Høstens største filmmirakel

Høstens største filmmirakel

I høst viser et filmrestaureringsprosjekt oss en mirakuløs fødsel – filmen selv. Det er brødrene Lumières tidligste produksjon som nå gjenoppstår i ypperste bildekvalitet i filmen «Lumière! Eventyret begynner» som får norsk kinopremiere denne uken.

Filmhistorikere har ofte utnevnt sine egne favoritter blant filmens pionerer til de egentlige innovatører. Hvem skapte det som kan defineres som de første levende bilder? Og hvem satte først to tagninger etter hverandre? Plutselig, i møte med Lumière! Eventyret begynner oppleves denne definisjonsleken som lettere meningsløs. For selv om enhver film selvfølgelig er et optisk bedrag, oppleves det her som å stå ansikt til ansikt med virkeligheten.

Vi snakker i blant om å gjøre historien levende. Her er den nettopp det – levende historie. Både i det vi faktisk ser, selve tidsbildet, fra en tid som forlengst er forbi, men som her både er kjærlig portrettert og klinisk dokumentert, i små og store hendelser – og som en introduksjon av selve mediet, de levende bildene. Her er ikke bare de første aktualitetsbildene vi regner som forløperen til dokumentarfilmen, og humorinnslaget med gartneren og vannslangen som annonserer filmkomediens fødsel. Alt vi gjennom 120 år har forstått som film, er tilstede som en fullt synlig kime i dette filmprogrammet.

Toget som skremte verden

Lumière! Eventyret begynner er produsert av Institut Lumière og filmregissøren Bertrand Tavernier. De fleste av brødrenes filmer er ukjente og trolig tapt for alltid, bare registrert i selskapets protokoller. Lumière! viser oss 108 av de overlevende filmene, produsert mellom 1895 og 1905. Filmene er 50 sekunder lange, siden det var størrelsen på filmrullene som de første Lumière-kameraene kunne håndtere. Noen av filmene fotograferte brødrene selv, etterhvert ansatte de fotografer også. Vi møter et vell av temaer, hverdagslige, humoristiske, storslagne, poetiske og dramatiske.

Det berømte toget som kommer inn på stasjonen diagonalt gjennom bildet og tilsynelatende truer med å pløye rett inn i kinosalen, skremte det aller første publikummet i 1895, og ga brødrene Lumière et innblikk i det nye mediets kraft som de senere utnyttet i nesten alle sine filmer. Plasseringen av kameraet var bevisst gjort, og scenen som utspant seg foran det ble mest mulig koreografert og regissert. Et av Cézannes berømte maleriserie «Kortspillerne» – versjonen med tre spillere fra 1892 – ble nøye gjenskapt som film i 1895. En annen film viser et langt forspann av hester som drar et tungt lass stein – her er vognen med stein det siste som kommer inn i bildet, etter at vi har sett hvor mange hester som trengs for å dra den. Men også tilfeldigheter får fritt spillerom. Da maskinisten ved et uhell dro filmen baklengs gjennom framviseren etter en forestilling uten først å slukke pæren, fikk publikum se en mur som først ble revet og så reiste seg igjen. Det var en visuell sensasjon, på grensen til magi, og har vært et uslitelig filmtriks siden.

Meddiktende kamera

Lumière-brødrene var opptatt av å vise fram flere temaer fra franskmenns hverdag. Et av dem er arbeidslivet. Vi ser tungindustri, skipsverft med sjøsetting av store skip, vi ser vaskekoner ved elven og brannmenn på utrykning med store brannvogner dratt av hester. Som alt annet er bildene perfekt komponert for å formidle informasjon, drama og liv. Et annet tema var barndommen, gjerne eksemplifisert ved brødrenes egne barn. Her kan vi se tilnærmet nærbilder, som D.W. Griffith gjerne får æren for å ha «oppfunnet» ti år senere.

Når franske byer ble portrettert i Lumièrefilmer, ble kameraet snart bevegelig, plassert på tog som rullet inn i byen, på trikker i gatene, på en båt på Seinen eller i heisen opp i Eiffeltårnet, med storslagen utsikt. De mest ekstreme eksemplene gir illusjonen av et subjektivt, nesten meddiktende kamera – og da er vi fremdeles på 1890-tallet.

Brødrene Lumière reiste i 1896 på turné kloden rundt med sine filmer for å tjene penger på dem mens de kunne. Likevel var de mindre opptatt av å sette en ny kunstart til verden enn å bringe verden til et fransk publikum. De sendte sine fotografer på lange reiser. Lumière! viser oss filmer fra London, Berlin, Geneve, Venezia, Moskva, Istanbul, Jerusalem, Giza i Egypt og fra de franske koloniene Vietnam og Martinique. Da Lumière-fotografen Alexandre Promio i 1896 filmet i New York og så viste filmene for et begeistret publikum, sørget rivalen Thomas Edison for at han ble deportert.

Filmkomediens spede begynnelse er allerede nevnt – men slapstick-filmene fra Lumière er flere, og de mest populære ble filmet i flere versjoner. Andre komiske filmer kan være ganske surrealistiske, som den mekaniske slakterivognen der levende gris lempes inn, og så henter man ut ferdige pølser, skinker og koteletter. Og så danses det i dette tidlige programmet – et animert dansende skjelett, og en høyst levende danserinne iført flagrende gevanter som er håndkolorert og stadig skifter farge.

Undring og nostalgi

Selv om mye av filmmediets egenart og muligheter sees for første gang i deres arbeider, er brødrene Louis og Auguste Lumière strengt tatt en parentes i filmens historie. De var først og fremst oppfinnere. De så de levende bildene som en kuriøs oppfinnelse uten noen framtid, og engasjerte seg ikke i det nye mediets utvikling. Istedet var de opptatt av å eksperimentere fram fargefotografiet – de presenterte begge oppfinnelser samtidig, og var overrasket over at det var de levende bildene og ikke fargefotografiet som fanget alles oppmerksomhet.

Det skal man kanskje ikke fortenke dem i. Fotografiet var allerede allemannseie fra midten av 1800-tallet, og folk var fortrolige med mediet både for dokumentasjon og diktning. Det neste «naturlige» steg ville være farger, levende bilder eller (som det etterhvert skulle vise seg) begge deler. Som et lærestykke i synkronisitet, arbeidet flere rundt i verden med samme tanke, teknologi og drøm gjennom 1890-tallet, helt uavhengige av hverandre. De mest kjente var Woodville Latham og Thomas Edison i USA, brødrene Max og Emil Skladanovski i Tyskland, William Fries-Greene i England, og altså brødrene Lumière i Frankrike. Prosessen fram mot de levende bildene var todelt – ikke bare måtte man konstruere et kamera som tok bilder i rask rekkefølge, det måtte også en framviser til. Lumière-brødrenes cinématographe viste seg langt overlegen konkurrentenes.

Lumière! Eventyret begynner kaller på både undring og nostalgi. Undring fordi filmene er så presise og talende bildekomposisjoner som mesterlig fanger inn sin tid, og i tillegg er restaurert med kjærlig hånd – her er ikke noe av den hurtighastighetsfilmen som har fått mange generasjoner av publikummere til å tro at stumfilmen og dens skapere var teknisk tilbakestående. Og nostalgi fordi Lumière! viser oss hva og hvor rik filmen var fra første øyeblikk, og peker mot noen av de fruktbare veiene den skulle ta. Nostalgi betyr likevel ikke at alt var bedre før. Filmens utvikling har gått i kvantesprang, men vært langt ifra rettlinjet. Som bildefortelling ble særlig spillefilmen satt tilbake da lydfilmen kom på slutten av 1920-tallet. Da hadde man i de beste filmene nådd fram til en bildebeherskelse som gjorde nesten all tekst overflødig, og kameraet syntes ubegrenset bevegelig. Med lyd framsto den «moderne» filmen med ett som den hadde gjort helt i begynnelsen, nærmest i statiske tablåer, som var nødvendig for å kunne bruke det tunge lydutstyret, og filmen ble teatral og pratsom. Mange av stumfilmens utøvere gråt over utviklingen. Det gjorde kanskje også Lumière-brødrene, selv om de forlengst hadde sluttet å lage film. Louis døde i 1948, mens Auguste døde i 1954. Da rakk han iallfall å oppleve Technicolor og Cinemascope. Det får vi tro at han som en av fargefilmens pionérer applauderte.

Et misforstått medie?

Lumière-brødrene selv eller deres representanter reiste altså verden rundt med det nye filmmediet, som vakte stor oppsikt overalt. Her i Norge var det imidlertid brødrene Skladanovski som viste de første levende bildene, i 1896. Det var skarp konkurranse over hele Europa om å være først, forkynne den nye tid og erobre markedene, og snart fikk vi se også Lumière-filmer her, samt Edison og andre. Enkelte som kommenterte begivenheten så hva det nye mediet bar i seg, men slett ikke alle, verken da eller senere.

Mange så bare tivoli og billig folkelig underholdning som aldri avfødte en høyverdig norsk filmkultur. Men skyldes ikke dette synet like mye markedsføringen som det faktiske innholdet? Hele verden kom inn i de første kinolokalene (som riktig nok også var varietélokaler), selv om endel av innslagene var like sammensatte av høyt og lavt som varietéens egne programmer. Men et slikt innsyn i verden må da tillegges verdi? Det syntes iallfall brødrene Lumière i den korte tiden de var virksomme. Og nå kan filmelskere altså se over 100 av deres små filmer i all sin opprinnelige prakt, og forstå sin kjærlighet litt bedre.

Morten Barth er forfatter og skribent. Les hans tidligere innlegg.

2 kommentarer til Høstens største filmmirakel

  1. Nei, Morten, «Toget ankommer stasjonen» skremte ikke det aller første filmpublikummet i 1895. Dette er en seiglivet myte som forlengst er avkreftet av filmhistorikerne.

    For det første var ikke denne filmen en del av programmet den 28. desember 1895. Filmen ble først vist senere, en gang på våren 1896, og, for det andre, da dette skjedde skremte den ingen. Det finnes ingen rapporter i aviser eller fra politiet (som hadde konstabler til stede på offentige visninger av film i den aller første tiden, som de hadde hatt i teateret) om dette, og heller ikke brødrene selv kommenterte dette noen gang.

    Det er dermed all grunn til å legge denne myten til side. En grunding gjennomgang av kildematerialet bak denne myten – og en forklaring på hvorfor den oppsto – kan man lese om i en artikkel i Norsk Medietidsskrift i 2008.

Legg igjen en kommentar

Høstens største filmmirakel

Høstens største filmmirakel

I høst viser et filmrestaureringsprosjekt oss en mirakuløs fødsel – filmen selv. Det er brødrene Lumières tidligste produksjon som nå gjenoppstår i ypperste bildekvalitet i filmen «Lumière! Eventyret begynner» som får norsk kinopremiere denne uken.

Filmhistorikere har ofte utnevnt sine egne favoritter blant filmens pionerer til de egentlige innovatører. Hvem skapte det som kan defineres som de første levende bilder? Og hvem satte først to tagninger etter hverandre? Plutselig, i møte med Lumière! Eventyret begynner oppleves denne definisjonsleken som lettere meningsløs. For selv om enhver film selvfølgelig er et optisk bedrag, oppleves det her som å stå ansikt til ansikt med virkeligheten.

Vi snakker i blant om å gjøre historien levende. Her er den nettopp det – levende historie. Både i det vi faktisk ser, selve tidsbildet, fra en tid som forlengst er forbi, men som her både er kjærlig portrettert og klinisk dokumentert, i små og store hendelser – og som en introduksjon av selve mediet, de levende bildene. Her er ikke bare de første aktualitetsbildene vi regner som forløperen til dokumentarfilmen, og humorinnslaget med gartneren og vannslangen som annonserer filmkomediens fødsel. Alt vi gjennom 120 år har forstått som film, er tilstede som en fullt synlig kime i dette filmprogrammet.

Toget som skremte verden

Lumière! Eventyret begynner er produsert av Institut Lumière og filmregissøren Bertrand Tavernier. De fleste av brødrenes filmer er ukjente og trolig tapt for alltid, bare registrert i selskapets protokoller. Lumière! viser oss 108 av de overlevende filmene, produsert mellom 1895 og 1905. Filmene er 50 sekunder lange, siden det var størrelsen på filmrullene som de første Lumière-kameraene kunne håndtere. Noen av filmene fotograferte brødrene selv, etterhvert ansatte de fotografer også. Vi møter et vell av temaer, hverdagslige, humoristiske, storslagne, poetiske og dramatiske.

Det berømte toget som kommer inn på stasjonen diagonalt gjennom bildet og tilsynelatende truer med å pløye rett inn i kinosalen, skremte det aller første publikummet i 1895, og ga brødrene Lumière et innblikk i det nye mediets kraft som de senere utnyttet i nesten alle sine filmer. Plasseringen av kameraet var bevisst gjort, og scenen som utspant seg foran det ble mest mulig koreografert og regissert. Et av Cézannes berømte maleriserie «Kortspillerne» – versjonen med tre spillere fra 1892 – ble nøye gjenskapt som film i 1895. En annen film viser et langt forspann av hester som drar et tungt lass stein – her er vognen med stein det siste som kommer inn i bildet, etter at vi har sett hvor mange hester som trengs for å dra den. Men også tilfeldigheter får fritt spillerom. Da maskinisten ved et uhell dro filmen baklengs gjennom framviseren etter en forestilling uten først å slukke pæren, fikk publikum se en mur som først ble revet og så reiste seg igjen. Det var en visuell sensasjon, på grensen til magi, og har vært et uslitelig filmtriks siden.

Meddiktende kamera

Lumière-brødrene var opptatt av å vise fram flere temaer fra franskmenns hverdag. Et av dem er arbeidslivet. Vi ser tungindustri, skipsverft med sjøsetting av store skip, vi ser vaskekoner ved elven og brannmenn på utrykning med store brannvogner dratt av hester. Som alt annet er bildene perfekt komponert for å formidle informasjon, drama og liv. Et annet tema var barndommen, gjerne eksemplifisert ved brødrenes egne barn. Her kan vi se tilnærmet nærbilder, som D.W. Griffith gjerne får æren for å ha «oppfunnet» ti år senere.

Når franske byer ble portrettert i Lumièrefilmer, ble kameraet snart bevegelig, plassert på tog som rullet inn i byen, på trikker i gatene, på en båt på Seinen eller i heisen opp i Eiffeltårnet, med storslagen utsikt. De mest ekstreme eksemplene gir illusjonen av et subjektivt, nesten meddiktende kamera – og da er vi fremdeles på 1890-tallet.

Brødrene Lumière reiste i 1896 på turné kloden rundt med sine filmer for å tjene penger på dem mens de kunne. Likevel var de mindre opptatt av å sette en ny kunstart til verden enn å bringe verden til et fransk publikum. De sendte sine fotografer på lange reiser. Lumière! viser oss filmer fra London, Berlin, Geneve, Venezia, Moskva, Istanbul, Jerusalem, Giza i Egypt og fra de franske koloniene Vietnam og Martinique. Da Lumière-fotografen Alexandre Promio i 1896 filmet i New York og så viste filmene for et begeistret publikum, sørget rivalen Thomas Edison for at han ble deportert.

Filmkomediens spede begynnelse er allerede nevnt – men slapstick-filmene fra Lumière er flere, og de mest populære ble filmet i flere versjoner. Andre komiske filmer kan være ganske surrealistiske, som den mekaniske slakterivognen der levende gris lempes inn, og så henter man ut ferdige pølser, skinker og koteletter. Og så danses det i dette tidlige programmet – et animert dansende skjelett, og en høyst levende danserinne iført flagrende gevanter som er håndkolorert og stadig skifter farge.

Undring og nostalgi

Selv om mye av filmmediets egenart og muligheter sees for første gang i deres arbeider, er brødrene Louis og Auguste Lumière strengt tatt en parentes i filmens historie. De var først og fremst oppfinnere. De så de levende bildene som en kuriøs oppfinnelse uten noen framtid, og engasjerte seg ikke i det nye mediets utvikling. Istedet var de opptatt av å eksperimentere fram fargefotografiet – de presenterte begge oppfinnelser samtidig, og var overrasket over at det var de levende bildene og ikke fargefotografiet som fanget alles oppmerksomhet.

Det skal man kanskje ikke fortenke dem i. Fotografiet var allerede allemannseie fra midten av 1800-tallet, og folk var fortrolige med mediet både for dokumentasjon og diktning. Det neste «naturlige» steg ville være farger, levende bilder eller (som det etterhvert skulle vise seg) begge deler. Som et lærestykke i synkronisitet, arbeidet flere rundt i verden med samme tanke, teknologi og drøm gjennom 1890-tallet, helt uavhengige av hverandre. De mest kjente var Woodville Latham og Thomas Edison i USA, brødrene Max og Emil Skladanovski i Tyskland, William Fries-Greene i England, og altså brødrene Lumière i Frankrike. Prosessen fram mot de levende bildene var todelt – ikke bare måtte man konstruere et kamera som tok bilder i rask rekkefølge, det måtte også en framviser til. Lumière-brødrenes cinématographe viste seg langt overlegen konkurrentenes.

Lumière! Eventyret begynner kaller på både undring og nostalgi. Undring fordi filmene er så presise og talende bildekomposisjoner som mesterlig fanger inn sin tid, og i tillegg er restaurert med kjærlig hånd – her er ikke noe av den hurtighastighetsfilmen som har fått mange generasjoner av publikummere til å tro at stumfilmen og dens skapere var teknisk tilbakestående. Og nostalgi fordi Lumière! viser oss hva og hvor rik filmen var fra første øyeblikk, og peker mot noen av de fruktbare veiene den skulle ta. Nostalgi betyr likevel ikke at alt var bedre før. Filmens utvikling har gått i kvantesprang, men vært langt ifra rettlinjet. Som bildefortelling ble særlig spillefilmen satt tilbake da lydfilmen kom på slutten av 1920-tallet. Da hadde man i de beste filmene nådd fram til en bildebeherskelse som gjorde nesten all tekst overflødig, og kameraet syntes ubegrenset bevegelig. Med lyd framsto den «moderne» filmen med ett som den hadde gjort helt i begynnelsen, nærmest i statiske tablåer, som var nødvendig for å kunne bruke det tunge lydutstyret, og filmen ble teatral og pratsom. Mange av stumfilmens utøvere gråt over utviklingen. Det gjorde kanskje også Lumière-brødrene, selv om de forlengst hadde sluttet å lage film. Louis døde i 1948, mens Auguste døde i 1954. Da rakk han iallfall å oppleve Technicolor og Cinemascope. Det får vi tro at han som en av fargefilmens pionérer applauderte.

Et misforstått medie?

Lumière-brødrene selv eller deres representanter reiste altså verden rundt med det nye filmmediet, som vakte stor oppsikt overalt. Her i Norge var det imidlertid brødrene Skladanovski som viste de første levende bildene, i 1896. Det var skarp konkurranse over hele Europa om å være først, forkynne den nye tid og erobre markedene, og snart fikk vi se også Lumière-filmer her, samt Edison og andre. Enkelte som kommenterte begivenheten så hva det nye mediet bar i seg, men slett ikke alle, verken da eller senere.

Mange så bare tivoli og billig folkelig underholdning som aldri avfødte en høyverdig norsk filmkultur. Men skyldes ikke dette synet like mye markedsføringen som det faktiske innholdet? Hele verden kom inn i de første kinolokalene (som riktig nok også var varietélokaler), selv om endel av innslagene var like sammensatte av høyt og lavt som varietéens egne programmer. Men et slikt innsyn i verden må da tillegges verdi? Det syntes iallfall brødrene Lumière i den korte tiden de var virksomme. Og nå kan filmelskere altså se over 100 av deres små filmer i all sin opprinnelige prakt, og forstå sin kjærlighet litt bedre.

Morten Barth er forfatter og skribent. Les hans tidligere innlegg.

2 Responses to Høstens største filmmirakel

  1. Nei, Morten, «Toget ankommer stasjonen» skremte ikke det aller første filmpublikummet i 1895. Dette er en seiglivet myte som forlengst er avkreftet av filmhistorikerne.

    For det første var ikke denne filmen en del av programmet den 28. desember 1895. Filmen ble først vist senere, en gang på våren 1896, og, for det andre, da dette skjedde skremte den ingen. Det finnes ingen rapporter i aviser eller fra politiet (som hadde konstabler til stede på offentige visninger av film i den aller første tiden, som de hadde hatt i teateret) om dette, og heller ikke brødrene selv kommenterte dette noen gang.

    Det er dermed all grunn til å legge denne myten til side. En grunding gjennomgang av kildematerialet bak denne myten – og en forklaring på hvorfor den oppsto – kan man lese om i en artikkel i Norsk Medietidsskrift i 2008.

Legg igjen en kommentar

MENY