Hva nå, film-Norge?

Hva nå, film-Norge?

Hvordan kan norsk filmbransje, i en verden etter #metoo og #stilleforopptak, sørge for en reell bedring? Vi har snakket med et knippe kvinner som innehar forskjellige funksjoner og posisjoner i det norske filmmiljøet. Her gjengir vi noen av deres råd og ønsker for tiden som kommer.

2017 vil for mange huskes som året da seksuell trakassering for alvor ble satt på agendaen, på tvers av både arbeidsmiljøer og landegrenser. Det startet i Hollywood. I kjølvannet av Weinstein-affæren og den globale #metoo-kampanjen dukket det også opp en rekke emneknagger og opprop her i Norge, hvor kvinner i forskjellige bransjer gikk sammen for å vise omfanget og alvorlighetsgraden av en utbredt ukultur som lever i «beste» velgående. Norske skuespillere samlet seg bak oppropet #stilleforopptak (søkbar emneknagg i sosiale medier), som fikk forside i Aftenposten og en egen markering på Nationaltheatrets hovedscene i desember. Litt tidligere, i november, hadde NFI avholdt sitt heldagsseminar om kjønnsbalanse i den norske filmbransjen, under den noe uheldige tittelen «Let’s talk about sex!».

At kjønn står på dagsorden som aldri før er det liten tvil om. Men hvordan kan norsk filmbransje, i en verden etter Weinstein, etter #metoo og etter Giske, sørge for en reell bedring? Vi har snakket med et knippe kvinner som innehar forskjellige funksjoner og posisjoner i den norske filmmiljøet, og stilt dem spørsmålene under for å høre deres tanker rundt sitt eget arbeidsmiljø. Vi gjengir her noen av deres råd og ønsker for tiden som kommer.

Hvordan kan vi bruke alt som nå skjer, til å videreutvikle feltet vårt?

Hvordan kan det bidra til å gjøre bransjen/miljøet mer inkluderende eller tilrettelagt for kvinner og andre som ikke er hvite, heterofile menn?

Hvordan kan vi sammen jobbe for å holde på det momentum som nå har oppstått, og sørge for at det ikke bare blir et blaff som går over?

 

MARTE GERMAINE CHRISTENSEN, skuespiller

«Vår oppgave som historiefortellere er ikke å holde liv i forestillinger og ideer om kjønn og rase, men å utfordre det etablerte ved å søke sannhet.»

Noe av det viktigste vi må ta tak i er det å etablere konkrete retningslinjer for hva som er greit, og hva som er diskriminerende og upassende oppførsel. At vi sammen får et felles språk, for det som tidligere har vært «gråsoner» og vanskelig å snakke om. Slik at vi i fremtiden ikke undergraver denne fantastiske revolusjonen som skjer nå med «synsing» og «føling».

Når det gjelder å åpne opp for flere stemmer, så tror jeg det nærmest er uunngåelig. Vår oppgave som historiefortellere er ikke å holde liv i forestillinger og ideer om kjønn og rase, men å utfordre det etablerte ved å søke sannhet.

Slik jeg ser det har ikke bransjen har noe annet valg enn å åpne opp for det mangfoldet av fortellerstemmer som representerer verden slik den er i dag.

Det at glasstak knuses og at vi snakker sammen, etablerer nye plattformer og sammenhenger for å skape relevant og potent kunst er veien videre. Den konkrete praksisen for hva dette skal innebære er for tidlig for meg å si, men jeg ser svært lyst på fremtiden.

 

MARIA EKERHOVD, produsent

«Hvis vi får til denne endringen, så vil vi lage bedre og mer interessant film…»

For å kunne videreutvikle feltet må vi ta på alvor at vi ikke har en likestilt bransje. Hvis vi arbeider aktivt for at vi skal oppnå det, vil det i prosessen frigjøres masse skaperkraft. Det vil gi muligheter for flere mangefasetterte historier og flere perspektiver. Publikum trenger og fortjener dette mangfoldet, og dersom filmen skal være relevant er det avgjørende at det skjer en endring.

Jeg tror vi alle må ta ansvar for en inkluderende bransje, ut fra hver enkelt sin posisjon. Samtidig er det selvsagt helt avgjørende at strukturene også endres. NFI må ta likestillingsarbeidet på alvor og innta en aktiv rolle, ved å sørge for en 50/50-fordeling av midlene.

Man kan uansett ikke lene seg på at det er noen andres ansvar. Det er kanskje en av de viktigste effektene av #metoo; en enorm bevisstgjøring av at vi alle har et personlig ansvar for å si i fra, for å si stopp og for å tilrettelegge for et godt arbeidsmiljø.

Vi som er arbeidsgivere må ta et aktivt ansvar for å sørge for at arbeidsmiljøet er likestilt, og at det reguleres slik at det blir lett å varsle og vanskelig å trakassere. I det kreative arbeidet handler det mye om å være åpen og lete etter filmskapere som har et annet perspektiv enn det rådende. Å lete etter de interessante og utfordrende historiene, å tørre å satse på kunstnerisk integritet og å se på at man har et faktisk mangfold blant de man arbeider med. Dette vil jo gi en enorm pay-off, og videre sikre at det ikke er et blaff. Hvis vi får til denne endringen, så vil vi lage bedre og mer interessant film – og da er det ingen vei tilbake.

 

TRUDE-SOFIE OLAVSRUD ANTHONSEN, skuespiller

«Bak enhver mann i filmbransjen står en overarbeidet kvinne.» Foto av Erika Hebbert

#metoo har synliggjort den diskrimineringen kvinner blir utsatt for hver eneste dag. Filmbransjen er, som så mange andre bransjer, mannsdominert. Ikke fordi det er nødvendig å være mann for å lage film, men blant annet fordi bransjen operer helt på siden av det som er tillatt i arbeidsmiljøloven. Og dette har med strukturer å gjøre: For også menn i filmbransjen får barn. Barn som blir syke, og må hentes i barnehagen. Hvorfor løper ikke kameramannen for å nå barnehagen kl. 16:30? Det er ikke fordi barnet tar bussen hjem på egenhånd. Det er fordi det er en annen forelder, som oftest en kvinne, som går fra sin jobb. Bak enhver mann i filmbransjen står en overarbeidet kvinne.

Hvorfor er dette relevant? Fordi en bransje som er kvinnevennlig er en human bransje for alle. Enhver bransje har godt av å være tilpasset menneskers livsløp. Man bør kunne skape kunst og film innenfor rammer som ikke driver rovdrift på de ansatte.

I teatret og på film portretterer vi regelmessig nakenhet, seksuell vold og sex. En slik scene må alltid varsles ved starten av et mulig samarbeid. Det må inn i kontrakten hvordan dette skal se ut, hvem som skal være tilstede på sett og så videre. Skuespillerne og regissøren må snakke sammen om hvor grensene til den enkelte går. Det må alltid være lov å trekke seg fra en nakenscene. Noen steder har de begynt å bruke en egen koreograf for sexscener, nettopp fordi det er viktig at dette føles greit for alle involverte – før og under innspilling, så vel som etterpå når det ferdige resultatet foreligger.

Både for teater- og filmbransjen gjelder at folk må ansettes. Jeg oppfordrer kulturministeren til å utforske alternativer for hvordan det kan fungere at flere i film- og teaterbransjen blir ansatt, i stedet for å leve på midlertidige prosjekter og frilansoppdrag. SKUDA (skuespiller- og danseralliansen) jobber etter en modell fra Sverige, og gir skuespillere og dansere faste ansettelser og innvilger permisjoner når kunstnerne er i jobb. Et alternativ kan være å videreutvikle denne ordningen, eller bruke den som mal for å tenke nytt, for det er hevet over enhver tvil at frilansere er mer utsatt for trakassering og overgrep.

Kampen mot trakassering starter på toppen. Kvinner må være beslutningstakere og kvinner må være sterke i antall. Kvinner er ikke en minoritet. Det er ingen grunn til å nøye seg med noe mindre enn 50 % kvinneandel på alle nivåer i bransjen. I tillegg til antall må også kvinner ha like mye makt som menn – og da snakker vi penger. Det må bevilges like mye penger til kvinnelige regissører som til mannlige. Om kvinnene har lavere budsjett på filmene sine må dermed flere kvinner få støtte, slik at kronebeløpet fordeles minst 50/50.

 

Sigrun Norderval, regissør og manusforfatter

«En bedre kjønnsbalanse i bransjen vil i seg selv være forebyggende mot trakassering.»

Når det gjelder #metoo og #stilleforopptak, så vil en bedre kjønnsbalanse i seg selv være forebyggende mot trakassering. Produsentene kan med fordel skoleres i likestilling slik SFI allerede gjør i Sverige. Den svenske kursingen er, slik jeg har forstått det, en forutsetning for å motta økonomisk støtte. Det må også komme på plass gode og tydelige varslingsrutiner både for kvinner, menn og minoriteter. Disse må være likelydende for hele bransjen, og inkludere retningslinjer for hvordan en kan melde til forbundene og Virke Produsentforeningen dersom varsling internt ikke fører frem.

Selvfølgelig er det fint om alle går i seg selv, ser lengre enn sin egen nesetipp og går ut av kontoret for å finne andre samarbeidspartnere enn vennene sine, som produsent Yngve Sæther sa på NFI-seminaret om kjønnsbalanse. Dessverre tilsier all erfaring at produsentene ikke klarer denne jobben uten pisk og gulrøtter. Dermed må NFI på banen med insentiver og premisser som stimulerer produsentene til å velge annerledes.

NFI, som etat og offentlig forvalter, plikter å sørge for en jevnere fordeling av midlene. Vi filmarbeidere kan bli flinkere til å følge opp og kommentere NFIs arbeid. Dette krever en større transparens fra NFIs side, ettersom informasjon er en forutsetning for at bransjen kan bli mer deltakende i veien videre.

For at dette ikke bare skal bli et forbigående blaff, er det én ting som gjelder: Telle, telle og telle. Om ikke NFI følger etter SFI – for ikke å snakke om BFI – på hvordan de teller og kartlegger deltagelsen i bransjen, så vil Norge havne i bakevja når det gjelder representasjon og mangfold både foran og bak kamera.

I tillegg til kvantitative undersøkelser, bør det med jevne mellomrom foretas kvalitative undersøkelser av arbeidsforhold for alle kjønn og fagfunksjoner. På den måten kan vi vite hvem som får jobb, hvordan de har det i arbeidsrelasjonen og ikke minst hvem som velges bort – og hvorfor. For å få oversikt over dette, må utvelgelsen av respondenter gå utover navn på filmarbeidere som allerede figurerer på rulletekster.

 

ITONJE SØIMER GUTTORMSEN, filmskaper

«#metoo et utvetydig signal fra grasrota om at noe er helt galt fatt i vårt menneskesyn.»

#metoo et utvetydig signal fra grasrota om at noe er helt galt fatt i vårt menneskesyn og våre strukturer, og at endring må skje – ja, at det alt skjer. En verdirevolusjon. Ikke drevet av hevnlyst og blodtørstighet, men en revolusjon som snur ignoranse til respekt, urett til likeverd, maktmisbruk til trygghet, sjåvinisme til empati. Da gjelder det å velge sitt våpen med ettertenksomhet, for som Kjersti Horn påpekte så klokt i sin tale på Nationaltheatrets #stilleforopptak-markering; det er nå kampen står, og vi må våge å ikke hige etter rask forsoning.

Ikke bare har vi nå en mulighet til å et endelig oppgjør med kjønnsroller fra en fordums tid, slik at alle kan oppleve seg selv som verdige og viktige subjekter i verden, men også med hva vi anser som fremmed – det være seg kulturelt, etnisk, biologisk, nevrologisk, seksuelt eller i sjelslivet.

Helt konkret er det et stort gap i hvor mange kvinner som lager kortfilm, versus hvor mange som lager langfilm. Her er en av portvokterne NFIs krav til en veletablert produsent. Dette kravet fordrer et relativt høyt budsjett, og ikke minst risikovillighet for å satse på nye stemmer. Det er en påstand at kvinner må bevise der menn kan gå på potensiale. En annen påstand er at de som anser filmen som et kunstnerisk medium ønsker å jobbe med tvil og tvetydighet, i mindre produksjoner og i et annet tempo enn hva klassisk filmproduksjon tillater. Eller at de hierarkiske produksjonsmodellene og den «selge skinnet før bjørnen er skutt»-aktige pitche-kulturen tvinger frem en type selvsikkerhet som er få forunt.

Jeg utfordrer derfor NFI til å gjøre noen radikale forsøk i 2018: Ta én påkostet maskulin heltefortelling, og gi pengene til 10 lavbudsjettsfilmer med frie tøyler både i format, produksjons- og distribusjonsmodell, uten at Filmforbundene blir redde for at dette vil svekke arbeidskår og bransje – og se hvilke ringvirkninger det vil gi over tid.

Med ønske om nye post-patriarkalske muligheter for en god og sunn filmkultur!

 

LINDA STEINHOFF, filmskaper og festivalsjef

«#metoo og #stilleforopptak er ikke unike problemer for film- eller teaterbransjen, men vi har en unik mulighet til å sette dette på agendaen»

Som festivalsjef for Amandus ser jeg det som vårt ansvar å være med å forme holdningene til morgendagens filmskapere, og å styrke deres stemmer innad i bransjen.

Vi er opptatte av å gi de unge en sunn selvtillit. Gjennom samtaler ønsker vi å formidle kunnskap opplæring om å være bevisst hverandres grenser, tyde signaler og gi hverandre gjensidig respekt og tillit, og hva som går innunder straffeloven og arbeidsmiljøloven. Vi ønsker også å motivere flere unge kvinner til å jobbe i filmbransjen. Med en bedre kjønnsbalanse vil også maktbalansen og likestillingen bli bedre i framtiden.

På grunnlag av høstens #metoo-kampanje, #stilleforopptak og NFI sitt fokus på kjønnsbalanse innad filmbransjen, er vi i år spesielt opptatt av å motivere flere unge kvinner inn i filmbransjen. I 2018 har vi blant annet invitert Ellen Telje fra Sverige for å fortelle om sitt arbeid med «A-märket», et konsept hvor filmer må oppfylle kriteriene til Bechdel-testen for å motta et A-merke. Telje vil utfordre hvordan vi bruker fastsatte kjønnsroller i manusene som blir skrevet, hvilket er et viktig utgangspunkt for å stimulere til unngå klisjeer allerede på manusstadiet. Dette kan forhåpentligvis stimulere til at vi også skaper et mer realistisk karaktermangfold – som også inkluderer LGBT-personer, og flere roller som ikke er forbeholdt hvite mennesker.

De unge som skal inn i bransjen er de som vil ha makt til å forme morgendagens holdninger og miljøet i bransjen. Ved å fokusere på dem vil de kunne skape den bransjen vi i dag jobber for at den skal bli, og unngå at dette blir et blaff som går forbi. Når jeg hører på våre unge, kloke ungdommer og hvor modig og reflektert de engasjerer seg i denne debatten, så får jeg et veldig stort håp om at de vil kunne forandre bransjen.

#metoo og #stilleforopptak er ikke unike problemer for film- eller teaterbransjen, men film- og teaterbransjen har en unik mulighet til å sette dette på agendaen fordi vi jobber med å speile samfunnet på scene og lerret.

Jeg håper at dette er starten på noe stort og viktig.

Les også: En sårbar maktbalanse

Sorry, comments are closed for this post.

Hva nå, film-Norge?

Hva nå, film-Norge?

Hvordan kan norsk filmbransje, i en verden etter #metoo og #stilleforopptak, sørge for en reell bedring? Vi har snakket med et knippe kvinner som innehar forskjellige funksjoner og posisjoner i det norske filmmiljøet. Her gjengir vi noen av deres råd og ønsker for tiden som kommer.

2017 vil for mange huskes som året da seksuell trakassering for alvor ble satt på agendaen, på tvers av både arbeidsmiljøer og landegrenser. Det startet i Hollywood. I kjølvannet av Weinstein-affæren og den globale #metoo-kampanjen dukket det også opp en rekke emneknagger og opprop her i Norge, hvor kvinner i forskjellige bransjer gikk sammen for å vise omfanget og alvorlighetsgraden av en utbredt ukultur som lever i «beste» velgående. Norske skuespillere samlet seg bak oppropet #stilleforopptak (søkbar emneknagg i sosiale medier), som fikk forside i Aftenposten og en egen markering på Nationaltheatrets hovedscene i desember. Litt tidligere, i november, hadde NFI avholdt sitt heldagsseminar om kjønnsbalanse i den norske filmbransjen, under den noe uheldige tittelen «Let’s talk about sex!».

At kjønn står på dagsorden som aldri før er det liten tvil om. Men hvordan kan norsk filmbransje, i en verden etter Weinstein, etter #metoo og etter Giske, sørge for en reell bedring? Vi har snakket med et knippe kvinner som innehar forskjellige funksjoner og posisjoner i den norske filmmiljøet, og stilt dem spørsmålene under for å høre deres tanker rundt sitt eget arbeidsmiljø. Vi gjengir her noen av deres råd og ønsker for tiden som kommer.

Hvordan kan vi bruke alt som nå skjer, til å videreutvikle feltet vårt?

Hvordan kan det bidra til å gjøre bransjen/miljøet mer inkluderende eller tilrettelagt for kvinner og andre som ikke er hvite, heterofile menn?

Hvordan kan vi sammen jobbe for å holde på det momentum som nå har oppstått, og sørge for at det ikke bare blir et blaff som går over?

 

MARTE GERMAINE CHRISTENSEN, skuespiller

«Vår oppgave som historiefortellere er ikke å holde liv i forestillinger og ideer om kjønn og rase, men å utfordre det etablerte ved å søke sannhet.»

Noe av det viktigste vi må ta tak i er det å etablere konkrete retningslinjer for hva som er greit, og hva som er diskriminerende og upassende oppførsel. At vi sammen får et felles språk, for det som tidligere har vært «gråsoner» og vanskelig å snakke om. Slik at vi i fremtiden ikke undergraver denne fantastiske revolusjonen som skjer nå med «synsing» og «føling».

Når det gjelder å åpne opp for flere stemmer, så tror jeg det nærmest er uunngåelig. Vår oppgave som historiefortellere er ikke å holde liv i forestillinger og ideer om kjønn og rase, men å utfordre det etablerte ved å søke sannhet.

Slik jeg ser det har ikke bransjen har noe annet valg enn å åpne opp for det mangfoldet av fortellerstemmer som representerer verden slik den er i dag.

Det at glasstak knuses og at vi snakker sammen, etablerer nye plattformer og sammenhenger for å skape relevant og potent kunst er veien videre. Den konkrete praksisen for hva dette skal innebære er for tidlig for meg å si, men jeg ser svært lyst på fremtiden.

 

MARIA EKERHOVD, produsent

«Hvis vi får til denne endringen, så vil vi lage bedre og mer interessant film…»

For å kunne videreutvikle feltet må vi ta på alvor at vi ikke har en likestilt bransje. Hvis vi arbeider aktivt for at vi skal oppnå det, vil det i prosessen frigjøres masse skaperkraft. Det vil gi muligheter for flere mangefasetterte historier og flere perspektiver. Publikum trenger og fortjener dette mangfoldet, og dersom filmen skal være relevant er det avgjørende at det skjer en endring.

Jeg tror vi alle må ta ansvar for en inkluderende bransje, ut fra hver enkelt sin posisjon. Samtidig er det selvsagt helt avgjørende at strukturene også endres. NFI må ta likestillingsarbeidet på alvor og innta en aktiv rolle, ved å sørge for en 50/50-fordeling av midlene.

Man kan uansett ikke lene seg på at det er noen andres ansvar. Det er kanskje en av de viktigste effektene av #metoo; en enorm bevisstgjøring av at vi alle har et personlig ansvar for å si i fra, for å si stopp og for å tilrettelegge for et godt arbeidsmiljø.

Vi som er arbeidsgivere må ta et aktivt ansvar for å sørge for at arbeidsmiljøet er likestilt, og at det reguleres slik at det blir lett å varsle og vanskelig å trakassere. I det kreative arbeidet handler det mye om å være åpen og lete etter filmskapere som har et annet perspektiv enn det rådende. Å lete etter de interessante og utfordrende historiene, å tørre å satse på kunstnerisk integritet og å se på at man har et faktisk mangfold blant de man arbeider med. Dette vil jo gi en enorm pay-off, og videre sikre at det ikke er et blaff. Hvis vi får til denne endringen, så vil vi lage bedre og mer interessant film – og da er det ingen vei tilbake.

 

TRUDE-SOFIE OLAVSRUD ANTHONSEN, skuespiller

«Bak enhver mann i filmbransjen står en overarbeidet kvinne.» Foto av Erika Hebbert

#metoo har synliggjort den diskrimineringen kvinner blir utsatt for hver eneste dag. Filmbransjen er, som så mange andre bransjer, mannsdominert. Ikke fordi det er nødvendig å være mann for å lage film, men blant annet fordi bransjen operer helt på siden av det som er tillatt i arbeidsmiljøloven. Og dette har med strukturer å gjøre: For også menn i filmbransjen får barn. Barn som blir syke, og må hentes i barnehagen. Hvorfor løper ikke kameramannen for å nå barnehagen kl. 16:30? Det er ikke fordi barnet tar bussen hjem på egenhånd. Det er fordi det er en annen forelder, som oftest en kvinne, som går fra sin jobb. Bak enhver mann i filmbransjen står en overarbeidet kvinne.

Hvorfor er dette relevant? Fordi en bransje som er kvinnevennlig er en human bransje for alle. Enhver bransje har godt av å være tilpasset menneskers livsløp. Man bør kunne skape kunst og film innenfor rammer som ikke driver rovdrift på de ansatte.

I teatret og på film portretterer vi regelmessig nakenhet, seksuell vold og sex. En slik scene må alltid varsles ved starten av et mulig samarbeid. Det må inn i kontrakten hvordan dette skal se ut, hvem som skal være tilstede på sett og så videre. Skuespillerne og regissøren må snakke sammen om hvor grensene til den enkelte går. Det må alltid være lov å trekke seg fra en nakenscene. Noen steder har de begynt å bruke en egen koreograf for sexscener, nettopp fordi det er viktig at dette føles greit for alle involverte – før og under innspilling, så vel som etterpå når det ferdige resultatet foreligger.

Både for teater- og filmbransjen gjelder at folk må ansettes. Jeg oppfordrer kulturministeren til å utforske alternativer for hvordan det kan fungere at flere i film- og teaterbransjen blir ansatt, i stedet for å leve på midlertidige prosjekter og frilansoppdrag. SKUDA (skuespiller- og danseralliansen) jobber etter en modell fra Sverige, og gir skuespillere og dansere faste ansettelser og innvilger permisjoner når kunstnerne er i jobb. Et alternativ kan være å videreutvikle denne ordningen, eller bruke den som mal for å tenke nytt, for det er hevet over enhver tvil at frilansere er mer utsatt for trakassering og overgrep.

