Når norske filmkunstnere blir moralister

Når norske filmkunstnere blir moralister

Baksiden av metoo-kampanjen er forsøkene på heksejakt, mener filmregissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. Vi kan ikke risikere at den truer enkeltindividets frihet.

Noe av det mest smakløse jeg kan tenke meg, er når kunstnere opptrer som moralister på vegne av fellesskapet. Derfor er det med en blandet smak i munnen jeg har lest og sett de mange utspillene fra norske filmkunstnere i forbindelse med #metoo-kampanjen.

Det er ikke det at de er imot trakassering som er problemet – hvem er ikke det, om du er et noenlunde anstendig menneske? Det er det at de som kunstnere oppløser sin egen individualitet i møte med en gruppemoral, som byr meg imot.

Den verste er en mann jeg ellers har stor beundring for, regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen. Han mener det bare er å sette i gang en klassisk hekseprosess med offentliggjøring av navn på menn (og kvinner?) som mistenkes for trakassering eller overgrep, og som i praksis ikke får noen muligheter til å forsvare seg.

Det er svært uverdig for en sann kunstner å ta til orde for noe sånt.

Det er ikke noe problem å være for alle gode saker i verden. Jeg husker jeg selv deltok i en debatt med nå avdøde Steinar Lem, lederen i Framtiden for våre hender, i NRK Dagsnytt 18 for noe år siden. Han etterlyste flere kunstnere som ville kjempe mot global oppvarming og forsøpling, men jeg måtte fortelle ham er det ikke min oppgave som kunstner å redde verden, men å fortelle sannheten om den.

Som kunstner har du kun et mål; sannhet, og desto nærmere du er den, desto vakrere er kunsten din.

Jeg er homoseksuell og har noen ganger blitt bedt om å være med å fronte ”idealistiske kampanjer” for homosaken, noe jeg har takket nei takk til. Jeg ønsker å formidle sannheten om det å være homofil i verden, ikke den søte utgaven av den.

Mange kvinner og menn er åpenbart blitt utsatt for tafsing og trakassering i teater- og filmverdenen; det tror jeg absolutt på. Men hva med dem som sjøl spilte på kropp og seksualitet for å få en rolle og en jobb? Det er kjent i bransjen at dette også er vanlig. Skal vi ikke våge å snakke om det fordi det ikke passer med det politiske klimaet?

Vi lever i en ekkel tid der puritanisme og nymoralisering brer seg som en mare ikke bare over samfunnet ellers, men også over kunstfeltet. Kommer vi nå til å få politisk korrekte filmer hvor det blir umulig å skildre kvinner eller menn med et erotisk eller sensuelt blikk? Skal vi unngå sex- scener som er kontroversielle, fordi enkelte føler seg krenket når de må spille inn dette?

Trakassering, psykisk og fysisk vold, er noe faenskap som bør nedkjempes. Men det er ikke her hovedproblemet ligger for filmkunsten nå. Når kunstnere – direkte eller indirekte – blir målbærere for fellesskapsmoralen, og ikke for det individuelle mennesket på godt og vondt, er det virkelig fare på ferde.

Enkeltindividet går skeivt gjennom verden og er slettes ikke bare godt og fornuftig. Det må gjenspeiles i filmene våre.

Jeg er en av de få mannlige regissørene som er for en minimum 40/50 andel til kvinner når filmpenger skal fordeles; det er alt for få kvinnelige hovedroller og regissører i norsk spillefilm. Jeg er glad i kvinner og vil dem det beste.

Men #metoo-kampanjen risikerer å bli like farlig for kunsten, som den er bra for den, om den utløser en heksejakt.

Kunstnere merker raskt samfunnsmessige svingningsskift som kan oppleves som trusler mot enkeltindividets frihet. La oss håpe vi ikke gir etter for impulsene om å bli opportunistiske gruppedyr.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er filmregissør

Sorry, comments are closed for this post.

Når norske filmkunstnere blir moralister

Når norske filmkunstnere blir moralister

Baksiden av metoo-kampanjen er forsøkene på heksejakt, mener filmregissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. Vi kan ikke risikere at den truer enkeltindividets frihet.

Noe av det mest smakløse jeg kan tenke meg, er når kunstnere opptrer som moralister på vegne av fellesskapet. Derfor er det med en blandet smak i munnen jeg har lest og sett de mange utspillene fra norske filmkunstnere i forbindelse med #metoo-kampanjen.

Det er ikke det at de er imot trakassering som er problemet – hvem er ikke det, om du er et noenlunde anstendig menneske? Det er det at de som kunstnere oppløser sin egen individualitet i møte med en gruppemoral, som byr meg imot.

Den verste er en mann jeg ellers har stor beundring for, regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen. Han mener det bare er å sette i gang en klassisk hekseprosess med offentliggjøring av navn på menn (og kvinner?) som mistenkes for trakassering eller overgrep, og som i praksis ikke får noen muligheter til å forsvare seg.

Det er svært uverdig for en sann kunstner å ta til orde for noe sånt.

Det er ikke noe problem å være for alle gode saker i verden. Jeg husker jeg selv deltok i en debatt med nå avdøde Steinar Lem, lederen i Framtiden for våre hender, i NRK Dagsnytt 18 for noe år siden. Han etterlyste flere kunstnere som ville kjempe mot global oppvarming og forsøpling, men jeg måtte fortelle ham er det ikke min oppgave som kunstner å redde verden, men å fortelle sannheten om den.

Som kunstner har du kun et mål; sannhet, og desto nærmere du er den, desto vakrere er kunsten din.

Jeg er homoseksuell og har noen ganger blitt bedt om å være med å fronte ”idealistiske kampanjer” for homosaken, noe jeg har takket nei takk til. Jeg ønsker å formidle sannheten om det å være homofil i verden, ikke den søte utgaven av den.

Mange kvinner og menn er åpenbart blitt utsatt for tafsing og trakassering i teater- og filmverdenen; det tror jeg absolutt på. Men hva med dem som sjøl spilte på kropp og seksualitet for å få en rolle og en jobb? Det er kjent i bransjen at dette også er vanlig. Skal vi ikke våge å snakke om det fordi det ikke passer med det politiske klimaet?

Vi lever i en ekkel tid der puritanisme og nymoralisering brer seg som en mare ikke bare over samfunnet ellers, men også over kunstfeltet. Kommer vi nå til å få politisk korrekte filmer hvor det blir umulig å skildre kvinner eller menn med et erotisk eller sensuelt blikk? Skal vi unngå sex- scener som er kontroversielle, fordi enkelte føler seg krenket når de må spille inn dette?

Trakassering, psykisk og fysisk vold, er noe faenskap som bør nedkjempes. Men det er ikke her hovedproblemet ligger for filmkunsten nå. Når kunstnere – direkte eller indirekte – blir målbærere for fellesskapsmoralen, og ikke for det individuelle mennesket på godt og vondt, er det virkelig fare på ferde.

Enkeltindividet går skeivt gjennom verden og er slettes ikke bare godt og fornuftig. Det må gjenspeiles i filmene våre.

Jeg er en av de få mannlige regissørene som er for en minimum 40/50 andel til kvinner når filmpenger skal fordeles; det er alt for få kvinnelige hovedroller og regissører i norsk spillefilm. Jeg er glad i kvinner og vil dem det beste.

Men #metoo-kampanjen risikerer å bli like farlig for kunsten, som den er bra for den, om den utløser en heksejakt.

Kunstnere merker raskt samfunnsmessige svingningsskift som kan oppleves som trusler mot enkeltindividets frihet. La oss håpe vi ikke gir etter for impulsene om å bli opportunistiske gruppedyr.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er filmregissør

Sorry, comments are closed for this post.

MENY