you or break you» som filmskaper slik Cannes gjør det, og intet annet kinopublikum kan vise samme grad av forrakt for filmer de ikke liker.
Har man vært her i noen dager som journalist blir man fort sugd inn i det storstilte fesjåets sorte hull av eufori, hype og forventning. Her lar journalistene seg villig piske rundt som kveg i festivalens segregerte innhegninger som er konstruert etter blodig urettferdige rangordninger. For de som skulle ønske å måle hvor lavt den internasjonale underholdningsjournalistikken har sunket kan Cannes i sin verste stunder by på en rystende case study
Juryene i Cannes er som vanlig like glamorøse som filmene. Den asiatiske filmen er fraværende i programmet, men det er Hong Kong-regissøren Wong Kar Wai som leder årets hovedjury som deler ut Gullpalmen. Med seg i juryen har han Samuel L. Jackson, Zhang Ziyi, Monica Bellucci, Patrice Leconte, Lucrecia Martel, Helena Bonham Carter, Elia Suleiman and Tim Roth.
Det er sjelden at Cannes går av stabelen uten en skandale knyttet til juryenes valg. Som da den europeiske filmens enfant terrible, Lars von Trier, skjelte ut juryleder Roman Polanski, fordi dansken ble avspist med «bare» en teknisk pris for Breaking the Waves, og kalte ham for «en dverg» (og det var neppe ment i noen i åndelig forstand, for Polanski er meget kortvokst). Eller da Quentin Tarantino ble utskjelt som ¿a son of a bitch¿ av en forbitret fransk journalist da han ble tildelt Gullpalmen av daværende juryleder Clint Eastwood. Den politiske sporten bløtkakekasting har lange tradisjoner i Cannes, og filmlegender som Godard og Truffaut har fått smake kremen ettertrykkelig både i og utenfor kinosalen.
De norske filmfolkene som reiser nedover til Cannes i morgen har likevel ikke mye å frykte. Små filmnasjoner havner som regel i små og lite profilerte sideprogrammer. Også middelmådige glamourmodeller må kjempe hardt om oppmerksomheten, for Croisetten (den kjente strandboulevarden i Cannes) er full av lettkledde damer. Selv om pornofilmindustriens svar på Cannesfestivalen, Hot D¿Or, vanligvis arrangeres uken før filmfestivalen, så har tradisjonen med toppløse kvinner sitt opphav helt tilbake til femtitallet, den gangen en ung kvinne «helt spontant» kledde seg naken for Kirk Douglas.
Vel, det var historikken. I morgen håper jeg å formidle mer om filmene. Det er først over helgen at de norske filmene Den brysomme mannen og Uro skal vises for et internasjonalt publikum. Slipp Jimmy fri avslutter Kritikeruken mot slutten av uken.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
12. mai 2006 av Kjetil Lismoen
Jeg vet ikke om det er tilfeldig at Erling Borgens film Et lite stykke Norge og Michael Winterbottoms Veien til Guantanamo har hatt premiere med en ukes mellomrom. De har hver sin inngang til de uavklarte spørsmålene knyttet til fangeleiren på Guantánamo, og utfyller hverandre på hver sin insisterende, noen vil si ensidige, måte. Men om vi ser forbi filmenes stil og retorikk (som jo i høyeste grad kan diskuteres), hva sitter vi igjen med da? Jo, det faktum at en av Norges nærmeste allierte holder en fangeleir der det utøves tortur, og at en sentral norsk bedrift har bidratt som leverandør av tjenester til oppgradering av fangeleiren. Dette er et uomtvistelig faktum som jeg tror ble enda klarere for folk flest etter at Borgen og TV2 tonet ned retorikken noe i tv-versjonen som ble sendt denne uken.
Om Kværner og selskapets medierådgivere har forsøkt å diskreditere Borgen under debatten i forkant av tv-premieren, er det bare en bagatell i forhold til det mediekjøret som regissør Michael Winterbottom og Veien til Guantanamo ble utsatt for. Like etter den første visningen under filmfestivalen i Berlin, og i forkant av den britiske premieren, satte britiske myndigheter inn sin ¿spin machine¿ for å så tvil rundt de unge britiske muslimenes gjenfortelling av sitt helvete på Guantánamo i filmen. De britiske tabloidene var ikke vanskelige å fore, og ganske snart var det de unge mennenes rulleblad som småkriminelle som ble selve hovedsaken, mens deres opplevelser i fangeleiren havnet i skyggen (selv om britiske og amerikanske etteretningsrapporter delvis bekrefter mennenes versjon).
I Norge valgte Kværner først en mer passiv-agressiv løsning: Først ville ikke selskapets representanter la seg intervjue, og kom isteden med en henvendelse til NRK der de hevdet at filmen kunne sette liv i fare (man fryktet at muslimer vil gå løs på norske næringsinteresser i utlandet?). Så ¿ når presseomtalen eksploderte ¿ kom selskapet med en pressemelding der det ble satt spørsmålstegn ved Borgens motiver og metoder. Det var den innledende, diskret henvendelsen til NRK som har skapt mest spekulasjoner og grobunn for konspirasjonsteorier. Derfor var det avklarende at representanter for Kværner denne uken sto fram og erklærte at de var stolte av sitt bidrag til Guantánamo-leiren. Om noen mistenkte at Kværners leveranse til leiren var resultat av at man ikke visste hva utstyret skulle brukes til, fikk de med dette feid all tvil til side.
Har filmen skadet Kværners omdømme? Sannsynligvis skader Kværners uttalelse om at bedriften er stolt av sitt bidrag, mer enn selve leveransene.
Det er forbausende at verken pressen eller mediebransjens publikasjoner, som vanligvis er så opptatt av å vurdere bedrifters omdømmer, ikke har forsøkt å vurdere i hvilken grad denne filmen har svekket Kværners omdømme på hjemmebane. Kanskje skyldes det at Kværners ¿spin machine¿ og Borgens egen polemikk har bidratt til å stemple filmen som ¿partisk¿ og ¿politisk¿, og dermed overskygget det som er filmens hovedanliggende, nemlig vårt konfliktfylte, og noen vil si hyklerske selvbilde som både fredsskaper og krigsprofitør.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
