12. januar 2006 av Kjetil Lismoen
Det er Ibsen-år og startskuddet for filmens vedkommende går førstkommende mandag på Filmens Hus i Oslo. Da setter Norsk filminstitutt fokus på “den filmatiserte Ibsen, nasjonalt, internasjonalt og gjennom nesten hele spillefilmens historie”, og starter det hele med ustillingsåpning og stumfilmkonsert kl 17.
Ibsen-filmserien, som alt har begynt på Cinemateket i Oslo, vil også ta turen til Cinemateket i Bergen.
Som forrige ukes Morgenbladet var inne på, er Ibsen-året blitt en formidabel industri og en merkevare alle vil ha en bit av. Eller som sponsorsjef Jacob Lund i DNB NOR-konsernet så treffende formulerer det:
“Henrik Ibsen er jo evig aktuell ¿ og på samme måte ønsker vi i DNB NOR å være evig aktuelle for våre kunder”.
Samtidig er det i neste uke premiere på alle åtte filmene i novellefilm-satsingen “Ekko av Ibsen” under filmfestivalen i Tromsø. I utlysningen til den innledende manuskonkurransen stod det at “filmene skal ha til felles at de er inspirert av, utforsker eller tester ut ideer, temaer, sitater og/eller karakterer i Henrik Ibsens forfatterskap”, og at de skal utspille seg i vår egen tid.
Temmelig vide fullmakter, som ganske sikkert ivaretar Ibsens “evige aktualitet”, noe man kan ane av filmenes synopsiser. For her er alt fra “Byggmester Solness” forflyttet til et sirkustelt på Finnmark til Nora som forsvinner fra en oppsetning av “Et dukkehjem” på et øde sted i utkant-Norge.
For den som ønsker en mer tradisjonell tilnærming til Ibsen, vil vi anbefale NRK Drama og Berit Nesheims serie om “Ibsens unge år” (manus: Siri Senje). Her møter vi dessuten på en av årets mest interessante rollebesetninger, når Anders Baasmo Christiansen braker sammen med Sven Nordin som henholdsvis Henrik og hans far Knud. Og av det RUSHPRINT har sett er det en temperamentsfull ung Ibsen vi møter som ikke minner mye om den grinebiteren han framsto som senere i livet.
Kanskje er den naturlige konklusjonen på Ibsen-året at Liv Ullmann får finansiert sin planlagte adaptasjon av “Et Dukkehjem”? I siste utgave av RUSHPRINT gjør Ullmann opp foreløpig status på prosjektet:
“Jeg befinner meg i en veldig rar situasjon. Jeg sitter med rettighetene til historien, kan få gode og internasjonalt kjente skuespillere med på filmen, men det finansielle gjenstår. Noen ganger lurer jeg på om jeg ikke burde bli min egen produsent, siden jeg likevel legger ned så mye arbeid i det finansielle.
Jeg har fått mange tilbud etter Troløs. De fleste av tilbudene takket jeg nei til ¿ først fordi jeg var opptatt med få “Et Dukkehjem” realisert, i neste omgang fordi jeg har jobbet med “A Journey Home”. Men nå har jeg funnet ut at jeg ikke skal si nei lenger. Hadde jeg vært i tyveårene ville jeg hatt tiden på min side og kunnet vente. Men nå begynner tiden å bli knapp”.
Ibsen-året strør godt med penger over alt fra matvarer til internettkunst ¿ men ikke et rødt øre til Ullmanns prosjekt? Sannsynligvis er det de internasjonale dimensjonene og det høye budsjettet som kompliserer gjennomføringen.
Derfor foreslår vi følgende: Dropp de internasjonale stjernene, Liv, og sats på en mindre norskspråklig film. Og om den norske filmbransjen og Ibsen-industrien skulle vende tommelen ned, så bekrefter det en gang for alle at det er Jacob Lund og DNB NOR som nå forvalter arven etter Ibsen.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
5. januar 2006 av Kjetil Lismoen
Så er det nok en gang fastslått: Det er ikke tilfeldig at så mange menn har hovedroller i norsk film ¿ for regissørene er jo menn alle sammen. I hvert fall 14 av de 15 regissørene som får filmpremiere i år, mot tre av 20 filmer fra ifjor..
Det er NRK Kulturnytt som har kjørt saken, og elegant utelatt dokumentarfilmen, for der er det jo tross alt en god del kvinner virksomme. All the usual suspects er hentet fram eller melder seg på for å fordømme den grelle kjønnsfordelingen. Dagbladets Sidsel Benneche Osvold kommer med en retorisk kraftsalve der hun anbefaler Karita Bekkemellem å oppløse filmbransjen om ikke noe gjøres med ukulturen. Sist gang Osvold var opptatt av film i sine spalter var det også kjønnsbalansen hun målte.
Det er nå over et år siden SVs Ågot Valle i Stortinget etterlyste en mer aktiv holdning fra den forrige regjeringen til spørsmålet. Hun mente at den skjeve balansen “er et demokrati- og rettferdighetsproblem, men det betyr også at kvinners ressurser ikke på en god nok måte blir tatt i bruk i norsk film. Den svenske kulturministeren foreslår en målsetting om 40 % av midlene til kvinnelige filmskapere innen 5 år. Hvordan vil statsråden sikre at flere kvinner får lage film i Norge?”
Av en eller annen grunn ble spørsmålet besvart av utdannings- og forskningsminister Christin Clemet på vegne av kultur- og kirkeministeren. Clemet understreket at regjeringen tok problemet alvorlig, og at den foreløpig overlot til bransjen selv å treffe tiltak. Men riset bak speilet ligger der fortsatt om bransjen ikke rydder opp i eget hus:
“Kulturministeren er positiv til at bransjen selv har satt søkelyset på denne problemstillingen, og vil følge deres arbeid nøye. Skulle det vise seg at bransjens eget arbeid på området ikke fører til flere kvinner i norsk film, vil kulturministeren vurdere om det er nødvendig å sette inn egne tiltak”
Denne uken tok leder av Norske filmregissører, Nina Grünfeld, til orde for kvotering – dette fy-ordet som svært mange av hennes egne medlemmer vil ha vanskeligheter med å svelge, skulle jeg tro (og ja, de fleste av dem er menn). Hun mener filmbransjen foretrekker menn som regissører på de store filmprosjektene, og at dette er et så stort problem at bransjen ikke klarer å rydde opp alene. Statssekretær Mette Gundersen i Kulturdepartementet svarte med at regjeringen ikke kommer til å pålegge Filmfondet å kjønnskvotere, og sier som tidligere statssekretærer at bransjen må selv finne ut av det. Inntil videre. Stein Slyngstad sier på sin side at fondet trenger mer tid for å kunne treffe eventuelle tiltak for å rette opp kjønnsbalansen.
Så langt har diskusjonen begrenset seg til kvantitative størrelser og kjønnsbalansen vurdert utelukkende som et sosialpolitisk problem.
Vera Cruz har denne uken sin alternative løsning på problemet, mens i et innlegg i RUSHPRINT for halvannet år siden gikk forfatter og regissør Hans Petter Blad inn på de paradoksale sidene ved kvotering ¿ om det skulle bli en realitet. Kan man bruke et demokratisk virkemiddel på kunsten, spurte han. Eller er det nettopp slik at kunsten i sin natur er og bør være genuint udemokratisk?
Jeg tviler på at Benneche Osvold på samme måte ville krevd “oppløsning” av bokbransjen eller kunstverdenen for å få inn flere kvinnelige forfattere eller billedkunstnere. Da ville hun neppe blitt tatt alvorlig. Men filmen har alltid vært en yndet skyteskive for kultureliten ¿ som en uryddig og lurvete fetter av kunsten som det er vanskelig å sivilisere. Og nå er det klart at filmbransjen må vise at den kan gjøre noe med problemet ¿ ellers risikerer vi at kvotespøkelse for alvor hjemsøker oss. Og det er det vel ingen av oss som egentlig ønsker, eller?
Et lyspunkt i vintermørket er det at Tromsø filmfestival kan by på flere spillefilmdebuter av kvinner i sitt program enn noen gang tidligere. Med blant annet filmene Look Both Ways, Ryna, Oxhide og The Play fra henholdsvis Australia, Romania, Kina og Tyrkia. Disse hører til de mest spennende på årets festival, ifølge festivalsjef Marta Otte, som også kan vise til en filmpremiere fra en norsk kvinnelig regissør som åpningsfilm: Oljeberget av Aslaug Holm. Sjekk ut programmet på: www.tiff.no
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