Kampen mot trakassering starter på toppen. Kvinner må være beslutningstakere og kvinner må være sterke i antall. Kvinner er ikke en minoritet. Det er ingen grunn til å nøye seg med noe mindre enn 50 % kvinneandel på alle nivåer i bransjen. I tillegg til antall må også kvinner ha like mye makt som menn – og da snakker vi penger. Det må bevilges like mye penger til kvinnelige regissører som til mannlige. Om kvinnene har lavere budsjett på filmene sine må dermed flere kvinner få støtte, slik at kronebeløpet fordeles minst 50/50.

 

Sigrun Norderval, regissør og manusforfatter

«En bedre kjønnsbalanse i bransjen vil i seg selv være forebyggende mot trakassering.»

Når det gjelder #metoo og #stilleforopptak, så vil en bedre kjønnsbalanse i seg selv være forebyggende mot trakassering. Produsentene kan med fordel skoleres i likestilling slik SFI allerede gjør i Sverige. Den svenske kursingen er, slik jeg har forstått det, en forutsetning for å motta økonomisk støtte. Det må også komme på plass gode og tydelige varslingsrutiner både for kvinner, menn og minoriteter. Disse må være likelydende for hele bransjen, og inkludere retningslinjer for hvordan en kan melde til forbundene og Virke Produsentforeningen dersom varsling internt ikke fører frem.

Selvfølgelig er det fint om alle går i seg selv, ser lengre enn sin egen nesetipp og går ut av kontoret for å finne andre samarbeidspartnere enn vennene sine, som produsent Yngve Sæther sa på NFI-seminaret om kjønnsbalanse. Dessverre tilsier all erfaring at produsentene ikke klarer denne jobben uten pisk og gulrøtter. Dermed må NFI på banen med insentiver og premisser som stimulerer produsentene til å velge annerledes.

NFI, som etat og offentlig forvalter, plikter å sørge for en jevnere fordeling av midlene. Vi filmarbeidere kan bli flinkere til å følge opp og kommentere NFIs arbeid. Dette krever en større transparens fra NFIs side, ettersom informasjon er en forutsetning for at bransjen kan bli mer deltakende i veien videre.

For at dette ikke bare skal bli et forbigående blaff, er det én ting som gjelder: Telle, telle og telle. Om ikke NFI følger etter SFI – for ikke å snakke om BFI – på hvordan de teller og kartlegger deltagelsen i bransjen, så vil Norge havne i bakevja når det gjelder representasjon og mangfold både foran og bak kamera.

I tillegg til kvantitative undersøkelser, bør det med jevne mellomrom foretas kvalitative undersøkelser av arbeidsforhold for alle kjønn og fagfunksjoner. På den måten kan vi vite hvem som får jobb, hvordan de har det i arbeidsrelasjonen og ikke minst hvem som velges bort – og hvorfor. For å få oversikt over dette, må utvelgelsen av respondenter gå utover navn på filmarbeidere som allerede figurerer på rulletekster.

 

ITONJE SØIMER GUTTORMSEN, filmskaper

«#metoo et utvetydig signal fra grasrota om at noe er helt galt fatt i vårt menneskesyn.»

#metoo et utvetydig signal fra grasrota om at noe er helt galt fatt i vårt menneskesyn og våre strukturer, og at endring må skje – ja, at det alt skjer. En verdirevolusjon. Ikke drevet av hevnlyst og blodtørstighet, men en revolusjon som snur ignoranse til respekt, urett til likeverd, maktmisbruk til trygghet, sjåvinisme til empati. Da gjelder det å velge sitt våpen med ettertenksomhet, for som Kjersti Horn påpekte så klokt i sin tale på Nationaltheatrets #stilleforopptak-markering; det er nå kampen står, og vi må våge å ikke hige etter rask forsoning.

Ikke bare har vi nå en mulighet til å et endelig oppgjør med kjønnsroller fra en fordums tid, slik at alle kan oppleve seg selv som verdige og viktige subjekter i verden, men også med hva vi anser som fremmed – det være seg kulturelt, etnisk, biologisk, nevrologisk, seksuelt eller i sjelslivet.

Helt konkret er det et stort gap i hvor mange kvinner som lager kortfilm, versus hvor mange som lager langfilm. Her er en av portvokterne NFIs krav til en veletablert produsent. Dette kravet fordrer et relativt høyt budsjett, og ikke minst risikovillighet for å satse på nye stemmer. Det er en påstand at kvinner må bevise der menn kan gå på potensiale. En annen påstand er at de som anser filmen som et kunstnerisk medium ønsker å jobbe med tvil og tvetydighet, i mindre produksjoner og i et annet tempo enn hva klassisk filmproduksjon tillater. Eller at de hierarkiske produksjonsmodellene og den «selge skinnet før bjørnen er skutt»-aktige pitche-kulturen tvinger frem en type selvsikkerhet som er få forunt.

Jeg utfordrer derfor NFI til å gjøre noen radikale forsøk i 2018: Ta én påkostet maskulin heltefortelling, og gi pengene til 10 lavbudsjettsfilmer med frie tøyler både i format, produksjons- og distribusjonsmodell, uten at Filmforbundene blir redde for at dette vil svekke arbeidskår og bransje – og se hvilke ringvirkninger det vil gi over tid.

Med ønske om nye post-patriarkalske muligheter for en god og sunn filmkultur!

 

LINDA STEINHOFF, filmskaper og festivalsjef

«#metoo og #stilleforopptak er ikke unike problemer for film- eller teaterbransjen, men vi har en unik mulighet til å sette dette på agendaen»

Som festivalsjef for Amandus ser jeg det som vårt ansvar å være med å forme holdningene til morgendagens filmskapere, og å styrke deres stemmer innad i bransjen.

Vi er opptatte av å gi de unge en sunn selvtillit. Gjennom samtaler ønsker vi å formidle kunnskap opplæring om å være bevisst hverandres grenser, tyde signaler og gi hverandre gjensidig respekt og tillit, og hva som går innunder straffeloven og arbeidsmiljøloven. Vi ønsker også å motivere flere unge kvinner til å jobbe i filmbransjen. Med en bedre kjønnsbalanse vil også maktbalansen og likestillingen bli bedre i framtiden.

På grunnlag av høstens #metoo-kampanje, #stilleforopptak og NFI sitt fokus på kjønnsbalanse innad filmbransjen, er vi i år spesielt opptatt av å motivere flere unge kvinner inn i filmbransjen. I 2018 har vi blant annet invitert Ellen Telje fra Sverige for å fortelle om sitt arbeid med «A-märket», et konsept hvor filmer må oppfylle kriteriene til Bechdel-testen for å motta et A-merke. Telje vil utfordre hvordan vi bruker fastsatte kjønnsroller i manusene som blir skrevet, hvilket er et viktig utgangspunkt for å stimulere til unngå klisjeer allerede på manusstadiet. Dette kan forhåpentligvis stimulere til at vi også skaper et mer realistisk karaktermangfold – som også inkluderer LGBT-personer, og flere roller som ikke er forbeholdt hvite mennesker.

De unge som skal inn i bransjen er de som vil ha makt til å forme morgendagens holdninger og miljøet i bransjen. Ved å fokusere på dem vil de kunne skape den bransjen vi i dag jobber for at den skal bli, og unngå at dette blir et blaff som går forbi. Når jeg hører på våre unge, kloke ungdommer og hvor modig og reflektert de engasjerer seg i denne debatten, så får jeg et veldig stort håp om at de vil kunne forandre bransjen.

#metoo og #stilleforopptak er ikke unike problemer for film- eller teaterbransjen, men film- og teaterbransjen har en unik mulighet til å sette dette på agendaen fordi vi jobber med å speile samfunnet på scene og lerret.

Jeg håper at dette er starten på noe stort og viktig.

Les også: En sårbar maktbalanse

Sorry, comments are closed for this post.

MENY