Aldri annet enn bråk!

Aldri annet enn bråk!

Den siste tiden har historier om seksuell trakassering fra hele verden veltet over oss som en flodbølge, og her hjemme vil diskusjonen om kvotering aldri dø. Hvorfor er det aldri annet enn bråk med disse kvinnene, spør Signe Pahle. Og er det virkelig sånn at noen enkle tiltak fra Norsk filminstitutt vil være løsningen mot en likestilt filmbransje?

Foto fra Edith Carlmars «Aldri annet enn bråk» (1954)

Mange, og spesielt de som reiser bust i diskusjonen om kvotering, har ikke forstått hva kvotering er, og «kvalitetsdebatten» skygger ofte for et konstruktivt fokus mot en løsning. Det er ikke slik at det skal velges en kvinnelig fersking for å oppnå likestilling på bekostning av erfarne, talentfulle menn. Kvotering er ikke det samme som rekruttering. Men kvotering er et nyttig verktøy for å komme et stykke videre.

Siden Den norske filmskolen startet opp, er det utdannet 27 kvinnelige regissører i Norge. I tillegg utdannes det årlig et høyt antall kvalifiserte kvinnelige regissører, produsenter, manusforfattere og andre filmarbeidere fra ulike utdanninger. Facebooksiden Kvinner i norsk film og TV-bransje har for tiden 2878 medlemmer. Problemet er altså ikke å finne kvinnene, men å faktisk velge de. Og hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor blir kvinner vurdert annerledes enn menn og klarer vi noen gang å endre det?

Hva er denne strukturen det snakkes om, og kan svaret være at vi gjennom mange århundrer er blitt fremmet en forestilling om kjønnene som stadig opprettholdes og dermed aktivt motarbeider likestilling?

En rask historisk oppsummering

Aristoteles (384 fvt (før vår tid) til 322 fvt) mente at kvinnen var en «feilprodusert» mann. Den rasjonelle mannen var normen og idealet og kvinnen skulle underordne seg mannen. Denne rangeringen er en forestilling som lever godt også i vår tid.

Allerede på 1400-tallet, i renessansen, oppstod en debatt omtalt som Querelle de femmes – krangelen om kjønnene/kvinnene, hvor Christine de Pizan (1364-1450), i ettertid omtalt som den første feministen, utfordret samtidens kvinneforakt og stereotyper.

Hopper vi videre frem noen hundre år, til tiden før og etter den franske revolusjonen, skjer det store endringer vedrørende kvinners posisjon i samfunnet. Det er verdt å ha i bakhodet at klasse også var en viktig faktor i maktstrukturen, og fattigfolket hadde lite de skulle ha sagt – både kvinner og menn.

Både Olympe de Gouges (1748-1793) og Mary Wollstonecraft (1759-1797) utfordret ubalansen i den nye maktstrukturen mellom kvinner og menn i tiden etter den franske revolusjonen. De Gouges var ikke særlig populær for sine uttalelser og ble halshugget for å være vel pågående i sine ytringer. Wollstonecraft dør i barsel (kvinner hadde dårlige reproduksjonsrettigheter og helsetilbud på den tiden) bare 38 år gammel. Heldigvis overlever datteren Mary, som senere gir oss den verdenskjente romanen Frankenstein; eller den moderne Prometheus.

Disse kvinnene er ukjente for mange, men har hatt stor betydning for diskusjonen om kjønn og likestilling gjennom mange hundre år. Noen vil si at de bevisst har blitt utelatt fra historiebøkene fordi de utfordret maktbalansen mellom kjønnene.

Situasjonen i dag

Likestillingsdebatten har altså ikke oppstått på 1970-tallet, slik mange later til å tro. Men hvorfor holder vi så på med dette ennå? Hvorfor dette evige bråket om likestilling? Kan det være at vi lever med en total systemsvikt som har manifestert seg gjennom århundrer med kultur, tradisjon, politikk og lovverk?

Hvordan har egentlig kvinner blitt behandlet gjennom tidene? Og har det generelle kvinnesynet egentlig endret seg så mye? Mange kvinner har utfordret etablerte maktstrukturer gjennom historien. Felles for kvinnene som gjorde dette, var å bli uthengt i offentligheten, truet, gjort narr av, fengslet, innlagt, forfulgt og drept. Menn med makt ønsket ingen endring.

Kvinner som ytrer seg i offentligheten i dag, henges ut i kommentarfeltene og trues med voldtekt og drap. De latterliggjøres i media og sårede menn skriver kronikker om følelsene sine.

Da Likestillings- og diskrimineringsombudet rapporterte til FNs kvinnekomite om CEDAW i 2017, konkluderte de med at kvinner er en spesielt utsatt gruppe på flere områder – partnerdrap, relasjonsvold, voldtekt, seksuell trakassering, diskriminering i arbeidsliv og ofre for menneskehandel. Ja, og nevnte noen likelønn? Og vi får hundrevis av historier med hashtagen #metoo og #stilleforopptak som sjokkerer, men dessverre ikke overrasker.

Velkommen til patriarkatet!

Når vi nå skal se etter en løsning for vår egen lille bransje, må vi ikke glemme at kvinner systematisk har vært utestengt fra politikk, forsvar, universiteter, arbeidsliv, beslutninger og makt. Og filmbransje. Og at dette har vært forankret i tradisjoner, kultur og ikke minst i lovverket.

Da Norge fikk egen Grunnlov i 1814, var det ikke noe eget likestillingskapittel. Kvinner ble regnet som en del av husholdningen, der mannen var overhodet. De hadde ingen rett over egen økonomi, skulle de inngå rettslige avtaler var de avhengige av en verge. De var først underlagt faren, så mannen i ekteskapet. I 1880-årene startet de første kvinneorganisasjonene i Norge, som jobbet aktivt i omtrent 30 år før de oppnådde stemmerett på lik linje med menn.

Retten til å ta examen artium ble først vedtatt av Stortinget i 1882, og Cecilie Thoresen var første kvinne ut. I 1884 fikk kvinner rett til å studere ved alle fakulteter. I 1922 vedtok Stortinget adgang til statsrådsembetet, i 1961 ble den første kvinne ordinært til prest i den Norske kirke og i 1981 får vi vår første kvinnelige statsminister. I 2017 får vi vår første kvinnelige utenriksminister.

I 2010 er Katherine Bigelow den første kvinnelige regissør som vinner en Oscarpris, og man skulle tro at likestillingen var på plass. Likevel får vi i I 2015 «flatgate» i Cannes hvor kvinner uten høyhælte sko blir stoppet på filmvisningene og «ammegate» i 2016 hvor en kvinnelig produsent blir bortvist for å amme på festivalområdet. Det hele ender i et opprop, signert av 340 personer som ønsker en mer familievennlig festival.

Utviklingen skjer altså ikke av seg selv, eller takket være lettvinte tiltak, men gjennom lovendringer, kvotering, bevisstgjøring og at noen faktisk har valgt kvinner i posisjon eller latt de slippe til. Eller sagt ifra når noe er riv, ruskende galt.

Som du vet er det ikke bare filmbransjen i Norge som sliter med utviklingstreghet. Men det gjøres fremskritt ved å innhente informasjon, gjøre analyser og sette inn tiltak. Både Forsvaret, næringslivet og idretten har gjort dette.

Og det er ikke bare filmbransjen i Norge som anerkjenner dette problemet og jobber for løsninger. I USA har Geena Davies Institutt for Gender in Media viet en hel side til forskning. WIFT i England har også et godt grunnlag med statistikk og fakta. I 2013 ga European Women’s Audiovisual Network ut rapporten Where are all the women directors?. Det er også laget flere norske rapporter som omhandler temaet; Når menn velger menn og kvinner velger mennTa alle talentene i bruk og Av Om For.

Me, you and everyone we know.

