31. mars 2006 av Kjetil Lismoen
NRK vil ikke vise Erling Borgens dokumentarfilm ¿Et lite stykke Norge¿ fordi filmen er ¿skjev¿ og ¿ubalansert¿. Det er begrunnelsen tv-sjef i NRK, Annika Bjørnstad gir til en rekke norske nyhetsmedier når hun blir konfrontert med avgjørelsen. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. På lederplass i dag kommer Dagbladet med kritikk av avgjørelsen, og Borgen går selv hardt ut i en rekke intervjuer, fra Klassekampen til Aftenposten .
Tidligere Klassekampen-journalist Tarjei Leer-Salvesen har arbeidet sammen med Borgen på «Et lite stykke Norge». Han mener den ¿avsløringen¿ som er mest oppsiktsvekkende i filmen, er ¿hvordan personer i den forrige regjeringen gikk bak ryggen på Stortinget og det norsk folk i støtteoperasjoner for krigen i Irak¿.
Annika Biørnstad er av en annen oppfatning. Hun mener NRK har foretatt ¿en kvalitetssikring ut fra Vær Varsom-plakaten. Når vi ser hele dokumentaren under ett, mener vi den ikke legger vekt på saklig framstilling, bredde og relevans. Vi mener det framkommer viktig informasjon i dokumentaren, men viktig informasjon er også utelatt, og i tillegg er spor man kunne gått videre på, ikke fulgt opp¿
Denne uttalelsen har allerede skapt reaksjoner, og spekulasjonene går høylytt i pressen om NRK kan ha latt seg presse av Kværner, som visstnok har vært i kontakt med tv-kanalen. Som Dagbladet skriver, så er det ¿åpenbart ubehagelig for Kværners ledelse å se scenene i Borgens film der ansatte på Guantanamo-basen går rundt i kjæledresser med selskapets logo¿.
Det spørsmålet mange dokumentarfilmskapere sikkert stiller seg nå, er om dette er en ny linje som NRK vil kjøre overfor såkalte polemiske dokumentarer. NRK definerer åpenbart dokumentaren slik de definerer en ¿nøytral¿ nyhetssak i Dagsrevyen, og kan ikke se hva de fleste av oss andre ser ¿ nemlig at Borgens film tilhører den viktige polemiske tradisjonen som Michael Moores filmer tilhører. Og NRK har overhode ikke hatt betenkeligheter med å vise Moores filmer!
For norske dokumentarfilmskapere er NRK en av få kanaler de kan slippe til med filmene sine. De er avhengige av en avtale med en av tv-kanalene for i det hele tatt å få støtte fra Norsk filmfond. Samtidig er den norske dokumentaren mer politisk orientert enn på lenge, og en rekke mer agressive og polemiske prosjekter er underveis. Hvordan vil NRK forholde seg til disse filmprosjektene ¿ det er hva disse filmskaperne sikkert tenker på nå. Hvor er NRK egentlig på vei?
Som det en gang het i tv-filmens verden: TO BE CONTINUED¿
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
1. mars 2006 av Kjetil Lismoen
Natt til mandag, amerikansk tid, skal Oscar-prisene deles ut i Los Angeles, som kjent uten noen norske nominerte filmer. Tidligere kunne man følge seremonien på svensk fjernsyn, med kommentatorer i kjole og hvitt, men i år må vi nøye oss med en kraftig redigert versjon som sendes en ukes tid senere. Da klippes som regel mange av de interessante kategoriene bort, som dokumentarfilm og kortfilm, samt en rekke andre fagfunksjoner, og næranalysen av filmstjernenes designerdrakter blir heller ikke den samme uten den innledende parademarsjen opp den røde løperen.
Som alltid er det mange ubesvarte spørsmål man sitter igjen med, både før og etter seremonien, men ikke vær redd ¿ det finnes informasjon der ute som ikke nødvendigvis holder seg til den offisielle selvforherligende versjonen som serveres av Oscar-akademiet.
New York Times er som alltid tidlig ute med kommentarer til de nominerte og de ulike kategoriene. I en kritisk artikkel om kategorien for beste dokumentar kommer det fram at juryen ikke bare er overraskende konservativ, men at det er usikkert hvor mange som faktisk stemmer. Dette avdekkes når journalisten forsøker å komme til bunns i hvorfor Werner Herzogs fantastiske film, Grizzly Man, ikke er nominert, og det viser seg å herske full forvirring med hensyn til om den faktisk er blitt vist for akademiets medlemmer.
Lenge så det ut som Holocaustfilmer, eller filmer knyttet til jødisk identitet, hadde monopol på denne kategorien. “The Mother Theresa school of filmmaking” kaller Errol Morris de filmene som gjerne vinner. De er et like sikkert “veddemål” som filmer med psykisk handicappede i kategorien “beste langfilm”.
Svært anbefalelsesverdig er også filmkritiker David Edelstein og Hollywood-produsent Linda Obsts Oscar-kick off i New York Post. Her får du spenstige, underholdende analyser og et blikk på innsiden av “industrien”.
En mer inngående analyse av hvordan utvelgelsesprosessen faktisk foregår får du av Bill Wyman på National Public Radios hjemmeside: For Geeks Only: How Oscar Voting Works
På Salon.com gir nettstedets to filmkritikere en vurdering av kandidatene, og ikke minst hvilke kandidater som burde vært nominert. Mens Stephanie Zacharek fremhever blant annet Scarlett Johansson og Sharon Stone, harselerer Andrew O’Hehir over hvordan filmkolonien smykker seg med sine angivelig liberale verdier under Oscar-gallaen, og kaller den for the Liberal Guilt Awards:
These aren’t the Oscars. These are the LGAs — you know, the Liberal Guilt Awards, otherwise known as the Guilties, in which Hollywood congratulates itself for its general condition of progressive enlightenment and lectures the rest of us from its newfound position of half-baked moral seriousness. Now, strange to tell, this year’s nominated films are exactly the same for both the Academy Awards and the LGAs. You could argue, in fact, that as Hollywood has pulled a long face in the last year and cranked out one feel-bad soapbox flick after another, the Oscars have pretty much become a liberal-guilt-apalooza.
Vi kommer selvsagt ikke unna Oscar-seremonien som fesjå og moteoppvisning, og der kan britiske Guardian bidra med en dyppløyende analyse av stylistenes voksende makt på den røde løperen.
Men for å gi en pekepinn på hvor underholdende en Oscar-oppsummering kan være, anbefales lesning av Camille Paglias Oscar-kommentar fra 1997, der hennes avsluttende kommentar gjenspeiler en herlig blanding av fascinasjon og vemmelse:
The evening is wearing down. I’m glad that Frances McDormand — an honest, spunky Carol Burnett type — wins for best actress, but I’m peeved that Geoffrey Rush gets best actor for mimicking a real-life person with a disability — Hollywood p.c. with a vengeance. At least Ralph Fiennes didn’t get it, thank heavens — what an awful, obvious actor. Only in a Harrison Ford age could anyone think the uptight, antiseptic Fiennes sexy. Bring back Kirk Douglas! — a dreamboat in his prime.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
