Vi trenger et nytt og levende filmmuseum!

Vi trenger et nytt og levende filmmuseum!

Det norske filmmuseets mål og virksomhetsområde bør nå debatteres. Er det ikke på tide å tenke nytt, spør Jan Erik Holst.

Gjemt bak noen kapitler i statsbudsjettet for film i 2018 finner man et forslag om at Filmmuseet i Dronningensgate overføres fra Norsk filminstitutt til Nasjonalmuseet. Bakgrunnen er det samlede vedtaket om film i Stortinget før jul i 2015, da Cinemateket ble reddet. Få, om noen, tenkte på Cinematekets lillebror, Filmmuseet i 1. etg i Filmens Hus i den sammenhengen. I Stortingsmelding nr. 30 2014/2015 En framtidsrettet filmpolitikk ble det foreslått at museet skulle overføres til en institusjon med bedre og bredere kompetanse. Personalet I NFI hadde tidligere bedt om økt kompetanse på dette området, ettersom museumslederen skulle gå i pensjon i 2014 og ikke erstattes. I Kulturkomiteens behandling problematiserte man ikke dette ytterligere, og jeg husker gjennom de ulike møtene Vigdis Lian (tidligere direktør for NFI) og jeg hadde med komiteens medlemmer og med ansatte i NFI at man anså museumsspørsmålet som avgjort. Men det var ikke slik at de ansatte manglet kompetanse, de bare ba om mer, på et høyere nivå!

Det pågår nå drøftinger mellom Norsk filminstitutt og Nasjonalmuseet om overføringen, men det er uklart om selve filmmuseet forblir i Dronningens gate eller flyttes over til Vestbanen. I mellomtiden kan det være verdt å minne om den gamle planen om å ta i bruk instituttets fine og nå tomme lokaler i 1. etg. (m/messanin) ut mot Skippergaten, der hvor distribusjonen i sin tid lå. Instituttet har store mengder gjenstander fra filmens og kinoenes historie, som er stuet vekk på ulike lagre i påvente av bedre tider.

Foto: Filmmuseet

Men også filmmuseets mål og virksomhetsområde bør nå debatteres. Ukentlig besøkes dagens museum av barnehager og skoleklasser som får en fin innføring i filmens magiske historie av instituttets fagfolk. Behovet og interessen er således tilstede, men overfor nevnte primære målgruppe kunne det kanskje være på tide å tenke litt nytt? Et museum som inngangsport til filmproduksjonens verden kan være en vei å gå. Norge har jo, i likhet med flere land i Vest-Europa, et merkverdig skille mellom historisk kunnskap, filmskolemiljø og ny produksjon. Så hvorfor ikke begynne tidlig, med de nye generasjonene?

I Tallinn i Estland har Historisk Museum (Eesti Ajaloomuuseum) nylig åpnet et nytt filmmuseum, bygget rundt filmproduksjonens ulike faser. Museet er sjenerøst i omfang, i egne bygg på modermuseets område, rundt Maarjamäe Palace-parken, på historisk grunn et lite stykke utenfor sentrum.

I museets spennende nye bygg føres man inn fasene idé, manus, forarbeid, innspilling, etterarbeid og premiere/lansering/internasjonal presentasjon og fristes av flere kreative og interaktive moduler, et eget klasserom og rikholdige illustrasjoner og spesiallagde modeller. Her er de gamle tekniske apparatene lagt vekk til fordel for nye og ofte overdimensjonerte scenografiske løsninger i filmens ånd. Museet blir således kreativt og levende, særlig for de yngre aldersgrupper som nok ikke fristes så mye av statiske utstillingsgjenstander.

Selve filmmuseet ble startet i 2006 med formål å dokumentere den estiske filmens historie, med særlig vekt på det nasjonale studioet Tallinnfilm. Som ethvert filmmuseum består samlingene av kostymer og rekvisitter, manuskripter og dokumenter, stills, brosjyrer og plakater og kinohistoriske apparater og materiale.

I tillegg til denne permanente utstillingen arrangeres det selvsagt også temporære utstillinger. Gjennom parken ledes man på rød løper opp mot museets utstillings- og kinobygg, med kafé, museumsbutikk og en flott 210 seters Cinemateksal, som nylig huset en arkivkonferanse over Sovjettiden i baltisk film, som denne rapportør var invitert til (museets arkitektur er utført av BOA OÜ og Innopolis Insenerid OÜ, mens interiøret er laget av Ville Lausmäe. Foto i denne reportasjen er ved Vahur Lõhmus).

Museet i Tallinn bør nå besøkes av de involverte i ovennevnte prosess. Gjerne det i Beograd også, som vi har skrevet om før her på Rushprint.no. Det er et tankekors at mens norsk film går så det griner, med høye besøkstall og brede presentasjoner i utlandet, så flytter man filmmuseet ut av NFIs administrative ramme og over i en institusjon som såvidt har oppdaget videokunsten.

Ville det ikke være mer relevant å starte en oppgradering av museet, med dokumentasjon av de siste 20 års fremgang for norsk film blant publikum, kritikere og kuratorer/festivalledere? Det er gjennom historien at man kan forstå samtiden, og det er underlig at filmen skal være så løsrevet fra sin fortid, i forhold til hvordan f.eks billedkunst og musikk betraktes ved våre ledende utdanningsinstitusjoner og museer.

Jan Erik Holst er forfatter og filmkritiker. 

Legg igjen en kommentar

Vi trenger et nytt og levende filmmuseum!

Vi trenger et nytt og levende filmmuseum!

Det norske filmmuseets mål og virksomhetsområde bør nå debatteres. Er det ikke på tide å tenke nytt, spør Jan Erik Holst.

Gjemt bak noen kapitler i statsbudsjettet for film i 2018 finner man et forslag om at Filmmuseet i Dronningensgate overføres fra Norsk filminstitutt til Nasjonalmuseet. Bakgrunnen er det samlede vedtaket om film i Stortinget før jul i 2015, da Cinemateket ble reddet. Få, om noen, tenkte på Cinematekets lillebror, Filmmuseet i 1. etg i Filmens Hus i den sammenhengen. I Stortingsmelding nr. 30 2014/2015 En framtidsrettet filmpolitikk ble det foreslått at museet skulle overføres til en institusjon med bedre og bredere kompetanse. Personalet I NFI hadde tidligere bedt om økt kompetanse på dette området, ettersom museumslederen skulle gå i pensjon i 2014 og ikke erstattes. I Kulturkomiteens behandling problematiserte man ikke dette ytterligere, og jeg husker gjennom de ulike møtene Vigdis Lian (tidligere direktør for NFI) og jeg hadde med komiteens medlemmer og med ansatte i NFI at man anså museumsspørsmålet som avgjort. Men det var ikke slik at de ansatte manglet kompetanse, de bare ba om mer, på et høyere nivå!

Det pågår nå drøftinger mellom Norsk filminstitutt og Nasjonalmuseet om overføringen, men det er uklart om selve filmmuseet forblir i Dronningens gate eller flyttes over til Vestbanen. I mellomtiden kan det være verdt å minne om den gamle planen om å ta i bruk instituttets fine og nå tomme lokaler i 1. etg. (m/messanin) ut mot Skippergaten, der hvor distribusjonen i sin tid lå. Instituttet har store mengder gjenstander fra filmens og kinoenes historie, som er stuet vekk på ulike lagre i påvente av bedre tider.

Foto: Filmmuseet

Men også filmmuseets mål og virksomhetsområde bør nå debatteres. Ukentlig besøkes dagens museum av barnehager og skoleklasser som får en fin innføring i filmens magiske historie av instituttets fagfolk. Behovet og interessen er således tilstede, men overfor nevnte primære målgruppe kunne det kanskje være på tide å tenke litt nytt? Et museum som inngangsport til filmproduksjonens verden kan være en vei å gå. Norge har jo, i likhet med flere land i Vest-Europa, et merkverdig skille mellom historisk kunnskap, filmskolemiljø og ny produksjon. Så hvorfor ikke begynne tidlig, med de nye generasjonene?

I Tallinn i Estland har Historisk Museum (Eesti Ajaloomuuseum) nylig åpnet et nytt filmmuseum, bygget rundt filmproduksjonens ulike faser. Museet er sjenerøst i omfang, i egne bygg på modermuseets område, rundt Maarjamäe Palace-parken, på historisk grunn et lite stykke utenfor sentrum.

I museets spennende nye bygg føres man inn fasene idé, manus, forarbeid, innspilling, etterarbeid og premiere/lansering/internasjonal presentasjon og fristes av flere kreative og interaktive moduler, et eget klasserom og rikholdige illustrasjoner og spesiallagde modeller. Her er de gamle tekniske apparatene lagt vekk til fordel for nye og ofte overdimensjonerte scenografiske løsninger i filmens ånd. Museet blir således kreativt og levende, særlig for de yngre aldersgrupper som nok ikke fristes så mye av statiske utstillingsgjenstander.

Selve filmmuseet ble startet i 2006 med formål å dokumentere den estiske filmens historie, med særlig vekt på det nasjonale studioet Tallinnfilm. Som ethvert filmmuseum består samlingene av kostymer og rekvisitter, manuskripter og dokumenter, stills, brosjyrer og plakater og kinohistoriske apparater og materiale.

I tillegg til denne permanente utstillingen arrangeres det selvsagt også temporære utstillinger. Gjennom parken ledes man på rød løper opp mot museets utstillings- og kinobygg, med kafé, museumsbutikk og en flott 210 seters Cinemateksal, som nylig huset en arkivkonferanse over Sovjettiden i baltisk film, som denne rapportør var invitert til (museets arkitektur er utført av BOA OÜ og Innopolis Insenerid OÜ, mens interiøret er laget av Ville Lausmäe. Foto i denne reportasjen er ved Vahur Lõhmus).

Museet i Tallinn bør nå besøkes av de involverte i ovennevnte prosess. Gjerne det i Beograd også, som vi har skrevet om før her på Rushprint.no. Det er et tankekors at mens norsk film går så det griner, med høye besøkstall og brede presentasjoner i utlandet, så flytter man filmmuseet ut av NFIs administrative ramme og over i en institusjon som såvidt har oppdaget videokunsten.

Ville det ikke være mer relevant å starte en oppgradering av museet, med dokumentasjon av de siste 20 års fremgang for norsk film blant publikum, kritikere og kuratorer/festivalledere? Det er gjennom historien at man kan forstå samtiden, og det er underlig at filmen skal være så løsrevet fra sin fortid, i forhold til hvordan f.eks billedkunst og musikk betraktes ved våre ledende utdanningsinstitusjoner og museer.

Jan Erik Holst er forfatter og filmkritiker. 

Legg igjen en kommentar

MENY