– Vi må aktivt problematisere og bekjempe disse strukturene

– Vi må aktivt problematisere og bekjempe disse strukturene

Som historisk heltefigur i et nasjonalepos var jeg selv med på å videreføre den problematiske praksisen med stereotyper i norsk film og tv, sa skuespiller Espen Klouman Høiner i sin appell under et kjønnspolitisk bransjeseminar denne uken. Her gjengir vi hans appell i sin helhet.

Foto: TM Studio Productions / Northern Lights Promotion

I 2015 tok NRK for seg drama- og fiksjons-seriene som hadde fått offentlig støtte fra Norsk Filminstitutt de fem siste årene. En opptelling viste at 20 prosjekter hadde fått 192 millioner kroner i støtte for å lage norsk tv-drama. Bare tre av disse prosjektene hadde kvinnelige hovedroller.

Responsen på undersøkelsen fra det norske film og tv-miljøet og institusjonene som utvikler og bestiller tv-drama, vitnet om en bransje som ikke bare var pinlig lite bevisst den åpenbare tallmessige skjevfordelingen av kjønnsrepresentasjonen i norske tv-serier, men den avdekket også etablerte tenkemåter som sørger for, nærmest på automatikk, å reprodusere i beste fall foreldede og i verste fall reaksjonære fremstillinger av kjønnsroller i norske filmer og tv-serier.

Tone Rønning, ansvarlig for NRKs eksterne dramaproduksjoner på denne tiden, forklarte undersøkelsens funn i Dagsnytt på denne måten:

”Det er lettere å skrive mannlige karakterer, fordi de beveger seg mer ut av komfortsonen og inn i risikosonen. Menn setter seg i situasjoner som de kanskje ikke burde vært i, eller hvor det er rom for godt drama”.

Dette utsagnet, fra en av de viktigste premissleverandørene for norsk tv-drama, kunne kanskje forklare noe av årsaken til den skjeve kjønnsbalansen i film og tv-bransjen, og ble langt på vei bekreftet av Siv Rajendram Eliassen, en av to manusforfattere bak TV2-serien Frikjent, med mannlig hovedrolle, som mente manusforfattere, produksjonsselskaper og tv-kanaler valgte trygge løsninger, og at det ofte resulterte i en mann i den førende hovedrollen. Til NRK sa hun at:  «Det er mye penger, stor fallhøyde og det kan gå lenge mellom hver gang man får finansiert et prosjekt. Så istedenfor å lete gjennom sjelen sin for å finne en historie man virkelig har lyst til å fortelle, så velger man noe som er trygt. Det er en holdning som har gjennomsyret alle ledd. Man har fokus på noe som man kan få gjennomført og få solgt.»

Disse utsagnene, i kjølvannet av NRKs undersøkelse, må kunne sies å være symptomatiske for det bildet som tegnet seg av en innarbeidet praksis i bransjen, fra skapere til bestillere – en praksis som gikk ut på å videreføre foreldede, stereotypiske kjønnsklisjeer – altså i hovedsak historier om menn, med mannens blikk på verden – fordi det var lettest, tryggest og sannsynligvis mest økonomisk formålstjenlig.

 Selv hadde jeg på denne tiden nylig vært å se på skjermen i rollen som historisk heltefigur i et nasjonalepos av et krigsdrama med et rikt karaktergalleri bestående av 15 barske, modige, handlekraftige menn – og 3 kvinner.

Det var ikke til å komme unna – jeg var selv med på å videreføre og legitimere denne problematiske praksisen. Denne erkjennelsen fikk meg til å tenke nøyere etter og se grundigere på disse mekanismene, som ikke bare begrenser seg til film- og tv-bransjen, men som, etter min mening, er dype strukturer, som strekker seg over hele kulturfeltet, med røttene godt plantet i våre kulturinstitusjoner. Mitt innlegg i debatten ble kronikken «Strukturell kjønnsstereotypi» publisert i Dagbladet, som jeg skal lese nå (det følger en videre utdypning etter kronikken):

 

«Espen, du må være mere mann!»

“De første årene på Teaterhøgskolen hadde jeg et vedvarende problem. Under arbeidet med den klassiske dramatikken og med den psykologisk-realistiske tilnærmingen til rollene jeg skulle spille, var det en tilbakemelding som gjentok seg: «Espen, du må være mere mann!»

I mine ører en ganske pussig og rimelig generell tilbakemelding. Mere mann? Var jeg ikke mann nok? Etter hvert innså jeg, til min store fortvilelse, at «mannen» som Teaterhøgskolen var ute etter, var en stereotypisk kjønnsklisjé. Der jeg var myk, skulle jeg være hard. Der jeg var tvilende, skulle jeg være besluttsom. Dominant, ikke føyelig. Maskulin og aktiv, Ikke feminin og passiv. Ikke bare mann, men mannemann.

Teaterhøgskolens insistering på en stereotypisk mannsrolle gjorde heldigvis sitt til at jeg, etter hvert som jeg ble tryggere på meg selv og mine egne kvaliteter som skuespiller, ga mer faen. Heldigvis forsto jeg, med noen hjelpsomme ord på veien fra uventet hold (min teorilærer), at min oppgave som skuespiller først og fremst var å komme med bud på hva et menneske kan være, ikke å vise fram en foreldet forestilling om mannen.

Likevel, å måtte forholde seg til og utfordre Teaterhøgskolens (og dramatikkens) anakronistiske syn på mannen, kunne til tider føles frustrerende. Heldigvis kunne jeg trøste meg med at klisjékravet bare gjorde seg gjeldende på scenen, ikke ute i det virkelige livet, der mannsrollen var en størrelse jeg selv sto friere til å definere.

Da var situasjonen en annen for mine kvinnelige klassekamerater. Der jeg fikk beskjed om å forsterke de maskuline, «mannlige» egenskapene, var det de feminine egenskaper man så etter hos kvinnene. Feminine egenskaper, i betydningen mest mulig «kvinne», etter rådende kjønnsklisjéer. Forførerisk, sexy, emosjonell og svak. Mann og kvinne, satt opp mot hverandre som to motsetninger som på hver sin side bekreftet et stereotypisk kjønnsbilde.

For mine kvinnelige klassekamerater var disse tilbakemeldingene enda vanskeligere å akseptere. Dette var ikke bare den klassiske dramatikken og psykologisk-realistiske skuespillertradisjonens krav. Dette var holdninger de fremdeles støtte på utenfor teatrets vegger. «Å være mer kvinnelig» ville si det samme som å stå inne for og videreføre problematiske strukturer i samfunnet, det samme som å gå god for det begrensende kvinnesynet de fortsatt kunne møte der ute, i det virkelige livet.

Der jeg, i det stille, prøvde å finne ut av mannsrollen i teatret på egenhånd, var mine kvinnelige klassekamerater mer høyrøstede. De diskuterte kontinuerlig konvensjonene med lærere, pedagoger og regissører, satte spørsmålstegn ved rollelistene vi ble servert og protesterte mot den skjeve kjønnsfordelingen av de store rollene.

Når jeg tenker tilbake på årene ved Teaterhøgskolen, er det pinlig å erkjenne hvor lite jeg egentlig engasjerte meg i deres sak. Jeg støttet dem, men forholdt meg mer eller mindre passiv. Jeg hadde nok med mitt. Jeg forsto ikke at saken var av en større betydning, at det var en kamp mot gamle, innarbeidede forestillinger om hvordan samfunnet fortsatt ser på kvinnen.

Det må presiseres at det ikke var noen reaksjonær agenda som lå bak tilbakemeldingene fra Teaterhøgskolens ledelse, men heller en slags misforstått ærbødighet for den skrevne teksten spesielt, og en, beklageligvis – manglende bevissthet om hvilke signaler man sendte ut, generelt.

Heldigvis har skolens holdning til gestaltning av kjønn forandret seg etter årenes løp, det er nå en større bevissthet og vilje til å snakke om og å vise flere sider av hva kjønn kan være på scenen. Men denne forandringen kom ikke av seg selv. Den er et resultat av at, i hovedsak, de kvinnelige skuespillerstudentene så seg nødt til å kritisere skolens manglende evne til å reflektere over måten den repeterte og kopierte gjeldende kjønnsnormer.

Eksempelet Teaterhøgskolen er ikke unikt. Dette er noe kvinnelige skuespillere møter i arbeidslivet også. Det er et strukturelt problem. Kulturinstitusjonene viser en forbløffende mangelfull bevissthet og evne til å ta ansvar for at kjønnsbildet nyanseres og den kvinnelige representasjonen økes. Det viser den pågående debatten om kvinneroller i norske tv-serier. Da dramasjef i NRK, Ivar Køhn, fikk se tallene som viste at bare 3 av 20 serier som er produsert de siste fem årene hadde en klar kvinnelig hovedkarakter – ble han overrasket. Akkurat det er overraskende. All den tid han var direktør for utviklings- og produksjonsavdelingen i Norsk filminstitutt fram til 2013, og nå sitter i sjefsstolen i NRK Drama.

At disse tallene kommer så overraskende på mannen som initierer og bestiller produksjonene som går gjennom Norsk filminstitutts støttesystem, og som da til slutt blir sendt på på statskanalen er ikke bare problematisk – det er uansvarlig. Og selv om dramasjefen passer på å legge til at NRK Drama har produsert egne serier med kvinnelige hovedkarakterer (Himmelblå, Hjem og Schmokk) uten støtte fra Norsk filminstitutt, er det et sørgelig forsvar. For hva er det disse kvinnerollene egentlig representer? Jo, kjønnsstereotypier. Disse seriene forteller historier om kvinner som definerer sin identitet ut ifra hvem de er i relasjoner til sine kjærester, ektefeller og barn.

Det er et samfunnsansvar å likestille kjønnene og ikke ta utgangspunkt i konstruerte kjønnsbilder. Ledere i norske kulturinstitusjoner har et særlig ansvar i å sørge for at andelen kvinner på scene, film og tv gjenspeiler virkeligheten, og at vi som publikum blir presentert for kvinneroller, og – må jeg legge til, mannsroller, som er nyanserte og komplekse i kraft av å være mennesker – ikke kjønn.”

 

Har det blitt noe bedre?

Dette ble altså skrevet for to år siden. Har det blitt noe bedring siden den gang? At det har blitt satset på tv-serier som Julie Andems «SKAM» og Siri Seljeseths «Unge lovende» gir kanskje grunn til å håpe at vi beveger oss i riktig retning, men, for å si det litt svulstig, tror jeg de strukturelle røttene trives litt for godt i en deilig miks av god gammel patriarkalsk jord og fersk markedsliberal gjødsel, ja, så godt at vi ikke kan tillate oss å tro at dette nå går av seg selv.

#Metoo– og #stilleforopptak-kampanjene er vel rystende eksempler på akkurat det.

Det stadig voksende politiske kravet om å se på kultursektoren som nok en næring med inntjening som høyeste mål, legger press på kulturfeltet og tvinger det inn på et mer ensrettet kommersielt spor, som igjen fører til at feltet velger bort sitt samfunnsansvar og heller satser på såkalte «trygge» løsninger, der mannen får spille hovedrollen, både i billedlig og bokstavelig forstand, og kvinnene kommer i andre rekke.

Jeg mener hele kulturfeltet, i alle ledd, både menn og kvinner, har et særskilt ansvar i å heve bevissthetsnivået og å aktivt problematisere og bekjempe disse strukturene som så alt for ofte favoriserer ett kjønn og sørger for en forenkling og fattigsligjøring av den mangfoldige og komplekse historien vi alle har med oss og den virkeligheten vi alle er en del av.

Takk for meg.

Espen Klouman Høiner er skuespiller

Sorry, comments are closed for this post.

– Vi må aktivt problematisere og bekjempe disse strukturene

– Vi må aktivt problematisere og bekjempe disse strukturene

Som historisk heltefigur i et nasjonalepos var jeg selv med på å videreføre den problematiske praksisen med stereotyper i norsk film og tv, sa skuespiller Espen Klouman Høiner i sin appell under et kjønnspolitisk bransjeseminar denne uken. Her gjengir vi hans appell i sin helhet.

Foto: TM Studio Productions / Northern Lights Promotion

I 2015 tok NRK for seg drama- og fiksjons-seriene som hadde fått offentlig støtte fra Norsk Filminstitutt de fem siste årene. En opptelling viste at 20 prosjekter hadde fått 192 millioner kroner i støtte for å lage norsk tv-drama. Bare tre av disse prosjektene hadde kvinnelige hovedroller.

Responsen på undersøkelsen fra det norske film og tv-miljøet og institusjonene som utvikler og bestiller tv-drama, vitnet om en bransje som ikke bare var pinlig lite bevisst den åpenbare tallmessige skjevfordelingen av kjønnsrepresentasjonen i norske tv-serier, men den avdekket også etablerte tenkemåter som sørger for, nærmest på automatikk, å reprodusere i beste fall foreldede og i verste fall reaksjonære fremstillinger av kjønnsroller i norske filmer og tv-serier.

Tone Rønning, ansvarlig for NRKs eksterne dramaproduksjoner på denne tiden, forklarte undersøkelsens funn i Dagsnytt på denne måten:

”Det er lettere å skrive mannlige karakterer, fordi de beveger seg mer ut av komfortsonen og inn i risikosonen. Menn setter seg i situasjoner som de kanskje ikke burde vært i, eller hvor det er rom for godt drama”.

Dette utsagnet, fra en av de viktigste premissleverandørene for norsk tv-drama, kunne kanskje forklare noe av årsaken til den skjeve kjønnsbalansen i film og tv-bransjen, og ble langt på vei bekreftet av Siv Rajendram Eliassen, en av to manusforfattere bak TV2-serien Frikjent, med mannlig hovedrolle, som mente manusforfattere, produksjonsselskaper og tv-kanaler valgte trygge løsninger, og at det ofte resulterte i en mann i den førende hovedrollen. Til NRK sa hun at:  «Det er mye penger, stor fallhøyde og det kan gå lenge mellom hver gang man får finansiert et prosjekt. Så istedenfor å lete gjennom sjelen sin for å finne en historie man virkelig har lyst til å fortelle, så velger man noe som er trygt. Det er en holdning som har gjennomsyret alle ledd. Man har fokus på noe som man kan få gjennomført og få solgt.»

Disse utsagnene, i kjølvannet av NRKs undersøkelse, må kunne sies å være symptomatiske for det bildet som tegnet seg av en innarbeidet praksis i bransjen, fra skapere til bestillere – en praksis som gikk ut på å videreføre foreldede, stereotypiske kjønnsklisjeer – altså i hovedsak historier om menn, med mannens blikk på verden – fordi det var lettest, tryggest og sannsynligvis mest økonomisk formålstjenlig.

 Selv hadde jeg på denne tiden nylig vært å se på skjermen i rollen som historisk heltefigur i et nasjonalepos av et krigsdrama med et rikt karaktergalleri bestående av 15 barske, modige, handlekraftige menn – og 3 kvinner.

Det var ikke til å komme unna – jeg var selv med på å videreføre og legitimere denne problematiske praksisen. Denne erkjennelsen fikk meg til å tenke nøyere etter og se grundigere på disse mekanismene, som ikke bare begrenser seg til film- og tv-bransjen, men som, etter min mening, er dype strukturer, som strekker seg over hele kulturfeltet, med røttene godt plantet i våre kulturinstitusjoner. Mitt innlegg i debatten ble kronikken «Strukturell kjønnsstereotypi» publisert i Dagbladet, som jeg skal lese nå (det følger en videre utdypning etter kronikken):

 

«Espen, du må være mere mann!»

“De første årene på Teaterhøgskolen hadde jeg et vedvarende problem. Under arbeidet med den klassiske dramatikken og med den psykologisk-realistiske tilnærmingen til rollene jeg skulle spille, var det en tilbakemelding som gjentok seg: «Espen, du må være mere mann!»

I mine ører en ganske pussig og rimelig generell tilbakemelding. Mere mann? Var jeg ikke mann nok? Etter hvert innså jeg, til min store fortvilelse, at «mannen» som Teaterhøgskolen var ute etter, var en stereotypisk kjønnsklisjé. Der jeg var myk, skulle jeg være hard. Der jeg var tvilende, skulle jeg være besluttsom. Dominant, ikke føyelig. Maskulin og aktiv, Ikke feminin og passiv. Ikke bare mann, men mannemann.

Teaterhøgskolens insistering på en stereotypisk mannsrolle gjorde heldigvis sitt til at jeg, etter hvert som jeg ble tryggere på meg selv og mine egne kvaliteter som skuespiller, ga mer faen. Heldigvis forsto jeg, med noen hjelpsomme ord på veien fra uventet hold (min teorilærer), at min oppgave som skuespiller først og fremst var å komme med bud på hva et menneske kan være, ikke å vise fram en foreldet forestilling om mannen.

Likevel, å måtte forholde seg til og utfordre Teaterhøgskolens (og dramatikkens) anakronistiske syn på mannen, kunne til tider føles frustrerende. Heldigvis kunne jeg trøste meg med at klisjékravet bare gjorde seg gjeldende på scenen, ikke ute i det virkelige livet, der mannsrollen var en størrelse jeg selv sto friere til å definere.

Da var situasjonen en annen for mine kvinnelige klassekamerater. Der jeg fikk beskjed om å forsterke de maskuline, «mannlige» egenskapene, var det de feminine egenskaper man så etter hos kvinnene. Feminine egenskaper, i betydningen mest mulig «kvinne», etter rådende kjønnsklisjéer. Forførerisk, sexy, emosjonell og svak. Mann og kvinne, satt opp mot hverandre som to motsetninger som på hver sin side bekreftet et stereotypisk kjønnsbilde.

For mine kvinnelige klassekamerater var disse tilbakemeldingene enda vanskeligere å akseptere. Dette var ikke bare den klassiske dramatikken og psykologisk-realistiske skuespillertradisjonens krav. Dette var holdninger de fremdeles støtte på utenfor teatrets vegger. «Å være mer kvinnelig» ville si det samme som å stå inne for og videreføre problematiske strukturer i samfunnet, det samme som å gå god for det begrensende kvinnesynet de fortsatt kunne møte der ute, i det virkelige livet.

Der jeg, i det stille, prøvde å finne ut av mannsrollen i teatret på egenhånd, var mine kvinnelige klassekamerater mer høyrøstede. De diskuterte kontinuerlig konvensjonene med lærere, pedagoger og regissører, satte spørsmålstegn ved rollelistene vi ble servert og protesterte mot den skjeve kjønnsfordelingen av de store rollene.

Når jeg tenker tilbake på årene ved Teaterhøgskolen, er det pinlig å erkjenne hvor lite jeg egentlig engasjerte meg i deres sak. Jeg støttet dem, men forholdt meg mer eller mindre passiv. Jeg hadde nok med mitt. Jeg forsto ikke at saken var av en større betydning, at det var en kamp mot gamle, innarbeidede forestillinger om hvordan samfunnet fortsatt ser på kvinnen.

Det må presiseres at det ikke var noen reaksjonær agenda som lå bak tilbakemeldingene fra Teaterhøgskolens ledelse, men heller en slags misforstått ærbødighet for den skrevne teksten spesielt, og en, beklageligvis – manglende bevissthet om hvilke signaler man sendte ut, generelt.

Heldigvis har skolens holdning til gestaltning av kjønn forandret seg etter årenes løp, det er nå en større bevissthet og vilje til å snakke om og å vise flere sider av hva kjønn kan være på scenen. Men denne forandringen kom ikke av seg selv. Den er et resultat av at, i hovedsak, de kvinnelige skuespillerstudentene så seg nødt til å kritisere skolens manglende evne til å reflektere over måten den repeterte og kopierte gjeldende kjønnsnormer.

Eksempelet Teaterhøgskolen er ikke unikt. Dette er noe kvinnelige skuespillere møter i arbeidslivet også. Det er et strukturelt problem. Kulturinstitusjonene viser en forbløffende mangelfull bevissthet og evne til å ta ansvar for at kjønnsbildet nyanseres og den kvinnelige representasjonen økes. Det viser den pågående debatten om kvinneroller i norske tv-serier. Da dramasjef i NRK, Ivar Køhn, fikk se tallene som viste at bare 3 av 20 serier som er produsert de siste fem årene hadde en klar kvinnelig hovedkarakter – ble han overrasket. Akkurat det er overraskende. All den tid han var direktør for utviklings- og produksjonsavdelingen i Norsk filminstitutt fram til 2013, og nå sitter i sjefsstolen i NRK Drama.

At disse tallene kommer så overraskende på mannen som initierer og bestiller produksjonene som går gjennom Norsk filminstitutts støttesystem, og som da til slutt blir sendt på på statskanalen er ikke bare problematisk – det er uansvarlig. Og selv om dramasjefen passer på å legge til at NRK Drama har produsert egne serier med kvinnelige hovedkarakterer (Himmelblå, Hjem og Schmokk) uten støtte fra Norsk filminstitutt, er det et sørgelig forsvar. For hva er det disse kvinnerollene egentlig representer? Jo, kjønnsstereotypier. Disse seriene forteller historier om kvinner som definerer sin identitet ut ifra hvem de er i relasjoner til sine kjærester, ektefeller og barn.

Det er et samfunnsansvar å likestille kjønnene og ikke ta utgangspunkt i konstruerte kjønnsbilder. Ledere i norske kulturinstitusjoner har et særlig ansvar i å sørge for at andelen kvinner på scene, film og tv gjenspeiler virkeligheten, og at vi som publikum blir presentert for kvinneroller, og – må jeg legge til, mannsroller, som er nyanserte og komplekse i kraft av å være mennesker – ikke kjønn.”

 

Har det blitt noe bedre?

Dette ble altså skrevet for to år siden. Har det blitt noe bedring siden den gang? At det har blitt satset på tv-serier som Julie Andems «SKAM» og Siri Seljeseths «Unge lovende» gir kanskje grunn til å håpe at vi beveger oss i riktig retning, men, for å si det litt svulstig, tror jeg de strukturelle røttene trives litt for godt i en deilig miks av god gammel patriarkalsk jord og fersk markedsliberal gjødsel, ja, så godt at vi ikke kan tillate oss å tro at dette nå går av seg selv.

#Metoo– og #stilleforopptak-kampanjene er vel rystende eksempler på akkurat det.

Det stadig voksende politiske kravet om å se på kultursektoren som nok en næring med inntjening som høyeste mål, legger press på kulturfeltet og tvinger det inn på et mer ensrettet kommersielt spor, som igjen fører til at feltet velger bort sitt samfunnsansvar og heller satser på såkalte «trygge» løsninger, der mannen får spille hovedrollen, både i billedlig og bokstavelig forstand, og kvinnene kommer i andre rekke.

Jeg mener hele kulturfeltet, i alle ledd, både menn og kvinner, har et særskilt ansvar i å heve bevissthetsnivået og å aktivt problematisere og bekjempe disse strukturene som så alt for ofte favoriserer ett kjønn og sørger for en forenkling og fattigsligjøring av den mangfoldige og komplekse historien vi alle har med oss og den virkeligheten vi alle er en del av.

Takk for meg.

Espen Klouman Høiner er skuespiller

Sorry, comments are closed for this post.

MENY