– Vi må ta kampen

– Vi må ta kampen

– Kinobransjen er i skvis, folk sitter heller hjemme. Men vi må ta kampen og utfordre forventningene på kino, sier Ruben Östlund, som etter Gullpalme, europeisk filmpris-dryss og Golden Globe-nominasjon for The Square, nå er blant favorittene til å vinne Oscar.

Foto: fra Östlund og filmteamets fantastiske prisdryss under European Film Awards

Hva skjedde etter Gullpalmen i Cannes? Har du gjort filmen enda lengre, slik du sa til pressen den gangen?

– Siden Cannes har noen få rytmeting skjedd mot slutten av filmen. Jeg begynte jo å klippe 5. oktober, dagen etter innspillingen sluttet, og har aldri brukt så kort tid på å klippe noen gang. I Cannes ble jeg så provosert av alle spørsmålene om lengde, om at man så fort det er en film over to timer må forsvare det, og distributørene blir urolige. Jeg følte derfor for å gå imot det. Erik (Hemmendorff) er kanskje den eneste produsenten i verden som helst så at vi klippet om og fikk noen scener tilbake. Det sier noe vakkert om mitt forhold til Erik.

Hva er klippet vekk?

– Det finnes noen scener med PR-byrået, som øver og øver på sin pitch, hvor babyen er med på en morsom måte, hvor de rugger og pitcher at den lille jenta går mot Rutan. Kanskje jeg slipper disse scenene ved premierene i de ulike landene. Men de måtte vekk for filmens helhet. Claes Bangs monolog etter søppelletingen er også egentlig fire ganger så lang, med en lang stream-of-consciousness-sekvens. Jeg kommer nok til å legge ut den også.

Hvor kom ideen fra?

– Den bunner i noe Kalle Boman fortalte da vi jobbet med De ufrivillige i 2008. Han ville gjøre om Nybroplan foran Dramaten til en fredet sone, en stille verden, der vi ikke stjeler eller annet. Sånn kom jeg i kontakt med ideen, som i bunn og grunn handler om å skape nye holdninger og verdier i samfunnet. Så hadde jeg den med meg gjennom årene. Og da jeg jobbet med Play, med guttene som ble ranet i sentrum, tenkte jeg på en slik symbolsk plass hvor man kan bryte med «bystander»-effekten. At folk heller skal tenke: «Det er mitt ansvar å gjøre noe.» Jeg tok kontakt med Gøteborg kommune, men fikk ingen ordentlig respons. De forstod det nok ikke helt. Men det her er ikke en abstrakt idé, selv om mange opplever den som det. Vi har jo så mange overenskomster, så hvorfor kan vi ikke lage nye? En av styrkene med ideen er at bare ved å tenke på den, så kan man fantasere om et annet samfunn, få en visjon for å forandre det slik man vil at det skal være. I dag er vi i hendene på markedskreftene, og vi tenker ikke at vi kan bryte det mønsteret. Det var Kalles idé fra begynnelsen, å tenke at noe slikt er mulig.

Hvor vil du ha Rutan i Gøteborg?

– Jeg har foreslått å flytte kongestatuen «Kopparmärra» av Karl IX. Men folk tenker at den er noe bestandig, som absolutt ikke kan flyttes. Når man tar opp en sånn sak, så kommer det fram mange konservative holdninger. Mange mennesker forstår ikke at den ble satt der på 1900-tallet av handelsstanden, og mange vet ikke engang hvilken konge som sitter på hesten. «Pappa, kom hem» heter prosjektet, som handler om å flytte statuen bort til sønnen Gustav Adolf. Jeg vil menneskeliggjøre dem. Dette er ikke så grovt som den utilsiktede hodekappingen av statuen i filmen, som henspiller på «Kopparmärra»-flyttingen. Ikke en svensk journalist har spurt eller sagt et ord om det. Roy har jo harselert mye med øvrigheta, så det er en tradisjon med å gå etter makt som er latterlig med alle sine ritualer. Meningen med den scenen er jo å understreke at Stockholms slott nå har blitt til et kunstmuseum som heter X-Royal. Monarkiet er over. Og det blir som i Frankrike: Hva skal vi da gjøre med alle de gamle husene? Man tar bort kongefamilien og erstatter med det motsatte, en rute for like rettigheter og plikter. Kongefamilien står jo over alle andre.

Tegne utenfor apestrekene

Fortell om apeperformancescenen.

– Det var den første scenen jeg klippet. Slik legger jeg lista for hele filmen. Alle de andre scenene må forholde seg til den og nivået der. Jeg tenkte at det var effektivt å begynne med apeimitasjonsscenen, siden jeg mente den hadde potensial til å bli bra. I formen har den sett ganske lik ut hele veien, fra de setter seg ned og kronologisk framover. Det er jo en tydelig idé, i bilder og ordvalg. Det var et parti med en vending midtveis jeg tok bort etter en stund, så scenen har modellert seg fram til den formen den nå har. Mye handler jo også om at jeg har mange tagninger å velge blant. Vi skjøt i 3 dager og hadde over 20 bilder. Det var jo lange scenerier, så vi øvde en del. Men det er ikke scenen med mest materiale. For eksempel gjorde vi scenen på bordet bare 6-7 ganger, siden han skulle tråkke barføtt blant porselen.

Konsekvensene av performancen får vi ikke se i filmen?

– Nei, og jeg kom på i klippen at jeg burde hatt et avisoppslag hvor det stod at «Performancekunstner saksøker museum». Man må da kunne opptre uten å bi skadet!

 Hva handler scenen om?

– Scenen i seg selv er enkel i oppbyggingen. Den handler om «bystander»-effekten. Vi legger jo skyld på mennesker som ikke agerer. Men vi blir jo redde og paralyserte, og tenker: «Ta ikke meg». Og stemmen forteller jo: «Sitt stille, så blir noen andre angrepet.» Instinkt og drift styrer performancekunstneren. Han er ikke redd for å tape ansikt. Han tenker: «Er det farlig?» Så jager han ut alfahannen. Og så vil han pare seg. Og så blir de siviliserte smokingkledde mennene som dyr. De mister sin siviliserte oppførsel, og går amok. Instinkt og drift er i konflikt med hva vi skal være.

Casting og stjerner

Hvordan foregikk castingen?

Pauline Hansson var hovedcaster. Hun har gjort et stort arbeid. Hun gir seg ikke før det løfter over det forventede. Det har vært en vanskelig film å caste, med mange små roller av stor betydning. De som særlig løfter over er Eli, gutten, og PR-karene. Vi betrakter ikke biroller som mindre viktige. Alle kan spille hovedrollen i en egen film. Det er ikke bare hovedrollen vi skal identifisere oss med – alle er hovedroller. Ulike personer utgjør et nett som kolliderer. Da må man finne interessante personer. Problemet med en veldig uttalt protagonist er at noe komplekst forsvinner. Hos meg er det situasjonen som bestemmer oppførselen. Man skal identifisere seg med handlingen. I det ene øyeblikket gjør Christian noe godt, et annet ikke. Et eksempel er da Elisabeth gikk fra sengen. Jeg tenkte egentlig at det bare var paranoia fra ham, men så hadde hun en måte å trippe ut på. Det var veldig smart av henne. Hun er en intelligent skuespiller, som forstår setupet, men gjennom måten hun løper ut på så gir hun det en ny betydning. Så det var noe hun la til, og det er jeg takknemlig for. Det er en glede å ha spilleintelligenser med forståelse for situasjonen.

Hva har endret seg i din instruksjon?

– Det var mest amatører i de første filmene. Da må man ikke bryte med forventningene om hvordan en innspilling foregår. De lærer det jo der og da. Med Elisabeth og Dominic forsøkte jeg å forklare i forkant, at vi bruker improvisasjon og så videre, men det spilte ingen rolle. De tenkte nok at de skulle komme til innspilling, sitte i en trailer, ta fem tagninger, og så gå tilbake igjen mens det rigges om. Men min metode er slik at alt skjer foran kamera. På stedet begynner ting å skje. Og det endrer parametrene. «Er det sånn det ville skjedd om det virkelig skjedde?» Det er en grunnfølelse som gjør det sterkere. Mye film er en fiksjonsoverenskomst. Men jeg tenker: «Hvis jeg var her, hvordan ville jeg ha agert?» Da må man endre forutsetningene og parametrene. Skuespillerne må gå inn i det. «Hva er det som ikke stemmer?» «Ah, den pausen må inn der. Dette må til for at noe skal bli sant.» På slutten av dagen skal det eksplodere og energien være som best. Så de må lære seg en annen metode, hvor de er foran kamera hele tiden og presterer. Det kan gjøre at de tviler på seg selv. Men jeg tviler ikke på dem selv om jeg tar en ny tagning. Så det var viktig å få dem inn i den arbeidsmetoden.

Er det gjerne den siste som blir best?

– Det er fortsatt sånn. Men én tagning kan bli veldig bra på Claes, og blir masteren. Jeg kan da klippe mot tidligere tagninger på Elisabeth. Det er oftere sånn at siste tagning blir best på ettbildestagninger.

Östlund og Boman stående i «Rutan».

Rutan

Hvordan skiller filmen seg fra dine tidligere filmer?

The Square har to nivåer, det individuelle, personlige, og det samfunnsmessige med Rutan. Hvordan bygger vi et bedre samfunn sammen? Filmen er slik mer kompleks enn de tidligere. Samtidig er den en direkte film. For meg gir det ingen mening om scenene ikke er direkte. Nytt for meg denne gang var ideen omkring Rutan, forske i en idé man synes er god. Så det har eksistert et parallelt arbeid.

Tar folk Rutan på alvor?

– Mange ser alvoret i det, og har personlige erfaringer som de prater med meg om. Og det er ikke ironi. Men jeg er jo som PR-byrået i filmen. Jeg vil skape oppmerksomhet om det alle er enige om. Så en foreslått statueflytting skaper et forum for å diskutere noe. En rute betyr jo ingenting alene. Man må endre holdninger og oppførsel. Men først må man få gehør. Som for eksempel politiker i dag må man jo bli valgt før man kan forandre samfunnet. Det er jo et demokratisk problem at man først må høre stemmen lært fra dokusåper, før noen kan bli valgt med sine ideer og visjoner. Medierommet avgjør.

Du beveger kamera mer enn tidligere, da det oftest var statisk?

– Den stilen nådde reisens ende med Play. Det var et stort arbeid å koreografere åtte gutter. Det er jo en filmskoletendens med snobberi som hindrer en selv. Man skal ikke ha nærbilder, for eksempel. Men kom igjen! For hvems skyld? Noen ganger kan det være bra å begrense seg, for slik å sortere blant valg. Men jeg liker flere muligheter i bildespråket. Det fins fantastiske kvaliteter med scener uten klipp i realtid. Men det må være effektivt. Det går ikke i to timer. Da dør effekten av realtiden. Med uventede ting må publikum være mer alert. Det kreves i denne tiden vi lever i. Det er blitt så vanlig å betrakte bilder, så man avslører raskt posering.

Scenen med døtrenes dans har også en rute med tillit.

– Det er akkurat slik scenen er tenkt, og jeg er glad for at du sier det. Cheerleading er noe mine døtre driver med. Jeg var i Orlando i april, på VM for juniorer med mine 14-årige tvillinger. Jeg husker da var 8-9 år og ville begynne med det og jeg tenkte at det bare er små sexobjekter som skal heie på guttelag. Men det er en lagsport og en type troppgymnastikk som jeg nå ser på som et velfungerende kollektiv. Det er ekstremt rørende å se sine barn inngå slik i et annet kollektiv enn den nærmeste familien. Jeg klarte nesten ikke å se uten å begynne å gråte i begynnelsen. Men om ett individ svikter, så svikter hele opptredenen. Det er litt negativt. Det skaper et hardt press. Men de har det fint sammen, og det er en fin metafor for ideen om hvordan man gjør noe sammen og tiltroen til det som er felles.

Skuespiller Terry Notary og Östlund vurderer opptakene til apeperformance-scenen.

Triangle of Sadness

Du har også en tv-serie på gang, You Know That Weekend When You Were Away With the Kids?

– Tv-serieideen har ligget på is en stund. Men Triangle of Sadness er et langfilmprosjekt, om plastisk kirurgi. Kjæresten min er motefotograf, og hun har mange morsomme historier fra hele verden. En plastisk kirurg så en gang en bekymringsrynke mellom øyenbrynene – en slik man får med årene – og sa «I can fix that in 15 minutes with botox». Kjæresten min har fotografert blant annet en kjent mannlig modell, som har vært ansiktet utad for en av de store merkene for mannlig mote. Men så, 28 år gammel får han ingen andre jobber. Om det er for Boss eller CK, blir du tynnhåret, så er det sånn. Han har kommet seg opp fra et arbeiderklassemiljø, utseendet tillot ham å klatre, men så er det slutt på karrieren. Hvordan skal han komme seg ut av det? Rådet fra agenten er å motvirke den etablerte koblingen til det kjente merket med å få seg en kjent kjæreste. Det er interessant i vår tid hvordan vi har blitt våre egne bedrifter. Skal du få jobb som modell i motebransjen, handler det om hvor mange Instagram-følgere du har. Under 150.000 følgere, så kan du bare gå hjem. Vi må være våre egne markedsføringskanaler.

Så han er hovedrollen?

– Filmen vil handle om ham og en kvinnelig modell, som er lesbisk og ikke kan gifte seg rik. Jeg vil fortsatt caste i Norden, men mer på en internasjonal arena. Handlingen vil blant annet foregå på et luksusskip, Sea Cloud, hvor creme de la creme av kvinnelige og mannlige modeller samles for å fotografere en katalog. Der omgås de menneskene som kan være redningen etter modellkarrieren, ved å bli sammen med noen av dem: nyrike russiske kapitalister, eller gamle penger fra engelsk adel. Og så er det et fint gammelt par der, som havner i en diskusjon. «Hva har dere gjort?» blir de spurt. «Our products have been involved in many conflicts. Our bestselling product is the hand-grenade.» Utsatte, rike mennesker skildres ofte som solidariske og sympatiske. Men det de står for ønsker jeg å vri på.

Når kommer filmen?

– Jeg vil følge min treårssyklus.

Og tv-serien?

– TV-kanalene er så redde. «Det kjennes så kjølig,» sier de. Men enten liker du det jeg gjør eller ikke. Jeg vil ikke endre min grunntone. Kom ikke til meg da! Amerikanerne er mer modige. Publikumsfrieri kan drepe energi, og jeg vil ikke tilpasse meg for å få bekreftelse fra publikum. Men man må treffe rett person. Et premiss på jorden er å kontrollere kvinnens seksualitet gjennom arv. Vi blir offer for våre instinkter, og det gjør oss ødeleggende ulykkelige. Man tenker seksualitet i økonomisk tankesett. Det vil være en scene i begynnelsen, hvor en i et par sier den setningen. Mye morsomt kan ha skjedd, og mange følelser settes i sving. Noen vil se til at den andre ikke får beholde noe, og kontakter advokat med en gang. Da ser man hvordan økonomi påvirker oppførsel. Det skal være et ensemble, som spiller ulike roller i ulike episoder. Slik får man en relasjon også til skuespillernes prestasjon. Dette er noe par ikke vil se på sammen – en skrekkfilm for voksne. Jeg lekte jo også med Turist at den skulle øke skilsmissestatistikken.

Petter Northug

Du gikk høyt ut med ambisjoner om å vinne Gullpalmen?

– Her var Boman viktig igjen. Jeg kommer jo fra en tradisjon, med 50-årsjubileum for Elvira Madigan med Bo Widerberg i Cannes i år. Kalle er størst med Cannes-representasjon. Og når man setter seg sånne målsettinger, må man være åpen med dem. Da øker man prestasjonen. Er man halvåpen, må man ikke ta konsekvensene. Da er det ikke så gyldig. Mange later som om de ikke sikter mot Cannes. Men alle forstår jo at det er en målsetting, og at om man ikke lykkes, så betyr jo ikke det at filmen ikke er bra. For meg handler det om å ta det på alvor – ellers fins det en exit. Tenker man «Kanskje jeg ikke rekker det?» går det an å flykte fra sin egen målsetting. Amerikanerne sier bare «good luck», i Europa er vi mer forsiktige. Men vi må våge.

Som Petter Northug?

– Ja, Petter Northug har gjort folk interessert i langrenn. Vi trenger en sånn profil. Haha, jeg er Petter Northug! Han vet hva han gjør, med glimt i øyet. Og uttalelsene hans må ses i relasjon til historien hans. Og alle svensker elsker jo skandalene.

Hva tenker du om kvaliteten på nordisk film?

– Jeg tenker ikke at nordisk film har vært dårlig. Men det handler om selvtillit, og uten blir mye kjedelig. Det er mange bra regissører i Norge, men de står i stampe og blir ikke sluppet av gårde. Det er sløseri med ressurser. Noen er sultne, men det er de jo bare i noen år. Og man kan lett drepe den energien. Man kan kontrollere fram film, men den blir ikke bra. Men jeg kan ikke si hva de yngre skal gjøre. De kommer til å lage noe som jeg ikke kan fortelle dem om. Filmkonsulentene er et visst antall personer rundt et bord, som ofte begrenser filmer til sitt nivå. Folk som ikke har lykkes begrenser slik neste generasjon. Man burde heller støttet virksomheter, og gitt dem større spillerom. Et problem i dag er også at distribusjonsleddet er i mål før de begynner. De må ta risiko. Som produsent er du også i mål og kan spekulere i bidrag. Man må være selvdreven også på distribusjonssiden. Kinobransjen er i skvis. Folk sitter heller hjemme. Men man må ta kampen, og utfordre forventninger på kino. Det er ikke en vane som tidligere. Men verdien av å se noe sammen er det en stolthet i.

Dette intervjuet ble gjort i høst i forbindelse med den norske kinopremieren.

Legg igjen en kommentar

– Vi må ta kampen

– Vi må ta kampen

– Kinobransjen er i skvis, folk sitter heller hjemme. Men vi må ta kampen og utfordre forventningene på kino, sier Ruben Östlund, som etter Gullpalme, europeisk filmpris-dryss og Golden Globe-nominasjon for The Square, nå er blant favorittene til å vinne Oscar.

Foto: fra Östlund og filmteamets fantastiske prisdryss under European Film Awards

Hva skjedde etter Gullpalmen i Cannes? Har du gjort filmen enda lengre, slik du sa til pressen den gangen?

– Siden Cannes har noen få rytmeting skjedd mot slutten av filmen. Jeg begynte jo å klippe 5. oktober, dagen etter innspillingen sluttet, og har aldri brukt så kort tid på å klippe noen gang. I Cannes ble jeg så provosert av alle spørsmålene om lengde, om at man så fort det er en film over to timer må forsvare det, og distributørene blir urolige. Jeg følte derfor for å gå imot det. Erik (Hemmendorff) er kanskje den eneste produsenten i verden som helst så at vi klippet om og fikk noen scener tilbake. Det sier noe vakkert om mitt forhold til Erik.

Hva er klippet vekk?

– Det finnes noen scener med PR-byrået, som øver og øver på sin pitch, hvor babyen er med på en morsom måte, hvor de rugger og pitcher at den lille jenta går mot Rutan. Kanskje jeg slipper disse scenene ved premierene i de ulike landene. Men de måtte vekk for filmens helhet. Claes Bangs monolog etter søppelletingen er også egentlig fire ganger så lang, med en lang stream-of-consciousness-sekvens. Jeg kommer nok til å legge ut den også.

Hvor kom ideen fra?

– Den bunner i noe Kalle Boman fortalte da vi jobbet med De ufrivillige i 2008. Han ville gjøre om Nybroplan foran Dramaten til en fredet sone, en stille verden, der vi ikke stjeler eller annet. Sånn kom jeg i kontakt med ideen, som i bunn og grunn handler om å skape nye holdninger og verdier i samfunnet. Så hadde jeg den med meg gjennom årene. Og da jeg jobbet med Play, med guttene som ble ranet i sentrum, tenkte jeg på en slik symbolsk plass hvor man kan bryte med «bystander»-effekten. At folk heller skal tenke: «Det er mitt ansvar å gjøre noe.» Jeg tok kontakt med Gøteborg kommune, men fikk ingen ordentlig respons. De forstod det nok ikke helt. Men det her er ikke en abstrakt idé, selv om mange opplever den som det. Vi har jo så mange overenskomster, så hvorfor kan vi ikke lage nye? En av styrkene med ideen er at bare ved å tenke på den, så kan man fantasere om et annet samfunn, få en visjon for å forandre det slik man vil at det skal være. I dag er vi i hendene på markedskreftene, og vi tenker ikke at vi kan bryte det mønsteret. Det var Kalles idé fra begynnelsen, å tenke at noe slikt er mulig.

Hvor vil du ha Rutan i Gøteborg?

– Jeg har foreslått å flytte kongestatuen «Kopparmärra» av Karl IX. Men folk tenker at den er noe bestandig, som absolutt ikke kan flyttes. Når man tar opp en sånn sak, så kommer det fram mange konservative holdninger. Mange mennesker forstår ikke at den ble satt der på 1900-tallet av handelsstanden, og mange vet ikke engang hvilken konge som sitter på hesten. «Pappa, kom hem» heter prosjektet, som handler om å flytte statuen bort til sønnen Gustav Adolf. Jeg vil menneskeliggjøre dem. Dette er ikke så grovt som den utilsiktede hodekappingen av statuen i filmen, som henspiller på «Kopparmärra»-flyttingen. Ikke en svensk journalist har spurt eller sagt et ord om det. Roy har jo harselert mye med øvrigheta, så det er en tradisjon med å gå etter makt som er latterlig med alle sine ritualer. Meningen med den scenen er jo å understreke at Stockholms slott nå har blitt til et kunstmuseum som heter X-Royal. Monarkiet er over. Og det blir som i Frankrike: Hva skal vi da gjøre med alle de gamle husene? Man tar bort kongefamilien og erstatter med det motsatte, en rute for like rettigheter og plikter. Kongefamilien står jo over alle andre.

Tegne utenfor apestrekene

Fortell om apeperformancescenen.

– Det var den første scenen jeg klippet. Slik legger jeg lista for hele filmen. Alle de andre scenene må forholde seg til den og nivået der. Jeg tenkte at det var effektivt å begynne med apeimitasjonsscenen, siden jeg mente den hadde potensial til å bli bra. I formen har den sett ganske lik ut hele veien, fra de setter seg ned og kronologisk framover. Det er jo en tydelig idé, i bilder og ordvalg. Det var et parti med en vending midtveis jeg tok bort etter en stund, så scenen har modellert seg fram til den formen den nå har. Mye handler jo også om at jeg har mange tagninger å velge blant. Vi skjøt i 3 dager og hadde over 20 bilder. Det var jo lange scenerier, så vi øvde en del. Men det er ikke scenen med mest materiale. For eksempel gjorde vi scenen på bordet bare 6-7 ganger, siden han skulle tråkke barføtt blant porselen.

Konsekvensene av performancen får vi ikke se i filmen?

– Nei, og jeg kom på i klippen at jeg burde hatt et avisoppslag hvor det stod at «Performancekunstner saksøker museum». Man må da kunne opptre uten å bi skadet!

 Hva handler scenen om?

– Scenen i seg selv er enkel i oppbyggingen. Den handler om «bystander»-effekten. Vi legger jo skyld på mennesker som ikke agerer. Men vi blir jo redde og paralyserte, og tenker: «Ta ikke meg». Og stemmen forteller jo: «Sitt stille, så blir noen andre angrepet.» Instinkt og drift styrer performancekunstneren. Han er ikke redd for å tape ansikt. Han tenker: «Er det farlig?» Så jager han ut alfahannen. Og så vil han pare seg. Og så blir de siviliserte smokingkledde mennene som dyr. De mister sin siviliserte oppførsel, og går amok. Instinkt og drift er i konflikt med hva vi skal være.

Casting og stjerner

Hvordan foregikk castingen?

Pauline Hansson var hovedcaster. Hun har gjort et stort arbeid. Hun gir seg ikke før det løfter over det forventede. Det har vært en vanskelig film å caste, med mange små roller av stor betydning. De som særlig løfter over er Eli, gutten, og PR-karene. Vi betrakter ikke biroller som mindre viktige. Alle kan spille hovedrollen i en egen film. Det er ikke bare hovedrollen vi skal identifisere oss med – alle er hovedroller. Ulike personer utgjør et nett som kolliderer. Da må man finne interessante personer. Problemet med en veldig uttalt protagonist er at noe komplekst forsvinner. Hos meg er det situasjonen som bestemmer oppførselen. Man skal identifisere seg med handlingen. I det ene øyeblikket gjør Christian noe godt, et annet ikke. Et eksempel er da Elisabeth gikk fra sengen. Jeg tenkte egentlig at det bare var paranoia fra ham, men så hadde hun en måte å trippe ut på. Det var veldig smart av henne. Hun er en intelligent skuespiller, som forstår setupet, men gjennom måten hun løper ut på så gir hun det en ny betydning. Så det var noe hun la til, og det er jeg takknemlig for. Det er en glede å ha spilleintelligenser med forståelse for situasjonen.

Hva har endret seg i din instruksjon?

– Det var mest amatører i de første filmene. Da må man ikke bryte med forventningene om hvordan en innspilling foregår. De lærer det jo der og da. Med Elisabeth og Dominic forsøkte jeg å forklare i forkant, at vi bruker improvisasjon og så videre, men det spilte ingen rolle. De tenkte nok at de skulle komme til innspilling, sitte i en trailer, ta fem tagninger, og så gå tilbake igjen mens det rigges om. Men min metode er slik at alt skjer foran kamera. På stedet begynner ting å skje. Og det endrer parametrene. «Er det sånn det ville skjedd om det virkelig skjedde?» Det er en grunnfølelse som gjør det sterkere. Mye film er en fiksjonsoverenskomst. Men jeg tenker: «Hvis jeg var her, hvordan ville jeg ha agert?» Da må man endre forutsetningene og parametrene. Skuespillerne må gå inn i det. «Hva er det som ikke stemmer?» «Ah, den pausen må inn der. Dette må til for at noe skal bli sant.» På slutten av dagen skal det eksplodere og energien være som best. Så de må lære seg en annen metode, hvor de er foran kamera hele tiden og presterer. Det kan gjøre at de tviler på seg selv. Men jeg tviler ikke på dem selv om jeg tar en ny tagning. Så det var viktig å få dem inn i den arbeidsmetoden.

Er det gjerne den siste som blir best?

– Det er fortsatt sånn. Men én tagning kan bli veldig bra på Claes, og blir masteren. Jeg kan da klippe mot tidligere tagninger på Elisabeth. Det er oftere sånn at siste tagning blir best på ettbildestagninger.

Östlund og Boman stående i «Rutan».

Rutan

Hvordan skiller filmen seg fra dine tidligere filmer?

The Square har to nivåer, det individuelle, personlige, og det samfunnsmessige med Rutan. Hvordan bygger vi et bedre samfunn sammen? Filmen er slik mer kompleks enn de tidligere. Samtidig er den en direkte film. For meg gir det ingen mening om scenene ikke er direkte. Nytt for meg denne gang var ideen omkring Rutan, forske i en idé man synes er god. Så det har eksistert et parallelt arbeid.

Tar folk Rutan på alvor?

– Mange ser alvoret i det, og har personlige erfaringer som de prater med meg om. Og det er ikke ironi. Men jeg er jo som PR-byrået i filmen. Jeg vil skape oppmerksomhet om det alle er enige om. Så en foreslått statueflytting skaper et forum for å diskutere noe. En rute betyr jo ingenting alene. Man må endre holdninger og oppførsel. Men først må man få gehør. Som for eksempel politiker i dag må man jo bli valgt før man kan forandre samfunnet. Det er jo et demokratisk problem at man først må høre stemmen lært fra dokusåper, før noen kan bli valgt med sine ideer og visjoner. Medierommet avgjør.

Du beveger kamera mer enn tidligere, da det oftest var statisk?

– Den stilen nådde reisens ende med Play. Det var et stort arbeid å koreografere åtte gutter. Det er jo en filmskoletendens med snobberi som hindrer en selv. Man skal ikke ha nærbilder, for eksempel. Men kom igjen! For hvems skyld? Noen ganger kan det være bra å begrense seg, for slik å sortere blant valg. Men jeg liker flere muligheter i bildespråket. Det fins fantastiske kvaliteter med scener uten klipp i realtid. Men det må være effektivt. Det går ikke i to timer. Da dør effekten av realtiden. Med uventede ting må publikum være mer alert. Det kreves i denne tiden vi lever i. Det er blitt så vanlig å betrakte bilder, så man avslører raskt posering.

Scenen med døtrenes dans har også en rute med tillit.

– Det er akkurat slik scenen er tenkt, og jeg er glad for at du sier det. Cheerleading er noe mine døtre driver med. Jeg var i Orlando i april, på VM for juniorer med mine 14-årige tvillinger. Jeg husker da var 8-9 år og ville begynne med det og jeg tenkte at det bare er små sexobjekter som skal heie på guttelag. Men det er en lagsport og en type troppgymnastikk som jeg nå ser på som et velfungerende kollektiv. Det er ekstremt rørende å se sine barn inngå slik i et annet kollektiv enn den nærmeste familien. Jeg klarte nesten ikke å se uten å begynne å gråte i begynnelsen. Men om ett individ svikter, så svikter hele opptredenen. Det er litt negativt. Det skaper et hardt press. Men de har det fint sammen, og det er en fin metafor for ideen om hvordan man gjør noe sammen og tiltroen til det som er felles.

Skuespiller Terry Notary og Östlund vurderer opptakene til apeperformance-scenen.

Triangle of Sadness

Du har også en tv-serie på gang, You Know That Weekend When You Were Away With the Kids?

– Tv-serieideen har ligget på is en stund. Men Triangle of Sadness er et langfilmprosjekt, om plastisk kirurgi. Kjæresten min er motefotograf, og hun har mange morsomme historier fra hele verden. En plastisk kirurg så en gang en bekymringsrynke mellom øyenbrynene – en slik man får med årene – og sa «I can fix that in 15 minutes with botox». Kjæresten min har fotografert blant annet en kjent mannlig modell, som har vært ansiktet utad for en av de store merkene for mannlig mote. Men så, 28 år gammel får han ingen andre jobber. Om det er for Boss eller CK, blir du tynnhåret, så er det sånn. Han har kommet seg opp fra et arbeiderklassemiljø, utseendet tillot ham å klatre, men så er det slutt på karrieren. Hvordan skal han komme seg ut av det? Rådet fra agenten er å motvirke den etablerte koblingen til det kjente merket med å få seg en kjent kjæreste. Det er interessant i vår tid hvordan vi har blitt våre egne bedrifter. Skal du få jobb som modell i motebransjen, handler det om hvor mange Instagram-følgere du har. Under 150.000 følgere, så kan du bare gå hjem. Vi må være våre egne markedsføringskanaler.

Så han er hovedrollen?

– Filmen vil handle om ham og en kvinnelig modell, som er lesbisk og ikke kan gifte seg rik. Jeg vil fortsatt caste i Norden, men mer på en internasjonal arena. Handlingen vil blant annet foregå på et luksusskip, Sea Cloud, hvor creme de la creme av kvinnelige og mannlige modeller samles for å fotografere en katalog. Der omgås de menneskene som kan være redningen etter modellkarrieren, ved å bli sammen med noen av dem: nyrike russiske kapitalister, eller gamle penger fra engelsk adel. Og så er det et fint gammelt par der, som havner i en diskusjon. «Hva har dere gjort?» blir de spurt. «Our products have been involved in many conflicts. Our bestselling product is the hand-grenade.» Utsatte, rike mennesker skildres ofte som solidariske og sympatiske. Men det de står for ønsker jeg å vri på.

Når kommer filmen?

– Jeg vil følge min treårssyklus.

Og tv-serien?

– TV-kanalene er så redde. «Det kjennes så kjølig,» sier de. Men enten liker du det jeg gjør eller ikke. Jeg vil ikke endre min grunntone. Kom ikke til meg da! Amerikanerne er mer modige. Publikumsfrieri kan drepe energi, og jeg vil ikke tilpasse meg for å få bekreftelse fra publikum. Men man må treffe rett person. Et premiss på jorden er å kontrollere kvinnens seksualitet gjennom arv. Vi blir offer for våre instinkter, og det gjør oss ødeleggende ulykkelige. Man tenker seksualitet i økonomisk tankesett. Det vil være en scene i begynnelsen, hvor en i et par sier den setningen. Mye morsomt kan ha skjedd, og mange følelser settes i sving. Noen vil se til at den andre ikke får beholde noe, og kontakter advokat med en gang. Da ser man hvordan økonomi påvirker oppførsel. Det skal være et ensemble, som spiller ulike roller i ulike episoder. Slik får man en relasjon også til skuespillernes prestasjon. Dette er noe par ikke vil se på sammen – en skrekkfilm for voksne. Jeg lekte jo også med Turist at den skulle øke skilsmissestatistikken.

Petter Northug

Du gikk høyt ut med ambisjoner om å vinne Gullpalmen?

– Her var Boman viktig igjen. Jeg kommer jo fra en tradisjon, med 50-årsjubileum for Elvira Madigan med Bo Widerberg i Cannes i år. Kalle er størst med Cannes-representasjon. Og når man setter seg sånne målsettinger, må man være åpen med dem. Da øker man prestasjonen. Er man halvåpen, må man ikke ta konsekvensene. Da er det ikke så gyldig. Mange later som om de ikke sikter mot Cannes. Men alle forstår jo at det er en målsetting, og at om man ikke lykkes, så betyr jo ikke det at filmen ikke er bra. For meg handler det om å ta det på alvor – ellers fins det en exit. Tenker man «Kanskje jeg ikke rekker det?» går det an å flykte fra sin egen målsetting. Amerikanerne sier bare «good luck», i Europa er vi mer forsiktige. Men vi må våge.

Som Petter Northug?

– Ja, Petter Northug har gjort folk interessert i langrenn. Vi trenger en sånn profil. Haha, jeg er Petter Northug! Han vet hva han gjør, med glimt i øyet. Og uttalelsene hans må ses i relasjon til historien hans. Og alle svensker elsker jo skandalene.

Hva tenker du om kvaliteten på nordisk film?

– Jeg tenker ikke at nordisk film har vært dårlig. Men det handler om selvtillit, og uten blir mye kjedelig. Det er mange bra regissører i Norge, men de står i stampe og blir ikke sluppet av gårde. Det er sløseri med ressurser. Noen er sultne, men det er de jo bare i noen år. Og man kan lett drepe den energien. Man kan kontrollere fram film, men den blir ikke bra. Men jeg kan ikke si hva de yngre skal gjøre. De kommer til å lage noe som jeg ikke kan fortelle dem om. Filmkonsulentene er et visst antall personer rundt et bord, som ofte begrenser filmer til sitt nivå. Folk som ikke har lykkes begrenser slik neste generasjon. Man burde heller støttet virksomheter, og gitt dem større spillerom. Et problem i dag er også at distribusjonsleddet er i mål før de begynner. De må ta risiko. Som produsent er du også i mål og kan spekulere i bidrag. Man må være selvdreven også på distribusjonssiden. Kinobransjen er i skvis. Folk sitter heller hjemme. Men man må ta kampen, og utfordre forventninger på kino. Det er ikke en vane som tidligere. Men verdien av å se noe sammen er det en stolthet i.

Dette intervjuet ble gjort i høst i forbindelse med den norske kinopremieren.

Legg igjen en kommentar

MENY