Hvordan snakke om makt og avmakt mellom skuespiller og regissør?

Hvordan snakke om makt og avmakt mellom skuespiller og regissør?

Hvis vi virkelig ønsker å skape tryggere rammer for skuespillere, må tydeligere og konkrete forslag på bordet, mener Øystein Stene. – Forholdet mellom regissør og skuespiller er underlagt en masse mekanismer vi ikke snakker om.

Foto: Liv Ullmann instruerer skuespillerne under opptakene til Frøken Julie (bildet er ikke direkte knyttet til teksten).

Norske filmregissører rykket i forrige uke ut med en støtteerklæring for #stilleforopptak-oppropet. Initiativet virker på alle måter velment og betimelig, og jeg ser ingen grunn til å betvile verken initiativtakerne eller underskrivernes intensjoner.

Likevel er det formuleringer i denne teksten som fikk meg til å hoppe i stolen. Og som muligens gir uttrykk for noen strategier og holdninger som ikke nødvendigvis gjør det enklere å komme de negative konsekvenser av skjeve maktforhold i filmbransjen til livs.

At de som har utformet teksten er menn er kanskje litt umusikalsk – som om regissører er og helst skal være menn – men pytt-pytt, sånt kan man se gjennom fingrene med. Dessuten var det så vidt jeg skjønner regiforbundets kvinnelige leder som nedsatte den mannlige skrivekomiteen. Det er en interessant liten fortelling i seg selv.

Ganske tidlig i teksten etableres hovedbudskapet: ”Som regissører står vi i et maktforhold til skuespillerne våre”. Å anerkjenne at vi snakker om et asymmetrisk maktforhold, er på sin plass. Ingen er tjent med å late som om hierarkier ikke eksisterer, eller at film lar seg lage med flat struktur, og det er bra regissører vil ta ansvar for sin del.

Men så, ut av ingenting, går teksten et langt skritt videre: ”Vi forteller dere hva vi vil dere skal gjøre og hvordan.” Det er her et sted jeg begynner å lure. Er dette virkelig selvforståelsen til norske filmregissører? Er det slik de kommuniserer med skuespillere, i en forestilling av at det sentrale er deres egen vilje?

Å fortelle hva skuespilleren skal gjøre og hvordan, er vel oftest ensbetydende med å frarøve skuespillerens egen fantasi. Iallfall står det så i de aller fleste innføringsbøker i regi- og skuespillerkunst jeg har lest. En dialogorientert innstilling til skuespillere handler normalt om å snakke om hva karakteren gjør og hvorfor, eller hva dramaet trenger og av hvilke årsaker, eller hva situasjonen er. Slik formuleringen står nå, synes det som om skuespillerens egen skaperkraft, som om skuespillerens ferdigheter og kunstneriske autonomi, ikke finnes.

Og det gjør den da heller ikke, for i neste avsnitt slås det fast: ”Regissøren er ansvarlig for det kunstneriske resultatet.” Én ting er nå at regissørene her later som om NFI og produsentene og andre som ofte kan overprøve dem, ikke eksisterer. Noe annet er det at dramatikeren, fotografen, skuespilleren, klipperen, komponisten etc fratas ansvar for sine bidrag i filmproduksjonen. Formuleringen er langt på vei en kunstnerisk umyndiggjøring av alle fagfunksjoner minus den allmektige regissøren.

Det pussige er at jeg ikke kjenner forfatterne av denne teksten som utpreget makttørste regissører heller. Desto mer fortolker jeg teksten dithen at forestillinger om posisjoner og roller reproduseres temmelig ubevisst. I seg selv et symptom på at forholdet mellom regissør og skuespiller er underlagt en masse mekanismer vi ikke snakker om.

Da jeg forrige gang forsøkte å foreslå historiske og strukturelle årsaker for spesielt mye trakassering av skuespillere, ble jeg pepet ut av en del for å ”blame the victim”, dessuten at jeg som mann burde holde kjeft og lytte. Det skjer muligens denne gangen også. Det får så være, men jeg er forbauset over at ikke flere kvinner skriver om og analyserer disse mekanismene i bransjen vår. Målet må jo være å få øye på dem?

Og jeg vil fremdeles hardnakka og insisterende hevde at et problem som dette best bøtes på med å gjøre virkelige, reelle endringer. Vi kan heie og støtte og dele ivei, likevel tror jeg vi på et eller annet tidspunkt må prøve å få øye på hva som gjør at trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet skjer så hyppig i denne bransjen.

Asymmetriske maktforhold som ikke problematiseres og analyseres er trolig én sentral faktor. Kombinert med tidvis antikvariske forståelser av kjønn og roller, kan det bli en katastrofal miks. Begge deler avtegner seg både foran og bak kamera, både i fiksjonen som produseres, og i måten den produseres på. Samtaler og analyser av dette opplever jeg fremdeles er så og si fraværende.

Og det er nok å ta tak i, vi kan begynne allerede med castingen: Hvorfor tror du de aller fleste skuespillere misliker castinger, spesielt de som gjøres av ikke-profesjonelle castere? Nei, det er ikke nødvendigvis frykt for avvisning. Det er like mye klein og utydelig kommunikasjon, oppgaver som fullstendig mangler kontekst, fravær av tilbakemeldinger før du hører rykter om at en annen har fått jobben. Små signaler som bidrar til følelsen av avmakt.

Og sånn kan vi fortsette, om manussamtaler, prøverommet, innspillingsfasen, etterarbeidet. Hvis filmregissører virkelig ønsker å skape tryggere rammer for skuespillere, gjøre det mindre farlig å si ifra, skape forhold der skuespillere opplever å bli tatt på alvor, må tydeligere og konkrete forslag på bordet. Og det bør følges av en full anerkjennelse av skuespillerens kunstform, faglighet og unike, selvstendige bidrag.

Øystein Stene er litteraturviter og dosent ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Han har hatt manus og regi på film og teater og publisert romaner og en innføringsbok om skuespillerkunst. Les hans tidligere innlegg.

Sorry, comments are closed for this post.

Hvordan snakke om makt og avmakt mellom skuespiller og regissør?

Hvordan snakke om makt og avmakt mellom skuespiller og regissør?

Hvis vi virkelig ønsker å skape tryggere rammer for skuespillere, må tydeligere og konkrete forslag på bordet, mener Øystein Stene. – Forholdet mellom regissør og skuespiller er underlagt en masse mekanismer vi ikke snakker om.

Foto: Liv Ullmann instruerer skuespillerne under opptakene til Frøken Julie (bildet er ikke direkte knyttet til teksten).

Norske filmregissører rykket i forrige uke ut med en støtteerklæring for #stilleforopptak-oppropet. Initiativet virker på alle måter velment og betimelig, og jeg ser ingen grunn til å betvile verken initiativtakerne eller underskrivernes intensjoner.

Likevel er det formuleringer i denne teksten som fikk meg til å hoppe i stolen. Og som muligens gir uttrykk for noen strategier og holdninger som ikke nødvendigvis gjør det enklere å komme de negative konsekvenser av skjeve maktforhold i filmbransjen til livs.

At de som har utformet teksten er menn er kanskje litt umusikalsk – som om regissører er og helst skal være menn – men pytt-pytt, sånt kan man se gjennom fingrene med. Dessuten var det så vidt jeg skjønner regiforbundets kvinnelige leder som nedsatte den mannlige skrivekomiteen. Det er en interessant liten fortelling i seg selv.

Ganske tidlig i teksten etableres hovedbudskapet: ”Som regissører står vi i et maktforhold til skuespillerne våre”. Å anerkjenne at vi snakker om et asymmetrisk maktforhold, er på sin plass. Ingen er tjent med å late som om hierarkier ikke eksisterer, eller at film lar seg lage med flat struktur, og det er bra regissører vil ta ansvar for sin del.

Men så, ut av ingenting, går teksten et langt skritt videre: ”Vi forteller dere hva vi vil dere skal gjøre og hvordan.” Det er her et sted jeg begynner å lure. Er dette virkelig selvforståelsen til norske filmregissører? Er det slik de kommuniserer med skuespillere, i en forestilling av at det sentrale er deres egen vilje?

Å fortelle hva skuespilleren skal gjøre og hvordan, er vel oftest ensbetydende med å frarøve skuespillerens egen fantasi. Iallfall står det så i de aller fleste innføringsbøker i regi- og skuespillerkunst jeg har lest. En dialogorientert innstilling til skuespillere handler normalt om å snakke om hva karakteren gjør og hvorfor, eller hva dramaet trenger og av hvilke årsaker, eller hva situasjonen er. Slik formuleringen står nå, synes det som om skuespillerens egen skaperkraft, som om skuespillerens ferdigheter og kunstneriske autonomi, ikke finnes.

Og det gjør den da heller ikke, for i neste avsnitt slås det fast: ”Regissøren er ansvarlig for det kunstneriske resultatet.” Én ting er nå at regissørene her later som om NFI og produsentene og andre som ofte kan overprøve dem, ikke eksisterer. Noe annet er det at dramatikeren, fotografen, skuespilleren, klipperen, komponisten etc fratas ansvar for sine bidrag i filmproduksjonen. Formuleringen er langt på vei en kunstnerisk umyndiggjøring av alle fagfunksjoner minus den allmektige regissøren.

Det pussige er at jeg ikke kjenner forfatterne av denne teksten som utpreget makttørste regissører heller. Desto mer fortolker jeg teksten dithen at forestillinger om posisjoner og roller reproduseres temmelig ubevisst. I seg selv et symptom på at forholdet mellom regissør og skuespiller er underlagt en masse mekanismer vi ikke snakker om.

Da jeg forrige gang forsøkte å foreslå historiske og strukturelle årsaker for spesielt mye trakassering av skuespillere, ble jeg pepet ut av en del for å ”blame the victim”, dessuten at jeg som mann burde holde kjeft og lytte. Det skjer muligens denne gangen også. Det får så være, men jeg er forbauset over at ikke flere kvinner skriver om og analyserer disse mekanismene i bransjen vår. Målet må jo være å få øye på dem?

Og jeg vil fremdeles hardnakka og insisterende hevde at et problem som dette best bøtes på med å gjøre virkelige, reelle endringer. Vi kan heie og støtte og dele ivei, likevel tror jeg vi på et eller annet tidspunkt må prøve å få øye på hva som gjør at trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet skjer så hyppig i denne bransjen.

Asymmetriske maktforhold som ikke problematiseres og analyseres er trolig én sentral faktor. Kombinert med tidvis antikvariske forståelser av kjønn og roller, kan det bli en katastrofal miks. Begge deler avtegner seg både foran og bak kamera, både i fiksjonen som produseres, og i måten den produseres på. Samtaler og analyser av dette opplever jeg fremdeles er så og si fraværende.

Og det er nok å ta tak i, vi kan begynne allerede med castingen: Hvorfor tror du de aller fleste skuespillere misliker castinger, spesielt de som gjøres av ikke-profesjonelle castere? Nei, det er ikke nødvendigvis frykt for avvisning. Det er like mye klein og utydelig kommunikasjon, oppgaver som fullstendig mangler kontekst, fravær av tilbakemeldinger før du hører rykter om at en annen har fått jobben. Små signaler som bidrar til følelsen av avmakt.

Og sånn kan vi fortsette, om manussamtaler, prøverommet, innspillingsfasen, etterarbeidet. Hvis filmregissører virkelig ønsker å skape tryggere rammer for skuespillere, gjøre det mindre farlig å si ifra, skape forhold der skuespillere opplever å bli tatt på alvor, må tydeligere og konkrete forslag på bordet. Og det bør følges av en full anerkjennelse av skuespillerens kunstform, faglighet og unike, selvstendige bidrag.

Øystein Stene er litteraturviter og dosent ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Han har hatt manus og regi på film og teater og publisert romaner og en innføringsbok om skuespillerkunst. Les hans tidligere innlegg.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY