«Er det noen vits i å selge filmer på filmfestivaler lenger?»

«Er det noen vits i å selge filmer på filmfestivaler lenger?»

Festivalmarkedets betydning og Europas digitale framtid var sentrale temaer under årets Black Nights Film Festival, forteller Oda Bhar, som også har hentet fram noen filmer fra programmet hun mener norske distributører bør se opp for.

Tallinn Black Nights Film Festival, eller PÖFF (Pimedate Ööde Filmifestival) ble arrangert for første gang i 1997, og fikk status som A-festival i 2014. Festivaldirektør har hele tiden vært Tiina Lokk, som later til å ha mange og til dels sprikende målsetninger for festivalen: Å vise film fra både store og små filmland, å bringe sammen folk fra hele verden, å rette et særlig søkelys mot skandinaviske og baltiske filmer, samt å fungere som åpning fra Europa mot Russland og tidligere sovjetiske områder. Alt dette fortalte hun Rushprints utsendte Jan Erik Holst ifjor, og det var med høye forventninger jeg fløy østover i hans fotspor.

Mange reiser til PÖFF på grunn av bransjeprogrammet, som de senere årene har vært rettet inn mot ny teknologi og digitale fortellerformer. Høsten 2017 fant festivalen sted samtidig som Estland for første gang skulle inneha formannskapet i EU, og hva var da mer naturlig enn å arrangere en EU-konferanse om digitale muligheter i filmbransjen. Konferansen ble avholdt i Tallinn 27.-28. november, under tittelen Pictured Futures: Connecting Content, Tech & Policy in Audiovisual Europe. Mer om dette senere.

Festivaldirektør Tiina Lokk. Foto: Aron Urb.

Hovedpris til Kirgisistan

Filmprogrammet under årets PÖFF var preget av gode filmer vist utenfor konkurranse, fordi de allerede hadde hatt premiere på andre festivaler, og mer ujevne filmer i konkurranse. At debutantfilmkonkurransen hadde svakere innslag var vel ikke overraskende, men også i hovedkonkurransen var det vanskelig å finne titler som skilte seg ut fra mengden. På den positive siden hadde programmet filmer fra mange ulike land, dog først og fremst sterke filmnasjoner som USA, Sør-Korea, Iran, Kina, India, Italia, Spania og Tyskland.

Desto mer gledelig var det at hovedprisen gikk til en film fra Kirgisistan, et lite sentralasiatisk fjelland med nær seks millioner innbyggere, som grenser mot Nordvest-Kina. NIGHT ACCIDENT (Tunku Kyrsyk) av Temirbek Birnazarov er et drama om en gammel mann som er på vei for å hevne seg på en fiende, når han kjører på en ung kvinne og istedet må ta seg av henne. I en viss forstand hindrer hun ham fra å bli en morder, og hun begynner snart å påvirke andre sider ved livet hans også, etter hvert som han blir betatt av henne. Hun har imidlertid egne hemmeligheter, som muligens har sammenheng med at politiet kjører rundt og leter etter en forbryter. NIGHT ACCIDENT er neppe en film som vil nå et bredt publikum, men kan sikkert bli plukket opp av festivaler som leter etter filmer fra eksotiske steder.

En oversikt over festivalens øvrige prisvinnere finnes her. I tillegg vil jeg nevne tre filmer vist utenfor konkurranse, som det kan være interessant å sjekke ut for norske distributører og festivalprogrammerere.

Indisk feelgood

Et sjarmerende indisk feelgood-drama med stort festivalpotensiale er LOVE AND SHUKLA (2017), som kan minne om en rufsete indieversjon av den romantiske komedien The Lunch Box (2013), som gikk på norske kinoer i 2014.

LOVE AND SHUKLA tar på en godlynt måte for seg for seg vanskene til et ungt nygift par, som begge for uerfarne med det annet kjønn til å lykkes med å nærme seg hverandre – ihvertfall i begynnelsen. Det blir ikke lettere av at en ettroms leilighet må deles med brudgommens foreldre og søsteren hans, som sover bare en stabel kofferter unna det veloppdragne paret. Sjenanse og nysgjerrighet fører til forviklinger som er rørende og morsomme, fortalt på en lavmælt, men langt fra stillestående måte.

Den unge filmskaperen Siddhartha Jatla har utviklet manus i samarbeid med kompisen Saharsh Kumar Shukla, som spiller den mannlige hovedrollen. Både hovedpersonen og skuespilleren i rollen heter altså «Shukla», et navn som i India signaliserer bramin-status, det vil si at man tilhører den høyeste kasten. De to hevder å ha basert historien på egne og bekjentes erfaringer, noe som trolig bidrar til den varme og troverdige tonen. Innspillingen er gjort på lavbudsjett, stor sett med venner fra filmskolen.

Identitetskrise i Berlin

BEYOND WORDS (2017) er et storbydrama fra Berlin med tema migrasjon og identitet, regissert av den polsk-nederlandske auteuren Urszula Antoniak (Nothing Personal, Code Bleu). Denne filmen er allerede godt igang med festivalrunden sin, etter en god premiere i Toronto tidligere i år, og burde definitivt være noe også for norske kinoer.

Hovedperson er den unge polskfødte advokaten Michael, som har greid det mange expats drømmer om: Å tilpasse seg så godt i sitt nye hjemland at nesten ingen gjenkjenner ham som utlending. I hemmelighet terper han tysk uttale foran speilet, og prøver å ikke tenke på at han kan ha noe felles med flyktningene han forsvarer i rettssalen. Når den vakre kvinnelige servitøren på stamkaféen snakker til ham på polsk, later han som om han ikke forstår noe. Fasaden slår først sprekker når hans ukjente polske far dukker opp, og i løpet av en intens og ambivalent helg får ham til å revurdere sin «tyskhet».

Filmen gir et nyansert bilde av hva det vil si å forflytte seg, og hvilke goder og kostnader en selvvalgt forvandling kan føre til. Hovedrollen spilles av det unge stjerneskuddet Jakub Gierszal, som var Shooting Star på Berlinalen allerede i 2012, og som etter en oppvekst i begge land snakker like gode tysk som polsk. Gierszal spilte også i to av filmene som nylig ble vist på Cinematekets polske filmfestival i Oslo (The Reconciliation, Den beste).

Michaels far Stanislaw spilles av Andrzej Chyra, som noen vil huske fra Andrzej Wajdas Massakren i Katyn (2007).

Skolevinner om havmiljø

En populær dokumentar på skolevisningene i Tallinn var den australske filmen BLUE (2017), regissert av Karina Holden. Den handler om unge miljøaktivister som arbeider for et renere hav, og bak tittelen skjuler det seg like deler melankoli, skjønnhet og desperasjon. Dette er langt fra noen David Attenborough-naturdokumentar med urørte havflater og skimrende fisk, men jeg har knapt sett en sterkere beretning om håp og innsats mot vår tids enorme forsøplingsproblem.

Det er vanskelig å glemme bildene av den unge forskeren Jennifer Laver, som tømmer magesekken på levende fugleunger for plast. Hun viser oss hvordan det knirker når buken berøres utenfra, fordi plastbiter gnisser mot hverandre der inne. Tragedien er at fugleungen i praksis blir drept av sine foreldre, som tvangsmater dem med ting som likner sunne ting fra havet – som skjell og blekksprutnebb. Ifølge Laver har alle fugleungene plast i magen, og mange dør av det før de blir flyvedyktige.

Jeg så BLUE i en sal stappfull av skoleklasser, som i begynnelsen tøyset og kastet godteri på hverandre. Men snart satt de blikkstille og stirret, og etter filmen brøt det ut rungende applaus. Forhåpentlig får også norske skoleelever anledning til å se denne filmen, og bli inspirert til mindre forbruk og økt miljøinnsats.

Co-produksjon fremmer distribusjon

På EU-konferansen PICTURED FUTURES ble det snakket mye om hvordan man best kan fremme eksport av film på tvers av landegrensene. En av talerne var Gilles Fontaine, leder for markedsinformasjon i European Audiovisual Observatory, som påpekte en heldig bieffekt av dagens mange co-produksjoner:

– Co-produksjoner er blitt en av de viktigste faktorene for om en film lykkes i å reise over landegrensene. For filmskapere er det viktig å ikke bare tenke på co-produksjon som en måte å finansiere en film på. Det er også et utmerket verktøy for å få til distribusjon i andre europeiske land, hevdet Fontaine.

Regissør Siddhartha Jatla med en del av teamet bak LOVE AND SHUKLA under en Q&A i Tallinn. Taneea Rajawat i blått spiller den kvinnelige hovedrollen.

Digital premiere

Et annet spørsmål var hva som vil skje med filmmarkedene når fysiske filmformater forsvinner. Er det noen vits i å selge filmer på filmfestivaler lenger, når de like gjerne kan markedsføres og selges digitalt?

– Om fem års tid vet jeg ikke om det kommer til å være noe filmmarked på Berlinalen lenger, innrømte Matthjis Wouter Knol fra European Film Market i Berlin.

Ifølge MUBIs Efe Cakarel vil det i framtiden til å finnes tre typer digitale plattformer for filmvisning: Store innholdsdistributører som Google, Apple og Amazon, sosiale strømmer som Facebook, og interessebaserte strømmetjenester som MUBI.

– Tidligere pleide folk å ta bilen eller bussen til et sted hvor den siste blockbusteren ble vist. Det gjør de ikke lenger, nå leter de på internett. Det vil trolig bety at kinoens særstilling som premierested må endre seg. Neste år vil MUBI lansere en portal som vil fungere på en helt annen måte enn Netflix. Vi forhandler med studioene om ferske filmer, men kanskje bare med én måneds visningsrettighet. Tjenesten vil fungere som en kuratert abonnementstjeneste, fortalte Cakarel.

Temirbek Birnazarov, vinner av hovedprisen for sin film NIGHT ACCIDENT, med festivaldirektør Tiina Lokk.

Nye fortellerformer

Amber Price fra konsulentfirmae PWC (PriceWaterhouseCoopers) mente at det nå snart ikke er mulig å øke underholdningsveksten på «modne markeder» som USA og Europa, fordi folk allerede konsumerer så mye at de knapt har kapasitet til mer. Ifølge henne ligger det største potensialet nå på andre kontinenter, mens det i Europa fortsatt kan være noe å hente innen nisjeprodukter som filmstreaming, Virtual Reality og sport.

Andre ytret skepsis til formater som Virtual Reality (VR) og Augemented Reality (AR), for eksempel hevdet Eric Stein fra European Film Market (EFM) ironisk at folk snakker om slike formater mest fordi det gir dem en følelse av å befinne seg i front.

– Det er slett ikke sikkert Virtual Reality kommer til finnes på framtidens filmfestivaler, eller benyttes av filmindustrien i det hele tatt, mente Stein.

På den annen side avslørte han at Berlinalen i år kommer til å ha et nytt utstillingssted spesielt for VR, AR og annen ny teknologi – kanskje etter mønster av The Festival Hub i Tribeca. Ifølge Stein befinner vi oss på et vippepunkt innen digital innovasjon, der det ikke lenger vil handle så mye om å konsumere innhold, som å skaffe folk utstyr til å skape underholdning selv. Ifølge Stein framstår brukergenerert innhold som en både skremmende og tiltrekkende mulighet for underholdningsprodusentene.

Legg igjen en kommentar

«Er det noen vits i å selge filmer på filmfestivaler lenger?»

«Er det noen vits i å selge filmer på filmfestivaler lenger?»

Festivalmarkedets betydning og Europas digitale framtid var sentrale temaer under årets Black Nights Film Festival, forteller Oda Bhar, som også har hentet fram noen filmer fra programmet hun mener norske distributører bør se opp for.

Tallinn Black Nights Film Festival, eller PÖFF (Pimedate Ööde Filmifestival) ble arrangert for første gang i 1997, og fikk status som A-festival i 2014. Festivaldirektør har hele tiden vært Tiina Lokk, som later til å ha mange og til dels sprikende målsetninger for festivalen: Å vise film fra både store og små filmland, å bringe sammen folk fra hele verden, å rette et særlig søkelys mot skandinaviske og baltiske filmer, samt å fungere som åpning fra Europa mot Russland og tidligere sovjetiske områder. Alt dette fortalte hun Rushprints utsendte Jan Erik Holst ifjor, og det var med høye forventninger jeg fløy østover i hans fotspor.

Mange reiser til PÖFF på grunn av bransjeprogrammet, som de senere årene har vært rettet inn mot ny teknologi og digitale fortellerformer. Høsten 2017 fant festivalen sted samtidig som Estland for første gang skulle inneha formannskapet i EU, og hva var da mer naturlig enn å arrangere en EU-konferanse om digitale muligheter i filmbransjen. Konferansen ble avholdt i Tallinn 27.-28. november, under tittelen Pictured Futures: Connecting Content, Tech & Policy in Audiovisual Europe. Mer om dette senere.

Festivaldirektør Tiina Lokk. Foto: Aron Urb.

Hovedpris til Kirgisistan

Filmprogrammet under årets PÖFF var preget av gode filmer vist utenfor konkurranse, fordi de allerede hadde hatt premiere på andre festivaler, og mer ujevne filmer i konkurranse. At debutantfilmkonkurransen hadde svakere innslag var vel ikke overraskende, men også i hovedkonkurransen var det vanskelig å finne titler som skilte seg ut fra mengden. På den positive siden hadde programmet filmer fra mange ulike land, dog først og fremst sterke filmnasjoner som USA, Sør-Korea, Iran, Kina, India, Italia, Spania og Tyskland.

Desto mer gledelig var det at hovedprisen gikk til en film fra Kirgisistan, et lite sentralasiatisk fjelland med nær seks millioner innbyggere, som grenser mot Nordvest-Kina. NIGHT ACCIDENT (Tunku Kyrsyk) av Temirbek Birnazarov er et drama om en gammel mann som er på vei for å hevne seg på en fiende, når han kjører på en ung kvinne og istedet må ta seg av henne. I en viss forstand hindrer hun ham fra å bli en morder, og hun begynner snart å påvirke andre sider ved livet hans også, etter hvert som han blir betatt av henne. Hun har imidlertid egne hemmeligheter, som muligens har sammenheng med at politiet kjører rundt og leter etter en forbryter. NIGHT ACCIDENT er neppe en film som vil nå et bredt publikum, men kan sikkert bli plukket opp av festivaler som leter etter filmer fra eksotiske steder.

En oversikt over festivalens øvrige prisvinnere finnes her. I tillegg vil jeg nevne tre filmer vist utenfor konkurranse, som det kan være interessant å sjekke ut for norske distributører og festivalprogrammerere.

Indisk feelgood

Et sjarmerende indisk feelgood-drama med stort festivalpotensiale er LOVE AND SHUKLA (2017), som kan minne om en rufsete indieversjon av den romantiske komedien The Lunch Box (2013), som gikk på norske kinoer i 2014.

LOVE AND SHUKLA tar på en godlynt måte for seg for seg vanskene til et ungt nygift par, som begge for uerfarne med det annet kjønn til å lykkes med å nærme seg hverandre – ihvertfall i begynnelsen. Det blir ikke lettere av at en ettroms leilighet må deles med brudgommens foreldre og søsteren hans, som sover bare en stabel kofferter unna det veloppdragne paret. Sjenanse og nysgjerrighet fører til forviklinger som er rørende og morsomme, fortalt på en lavmælt, men langt fra stillestående måte.

Den unge filmskaperen Siddhartha Jatla har utviklet manus i samarbeid med kompisen Saharsh Kumar Shukla, som spiller den mannlige hovedrollen. Både hovedpersonen og skuespilleren i rollen heter altså «Shukla», et navn som i India signaliserer bramin-status, det vil si at man tilhører den høyeste kasten. De to hevder å ha basert historien på egne og bekjentes erfaringer, noe som trolig bidrar til den varme og troverdige tonen. Innspillingen er gjort på lavbudsjett, stor sett med venner fra filmskolen.

Identitetskrise i Berlin

BEYOND WORDS (2017) er et storbydrama fra Berlin med tema migrasjon og identitet, regissert av den polsk-nederlandske auteuren Urszula Antoniak (Nothing Personal, Code Bleu). Denne filmen er allerede godt igang med festivalrunden sin, etter en god premiere i Toronto tidligere i år, og burde definitivt være noe også for norske kinoer.

Hovedperson er den unge polskfødte advokaten Michael, som har greid det mange expats drømmer om: Å tilpasse seg så godt i sitt nye hjemland at nesten ingen gjenkjenner ham som utlending. I hemmelighet terper han tysk uttale foran speilet, og prøver å ikke tenke på at han kan ha noe felles med flyktningene han forsvarer i rettssalen. Når den vakre kvinnelige servitøren på stamkaféen snakker til ham på polsk, later han som om han ikke forstår noe. Fasaden slår først sprekker når hans ukjente polske far dukker opp, og i løpet av en intens og ambivalent helg får ham til å revurdere sin «tyskhet».

Filmen gir et nyansert bilde av hva det vil si å forflytte seg, og hvilke goder og kostnader en selvvalgt forvandling kan føre til. Hovedrollen spilles av det unge stjerneskuddet Jakub Gierszal, som var Shooting Star på Berlinalen allerede i 2012, og som etter en oppvekst i begge land snakker like gode tysk som polsk. Gierszal spilte også i to av filmene som nylig ble vist på Cinematekets polske filmfestival i Oslo (The Reconciliation, Den beste).

Michaels far Stanislaw spilles av Andrzej Chyra, som noen vil huske fra Andrzej Wajdas Massakren i Katyn (2007).

Skolevinner om havmiljø

En populær dokumentar på skolevisningene i Tallinn var den australske filmen BLUE (2017), regissert av Karina Holden. Den handler om unge miljøaktivister som arbeider for et renere hav, og bak tittelen skjuler det seg like deler melankoli, skjønnhet og desperasjon. Dette er langt fra noen David Attenborough-naturdokumentar med urørte havflater og skimrende fisk, men jeg har knapt sett en sterkere beretning om håp og innsats mot vår tids enorme forsøplingsproblem.

Det er vanskelig å glemme bildene av den unge forskeren Jennifer Laver, som tømmer magesekken på levende fugleunger for plast. Hun viser oss hvordan det knirker når buken berøres utenfra, fordi plastbiter gnisser mot hverandre der inne. Tragedien er at fugleungen i praksis blir drept av sine foreldre, som tvangsmater dem med ting som likner sunne ting fra havet – som skjell og blekksprutnebb. Ifølge Laver har alle fugleungene plast i magen, og mange dør av det før de blir flyvedyktige.

Jeg så BLUE i en sal stappfull av skoleklasser, som i begynnelsen tøyset og kastet godteri på hverandre. Men snart satt de blikkstille og stirret, og etter filmen brøt det ut rungende applaus. Forhåpentlig får også norske skoleelever anledning til å se denne filmen, og bli inspirert til mindre forbruk og økt miljøinnsats.

Co-produksjon fremmer distribusjon

På EU-konferansen PICTURED FUTURES ble det snakket mye om hvordan man best kan fremme eksport av film på tvers av landegrensene. En av talerne var Gilles Fontaine, leder for markedsinformasjon i European Audiovisual Observatory, som påpekte en heldig bieffekt av dagens mange co-produksjoner:

– Co-produksjoner er blitt en av de viktigste faktorene for om en film lykkes i å reise over landegrensene. For filmskapere er det viktig å ikke bare tenke på co-produksjon som en måte å finansiere en film på. Det er også et utmerket verktøy for å få til distribusjon i andre europeiske land, hevdet Fontaine.

Regissør Siddhartha Jatla med en del av teamet bak LOVE AND SHUKLA under en Q&A i Tallinn. Taneea Rajawat i blått spiller den kvinnelige hovedrollen.

Digital premiere

Et annet spørsmål var hva som vil skje med filmmarkedene når fysiske filmformater forsvinner. Er det noen vits i å selge filmer på filmfestivaler lenger, når de like gjerne kan markedsføres og selges digitalt?

– Om fem års tid vet jeg ikke om det kommer til å være noe filmmarked på Berlinalen lenger, innrømte Matthjis Wouter Knol fra European Film Market i Berlin.

Ifølge MUBIs Efe Cakarel vil det i framtiden til å finnes tre typer digitale plattformer for filmvisning: Store innholdsdistributører som Google, Apple og Amazon, sosiale strømmer som Facebook, og interessebaserte strømmetjenester som MUBI.

– Tidligere pleide folk å ta bilen eller bussen til et sted hvor den siste blockbusteren ble vist. Det gjør de ikke lenger, nå leter de på internett. Det vil trolig bety at kinoens særstilling som premierested må endre seg. Neste år vil MUBI lansere en portal som vil fungere på en helt annen måte enn Netflix. Vi forhandler med studioene om ferske filmer, men kanskje bare med én måneds visningsrettighet. Tjenesten vil fungere som en kuratert abonnementstjeneste, fortalte Cakarel.

Temirbek Birnazarov, vinner av hovedprisen for sin film NIGHT ACCIDENT, med festivaldirektør Tiina Lokk.

Nye fortellerformer

Amber Price fra konsulentfirmae PWC (PriceWaterhouseCoopers) mente at det nå snart ikke er mulig å øke underholdningsveksten på «modne markeder» som USA og Europa, fordi folk allerede konsumerer så mye at de knapt har kapasitet til mer. Ifølge henne ligger det største potensialet nå på andre kontinenter, mens det i Europa fortsatt kan være noe å hente innen nisjeprodukter som filmstreaming, Virtual Reality og sport.

Andre ytret skepsis til formater som Virtual Reality (VR) og Augemented Reality (AR), for eksempel hevdet Eric Stein fra European Film Market (EFM) ironisk at folk snakker om slike formater mest fordi det gir dem en følelse av å befinne seg i front.

– Det er slett ikke sikkert Virtual Reality kommer til finnes på framtidens filmfestivaler, eller benyttes av filmindustrien i det hele tatt, mente Stein.

På den annen side avslørte han at Berlinalen i år kommer til å ha et nytt utstillingssted spesielt for VR, AR og annen ny teknologi – kanskje etter mønster av The Festival Hub i Tribeca. Ifølge Stein befinner vi oss på et vippepunkt innen digital innovasjon, der det ikke lenger vil handle så mye om å konsumere innhold, som å skaffe folk utstyr til å skape underholdning selv. Ifølge Stein framstår brukergenerert innhold som en både skremmende og tiltrekkende mulighet for underholdningsprodusentene.

Legg igjen en kommentar

MENY