Når den rakryggede faller

Når den rakryggede faller

– Handlingen i siste episoden var ikke klar før tett på innspillingen av den, derfor visste jeg ikke hvor langt inn i helvete rollen ville havne, forteller Tobias Santelmann om sin første hovedrolle i serien «Grenseland». Snart er han også aktuell med rollen som Tjostolv Moland i «Mordene i Kongo».

– Jeg vokste opp i ei bygd nær Lindesnes, et lite sted ikke ulikt det vi møter på i serien. Det blir lett sånn at alle kjenner alle, på godt og vondt. Så det er en del fellestrekk.

Tobias Santelmann har blitt en av våre mest erfarne skuespillere internasjonalt. Derfor er det litt merkelig å tenke på at det er først nå han har fått en hovedrolle i en norsk produksjon. I Grenseland spiller han et dydsmønster av en politietterforsker som vender tilbake til hjembygda, og vikler seg inn i en forbrytelse som involverer familien og gamle spøkelser fra fortiden.

– Jeg kjenner igjen en del trekk: som når noen rammes av dramatiske hendelser på et sånt småsted og hele lokalsamfunnet blir berørt. Som i serien når kona til han som angivelig har hengt seg er den du handler hos i lokalbutikken. Da kommer du tett på tragedien bare du skal handle melk og brød. Her i Oslo kan jeg lese i avisen om noe som skjer her på Tøyen, men jeg ser det jo ikke, det vedkommer meg ikke.

Vi sitter på Tøyensenteret og betrakter den pågående gentrifiseringen rundt oss. Santelmann har nettopp avsluttet opptakene til Mordene i Kongo, der han også har kunnet fordype seg i moralske gråsoner og kjenne på hvor kort veien til avgrunnen kan være (men mer om det senere). I Grenseland spiller han en rakrygget etterforsker som i starten av serien kjører nulltoleranse overfor kolleger som tar snarveier i tjenesten. Han anmelder en kollega for grov tjenesteforsømmelse, og blir en slags helt. Men så i løpet av første episoden ramler han ned fra denne opphøyde moralske posisjonen. Santelmann synes at den brå overgangen var krevende å forholde seg til da han leste manuset. Samtidig var det nettopp det som vekket hans nysgjerrighet: hvordan man endrer seg når ens egen familie er implisert.

– I møte med et bakteppe som er mye mer komplekst, og som berører mistanke om barnemishandling og at hans egen familie er involvert, så skjer det noe med Nikolai. Han innser at om han skal opptre like rakrygget som før, så må broren i fengsel og hvem skal da ta seg av hans barn? Det er et sterkt og tydelig dilemma. Hvor langt er man villig til å gå for å beskytte sine nærmeste?

Utradisjonelt krimplot

Nikolai tenker han kan ligge i forkant av sakens utvikling på det lokale småstedet. Han er tross alt en dyktig etterforsker.

– Han må forsøke å få kontroll på den etterforskningen han var med på å åpne, for så å lukke den. Men det skjer nye ting underveis, som driver ham fra skanse til skanse.

– Vanligvis handler et krimplott om hvem som har drept noen. Men her vet seerne mye ganske tidlig sammen med hovedpersonen. Man lurer ikke på hvem som drepte Tommy Hagen, men hva som skjer med Nikolai og hans nærmeste familie. Sånn sett er det mer en spenningsserie enn tradisjonell krimserie.

Nikolai er homofil. Men det gjøres egentlig ikke noe særlig nummer av det.

– Det er ikke bakt inn i plottet. Dette er bare en av sidene til Nikolai. Han kommer jo fra en familie med politimenn, på et lite sted, og har vokst opp med snevre rammer både på jobb og oppvekstmiljø. Jeg har snakket med flere homofile politimenn som har vært gjennom liknende oppvekst og som har fryktet for hva som vil skje om de sto fram. Det handler ofte om å ikke miste kontrollen. Nikolai er opptatt av å ha kontroll, derfor er han forsiktig med å stå fram, selv om det kanskje ikke ville føre til noen konsekvenser i det hele tatt.

Santelmann er direkte i spillestilen, men tilbakeholden. Her er det ikke mye overflødig mimikk eller dialog.

– Nikolai er privat og tilbakeholden, han slipper ikke så mange innpå seg. Han har ikke et rikt sosial liv på siden av jobben. Gunnar Vikene hadde regi på de første episodene, og er såkalt konseptuerende regissør, den som har ”satt” stilen. Vi kom fram til at Nikolai skulle være ganske rett-fram, det er få hjelpeord og nøling når han snakker. Han ser rett på folk og er trygg i situasjoner – i hvert fall for en stund, fram til det begynner å rakne. Med vilje holdt jeg noe tilbake i de første episodene, for de inneholder så mye at de kunne blitt til en hel sesong alene. Det er viktig å ikke utløse for mye i starten, slik at det kan bygge seg opp over flere episoder. Da vi startet innspillingen visste vi heller ikke hvordan serien ville ende. Handlingen i episode åtte var ikke klar før tett på innspillingen av episoden. Jeg visste derfor ikke hvor langt inn i helvete Nikolaj vil havne, for å si det sånn.

– Jeg har ikke jobbet mye innenfor denne sjangeren før, på grensen mellom thriller, drama og krim. Det er en så sterk sjanger at vi ikke kan spille for mye ut, for da får ikke sjangeren i seg selv nok plass. Den gir mye gratis, gjennom miljø og plot, og da gjelder det å spille ut i porsjoner slik at sjangeren kan drive handlingen videre.

«Hun er den farligste partneren han kunne hatt».

 

Veien ut av Norge

Det er også andre sterke regissører på de resterende episodene, som Rune Denstad Langlo, som Santelmann har jobbet med før i Jag etter vind.

– Selv om universet er satt merker vi jo at regissørene er ulike, og at de har forskjellige måter å jobbe på. Det handler om enkle ting som at Rune og fotografen liker å gå inn på de nære bildene først og så ta totalene etterpå, i motsetning til å jobbe seg inn motsatt, som kanskje er mer vanlig. På den måten kommer de fra starten tettere på hva det handler om. Her er også skuespillerne ulike, og det er opp til regissøren å avgjøre om det er måten å tilnærme seg det på. Regissøren kan best se hvor vi som skuespillere befinner oss emosjonelt i forhold til handlingen.

Relasjonen mellom Nikolai og hans kollega Anniken, spilt av Ellen Dorrit Petersen, er ambivalent. Hun er like direkte og uredd som ham, og matcher hans høyde. De kjenner på hverandre i starten, og Nikolai må vokte seg for henne.

– Ja, hun er den farligste partneren han kunne hatt.

Kanskje må han drepe henne?

– Vel, tanken har vel streifet Nikolai av og til, ler Santelmann.

– Ellen utstråler en sikkerhet og høy intelligens som kommer tydelig fram i denne rollen. Man vil helst ikke komme i veien for Anniken Larsen. Hun bidrar til å holde presset oppe.

Dette er din første hovedrolle i en tv-serie og spillefilm. Men du har allerede betydelig internasjonal erfaring, og Grenseland har også internasjonale ambisjoner og finansiering. Hva er det største forskjellen på norske og internasjonale forhold når det kommer til innspilling og gjennomføringen av en produksjon, slik du opplever det?

– Jeg har så langt jobbet med britiske serier, Marcella og The Last Kingdom. Den vesle rollen i Homeland velger jeg å ikke ta med i denne sammenhengen. Jeg synes forholdene i England er ganske like de norske. The Last Kingdom er større, men er ikke nærheten av for eksempel Game of Thrones, rent logistisk og økonomisk. Jeg synes også at hierarkiet er ganske likt som i Skandinavia, det er en ganske flat struktur. Det er en fin tone og man treffer folk man får lyst til å jobbe mer med, selv om de er mer formelle enn nordmenn. Under opptakene til Marcella i London stengte man ikke nødvendigvis av gatene, og statistene kom til underveis. Det var heller ikke så mange tagninger som kanskje er vanligere i USA der økonomien er romsligere.

