30. september 2005 av Kjetil Lismoen
Dagbladets debattavdeling har lenge forsøkt å dra i gang filmdebatt, og er visstnok lite tifreds med tilløpene så langt. Det er tvilsomt om det siste tilløpet, en lavt temperert meningsutveksling mellom Thomas Robsahm og konsulentene i Filmfondet, vil endre på dette. I innlegget ¿?Tilfeldighetenes diktatur¿? (13/9) formulerte Robsahm hva han mener er norsk films fremste svakhet:
¿?¿systemets manglende mulighet til å ivareta talentutvikling, langsiktige strategier, forutsigbarhet og kontinuitet¿?.
Systemets fremste målbærere, Filmfondet, kom så med et svar i form av et felles innlegg fra konsulentene (¿?God film for pengene¿? 19/9).
Problemet er bare at konsulentene har lest så mye kritisk undertekst i Robsahms innlegg, at han selv ikke lenger kjenner igjen sin egen kritikk og vil vedkjenne seg den (¿?Ny norsk filmbransje¿?)
Til tross for denne forvirringen var det særlig én formulering i konsulentenes innlegg som RUSHPRINT merket seg, og som kan tyde på at de forsto Robsahm rett på ett punkt. For ikke bare antyder de at kunstnerisk skjønn kan måles ¿ i motsetning til Robsham, som anser det for en subjektiv og derfor mer uhåndgripelig størrelse ¿ de nærmest opphøyer det til en fellesnordisk standard.
Hvordan skal vi ellers forstå følgende avsnitt:
¿?Under arrangementet Nordiske talenter i København forrige helg satt et blandet korps av nordiske filmkonsulenter og vurderte prosjekter fra unge filmtalenter. Det forbausende var ikke hvor ulike meninger konsulentene hadde, men hvor enkelt det var å diskutere seg fram til enighet, basert på skjønn¿?.
Og vi som var redde for at de norske konsulentene skulle tenke for likt og gi for lite mangfold! Her står vi overfor en fellesnordisk enighet om kunstnerisk skjønn uten sidestykke i filmhistorien. Er det pedagogikken på de nordiske filmskolene som har skapt dette harmoniske enfoldet?
Britiske Guardian kan denne uken skilte med intet mindre enn tre medrivende nærbilder av genuine filmikoner. Catherine Deneuve forteller om sine profilerte samarbeid med noen av filmhistoriens genuine enfants terribles ¿ fra Buñuel, Truffaut og Polanski til Lars von Trier og Francois Ozon. Men hun lar dem slippe ganske billig unna, med tanke på hva noen av dem har latt henne få gjennomgå.
En rekke toneangivende filmskapere vurderer Ingmar Bergmans meritter i forbindelse med den britiske premieren på Saraband ¿ fra respektfulle beundrere som Woody Allen til mer uhøytidelige betraktninger fra yngre filmskapere som Michael Winterbottom. Sistnevnte kan fortelle at Bergman gikk med på å bli intervjuet av ham fordi briten hadde samme navn som en viss Winterbottom i en julefarse som pleier å gå på norsk og svensk tv (¿?Happy New Year, Miss Sophie!)
I anledning 100-årsmarkeringen for Greta Garbos fødsel skriver forfatter Sadie Smith rørende om Garbos melankolske star persona: ¿?She seems to respond to something deep innside herself, not to the actor she plays opposite. It was a world of her own she was in and it was wonderful to watch¿?.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
15. september 2005 av Kjetil Lismoen
Det er ikke greit å være manusforfatter og leve i skyggen av filmens mer profilerte stjerner. Det er noe ikke bare vår egen Vera Cruz kan gi oss sterke vitnesbyrd på. Nikolaj Frobenius forteller til Bergens Tidende at det gir større kunstnerisk status å skrive for teater enn for film. ¿?Filmmanuset blir oftest utarbeidet i samarbeid med et team hvor både produsenter, regissører og skuespillerne er involvert i arbeidet. En norsk filmmanusskribent får ingen stjernestatus¿?.
