En ny norsk Emmy?

En ny norsk Emmy?

Det er gode sjanser for at Norge får en Emmy i den kanskje feteste kategorien for beste dramaserie mandag kveld, skriver Arne Berggren fra New York. Her ser han nærmere på seriene Mammon konkurrerer med og hvordan #MeToo kaster skygger over Emmyfeiringen.

Det er rett og slett fryktelig gøy, og egentlig utenkelig at vi er der vi er nå. Norsk barne-tv har for lengst hentet en Emmy. Stein Winge ble nominert for rollen i Koselig med peis, da gikk vi nesten bananas. Så fikk Anekke von der Lippe Emmy for Øyenvitne, og nå sitter pinadø Gjermund Stenberg Eriksen og pludrer om tv-drama med selveste James Manos jr. i et panel i New York.

Mammon sesong 2 er nominert som beste tv-drama.  En hel haug av NRK-folk tusler rundt i korridorene på Sofitel der Emmy-gallaen bor, og blidest av alle på østkysten akkurat nå er kanskje Ivar Köhn, som må kunne kalles opphavsmannen til tanken om at Norge kunne få en Emmy, jeg må innrømme at jeg trodde han var klin gæren.

Mammon konkurrer mot tre andre nominerte fra Australia, Japan og Brasil – ingen av dem er egnet til skremme optimister på Norges vegne. Den Australske serien Wanted er sofistikert, stilsikker, men usedvanlig treig i starten.; to lettere dysfunksjonelle kvinner blir tilfeldigvis øyenvitner til en forbrytelse, ender som gisler og etter hvert ettersøkt av alle og med en bil full av penger. Moribito: Guardian of the Spirit er en påkostet japansk serie basert på en kjent tegneserie i Japan; elsker du animegreier, er jo dette absolutt en serie for deg, men ikke nødvendigvis for det typiske jurymedlem i Emmysammenheng.  Til slutt er brasilianske Justica, en serie med flere karakterer og historier og folk som vil ha rettferdighet som veves sammen. Serien er en stor suksess i Brasil der et snitt på noen og førti millioner har fulgt den.  Sett med europeiske øyne, er den i overkant melodramatisk, og starten på piloten, der en mer enn middelaldrende kvinne lar seg ta opp mot veggen i det kjedeligste og lengste toskuddet som kanskje noen gang har åpnet en tv-serie (og det varer og varer), er ikke hverken heftig eller spesielt politisk korrekt, heller litt machobanalt i tider hvor kvinner som liker å bli tatt hardt opp mot vegger muligens ikke er det akkurat det bransjen etterspør.

Nå vet jeg ikke når juryen gjorde sluttarbeidet, men hvordan kvinner faktisk fremstilles, er sånn man ser på med et mer kritisk blikk enn vanlig for tiden, merker jeg, og det er få samtaler i dramamiljøet som ikke er innom #metoo. Objektive blir jo jurymedlemmer aldri, noe politikk sniker seg inn, eller noen i juryen synes det er ekstra hyggelig om Japan endelig får et klapp på skulderen; liker du Harry Potter, De tre samuraier og tegneserier som du blar mot venstre, kan jo Moribito være tungen på vektskålen, eller hvorvidt den enkelte serien kan sies å ha sterke og sentrale kvinnelige karakter eller ei, der stiller den australske seien farlig sterkt.

Disse paneldiskusjonene er strengt tatt vanligvis gudsjammerlig kjedelige plankeøvelser, men James Manos Jr., manusforfatter på Sopranos, skaper av Dexter og sentral på The Shield i et par sesonger (bare for å nevne noe) ledet det hele på såpass kaotisk vis, at underholdningsverdiene steg betraktelig, godt hjulpet av Mammonskaper Gjermund Stenberg Eriksen i storslag og med brutter Vegard sufflerende i salen. Manos Jr er en sånn forfatter-showrunner som aller helst vil prate om antall skytedager, arbeidstid, klippetid, forberedelsestid og logistikk, og med en nominert serie omtrent fra hvert kontinent, ble det rimelig tydelig at norske arbeidstider er blant de slappeste i verden, eller norsk fagforeninger blant de mest effektive, alt ettersom hvordan man velger å se det, men du møter ikke mange i denne ligaen som ser syv og en halv time som en arbeidsdag på ordentlig.

Juryer er riktignok satt sammen for å komme frem til skandaløse eller rare resultater, og jeg har en litt dårlig følelse av den japanske greia, til tross for at regissøren knapt greide å gjøre rede for noe som helst og tolken ikke gjorde forvirringen mindre. Selv om budsjettet var på trilliarder og Manos ikke fikk til å få noe svar på hvordan den ble spilt inn eller hvor lang tid det tok, ga det riktignok håp da regissøren uttrykte at sentrale sider ved serien er totalt ubegripelig for utlendinger. Jeg forsøkte å se en episode, men begynte raskt å hurtigspole – det er mye demonegg, ånder og parallelle verdener og folk som spår i gruten, for å si det sånn.

Godt utpå mandag kveld amerikansk tid, får vi vite om Mammon drar den kanskje feteste prisen man kan få for en norsk tv-serie. Men det er allerede nå mulig å slå fast at vi for lengst teknisk sett spiller i nøyaktig samme liga som de fordømte danskene.

Gjermund Stenberg Eriksen (i midten) gjør rede for norske arbeidstider til James Manos Jr (til venstre)

Arne Berggren er produsent og serieskaper i Shuuto og Arctic Wonder.

Les alle de tidligere innleggene til Arne Berggren.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

En ny norsk Emmy?

En ny norsk Emmy?

Det er gode sjanser for at Norge får en Emmy i den kanskje feteste kategorien for beste dramaserie mandag kveld, skriver Arne Berggren fra New York. Her ser han nærmere på seriene Mammon konkurrerer med og hvordan #MeToo kaster skygger over Emmyfeiringen.

Det er rett og slett fryktelig gøy, og egentlig utenkelig at vi er der vi er nå. Norsk barne-tv har for lengst hentet en Emmy. Stein Winge ble nominert for rollen i Koselig med peis, da gikk vi nesten bananas. Så fikk Anekke von der Lippe Emmy for Øyenvitne, og nå sitter pinadø Gjermund Stenberg Eriksen og pludrer om tv-drama med selveste James Manos jr. i et panel i New York.

Mammon sesong 2 er nominert som beste tv-drama.  En hel haug av NRK-folk tusler rundt i korridorene på Sofitel der Emmy-gallaen bor, og blidest av alle på østkysten akkurat nå er kanskje Ivar Köhn, som må kunne kalles opphavsmannen til tanken om at Norge kunne få en Emmy, jeg må innrømme at jeg trodde han var klin gæren.

Mammon konkurrer mot tre andre nominerte fra Australia, Japan og Brasil – ingen av dem er egnet til skremme optimister på Norges vegne. Den Australske serien Wanted er sofistikert, stilsikker, men usedvanlig treig i starten.; to lettere dysfunksjonelle kvinner blir tilfeldigvis øyenvitner til en forbrytelse, ender som gisler og etter hvert ettersøkt av alle og med en bil full av penger. Moribito: Guardian of the Spirit er en påkostet japansk serie basert på en kjent tegneserie i Japan; elsker du animegreier, er jo dette absolutt en serie for deg, men ikke nødvendigvis for det typiske jurymedlem i Emmysammenheng.  Til slutt er brasilianske Justica, en serie med flere karakterer og historier og folk som vil ha rettferdighet som veves sammen. Serien er en stor suksess i Brasil der et snitt på noen og førti millioner har fulgt den.  Sett med europeiske øyne, er den i overkant melodramatisk, og starten på piloten, der en mer enn middelaldrende kvinne lar seg ta opp mot veggen i det kjedeligste og lengste toskuddet som kanskje noen gang har åpnet en tv-serie (og det varer og varer), er ikke hverken heftig eller spesielt politisk korrekt, heller litt machobanalt i tider hvor kvinner som liker å bli tatt hardt opp mot vegger muligens ikke er det akkurat det bransjen etterspør.

Nå vet jeg ikke når juryen gjorde sluttarbeidet, men hvordan kvinner faktisk fremstilles, er sånn man ser på med et mer kritisk blikk enn vanlig for tiden, merker jeg, og det er få samtaler i dramamiljøet som ikke er innom #metoo. Objektive blir jo jurymedlemmer aldri, noe politikk sniker seg inn, eller noen i juryen synes det er ekstra hyggelig om Japan endelig får et klapp på skulderen; liker du Harry Potter, De tre samuraier og tegneserier som du blar mot venstre, kan jo Moribito være tungen på vektskålen, eller hvorvidt den enkelte serien kan sies å ha sterke og sentrale kvinnelige karakter eller ei, der stiller den australske seien farlig sterkt.

Disse paneldiskusjonene er strengt tatt vanligvis gudsjammerlig kjedelige plankeøvelser, men James Manos Jr., manusforfatter på Sopranos, skaper av Dexter og sentral på The Shield i et par sesonger (bare for å nevne noe) ledet det hele på såpass kaotisk vis, at underholdningsverdiene steg betraktelig, godt hjulpet av Mammonskaper Gjermund Stenberg Eriksen i storslag og med brutter Vegard sufflerende i salen. Manos Jr er en sånn forfatter-showrunner som aller helst vil prate om antall skytedager, arbeidstid, klippetid, forberedelsestid og logistikk, og med en nominert serie omtrent fra hvert kontinent, ble det rimelig tydelig at norske arbeidstider er blant de slappeste i verden, eller norsk fagforeninger blant de mest effektive, alt ettersom hvordan man velger å se det, men du møter ikke mange i denne ligaen som ser syv og en halv time som en arbeidsdag på ordentlig.

Juryer er riktignok satt sammen for å komme frem til skandaløse eller rare resultater, og jeg har en litt dårlig følelse av den japanske greia, til tross for at regissøren knapt greide å gjøre rede for noe som helst og tolken ikke gjorde forvirringen mindre. Selv om budsjettet var på trilliarder og Manos ikke fikk til å få noe svar på hvordan den ble spilt inn eller hvor lang tid det tok, ga det riktignok håp da regissøren uttrykte at sentrale sider ved serien er totalt ubegripelig for utlendinger. Jeg forsøkte å se en episode, men begynte raskt å hurtigspole – det er mye demonegg, ånder og parallelle verdener og folk som spår i gruten, for å si det sånn.

Godt utpå mandag kveld amerikansk tid, får vi vite om Mammon drar den kanskje feteste prisen man kan få for en norsk tv-serie. Men det er allerede nå mulig å slå fast at vi for lengst teknisk sett spiller i nøyaktig samme liga som de fordømte danskene.

Gjermund Stenberg Eriksen (i midten) gjør rede for norske arbeidstider til James Manos Jr (til venstre)

Arne Berggren er produsent og serieskaper i Shuuto og Arctic Wonder.

Les alle de tidligere innleggene til Arne Berggren.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY