Stranger Things og hipster-tv

Stranger Things og hipster-tv

Ja, alle sier at du må se Stranger Things. Men om vi skreller vekk nostalgien, er det fortsatt en serie verdt å se? Fagerholt & Stapnes tar for seg hipster-tv.

Nerdete unger i åttitallsklær spiller Dig Dug på arkaden til Whip it av Devo. En 1978 Chevrolet Camaro LT skrenser inn på skolegården, en røff type helkledd i denim, med Hitrabart og hockeysveis går slo-mo-kult ut av bilen til Rock you like a hurricane av Scorpions.

Stranger Things er tilbake med sine umiskjennelige åttitallsøyeblikk. Det er nok en gang på tide å dra BMX-en ut av garasjen og sykle nedover forstadsgatene i kveldsdisen.

Nostalgi som sjangertrend

I Stranger Things 2 er vi tilbake i Hawkins et år etter handlingen i første sesong. Året er 1984, Reagan og Bush skal snart gjøre et brakvalg, Ghostbusters har vært sommerens store blockbuster og The Terminator har akkurat kommet til Hawkins kino. Hvert eneste bilde av Stranger Things er gjennomsyret av åttitallets populærkultur.

Det er ikke bare skaperne av Stranger Things som smører på med åttitallsnostalgi. Dette har blitt et sjangergrep retta mot retro-junkies som lengter tilbake til E.T. og The Goonies, som tømmer butikkene for Nintendo classic mini, og som aldri slutta å gå i nerdete t-skjorter og hoodies. Et sjangergrep retta mot oss, med andre ord.

Fra venstre: Will (Noah Schnapp), Mike (Finn Wolfhard), Dustin (Gaten Matarazzo) og Lucas (Caleb McLaughlin).

I nyere tid har blant annet Midnight Special, Spider-Man: Homecoming, Thor: Ragnarok og kommende Ready Player One lekt med åttitallsdrømmen på ulike måter ved å forsyne seg av tiårets grisekule soundtrack, herlige dataspill graphics og John Hughes-referanser.

Her hjemme leker også Thelma med elementer fra åttitallets overnaturlige thrillere, i tillegg til at de ser ut til å ha gått til Stranger Things fontgeneratoren da de laget plakaten.

Taika Waititi og Joachim Trier leker med åttitallsgrafikk i plakatene til henholdsvis «Thor: Ragnarok» og «Thelma».

Unger på sykler

Innenfor nostalgitrenden har det vokst frem en undersjanger av «unger kjører BMX og slåss mot det overnaturlige», bygget rundt de ikoniske bildene av syklende barn i E.T.. Her finner vi blant annet Attack The Block, Super 8, It og tegneserien Paper Girls – i tillegg til Stranger Things.

Under arbeidet med denne teksten oppdaget vi at det i 2002 ble laget en norsk-dubbet versjon av «E.T.». Grøss.

Av de mange historiene i retrobølgen, er Stranger Things en av de ypperste. Dette er en serie skreddersydd for de som har et forhold til 80-tallet, med en herlig miks av Spielberg og Stephen King med en god dose John Carpenter på toppen.

Men er dette bare en kynisk trip down memory lane hostet ut av Netflix sine algoritmer? Er det noe mer enn nostalgi her?

Stereotyper

«I felt it was a little derivative in parts. I just wish it had a little more originality, that’s all». Nykommer Max har akkurat hørt Lucas fortelle hva som skjedde i byen året før, og i sin syrlige dette-tror-jeg-ikke-på-kommentar får hun også være en metastemme for kritikerne av serien.

For Stranger Things koker av troper og stereotypier. Nerdene som spiller Dungeons & Dragons og er med i AV-klubben etter skoletid. De fraværende foreldrene. Den forsofne politimannen med et hjerte av gull. Men på finurlig vis klarer serieskaperne å løfte karakterene ut av klisjeene.

Sykkelungene fra «It», hvor blant annet Finn Wolfhard fra «Stranger Things» spiller en av rollene, og Jaeden Lieberher fra «Midnight Special» spiller en annen.

Dustin er ikke bare über-geeken i gjengen, han er en ekstremt spesifikk versjon av den arketypen. Leken, sjarmerende, med lav impulskontroll og høy trucker-cap-føring. Og Hopper er ikke den typiske forsofne politimann, han er faderlig, lettere oppgitt og barnslig passiv-aggressiv.

Serieskaperne Matt og Ross Duffer har flere ganger fortalt at de starter med karakterer som er nokså stereotype, før de gjør dem mer unike i samarbeid med skuespillerne.

Fra tegneserien Paper Girls av Brian K. Vaughan og Cliff Chiang. Rett etter Halloween i 1988, Ohio: fire jenter sykler med avisa, og blir vikla inni forstadsdrama med monster og overnaturlige krefter.

I et intervju med AV Club bruker Matt Duffer karakteren Steve Harrington som eksempel. Steve startet som «sort of a stereotypical douchejock», men da skuespiller Joe Harrington viste seg å være mer likandes og karismatisk, justerte de karakteren i den retningen. Steve går fra å være en klyse til å bli en av heltene.

Dette er noe av forklaringen på hvorfor Stranger Things fungerer. På tross av nostalgien og den tilsynelatende uoriginale historien som kan få serien til å virke som et kalkulert produkt rettet mot Netflix-bingeren. Serien har varme og fortellerglede, og et av de mest sjarmerende ensemblene på tv akkurat nå.

Back for more

I forkant av den nye sesongen har Duffer-brødrene presisert at dette er tenkt som en oppfølger, ikke en sesong to. De har til og med endret tittelen til Stranger Things 2. Dette er et grep som risikerer å være like mye av en tom floskel som «Det er ikke tv, det er en ti timer lang film».

Alt i alt er det ikke store forskjellen på om det er en oppfølger eller en andresesong, men resonnementet deres er mulig å spore: Alt er større i nr 2. Større trussel. Større cast. Lengre spilletid. Alt er skrudd opp til elleve (knegg).

Det klassiske eksemplet på en større og mer høylydt oppfølger er Aliens – en klar inspirasjon for Stranger Things 2. De har til og med hanket inn Paul Reiser til å spille en variant av Aliens-karakteren sin.

Fra første sesong av «Stranger Things», hvor ungene må stikke av på sykler for å redde Eleven.

Og ensemblet får fortsette å skinne. I 2’ern får de vokse videre. Serieskaperne tester ut nye konstellasjoner som får frem nye sider av karakterene. Hopper får bryne seg på Eleven. Og hver eneste scene hvor cool kid Steve må henge i hælene på sjefsnerd Dustin er gull. (Nic Pizzalatto, om du leser dette: Steve og Dustin er din neste True Detective-duo).

I tillegg er Sean Astin et høydepunkt i rollen som Bob the Brain, kjæresten til Joyce (Winona Ryder). En velmenende, dorky kar som jobber på Radio Shack og elsker Kenny Rogers. Og Astin byr selvsagt på referanser tilbake til sin fortid i The Goonies.

Erica, lillesøstra til Lucas, er denne sesongens Barb. #Justiceforbarb

Kuratert åttitall

Stranger Things er mye nostalgi, men håndverket som ligger under er solid. Mysteriene rundt laboratoriet og the upside down er spennende og karaktergalleriet sjarmerende (men vi trenger mer Erica). Selve nostalgien er også ekstremt gjennomført med åpenbar kjærlighet til åttitalls populærkultur. Dette er et detaljrikt univers hvor hver detalj er nøye kuratert.

Duffer-brødrene følger en av de viktigste huskereglene i vår husholdning, som vi har lært av internettdommer John Hodgman: Specificity is the soul of narrative.

Det er detaljene som får en historie til å føles ekte, får det til å føles levd i. Stranger Things er kanskje ikke gjennomoriginalt, men det er gjennomført og spesifikt satt sammen. Sluttresultatet er faktisk bedre enn mange av originalene.

Anders Fagerholt er manusforfatter, utdannet ved Den norske filmskolen. Han har blant annet skrevet manus til den prisbelønte El Clásico. Marte Stapnes er frilansjournalist for Rushprint, og jobber i Universitetsforlaget. De er tilfeldigvis også gift og har akkurat fått sitt første barn. Fra tiden tilbragt foran tv-en i barselpermisjon skriver de om tv-serier for Rushprint.

 

Legg igjen en kommentar

Stranger Things og hipster-tv

Stranger Things og hipster-tv

Ja, alle sier at du må se Stranger Things. Men om vi skreller vekk nostalgien, er det fortsatt en serie verdt å se? Fagerholt & Stapnes tar for seg hipster-tv.

Nerdete unger i åttitallsklær spiller Dig Dug på arkaden til Whip it av Devo. En 1978 Chevrolet Camaro LT skrenser inn på skolegården, en røff type helkledd i denim, med Hitrabart og hockeysveis går slo-mo-kult ut av bilen til Rock you like a hurricane av Scorpions.

Stranger Things er tilbake med sine umiskjennelige åttitallsøyeblikk. Det er nok en gang på tide å dra BMX-en ut av garasjen og sykle nedover forstadsgatene i kveldsdisen.

Nostalgi som sjangertrend

I Stranger Things 2 er vi tilbake i Hawkins et år etter handlingen i første sesong. Året er 1984, Reagan og Bush skal snart gjøre et brakvalg, Ghostbusters har vært sommerens store blockbuster og The Terminator har akkurat kommet til Hawkins kino. Hvert eneste bilde av Stranger Things er gjennomsyret av åttitallets populærkultur.

Det er ikke bare skaperne av Stranger Things som smører på med åttitallsnostalgi. Dette har blitt et sjangergrep retta mot retro-junkies som lengter tilbake til E.T. og The Goonies, som tømmer butikkene for Nintendo classic mini, og som aldri slutta å gå i nerdete t-skjorter og hoodies. Et sjangergrep retta mot oss, med andre ord.

Fra venstre: Will (Noah Schnapp), Mike (Finn Wolfhard), Dustin (Gaten Matarazzo) og Lucas (Caleb McLaughlin).

I nyere tid har blant annet Midnight Special, Spider-Man: Homecoming, Thor: Ragnarok og kommende Ready Player One lekt med åttitallsdrømmen på ulike måter ved å forsyne seg av tiårets grisekule soundtrack, herlige dataspill graphics og John Hughes-referanser.

Her hjemme leker også Thelma med elementer fra åttitallets overnaturlige thrillere, i tillegg til at de ser ut til å ha gått til Stranger Things fontgeneratoren da de laget plakaten.

Taika Waititi og Joachim Trier leker med åttitallsgrafikk i plakatene til henholdsvis «Thor: Ragnarok» og «Thelma».

Unger på sykler

Innenfor nostalgitrenden har det vokst frem en undersjanger av «unger kjører BMX og slåss mot det overnaturlige», bygget rundt de ikoniske bildene av syklende barn i E.T.. Her finner vi blant annet Attack The Block, Super 8, It og tegneserien Paper Girls – i tillegg til Stranger Things.

Under arbeidet med denne teksten oppdaget vi at det i 2002 ble laget en norsk-dubbet versjon av «E.T.». Grøss.

Av de mange historiene i retrobølgen, er Stranger Things en av de ypperste. Dette er en serie skreddersydd for de som har et forhold til 80-tallet, med en herlig miks av Spielberg og Stephen King med en god dose John Carpenter på toppen.

Men er dette bare en kynisk trip down memory lane hostet ut av Netflix sine algoritmer? Er det noe mer enn nostalgi her?

Stereotyper

«I felt it was a little derivative in parts. I just wish it had a little more originality, that’s all». Nykommer Max har akkurat hørt Lucas fortelle hva som skjedde i byen året før, og i sin syrlige dette-tror-jeg-ikke-på-kommentar får hun også være en metastemme for kritikerne av serien.

For Stranger Things koker av troper og stereotypier. Nerdene som spiller Dungeons & Dragons og er med i AV-klubben etter skoletid. De fraværende foreldrene. Den forsofne politimannen med et hjerte av gull. Men på finurlig vis klarer serieskaperne å løfte karakterene ut av klisjeene.

Sykkelungene fra «It», hvor blant annet Finn Wolfhard fra «Stranger Things» spiller en av rollene, og Jaeden Lieberher fra «Midnight Special» spiller en annen.

Dustin er ikke bare über-geeken i gjengen, han er en ekstremt spesifikk versjon av den arketypen. Leken, sjarmerende, med lav impulskontroll og høy trucker-cap-føring. Og Hopper er ikke den typiske forsofne politimann, han er faderlig, lettere oppgitt og barnslig passiv-aggressiv.

Serieskaperne Matt og Ross Duffer har flere ganger fortalt at de starter med karakterer som er nokså stereotype, før de gjør dem mer unike i samarbeid med skuespillerne.

Fra tegneserien Paper Girls av Brian K. Vaughan og Cliff Chiang. Rett etter Halloween i 1988, Ohio: fire jenter sykler med avisa, og blir vikla inni forstadsdrama med monster og overnaturlige krefter.

I et intervju med AV Club bruker Matt Duffer karakteren Steve Harrington som eksempel. Steve startet som «sort of a stereotypical douchejock», men da skuespiller Joe Harrington viste seg å være mer likandes og karismatisk, justerte de karakteren i den retningen. Steve går fra å være en klyse til å bli en av heltene.

Dette er noe av forklaringen på hvorfor Stranger Things fungerer. På tross av nostalgien og den tilsynelatende uoriginale historien som kan få serien til å virke som et kalkulert produkt rettet mot Netflix-bingeren. Serien har varme og fortellerglede, og et av de mest sjarmerende ensemblene på tv akkurat nå.

Back for more

I forkant av den nye sesongen har Duffer-brødrene presisert at dette er tenkt som en oppfølger, ikke en sesong to. De har til og med endret tittelen til Stranger Things 2. Dette er et grep som risikerer å være like mye av en tom floskel som «Det er ikke tv, det er en ti timer lang film».

Alt i alt er det ikke store forskjellen på om det er en oppfølger eller en andresesong, men resonnementet deres er mulig å spore: Alt er større i nr 2. Større trussel. Større cast. Lengre spilletid. Alt er skrudd opp til elleve (knegg).

Det klassiske eksemplet på en større og mer høylydt oppfølger er Aliens – en klar inspirasjon for Stranger Things 2. De har til og med hanket inn Paul Reiser til å spille en variant av Aliens-karakteren sin.

Fra første sesong av «Stranger Things», hvor ungene må stikke av på sykler for å redde Eleven.

Og ensemblet får fortsette å skinne. I 2’ern får de vokse videre. Serieskaperne tester ut nye konstellasjoner som får frem nye sider av karakterene. Hopper får bryne seg på Eleven. Og hver eneste scene hvor cool kid Steve må henge i hælene på sjefsnerd Dustin er gull. (Nic Pizzalatto, om du leser dette: Steve og Dustin er din neste True Detective-duo).

I tillegg er Sean Astin et høydepunkt i rollen som Bob the Brain, kjæresten til Joyce (Winona Ryder). En velmenende, dorky kar som jobber på Radio Shack og elsker Kenny Rogers. Og Astin byr selvsagt på referanser tilbake til sin fortid i The Goonies.

Erica, lillesøstra til Lucas, er denne sesongens Barb. #Justiceforbarb

Kuratert åttitall

Stranger Things er mye nostalgi, men håndverket som ligger under er solid. Mysteriene rundt laboratoriet og the upside down er spennende og karaktergalleriet sjarmerende (men vi trenger mer Erica). Selve nostalgien er også ekstremt gjennomført med åpenbar kjærlighet til åttitalls populærkultur. Dette er et detaljrikt univers hvor hver detalj er nøye kuratert.

Duffer-brødrene følger en av de viktigste huskereglene i vår husholdning, som vi har lært av internettdommer John Hodgman: Specificity is the soul of narrative.

Det er detaljene som får en historie til å føles ekte, får det til å føles levd i. Stranger Things er kanskje ikke gjennomoriginalt, men det er gjennomført og spesifikt satt sammen. Sluttresultatet er faktisk bedre enn mange av originalene.

Anders Fagerholt er manusforfatter, utdannet ved Den norske filmskolen. Han har blant annet skrevet manus til den prisbelønte El Clásico. Marte Stapnes er frilansjournalist for Rushprint, og jobber i Universitetsforlaget. De er tilfeldigvis også gift og har akkurat fått sitt første barn. Fra tiden tilbragt foran tv-en i barselpermisjon skriver de om tv-serier for Rushprint.

 

Legg igjen en kommentar

MENY