Frobenius har også skrevet om manusforfatterens status i Rush Print for snart et par år siden. Den gangen skrev han selvironisk om rollen som ¿?produksjonskjedens lavkaste¿?, slik den kom til uttrykk i filmen Adaptation . Etter at Rush Prints redaktør purret på en artikkel om Adaptation, henfalt Frobenius for et øyeblikk til den svimlende selvforakten alle manusforfattere er drevet av, før han får tilbake selvtilliten for en stakket stund:
¿?Redaktøren stirret undersøkende på meg¿usikker nå, på om det var rett av ham å be Frobenius skrive noe om dette, han hadde ikke akkurat rykte på seg for å levere i tide¿. Og i det samme slo det meg at den holdningen jeg nå var sunket så lett og personlighetsløst inn i, en holdning som i høy grad samsvarte med den udugelige nølingen til karakteren ¿?Charlie Kaufman¿? i filmen jeg nettopp hadde sett, en holdning jeg, gjennom mer enn ti år med manusskriving bare kjente så altfor godt, nå slo det meg plutselig at den ynkelige selvforakten til ¿?Charlie Kaufman¿? bare var koketteri, eller en avansert form for falsk beskjedenhet og at filmen Adaptation slett ikke handlet om en stakkarslig manusforfatter, men snarere det motsatte, altså at Adaptation var en sinnrik iscenesettelse av manusforfatteren som populærkulturelt ikon¿¿?
Med andre ord: Manusforfatterens våte drøm.
Hvorvidt manusforfatterne i Hollywood opplever Adaptation som en presis skildring av deres utsatte, men lukrative posisjon i filmkolonien, vites ikke. Men en av Kaufmans kolleger, Josh Friedman (manus: War of the worlds), kommer i hvert fall med ytterligere vitnesbyrd på den underholdende manusforfatter-bloggen I find your lack of faith disturbing . Her får man en nesten surrealistsikk innføring i Hollywoods darwinistiske matkjede, og Friedmans oppfatning av filmprodusenter er ikke noe mindre ambivalent enn Kaufmans
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
8. september 2005 av Kjetil Lismoen
Det er lenge siden Donald Sutherland har forført oss med stor skuespillerkunst. De siste 10-15 årene har han nøyd seg med biroller og levd et sunt og harmonisk liv på siden av Hollywood. Det er i hvert fall inntrykket man får i et svært underholdende intervju med ham i britiske The Guardian. Her får vi vite hva Federico Fellini egentlig mente om Sutherlands utseende (¿?han har en masturbators øyne¿?), og sist, men ikke minst: Hvordan Sutherland selv opplevde opptakene til den klassiske elskovscenen med Julie Christie i ¿?Dont look now¿?. Og slik var det, ifølge Sutherland:
“About Don’t Look Now, we shot that love scene in a room in the Bauer Grunwald early one morning with Nick Roeg and Tony Richmond operating two un-blimped Arriflex cameras and a bunch of wires going to the technicians on the other side of the closed door. An un-blimped Arri makes a noise like a huge sewing machine. Two of them operating together are deafening. Julie and I lay side by side on the bed, Nick yelled instructions. ‘ZZZZZZZ Donald, kiss Julie’s breast, ZZZZZZZZZZZ Julie, tilt your head back ZZZZZZZZZZZZZ Julie, come ZZZZZZZZZZZZZZ. That’s how it was for about three hours. What made the scene wonderful to people was the editing. Never staying on us for more than a few seconds and then cutting to the two of us getting dressed, back and forth, the audience never ended up being a voyeur, they watched a cinematic collage and were reminded of themselves. That’s what made it sexy and remembered; it was about them, the viewer, not about us, Julie and me.
That’s why it seems so real to everyone. It was real in their imagination. It had happened. To them though, not to us, we were just a catalyst for their imagination.”
Les hele intervjuet her: Guardian
Det er sjelden filmskapere tar seg tid til å skrive utførlig om hva de holder på med. Men i webloggens tidsalder har det åpnet seg nye muligheter. Den særegne britiske filmskaperen Sally Potter har kanskje startet en ny trend med sin dagbok på internett, eller filmblogg. På The Yes blog formidler hun sine inntrykk fra sin reise verden rundt med filmen ¿?Yes¿? ¿ en film som får norske premiere i slutten av oktober. Potter skriver om de samme temaene som hun har innlemmet i Yes ¿ om forholdet mellom Vesten og Midtøsten, om filmens framskutte posisjon over hele verden og hvorfor hun stadig vekk vender tilbake til sin avdøde kollega Derek Jarmen og hans spesielle filmer.
Les mer
Posted i Generelt | Bli den første til å kommentere denne saken