Den siste tiden har vi fått en ny dimensjon i filmdebatten i tillegg til kvoteringsdebatten – trakasseringsdebatten. Dessverre er det en del menn som både latterliggjør og underminerer debatten og slenger om seg med «såpass må du tåle!» Kanskje er det frykt, kanskje er det skyldfølelse, kanskje er det et forskrudd ønske om oppmerksomhet. Helt sikkert er det at det er både dumt, kunnskapsløst og lite nyttig i en voksen, konstruktiv debatt. Men det kommer nok ganske naturlig som et ønske om en gjenopprettelse av den tradisjonelle balansen i maktstrukturen.

Du husker hvordan det var – mannen først. Så kvinnen.  Denne maktstrukturen som har manifestert seg i vår kultur gjennom flere århundrer. Det finnes en oppfatning hos noen menn, om at de er privilegert og har rett til noe – på bekostning av kvinner. Den aristoteliske tanken om at mannen er normen og idealet, lever i beste velgående.

Den amerikanske sosiologen Michael Kimmel sier i et intervju med The Guardian:

“Without confronting men’s sense of entitlement, we will never understand why so many men resist gender equality. [It is] because we grew up thinking this is a level playing field and any policy that tilts it a little bit, we think it is reverse discrimination against us. “Let me be really clear. White men in Australia, North America and Europe are the beneficiaries of the single greatest affirmative action program in the history of the world. It is called the history of the world.”

Når menn i filmbransjen opplever de har «feil kjønn» i kvoteringsspørsmålet, og er redd for å miste noe de forestiller seg de har rett på, så gjenspeiler denne holdningen en gjennomkultivert struktur.

Men Kimmel, som har forsket på menn og maskulinitet i flere tiår, sier videre: “These are all easily calculable labour costs. What we know is not only is gender equality right and fair and just, but we also know that it is smart. That it is good business.”

Men need to understand that gender equality does not mean they “get less of the pie”, but that the pie gets bigger. “It is not a zero sum game,” 

At kvinner er lønnsomme kan du lese om her.

Det er mange løsninger for å oppnå likestilling i filmbransjen. WIFT Norge hadde synliggjøring av talent som den viktigste motoren da «Levende visittkort» ble gjennomført for å få på plass den første kvinnelige filmfotografen. Prosjektet ble igangsatt i 2008. I 2009 gikk Sykt lykkelig i opptak med kvinnelig fotograf, og i 2011 hadde to nye spillefilmer kvinnelig fotograf.

Denne godt innarbeidede strukturen om at mannen naturlig er mer kvalifisert enn kvinnen, sitter rotfestet i oss alle, og var kanskje en av årsakene til at ingen hadde valgt en kvinnelig fotograf etter hundre år med filmproduksjon – selv om de fantes. For mange sitter det langt inne å velge en kvinne fremfor en mann, og gode eksempel på dette viser rapporten om Hans og Hanna.

Hvordan løse det egentlige problemet?

Historien har vist oss at ting ikke ordner seg av seg selv, og både fakta om status og vilje til endring er avgjørende for å oppnå et annet resultat. Den 22. november arrangerer Norsk filminstitutt seminaret Let’s talk about sex.

Michael Kimmel sier det på denne måten: «Turn up to any meeting on gender equality and the room will be full of women. Women talking to women about women. (…) Too many men still believe in the myth of the level playing field and that the word “gender” is another synonym for “women”.

Mange opplever at kvotering og andre tiltak for å bedre kjønnsbalansen er begrensende. Men å ha flere å velge blant, både foran og bak kamera, gir oss større mulighet til å bygge opp kompetent stab og å fortelle historiene våre med interessante karakterer.

En karakter bør bygges ut basert på egenskaper og ikke tradisjonelle kjønnskonvensjoner. En stab bør settes sammen basert på kompetanse og ikke relasjoner. Publikum fortjener et sammensatt repertoar som gir refleksjon og underholdning til både unge og gamle, både kvinner og menn. For å oppnå dette er det viktigste vi kan gjøre å være bevisst hvilke valg vi tar. Hver eneste dag.

Hvis du velger å ikke komme den 22. november, har du likevel mulighet til å bidra. Du kan velge å være en del av fortiden eller en del av fremtiden. Det handler bare om hvilke valg du tar.

Signe Pahle

Aldri annet enn bråk!

Aldri annet enn bråk!

Den siste tiden har historier om seksuell trakassering fra hele verden veltet over oss som en flodbølge, og her hjemme vil diskusjonen om kvotering aldri dø. Hvorfor er det aldri annet enn bråk med disse kvinnene, spør Signe Pahle. Og er det virkelig sånn at noen enkle tiltak fra Norsk filminstitutt vil være løsningen mot en likestilt filmbransje?

Foto fra Edith Carlmars «Aldri annet enn bråk» (1954)

Mange, og spesielt de som reiser bust i diskusjonen om kvotering, har ikke forstått hva kvotering er, og «kvalitetsdebatten» skygger ofte for et konstruktivt fokus mot en løsning. Det er ikke slik at det skal velges en kvinnelig fersking for å oppnå likestilling på bekostning av erfarne, talentfulle menn. Kvotering er ikke det samme som rekruttering. Men kvotering er et nyttig verktøy for å komme et stykke videre.

Siden Den norske filmskolen startet opp, er det utdannet 27 kvinnelige regissører i Norge. I tillegg utdannes det årlig et høyt antall kvalifiserte kvinnelige regissører, produsenter, manusforfattere og andre filmarbeidere fra ulike utdanninger. Facebooksiden Kvinner i norsk film og TV-bransje har for tiden 2878 medlemmer. Problemet er altså ikke å finne kvinnene, men å faktisk velge de. Og hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor blir kvinner vurdert annerledes enn menn og klarer vi noen gang å endre det?

Hva er denne strukturen det snakkes om, og kan svaret være at vi gjennom mange århundrer er blitt fremmet en forestilling om kjønnene som stadig opprettholdes og dermed aktivt motarbeider likestilling?

En rask historisk oppsummering

Aristoteles (384 fvt (før vår tid) til 322 fvt) mente at kvinnen var en «feilprodusert» mann. Den rasjonelle mannen var normen og idealet og kvinnen skulle underordne seg mannen. Denne rangeringen er en forestilling som lever godt også i vår tid.

Allerede på 1400-tallet, i renessansen, oppstod en debatt omtalt som Querelle de femmes – krangelen om kjønnene/kvinnene, hvor Christine de Pizan (1364-1450), i ettertid omtalt som den første feministen, utfordret samtidens kvinneforakt og stereotyper.

Hopper vi videre frem noen hundre år, til tiden før og etter den franske revolusjonen, skjer det store endringer vedrørende kvinners posisjon i samfunnet. Det er verdt å ha i bakhodet at klasse også var en viktig faktor i maktstrukturen, og fattigfolket hadde lite de skulle ha sagt – både kvinner og menn.

Både Olympe de Gouges (1748-1793) og Mary Wollstonecraft (1759-1797) utfordret ubalansen i den nye maktstrukturen mellom kvinner og menn i tiden etter den franske revolusjonen. De Gouges var ikke særlig populær for sine uttalelser og ble halshugget for å være vel pågående i sine ytringer. Wollstonecraft dør i barsel (kvinner hadde dårlige reproduksjonsrettigheter og helsetilbud på den tiden) bare 38 år gammel. Heldigvis overlever datteren Mary, som senere gir oss den verdenskjente romanen Frankenstein; eller den moderne Prometheus.

Disse kvinnene er ukjente for mange, men har hatt stor betydning for diskusjonen om kjønn og likestilling gjennom mange hundre år. Noen vil si at de bevisst har blitt utelatt fra historiebøkene fordi de utfordret maktbalansen mellom kjønnene.

Situasjonen i dag

Likestillingsdebatten har altså ikke oppstått på 1970-tallet, slik mange later til å tro. Men hvorfor holder vi så på med dette ennå? Hvorfor dette evige bråket om likestilling? Kan det være at vi lever med en total systemsvikt som har manifestert seg gjennom århundrer med kultur, tradisjon, politikk og lovverk?

Hvordan har egentlig kvinner blitt behandlet gjennom tidene? Og har det generelle kvinnesynet egentlig endret seg så mye? Mange kvinner har utfordret etablerte maktstrukturer gjennom historien. Felles for kvinnene som gjorde dette, var å bli uthengt i offentligheten, truet, gjort narr av, fengslet, innlagt, forfulgt og drept. Menn med makt ønsket ingen endring.

Kvinner som ytrer seg i offentligheten i dag, henges ut i kommentarfeltene og trues med voldtekt og drap. De latterliggjøres i media og sårede menn skriver kronikker om følelsene sine.

Da Likestillings- og diskrimineringsombudet rapporterte til FNs kvinnekomite om CEDAW i 2017, konkluderte de med at kvinner er en spesielt utsatt gruppe på flere områder – partnerdrap, relasjonsvold, voldtekt, seksuell trakassering, diskriminering i arbeidsliv og ofre for menneskehandel. Ja, og nevnte noen likelønn? Og vi får hundrevis av historier med hashtagen #metoo og #stilleforopptak som sjokkerer, men dessverre ikke overrasker.

Velkommen til patriarkatet!

Når vi nå skal se etter en løsning for vår egen lille bransje, må vi ikke glemme at kvinner systematisk har vært utestengt fra politikk, forsvar, universiteter, arbeidsliv, beslutninger og makt. Og filmbransje. Og at dette har vært forankret i tradisjoner, kultur og ikke minst i lovverket.

Da Norge fikk egen Grunnlov i 1814, var det ikke noe eget likestillingskapittel. Kvinner ble regnet som en del av husholdningen, der mannen var overhodet. De hadde ingen rett over egen økonomi, skulle de inngå rettslige avtaler var de avhengige av en verge. De var først underlagt faren, så mannen i ekteskapet. I 1880-årene startet de første kvinneorganisasjonene i Norge, som jobbet aktivt i omtrent 30 år før de oppnådde stemmerett på lik linje med menn.

Retten til å ta examen artium ble først vedtatt av Stortinget i 1882, og Cecilie Thoresen var første kvinne ut. I 1884 fikk kvinner rett til å studere ved alle fakulteter. I 1922 vedtok Stortinget adgang til statsrådsembetet, i 1961 ble den første kvinne ordinært til prest i den Norske kirke og i 1981 får vi vår første kvinnelige statsminister. I 2017 får vi vår første kvinnelige utenriksminister.

I 2010 er Katherine Bigelow den første kvinnelige regissør som vinner en Oscarpris, og man skulle tro at likestillingen var på plass. Likevel får vi i I 2015 «flatgate» i Cannes hvor kvinner uten høyhælte sko blir stoppet på filmvisningene og «ammegate» i 2016 hvor en kvinnelig produsent blir bortvist for å amme på festivalområdet. Det hele ender i et opprop, signert av 340 personer som ønsker en mer familievennlig festival.

Utviklingen skjer altså ikke av seg selv, eller takket være lettvinte tiltak, men gjennom lovendringer, kvotering, bevisstgjøring og at noen faktisk har valgt kvinner i posisjon eller latt de slippe til. Eller sagt ifra når noe er riv, ruskende galt.

Som du vet er det ikke bare filmbransjen i Norge som sliter med utviklingstreghet. Men det gjøres fremskritt ved å innhente informasjon, gjøre analyser og sette inn tiltak. Både Forsvaret, næringslivet og idretten har gjort dette.

Og det er ikke bare filmbransjen i Norge som anerkjenner dette problemet og jobber for løsninger. I USA har Geena Davies Institutt for Gender in Media viet en hel side til forskning. WIFT i England har også et godt grunnlag med statistikk og fakta. I 2013 ga European Women’s Audiovisual Network ut rapporten Where are all the women directors?. Det er også laget flere norske rapporter som omhandler temaet; Når menn velger menn og kvinner velger mennTa alle talentene i bruk og Av Om For.

Me, you and everyone we know.

Den siste tiden har vi fått en ny dimensjon i filmdebatten i tillegg til kvoteringsdebatten – trakasseringsdebatten. Dessverre er det en del menn som både latterliggjør og underminerer debatten og slenger om seg med «såpass må du tåle!» Kanskje er det frykt, kanskje er det skyldfølelse, kanskje er det et forskrudd ønske om oppmerksomhet. Helt sikkert er det at det er både dumt, kunnskapsløst og lite nyttig i en voksen, konstruktiv debatt. Men det kommer nok ganske naturlig som et ønske om en gjenopprettelse av den tradisjonelle balansen i maktstrukturen.

Du husker hvordan det var – mannen først. Så kvinnen.  Denne maktstrukturen som har manifestert seg i vår kultur gjennom flere århundrer. Det finnes en oppfatning hos noen menn, om at de er privilegert og har rett til noe – på bekostning av kvinner. Den aristoteliske tanken om at mannen er normen og idealet, lever i beste velgående.

Den amerikanske sosiologen Michael Kimmel sier i et intervju med The Guardian:

“Without confronting men’s sense of entitlement, we will never understand why so many men resist gender equality. [It is] because we grew up thinking this is a level playing field and any policy that tilts it a little bit, we think it is reverse discrimination against us. “Let me be really clear. White men in Australia, North America and Europe are the beneficiaries of the single greatest affirmative action program in the history of the world. It is called the history of the world.”

Når menn i filmbransjen opplever de har «feil kjønn» i kvoteringsspørsmålet, og er redd for å miste noe de forestiller seg de har rett på, så gjenspeiler denne holdningen en gjennomkultivert struktur.

Men Kimmel, som har forsket på menn og maskulinitet i flere tiår, sier videre: “These are all easily calculable labour costs. What we know is not only is gender equality right and fair and just, but we also know that it is smart. That it is good business.”

Men need to understand that gender equality does not mean they “get less of the pie”, but that the pie gets bigger. “It is not a zero sum game,” 

At kvinner er lønnsomme kan du lese om her.

Det er mange løsninger for å oppnå likestilling i filmbransjen. WIFT Norge hadde synliggjøring av talent som den viktigste motoren da «Levende visittkort» ble gjennomført for å få på plass den første kvinnelige filmfotografen. Prosjektet ble igangsatt i 2008. I 2009 gikk Sykt lykkelig i opptak med kvinnelig fotograf, og i 2011 hadde to nye spillefilmer kvinnelig fotograf.

Denne godt innarbeidede strukturen om at mannen naturlig er mer kvalifisert enn kvinnen, sitter rotfestet i oss alle, og var kanskje en av årsakene til at ingen hadde valgt en kvinnelig fotograf etter hundre år med filmproduksjon – selv om de fantes. For mange sitter det langt inne å velge en kvinne fremfor en mann, og gode eksempel på dette viser rapporten om Hans og Hanna.

Hvordan løse det egentlige problemet?

Historien har vist oss at ting ikke ordner seg av seg selv, og både fakta om status og vilje til endring er avgjørende for å oppnå et annet resultat. Den 22. november arrangerer Norsk filminstitutt seminaret Let’s talk about sex.

Michael Kimmel sier det på denne måten: «Turn up to any meeting on gender equality and the room will be full of women. Women talking to women about women. (…) Too many men still believe in the myth of the level playing field and that the word “gender” is another synonym for “women”.

Mange opplever at kvotering og andre tiltak for å bedre kjønnsbalansen er begrensende. Men å ha flere å velge blant, både foran og bak kamera, gir oss større mulighet til å bygge opp kompetent stab og å fortelle historiene våre med interessante karakterer.

En karakter bør bygges ut basert på egenskaper og ikke tradisjonelle kjønnskonvensjoner. En stab bør settes sammen basert på kompetanse og ikke relasjoner. Publikum fortjener et sammensatt repertoar som gir refleksjon og underholdning til både unge og gamle, både kvinner og menn. For å oppnå dette er det viktigste vi kan gjøre å være bevisst hvilke valg vi tar. Hver eneste dag.

Hvis du velger å ikke komme den 22. november, har du likevel mulighet til å bidra. Du kan velge å være en del av fortiden eller en del av fremtiden. Det handler bare om hvilke valg du tar.

Signe Pahle

MENY