– Nå for tiden hjelper det å se litt skandinavisk ut, litt lys i håret og med røft skjegg.

Heldig med timingen

Når Rushprints utsendte antyder at Santelmann gjennom utseende og roller så langt har havnet i den den høye, tause macho-avdelingen, er han tydelig på at det ikke er der han helst vil være – eller opplever at han er. Men han har merket etterspørselen ute etter mannlige skuespillere med ”viking-look”.

– Nå for tiden hjelper det å se litt skandinavisk ut; litt lys i håret, med røft skjegg og en høyde over 1.85. Det har nok hjulpet for den typen mer fysiske roller. Jeg synes jo at den typen jeg spilte i Frikjent er alt annet enn høy, mørk og taus. Så jeg synes jeg har vært heldig med rollene. Nå har jeg også spilt Tjostolv Moland i Mordene i Kongo. Det er en helt annen type rolle enn hva jeg har spilt før.

Santelmann jobbet seks år på Det norske teatret før han fikk gjennombruddsrollen i Kon-Tiki. Da begynte filmrollene å komme, også godt hjulpet av at norsk film og tv ble mer populært i utlandet.

– Jeg har vært heldig med timingen. Det har vært lærerikt, og jeg har fått være med på produksjoner jeg før bare kunne drømme om.

Du savner ikke å kunne ta en rolle ut på en scene der og da, istedenfor den langsomme arbeidsrytmen og ventingen du opplever på et film- eller tv-serie-sett?

– Det er absolutt ting ved teatret jeg savner. Jeg har lyst å vende tilbake, men jeg er usikker på når det skjer. Det er vanskelig å kombinere de to tingene. Innen film og tv handler det ofte om å start produksjonen om en måned eller få uker. Det harmonerer dårlig med fast engasjement på teater.

Tobias Santelmann og Aksel Hennie i rollene som Tjostolv Moland og Joshua French.

 

Seriedramaets mengdetrening

Da du begynte å jobbe i film og tv; hvor lang tid tok det før du skjønte hvordan det hang sammen, hvordan man spiller foran kamera?

– Det tok litt tid før fotografen ble en person jeg fikk tett dialog med. Etter at du hører et ”takk” fra regissøren tredve meter unna, så er det ett menneske som befinner seg enda nærmere og som du snart forstår er viktig for deg. Det er fotografen du som skuespiller jobber tettest med, ved siden av regissøren og de andre skuespillerne. Noen ganger vil kanskje ikke fotografen forstyrre deg, og er sparsommelig med tilbakemeldinger. Da må man åpne den døren og si ifra om at man ønsker mer dialog. Jeg synes det er gøy å lære mer om foto, man oppdager hele tiden ting og justeringer som får betydning for uttrykket.

Serieformatet kan noen ganger framstå som et maskineri der det ikke er tid til mye ”kreativ pludring” underveis.

– Det går kjappere. Men norske crew er blitt så sammenkjørte og gode at man vet hvordan man skal oppnå kvalitet. Det pleier å starte rolig, over en kaffekopp, mens det på slutten av dagen er alle mann til pumpene.

Fordelen med serieformatet er at man kan utforske flere sider ved en rollefigur. Og så gir det en mengdetrening man på en spillefilm ikke er i nærheten av.

– Jeg merker jo det. Selv birollene i en tv-serie kan innebære mye spilletid. Hvor mye mengdetrening skal til før man er der man ønsker å være? Interessant spørsmål. Om serieformatet gir mengdetrening og åpner for flere sider ved en rollefigur, kan man innen spillefilmen oppnå høyere intensitet og ta den helt ut. I våres spilte vi inn Mordene i Kongo i Sør-Afrika og der fikk jeg noen nye opplevelser i samarbeidet med regissør Marius Holst og Aksel Hennie. Det er noe av det mest spennende jeg har vært med på som skuespiller.

Sorry, comments are closed for this post.

Når den rakryggede faller

Når den rakryggede faller

– Handlingen i siste episoden var ikke klar før tett på innspillingen av den, derfor visste jeg ikke hvor langt inn i helvete rollen ville havne, forteller Tobias Santelmann om sin første hovedrolle i serien «Grenseland». Snart er han også aktuell med rollen som Tjostolv Moland i «Mordene i Kongo».

– Jeg vokste opp i ei bygd nær Lindesnes, et lite sted ikke ulikt det vi møter på i serien. Det blir lett sånn at alle kjenner alle, på godt og vondt. Så det er en del fellestrekk.

Tobias Santelmann har blitt en av våre mest erfarne skuespillere internasjonalt. Derfor er det litt merkelig å tenke på at det er først nå han har fått en hovedrolle i en norsk produksjon. I Grenseland spiller han et dydsmønster av en politietterforsker som vender tilbake til hjembygda, og vikler seg inn i en forbrytelse som involverer familien og gamle spøkelser fra fortiden.

– Jeg kjenner igjen en del trekk: som når noen rammes av dramatiske hendelser på et sånt småsted og hele lokalsamfunnet blir berørt. Som i serien når kona til han som angivelig har hengt seg er den du handler hos i lokalbutikken. Da kommer du tett på tragedien bare du skal handle melk og brød. Her i Oslo kan jeg lese i avisen om noe som skjer her på Tøyen, men jeg ser det jo ikke, det vedkommer meg ikke.

Vi sitter på Tøyensenteret og betrakter den pågående gentrifiseringen rundt oss. Santelmann har nettopp avsluttet opptakene til Mordene i Kongo, der han også har kunnet fordype seg i moralske gråsoner og kjenne på hvor kort veien til avgrunnen kan være (men mer om det senere). I Grenseland spiller han en rakrygget etterforsker som i starten av serien kjører nulltoleranse overfor kolleger som tar snarveier i tjenesten. Han anmelder en kollega for grov tjenesteforsømmelse, og blir en slags helt. Men så i løpet av første episoden ramler han ned fra denne opphøyde moralske posisjonen. Santelmann synes at den brå overgangen var krevende å forholde seg til da han leste manuset. Samtidig var det nettopp det som vekket hans nysgjerrighet: hvordan man endrer seg når ens egen familie er implisert.

– I møte med et bakteppe som er mye mer komplekst, og som berører mistanke om barnemishandling og at hans egen familie er involvert, så skjer det noe med Nikolai. Han innser at om han skal opptre like rakrygget som før, så må broren i fengsel og hvem skal da ta seg av hans barn? Det er et sterkt og tydelig dilemma. Hvor langt er man villig til å gå for å beskytte sine nærmeste?

Utradisjonelt krimplot

Nikolai tenker han kan ligge i forkant av sakens utvikling på det lokale småstedet. Han er tross alt en dyktig etterforsker.

– Han må forsøke å få kontroll på den etterforskningen han var med på å åpne, for så å lukke den. Men det skjer nye ting underveis, som driver ham fra skanse til skanse.

– Vanligvis handler et krimplott om hvem som har drept noen. Men her vet seerne mye ganske tidlig sammen med hovedpersonen. Man lurer ikke på hvem som drepte Tommy Hagen, men hva som skjer med Nikolai og hans nærmeste familie. Sånn sett er det mer en spenningsserie enn tradisjonell krimserie.

Nikolai er homofil. Men det gjøres egentlig ikke noe særlig nummer av det.

– Det er ikke bakt inn i plottet. Dette er bare en av sidene til Nikolai. Han kommer jo fra en familie med politimenn, på et lite sted, og har vokst opp med snevre rammer både på jobb og oppvekstmiljø. Jeg har snakket med flere homofile politimenn som har vært gjennom liknende oppvekst og som har fryktet for hva som vil skje om de sto fram. Det handler ofte om å ikke miste kontrollen. Nikolai er opptatt av å ha kontroll, derfor er han forsiktig med å stå fram, selv om det kanskje ikke ville føre til noen konsekvenser i det hele tatt.

Santelmann er direkte i spillestilen, men tilbakeholden. Her er det ikke mye overflødig mimikk eller dialog.

– Nikolai er privat og tilbakeholden, han slipper ikke så mange innpå seg. Han har ikke et rikt sosial liv på siden av jobben. Gunnar Vikene hadde regi på de første episodene, og er såkalt konseptuerende regissør, den som har ”satt” stilen. Vi kom fram til at Nikolai skulle være ganske rett-fram, det er få hjelpeord og nøling når han snakker. Han ser rett på folk og er trygg i situasjoner – i hvert fall for en stund, fram til det begynner å rakne. Med vilje holdt jeg noe tilbake i de første episodene, for de inneholder så mye at de kunne blitt til en hel sesong alene. Det er viktig å ikke utløse for mye i starten, slik at det kan bygge seg opp over flere episoder. Da vi startet innspillingen visste vi heller ikke hvordan serien ville ende. Handlingen i episode åtte var ikke klar før tett på innspillingen av episoden. Jeg visste derfor ikke hvor langt inn i helvete Nikolaj vil havne, for å si det sånn.

– Jeg har ikke jobbet mye innenfor denne sjangeren før, på grensen mellom thriller, drama og krim. Det er en så sterk sjanger at vi ikke kan spille for mye ut, for da får ikke sjangeren i seg selv nok plass. Den gir mye gratis, gjennom miljø og plot, og da gjelder det å spille ut i porsjoner slik at sjangeren kan drive handlingen videre.

«Hun er den farligste partneren han kunne hatt».

 

Veien ut av Norge

Det er også andre sterke regissører på de resterende episodene, som Rune Denstad Langlo, som Santelmann har jobbet med før i Jag etter vind.

– Selv om universet er satt merker vi jo at regissørene er ulike, og at de har forskjellige måter å jobbe på. Det handler om enkle ting som at Rune og fotografen liker å gå inn på de nære bildene først og så ta totalene etterpå, i motsetning til å jobbe seg inn motsatt, som kanskje er mer vanlig. På den måten kommer de fra starten tettere på hva det handler om. Her er også skuespillerne ulike, og det er opp til regissøren å avgjøre om det er måten å tilnærme seg det på. Regissøren kan best se hvor vi som skuespillere befinner oss emosjonelt i forhold til handlingen.

Relasjonen mellom Nikolai og hans kollega Anniken, spilt av Ellen Dorrit Petersen, er ambivalent. Hun er like direkte og uredd som ham, og matcher hans høyde. De kjenner på hverandre i starten, og Nikolai må vokte seg for henne.

– Ja, hun er den farligste partneren han kunne hatt.

Kanskje må han drepe henne?

– Vel, tanken har vel streifet Nikolai av og til, ler Santelmann.

– Ellen utstråler en sikkerhet og høy intelligens som kommer tydelig fram i denne rollen. Man vil helst ikke komme i veien for Anniken Larsen. Hun bidrar til å holde presset oppe.

Dette er din første hovedrolle i en tv-serie og spillefilm. Men du har allerede betydelig internasjonal erfaring, og Grenseland har også internasjonale ambisjoner og finansiering. Hva er det største forskjellen på norske og internasjonale forhold når det kommer til innspilling og gjennomføringen av en produksjon, slik du opplever det?

– Jeg har så langt jobbet med britiske serier, Marcella og The Last Kingdom. Den vesle rollen i Homeland velger jeg å ikke ta med i denne sammenhengen. Jeg synes forholdene i England er ganske like de norske. The Last Kingdom er større, men er ikke nærheten av for eksempel Game of Thrones, rent logistisk og økonomisk. Jeg synes også at hierarkiet er ganske likt som i Skandinavia, det er en ganske flat struktur. Det er en fin tone og man treffer folk man får lyst til å jobbe mer med, selv om de er mer formelle enn nordmenn. Under opptakene til Marcella i London stengte man ikke nødvendigvis av gatene, og statistene kom til underveis. Det var heller ikke så mange tagninger som kanskje er vanligere i USA der økonomien er romsligere.

– Nå for tiden hjelper det å se litt skandinavisk ut, litt lys i håret og med røft skjegg.

Heldig med timingen

Når Rushprints utsendte antyder at Santelmann gjennom utseende og roller så langt har havnet i den den høye, tause macho-avdelingen, er han tydelig på at det ikke er der han helst vil være – eller opplever at han er. Men han har merket etterspørselen ute etter mannlige skuespillere med ”viking-look”.

– Nå for tiden hjelper det å se litt skandinavisk ut; litt lys i håret, med røft skjegg og en høyde over 1.85. Det har nok hjulpet for den typen mer fysiske roller. Jeg synes jo at den typen jeg spilte i Frikjent er alt annet enn høy, mørk og taus. Så jeg synes jeg har vært heldig med rollene. Nå har jeg også spilt Tjostolv Moland i Mordene i Kongo. Det er en helt annen type rolle enn hva jeg har spilt før.

Santelmann jobbet seks år på Det norske teatret før han fikk gjennombruddsrollen i Kon-Tiki. Da begynte filmrollene å komme, også godt hjulpet av at norsk film og tv ble mer populært i utlandet.

– Jeg har vært heldig med timingen. Det har vært lærerikt, og jeg har fått være med på produksjoner jeg før bare kunne drømme om.

Du savner ikke å kunne ta en rolle ut på en scene der og da, istedenfor den langsomme arbeidsrytmen og ventingen du opplever på et film- eller tv-serie-sett?

– Det er absolutt ting ved teatret jeg savner. Jeg har lyst å vende tilbake, men jeg er usikker på når det skjer. Det er vanskelig å kombinere de to tingene. Innen film og tv handler det ofte om å start produksjonen om en måned eller få uker. Det harmonerer dårlig med fast engasjement på teater.

Tobias Santelmann og Aksel Hennie i rollene som Tjostolv Moland og Joshua French.

 

Seriedramaets mengdetrening

Da du begynte å jobbe i film og tv; hvor lang tid tok det før du skjønte hvordan det hang sammen, hvordan man spiller foran kamera?

– Det tok litt tid før fotografen ble en person jeg fikk tett dialog med. Etter at du hører et ”takk” fra regissøren tredve meter unna, så er det ett menneske som befinner seg enda nærmere og som du snart forstår er viktig for deg. Det er fotografen du som skuespiller jobber tettest med, ved siden av regissøren og de andre skuespillerne. Noen ganger vil kanskje ikke fotografen forstyrre deg, og er sparsommelig med tilbakemeldinger. Da må man åpne den døren og si ifra om at man ønsker mer dialog. Jeg synes det er gøy å lære mer om foto, man oppdager hele tiden ting og justeringer som får betydning for uttrykket.

Serieformatet kan noen ganger framstå som et maskineri der det ikke er tid til mye ”kreativ pludring” underveis.

– Det går kjappere. Men norske crew er blitt så sammenkjørte og gode at man vet hvordan man skal oppnå kvalitet. Det pleier å starte rolig, over en kaffekopp, mens det på slutten av dagen er alle mann til pumpene.

Fordelen med serieformatet er at man kan utforske flere sider ved en rollefigur. Og så gir det en mengdetrening man på en spillefilm ikke er i nærheten av.

– Jeg merker jo det. Selv birollene i en tv-serie kan innebære mye spilletid. Hvor mye mengdetrening skal til før man er der man ønsker å være? Interessant spørsmål. Om serieformatet gir mengdetrening og åpner for flere sider ved en rollefigur, kan man innen spillefilmen oppnå høyere intensitet og ta den helt ut. I våres spilte vi inn Mordene i Kongo i Sør-Afrika og der fikk jeg noen nye opplevelser i samarbeidet med regissør Marius Holst og Aksel Hennie. Det er noe av det mest spennende jeg har vært med på som skuespiller.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY