En sårbar maktbalanse

En sårbar maktbalanse

– Det er avgjørende at man har en etisk forståelse hos de som utøver makt i film- og tv-bransjen, ikke minst innen de kreative og mer eksperimenterende prosessene, mener Espen Klouman Høiner og Cecilie Mosli.

Forholdet mellom regissør og skuespiller er underlagt mange mekanismer vi ikke snakker om, skrev forfatter og dosent ved Teaterhøgskolen, Øystein Stene, nylig i et innlegg på rushprint.no. Det ble publisert mens #metoo-kampanjen var på sitt mest intense og bransjen som de fleste andre var grepet av de personlige historiene som lå ti grunn for #stilleforopptak. Direkte overgrep og gammeldags kvinnesyn er nå én ting, og som regel lett å identifisere. Men hva foregår egentlig i det rommet der regissør og skuespiller utforsker en rolle sammen? Hva slags maktbalanse eksisterer der? Hva kan gå galt? Den såkalte prøvetiden er en ofte myteomspunnet og sårbar samarbeidsfase mellom regissør og skuespiller. Flere av historiene om trakassering og overgrep fra #stilleforopptak starter med en regissør som vil møte skuespillerinnen over en middag eller øl for å snakke om rollen eller for å se om hun kan være den rette. Det er en klisjé like gammel som filmmediet selv, og som berører hvordan man i bransjen ofte sauser sammen det private, sosiale og profesjonelle.

– Det skal jo ikke være et problem at man tar en øl sammen. Tvertimot kan det være en bra ting, sier skuespiller Espen Klouman Høiner.

– Men det er åpenbart fortsatt noen i bransjen som tar seg friheter i kraft av å være regissøren, den kunstneriske lederen. Kanskje bidrar romantiseringen og mytene rundt regirollen til at denne får et ”fripass”. De som jobber med etablerte regissører våger kanskje ikke å si ifra, man blir usikker. Jeg håper det ikke er så utbredt lenger, men jeg kjenner jo selv til tilfeller hvor regissører har tatt seg friheter fordi de har en viss status i miljøet.

Stene skriver videre i sitt innlegg at han synes det er rart at skuespillere og regissører skal være i en særstilling når det gjelder kropp og intimitet sammenliknet med andre yrker der det også står sentralt. De etiske gensene for yogainstruktører og personlige trenere burde da også kunne anvendes på filmbransjen, mener han. Samtidig er det ikke til å komme unna at film og teater på noen måter er annerledes: Man skal som skuespiller fortolke intime relasjoner, og det er en forventning om at man skal bryte grenser, man skal gå inn kreative soner man ikke har oppsøkt før.

– I de fleste kunst- og kulturpraksiser er jo overskridelse et ideal, også i teater- og filmproduksjon, erkjenner Klouman Høiner. – Og der kan unge studenter og skuespillere noen ganger trå litt feil. Man er ikke flink nok til å definere og problematisere dette med grenseoverskridelse. Mye av dramatikken handler om det nære, om seksualitet og begjær. Og da kan man ledes til å tro at overskridelsen må være kroppslig og intim, også.

Klouman Høiner og Renate Reinsve i «Hamlet» på Trøndelag teater.

 

Legge bånd på lekenheten?

Nettopp fordi dette rommet mellom regissør og skuespiller skal være en arena der man utforsker det ukjente sammen, er det helt avgjørende at man har tillit til hverandre, understreker Cecilie Mosli, som for tiden jobber mest som regissør.

– Da er det avgjørende at man har på plass en etisk forståelse hos de som utøver makt i denne kreative prosessen. For det er der det av og til skjer overtramp, slik det kommer fram av alle vitnesbyrdene fra #stilleforopptak. Det gode med #metoo-kampanjen er at det er blitt lavere terskel for å si ifra når noen går over grensene. Og kanskje får det de som trår over grensene til å reflektere over det.

Noen skuespillere har gitt uttrykk for frykt for at #metoo-kampanjen skal hemme flørten og lekenheten som er så viktig for den kreative prosessen. Som en skuespiller nylig formulerte det til Rushprint: Skal du spille Nora og Thorvald uten å kunne leke med seksualiteten, så dør stykket og blir bare en propagandaplakat. Klouman Høiner tror imidlertid ikke at det vil skje.

– Jeg tror de som søker seg til skuespilleryrket er bevisst dette – at det er et yrke der man hele tiden må være villig til å risikere noe, la seg utfordre og vise sårbarhet – i kunstnerisk forstand. Og om de ikke vet det, så oppdager de det fort. Men forutsetningen for en slik kunstnerisk utfoldelse må være et trygt arbeidsmiljø som gjør at du våger å strekke deg og levere noe uventet. Det er helt essensielt at man greier å skape et rom der man har tillit til hverandre og har klare kjøreregler, ellers kan det lett oppstå misforståelser og i verste fall overtramp, mener han.

Mosli mener frykten for at #metoo-kampanjen skal svekke lekenheten er ubegrunnet.

– For første er det ingen av disse historiene som handler om en klem eller at noen har omfavnet noen på en klønete måte. Hundrevis av skandinaviske skuespillerinner har ikke misforstått situasjonene. Det er en ukultur som er reell, og som det har vært vanskelig å si ifra om. Om noen menn nå føler at de må være forsiktige en liten stund, så får de tåle det. Kanskje må de revurdere måten de går inn i enkelte situasjoner på, kanskje trenger de å prate med noen om hva de eventuelt gjør feil, om de ikke forstår det selv. Uansett, så er ikke dette et problem for et flertall av mennene i bransjen. Klemming og flørting er selvsagt lov! Det er hundrevis av kvinner og menn som går inn i dette kreative rommet hver eneste dag for å samarbeide, og det er ikke noe problem.

Kristoffer Joner og Cecilie Mosli i «Naboer».

Behov for tryggere rammer

Det gjelder å ikke bare følge det kunstneriske kompasset, men også det moralske, sier Mosli. Man må utvise skjønn.

– Jeg har medvirket i veldig spesielle prøvesituasjoner som har vært utfordrende. Som for eksempel under opptakene til Naboer, der det jo spilles på seksualitet. Men jeg opplevde aldri noen situasjoner under prøvetiden eller opptakene der jeg følte meg truet eller utnyttet, selv om det var delikate og vanskelige scener. Det skyldes at det ble gjennomført på en respektfull måte – samtidig som den kreative leken ble tatt vare på. Så det er selvsagt mulig å finne et eksperimenterende rom der man som skuespiller føler seg trygg. Men det krever en regissør som er veldig bevisst hvor grensene går og forstår seg på skuespillere.

Klouman Høiner mener at man på norske film- og tv-produksjoner kunne skapt tryggere rammer, blant annet ved å gi regissørene og skuespillerne mer tid i prøveperioden.

– Skuespillere og regissører går fra prosjekt til prosjekt, og må til stadighet tilpasse seg nye konstellasjoner og arbeidsfellesskap, og får egentlig aldri tid til å bli ordentlig kjent med hverandre. Det kan naturlig nok oppstå en viss sjenanse i møte med nye kolleger, samtidig som det er et profesjonelt krav om at man skal slippe seg løs, miste kontrollen og være fri. Men man hopper bukk over det å bli kjent, og ta seg tid til å prate om hva man kan bringe med seg inn i prosjektet. Det opplever jeg som et stort problem både innen film, dramaserier og teater. Tid er penger, og man har ikke tid til å snakke om de mest grunnleggende ting som tematikk, estetikk eller form – man bare kjører på. Nettopp fordi man ikke har tatt seg tid til å snakke ordentlig gjennom hva man skal gjøre, og hvorfor man skal gjøre det, vil det å skulle vise seg sårbar oppleves som ekstra utfordrende og svært belastende hvis det omfatter intimitet og kroppslighet.

Mosli er også tilhenger av tryggere rammer, men kan ikke se at det vil bedre seg med det første.

– Særlig innen tv er det mange skuespillere som får et lite sjokk første gangen de medvirker på en produksjon. Det er klart at det går fort. Og i USA, der jeg nå jobber som regissør (på Grey’s Anatomy), går det enda raskere. Der kan man som skuespiller møte en ny regissør på settet fra den ene dagen til den neste, og bare kjøre på. Det er helt motsatt av hva man kjenner fra teatret, der man har uker på å forske på rollen. Innen langfilmen er det fortsatt muligheter til prøvetid og forberedelser, men jeg ser ingen snarlig løsning på problemet med knapp tid innen tv-dramaet. Det er en industri med for sterke økonomiske insentiver.

Cecilie Mosli i regirollen på «Mammon».

Sårbar castingprosess

En annen sårbar fase er castingprosessen, der skuespillerne må selge seg inn for en rolle. Det kan fort bli en oppvisning i selvydmykelse når de castingansvarlige er dårlige på å komme med tilbakemeldinger.

– Det finnes gode og dårlige castingansvarlige, konstaterer Klouman Høiner. – Jeg har ulik erfaring med dem. Jeg opplevde at Joachim Trier tok seg tid i castingprosessen med Reprise og at det ble mer som en slags workshop der jeg følte meg ivaretatt. For ham handler det ikke bare om hva du presterer på castingscenen, han tar seg tid til å snakke med deg underveis og gjør deg kjent med arbeidsmetodene han bruker. Den samme opplevelsen hadde jeg med Eirik SvenssonEn som deg.

– Men jeg opplever at mange profesjonelle castingbyråer har liten forståelse for hva de faktisk ber skuespillerne om å gjøre. De kommer med noen enkle og overflatiske stikkord, og så må du forsøke så godt du kan. Og uansett hvor krevende det er, så er det et ”takk” og »vær så god, neste». Det er en rar praksis, synes jeg. Det gjenspeiler en manglende bevissthet rundt det å skape et trygt og tillitsfullt rom der man skal prestere. Det er jo et paradoks, for du får jo bedre resultat om du bruker tid på å kommunisere ordentlig med de som kommer inn.

Mosli har som skuespiller deltatt på uttallige auditions selv, og er som regissør veldig opptatt av at det skal være en respektfull prosess.

– Når man må kaste seg ut i det på denne måten, og vise hva man kan, er det desto viktigere at rammene oppleves som trygge. Det er ikke sikkert man finner den beste når rammene oppleves som utrygge. Som skuespiller får du som regel ikke vite hvorfor du ikke har fått en rolle. Du kan være den beste på audition, men det er ikke du som får rollen likevel. Kriteriene for å velge noen er veldig subjektive, og det skaper større usikkerhet. Derfor må de som har ansvaret for slike prosesser være bevisst hvordan skuespillerne opplever det.

Klouman Høiner og Pamela Tola i «En som deg».

 

Å kjenne på ansvaret

Mosli forteller at det var først da hun inntok registolen selv at hun fullt ut ble klar over hvor sårbare skuespillerne er.

– Jeg ble enda mer klar over hvordan skuespillerne er sårbare, og det ble enda mer uforståelig for meg hvordan noen kan utnytte det. Eller hvordan noen kan forveksle den oppmerksomheten de får i en lederposisjon med forelskelse eller et fripass til å tråkke over etiske grenser.

Klouman Høiner har som regissør i teatret også hatt noe av den samme erkjennelsen.

– Jeg hadde regi på en teaterforestilling med premiere for en ukes tid siden på Centralteatret ved Oslo Nye. Da jobbet jeg med to skuespillere jeg gikk i samme klasse med på Teaterhøgskolen, Ine Marie Wilmann og Ingvild Holthe Bygdnes. Selv om vi kjenner hverandre godt fra skolen og har jobbet mye sammen som skuespillere i samme friteatergruppe i senere tid, så ble jeg veldig bevisst på at rollefordelingen denne gangen var annerledes enn tidligere. I friteatergruppa vår er det rimelig flat struktur, men som regissør innenfor institusjonen blir det automatisk en skarpere rollefordeling. Du blir veldig bevisst det faktum at rollen du har som regissør, som kunstnerisk leder, er en maktposisjon, og at med den makten følger et stort ansvar. Ansvaret for å skape trygge rammer og sørge for at skuespillernes risikovilje og sårbarhet blir ivaretatt på en skikkelig måte.

Effekten av #stilleforopptak

Klouman Høiner synes #stilleforopptak-kampanjen her hjemme har evnet å finne balansen mellom det å formidle et klart budskap om nulltoleranse for maktmisbruk og seksuell trakassering, og samtidig gi menn og kvinner i bransjen rom til å reflektere over hva man har vært en del av. Han håper det også etterhvert kan gi anledning til å se nærmere på hvordan man generelt kommuniserer mellom fagfunksjonene i bransjen.

– Da jeg gikk på Teaterhøgskolen samarbeidet vi med Den norske filmskolen. Det var fint med et samarbeid på tvers av skolene, men, igjen, man hadde veldig liten tid til hverandre. Registudentene var teknisk veldig gode og hadde mye av kompetansen sin der, men når det gjaldt skuespillerinstruksjon, var de mer usikre.    Det virket ikke som relasjonen til skuespilleren var noe filmskolen la særlig vekt på. Vi manglet et felles språk. Både Teaterhøgskolen og filmskolen burde hatt en større bevissthet om hvor grunnleggende og viktig samhandlingen mellom regissør og skuespiller er. Film og teater er jo kollektive kunstarter som skapes gjennom relasjoner.

Mosli mener å se en bedring, og tror at en jevnere kjønnsbalanse vil bidra positivt.

– Da jeg gikk på Teaterhøgskolen for mange år siden ble psykologi og pedagogikk nesten oppfattet som irrelevant. I dag er det annerledes. Så det går framover. Men hvordan vi kommuniserer er selvsagt viktig: Jeg tenker at med en jevnere kjønnsbalanse vil vi kunne utvikle en større gjensidig forståelse og respekt, og dermed også et tydeligere felles språk for de kreative prosessene.

Sorry, comments are closed for this post.

En sårbar maktbalanse

En sårbar maktbalanse

– Det er avgjørende at man har en etisk forståelse hos de som utøver makt i film- og tv-bransjen, ikke minst innen de kreative og mer eksperimenterende prosessene, mener Espen Klouman Høiner og Cecilie Mosli.

Forholdet mellom regissør og skuespiller er underlagt mange mekanismer vi ikke snakker om, skrev forfatter og dosent ved Teaterhøgskolen, Øystein Stene, nylig i et innlegg på rushprint.no. Det ble publisert mens #metoo-kampanjen var på sitt mest intense og bransjen som de fleste andre var grepet av de personlige historiene som lå ti grunn for #stilleforopptak. Direkte overgrep og gammeldags kvinnesyn er nå én ting, og som regel lett å identifisere. Men hva foregår egentlig i det rommet der regissør og skuespiller utforsker en rolle sammen? Hva slags maktbalanse eksisterer der? Hva kan gå galt? Den såkalte prøvetiden er en ofte myteomspunnet og sårbar samarbeidsfase mellom regissør og skuespiller. Flere av historiene om trakassering og overgrep fra #stilleforopptak starter med en regissør som vil møte skuespillerinnen over en middag eller øl for å snakke om rollen eller for å se om hun kan være den rette. Det er en klisjé like gammel som filmmediet selv, og som berører hvordan man i bransjen ofte sauser sammen det private, sosiale og profesjonelle.

– Det skal jo ikke være et problem at man tar en øl sammen. Tvertimot kan det være en bra ting, sier skuespiller Espen Klouman Høiner.

– Men det er åpenbart fortsatt noen i bransjen som tar seg friheter i kraft av å være regissøren, den kunstneriske lederen. Kanskje bidrar romantiseringen og mytene rundt regirollen til at denne får et ”fripass”. De som jobber med etablerte regissører våger kanskje ikke å si ifra, man blir usikker. Jeg håper det ikke er så utbredt lenger, men jeg kjenner jo selv til tilfeller hvor regissører har tatt seg friheter fordi de har en viss status i miljøet.

Stene skriver videre i sitt innlegg at han synes det er rart at skuespillere og regissører skal være i en særstilling når det gjelder kropp og intimitet sammenliknet med andre yrker der det også står sentralt. De etiske gensene for yogainstruktører og personlige trenere burde da også kunne anvendes på filmbransjen, mener han. Samtidig er det ikke til å komme unna at film og teater på noen måter er annerledes: Man skal som skuespiller fortolke intime relasjoner, og det er en forventning om at man skal bryte grenser, man skal gå inn kreative soner man ikke har oppsøkt før.

– I de fleste kunst- og kulturpraksiser er jo overskridelse et ideal, også i teater- og filmproduksjon, erkjenner Klouman Høiner. – Og der kan unge studenter og skuespillere noen ganger trå litt feil. Man er ikke flink nok til å definere og problematisere dette med grenseoverskridelse. Mye av dramatikken handler om det nære, om seksualitet og begjær. Og da kan man ledes til å tro at overskridelsen må være kroppslig og intim, også.

Klouman Høiner og Renate Reinsve i «Hamlet» på Trøndelag teater.

 

Legge bånd på lekenheten?

Nettopp fordi dette rommet mellom regissør og skuespiller skal være en arena der man utforsker det ukjente sammen, er det helt avgjørende at man har tillit til hverandre, understreker Cecilie Mosli, som for tiden jobber mest som regissør.

– Da er det avgjørende at man har på plass en etisk forståelse hos de som utøver makt i denne kreative prosessen. For det er der det av og til skjer overtramp, slik det kommer fram av alle vitnesbyrdene fra #stilleforopptak. Det gode med #metoo-kampanjen er at det er blitt lavere terskel for å si ifra når noen går over grensene. Og kanskje får det de som trår over grensene til å reflektere over det.

Noen skuespillere har gitt uttrykk for frykt for at #metoo-kampanjen skal hemme flørten og lekenheten som er så viktig for den kreative prosessen. Som en skuespiller nylig formulerte det til Rushprint: Skal du spille Nora og Thorvald uten å kunne leke med seksualiteten, så dør stykket og blir bare en propagandaplakat. Klouman Høiner tror imidlertid ikke at det vil skje.

– Jeg tror de som søker seg til skuespilleryrket er bevisst dette – at det er et yrke der man hele tiden må være villig til å risikere noe, la seg utfordre og vise sårbarhet – i kunstnerisk forstand. Og om de ikke vet det, så oppdager de det fort. Men forutsetningen for en slik kunstnerisk utfoldelse må være et trygt arbeidsmiljø som gjør at du våger å strekke deg og levere noe uventet. Det er helt essensielt at man greier å skape et rom der man har tillit til hverandre og har klare kjøreregler, ellers kan det lett oppstå misforståelser og i verste fall overtramp, mener han.

Mosli mener frykten for at #metoo-kampanjen skal svekke lekenheten er ubegrunnet.

– For første er det ingen av disse historiene som handler om en klem eller at noen har omfavnet noen på en klønete måte. Hundrevis av skandinaviske skuespillerinner har ikke misforstått situasjonene. Det er en ukultur som er reell, og som det har vært vanskelig å si ifra om. Om noen menn nå føler at de må være forsiktige en liten stund, så får de tåle det. Kanskje må de revurdere måten de går inn i enkelte situasjoner på, kanskje trenger de å prate med noen om hva de eventuelt gjør feil, om de ikke forstår det selv. Uansett, så er ikke dette et problem for et flertall av mennene i bransjen. Klemming og flørting er selvsagt lov! Det er hundrevis av kvinner og menn som går inn i dette kreative rommet hver eneste dag for å samarbeide, og det er ikke noe problem.

Kristoffer Joner og Cecilie Mosli i «Naboer».

Behov for tryggere rammer

Det gjelder å ikke bare følge det kunstneriske kompasset, men også det moralske, sier Mosli. Man må utvise skjønn.

– Jeg har medvirket i veldig spesielle prøvesituasjoner som har vært utfordrende. Som for eksempel under opptakene til Naboer, der det jo spilles på seksualitet. Men jeg opplevde aldri noen situasjoner under prøvetiden eller opptakene der jeg følte meg truet eller utnyttet, selv om det var delikate og vanskelige scener. Det skyldes at det ble gjennomført på en respektfull måte – samtidig som den kreative leken ble tatt vare på. Så det er selvsagt mulig å finne et eksperimenterende rom der man som skuespiller føler seg trygg. Men det krever en regissør som er veldig bevisst hvor grensene går og forstår seg på skuespillere.

Klouman Høiner mener at man på norske film- og tv-produksjoner kunne skapt tryggere rammer, blant annet ved å gi regissørene og skuespillerne mer tid i prøveperioden.

– Skuespillere og regissører går fra prosjekt til prosjekt, og må til stadighet tilpasse seg nye konstellasjoner og arbeidsfellesskap, og får egentlig aldri tid til å bli ordentlig kjent med hverandre. Det kan naturlig nok oppstå en viss sjenanse i møte med nye kolleger, samtidig som det er et profesjonelt krav om at man skal slippe seg løs, miste kontrollen og være fri. Men man hopper bukk over det å bli kjent, og ta seg tid til å prate om hva man kan bringe med seg inn i prosjektet. Det opplever jeg som et stort problem både innen film, dramaserier og teater. Tid er penger, og man har ikke tid til å snakke om de mest grunnleggende ting som tematikk, estetikk eller form – man bare kjører på. Nettopp fordi man ikke har tatt seg tid til å snakke ordentlig gjennom hva man skal gjøre, og hvorfor man skal gjøre det, vil det å skulle vise seg sårbar oppleves som ekstra utfordrende og svært belastende hvis det omfatter intimitet og kroppslighet.

Mosli er også tilhenger av tryggere rammer, men kan ikke se at det vil bedre seg med det første.

– Særlig innen tv er det mange skuespillere som får et lite sjokk første gangen de medvirker på en produksjon. Det er klart at det går fort. Og i USA, der jeg nå jobber som regissør (på Grey’s Anatomy), går det enda raskere. Der kan man som skuespiller møte en ny regissør på settet fra den ene dagen til den neste, og bare kjøre på. Det er helt motsatt av hva man kjenner fra teatret, der man har uker på å forske på rollen. Innen langfilmen er det fortsatt muligheter til prøvetid og forberedelser, men jeg ser ingen snarlig løsning på problemet med knapp tid innen tv-dramaet. Det er en industri med for sterke økonomiske insentiver.

Cecilie Mosli i regirollen på «Mammon».

Sårbar castingprosess

En annen sårbar fase er castingprosessen, der skuespillerne må selge seg inn for en rolle. Det kan fort bli en oppvisning i selvydmykelse når de castingansvarlige er dårlige på å komme med tilbakemeldinger.

– Det finnes gode og dårlige castingansvarlige, konstaterer Klouman Høiner. – Jeg har ulik erfaring med dem. Jeg opplevde at Joachim Trier tok seg tid i castingprosessen med Reprise og at det ble mer som en slags workshop der jeg følte meg ivaretatt. For ham handler det ikke bare om hva du presterer på castingscenen, han tar seg tid til å snakke med deg underveis og gjør deg kjent med arbeidsmetodene han bruker. Den samme opplevelsen hadde jeg med Eirik SvenssonEn som deg.

– Men jeg opplever at mange profesjonelle castingbyråer har liten forståelse for hva de faktisk ber skuespillerne om å gjøre. De kommer med noen enkle og overflatiske stikkord, og så må du forsøke så godt du kan. Og uansett hvor krevende det er, så er det et ”takk” og »vær så god, neste». Det er en rar praksis, synes jeg. Det gjenspeiler en manglende bevissthet rundt det å skape et trygt og tillitsfullt rom der man skal prestere. Det er jo et paradoks, for du får jo bedre resultat om du bruker tid på å kommunisere ordentlig med de som kommer inn.

Mosli har som skuespiller deltatt på uttallige auditions selv, og er som regissør veldig opptatt av at det skal være en respektfull prosess.

– Når man må kaste seg ut i det på denne måten, og vise hva man kan, er det desto viktigere at rammene oppleves som trygge. Det er ikke sikkert man finner den beste når rammene oppleves som utrygge. Som skuespiller får du som regel ikke vite hvorfor du ikke har fått en rolle. Du kan være den beste på audition, men det er ikke du som får rollen likevel. Kriteriene for å velge noen er veldig subjektive, og det skaper større usikkerhet. Derfor må de som har ansvaret for slike prosesser være bevisst hvordan skuespillerne opplever det.

Klouman Høiner og Pamela Tola i «En som deg».

 

Å kjenne på ansvaret

Mosli forteller at det var først da hun inntok registolen selv at hun fullt ut ble klar over hvor sårbare skuespillerne er.

– Jeg ble enda mer klar over hvordan skuespillerne er sårbare, og det ble enda mer uforståelig for meg hvordan noen kan utnytte det. Eller hvordan noen kan forveksle den oppmerksomheten de får i en lederposisjon med forelskelse eller et fripass til å tråkke over etiske grenser.

Klouman Høiner har som regissør i teatret også hatt noe av den samme erkjennelsen.

– Jeg hadde regi på en teaterforestilling med premiere for en ukes tid siden på Centralteatret ved Oslo Nye. Da jobbet jeg med to skuespillere jeg gikk i samme klasse med på Teaterhøgskolen, Ine Marie Wilmann og Ingvild Holthe Bygdnes. Selv om vi kjenner hverandre godt fra skolen og har jobbet mye sammen som skuespillere i samme friteatergruppe i senere tid, så ble jeg veldig bevisst på at rollefordelingen denne gangen var annerledes enn tidligere. I friteatergruppa vår er det rimelig flat struktur, men som regissør innenfor institusjonen blir det automatisk en skarpere rollefordeling. Du blir veldig bevisst det faktum at rollen du har som regissør, som kunstnerisk leder, er en maktposisjon, og at med den makten følger et stort ansvar. Ansvaret for å skape trygge rammer og sørge for at skuespillernes risikovilje og sårbarhet blir ivaretatt på en skikkelig måte.

Effekten av #stilleforopptak

Klouman Høiner synes #stilleforopptak-kampanjen her hjemme har evnet å finne balansen mellom det å formidle et klart budskap om nulltoleranse for maktmisbruk og seksuell trakassering, og samtidig gi menn og kvinner i bransjen rom til å reflektere over hva man har vært en del av. Han håper det også etterhvert kan gi anledning til å se nærmere på hvordan man generelt kommuniserer mellom fagfunksjonene i bransjen.

– Da jeg gikk på Teaterhøgskolen samarbeidet vi med Den norske filmskolen. Det var fint med et samarbeid på tvers av skolene, men, igjen, man hadde veldig liten tid til hverandre. Registudentene var teknisk veldig gode og hadde mye av kompetansen sin der, men når det gjaldt skuespillerinstruksjon, var de mer usikre.    Det virket ikke som relasjonen til skuespilleren var noe filmskolen la særlig vekt på. Vi manglet et felles språk. Både Teaterhøgskolen og filmskolen burde hatt en større bevissthet om hvor grunnleggende og viktig samhandlingen mellom regissør og skuespiller er. Film og teater er jo kollektive kunstarter som skapes gjennom relasjoner.

Mosli mener å se en bedring, og tror at en jevnere kjønnsbalanse vil bidra positivt.

– Da jeg gikk på Teaterhøgskolen for mange år siden ble psykologi og pedagogikk nesten oppfattet som irrelevant. I dag er det annerledes. Så det går framover. Men hvordan vi kommuniserer er selvsagt viktig: Jeg tenker at med en jevnere kjønnsbalanse vil vi kunne utvikle en større gjensidig forståelse og respekt, og dermed også et tydeligere felles språk for de kreative prosessene.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY