12 konkrete tiltak som vil fremme bedre kjønnsbalanse, mangfold og kunstnerisk vågemot

12 konkrete tiltak som vil fremme bedre kjønnsbalanse, mangfold og kunstnerisk vågemot

Vi oppfordrer Norsk filminstitutt til å kommunisere tydelig at de ønsker flere søknader fra kvinnelige filmskapere og minoritetsgrupper gjennom hele 2018, skriver filmskaperne Gunhild Enger, Vibeke Heide, Ellen Ugelstad, Lilja Ingolfsdottir og Itonje Søimer Guttormsen. Her lanserer de 12 konkrete tiltak for blant annet bedre kjønnsbalanse.

Foto: Hva vil folk si – kvinnelig erfart, skrevet, regissert, produsert og hovedrolle – nå snart sett av 100 000 på kino.

Forrige ukes seminar, Let’s talk about sex!, har skapt mye engasjement og meningsutveksling. Det er positivt at Norsk filminstitutt nå går tydeligere ut med et mål om en kjønnsbalanse op 50/50 innen 2020. Hvilke tiltak som skal fremme dette er imidlertid noe uklart. Vi vil derfor tillate oss å skite litt på det glasstaket som kvinnelige filmskapere stanger i.

Her er 12 konkrete tiltak som kan endre eksisterende strukturer, gi filmskaperne mer frihet og bidra til å slippe flere stemmer til:

1. STYRK DEN SKAPENDE PRODUSENTEN: Opprett en stipendordning eller gi ett-årig støtte til skapende og visjonære produsenter som vil satse på kjønnsbalanse og mangfold som en del av forretningsplanen. Sett samtidig krav til en langsiktig tankegang og nyskapning. Dette vil bryte sirkler av kjennskap og vennskap.

2. GI REGISSØREN STØRRE HANDLINGSROM: Slik situasjonen er i dag er produsentene portvokteren for mange kvinner, og går som regel ikke inn i prosjekter det ikke finnes midler i. La derfor regissører søke utvikling selv, med en klausul om å finne en produsent under utviklingsperioden. La også produserende regissører søke, mot at de i utviklingsperioden bygger opp et team og ansetter en utøvede produsent. (NFR har allerede utarbeidet en ny kontrakt for regissører som hyrer inn produsenter til produksjon.) Dette vil også bidra til å pløye mark for alternative produksjonstrukturer.

3. SNAKK MED OSS!: I arbeidet med å endre nåværende strukturer slik at nye stemmer slipper til, oppfordres NFI til å ta en samtale med minoritetsgrupper og kvinner på randen av spillefilmdebut og langdokumentar. Det vil gi interessante perspektiver som NFI kan bruke til å imøtekomme behovet og bygge nye og mer dynamiske strukturer som tilrettelegger for mangfold og bedre kjønnsbalanse. Det er mange måter å produsere film på og kanskje må det helt nye virkemidler til.

4. TILLIT: Vi ønsker at NFI skal grave dypere og legge frem statistikk for filmer laget av kvinner basert på eget meningsinnhold, for voksne, de siste 10 årene. Det vil si: hvilke historier har kvinnelige filmskapere fortalt oss basert på egne erfaringer av å være kvinne i verden? Hva står vi igjen med av kvinnelige perspektiver og fortellerstrukturer dersom vi trekker fra barnefilm, dokumentar og adaptasjoner? Statistikken fremlagt under seminaret viser at for søknader og tildelinger til kortfilm er andelen kvinnelige regissører ca. 50%, mens for produksjonsstøtte for langfilm er andelen nede på ca. 30%. Hvorfor er det sånn? Det finnes mange ferdigutviklede prosjekter der ute, som har stått i kø hos NFI i årevis og vært igjennom diverse konsulenter. Prosjekter tilhørende prisbelønnede, anerkjente kvinnelige filmskapere i ulike generasjoner og med ulik bakgrunn. De har vært gjennom både manusutviklingen, diverse prestisjefulle manuslab’er (nasjonalt og internasjonalt), har laget piloter for filmene sine (ofte med egne midler) og hatt co-produsenter og distributører med på laget. De trenger ikke utvikling eller mentorer, de trenger å bli sett og de trenger tillit. De er klare for opptak.

5. TELL: Hvis et selskap har søkt med mannlig regissør to ganger etter hverandre, bør tredje søknad være med en regissør som er kvinne. Kvinnelige produsenter har trukket prosenten opp de siste årene, men den lengste veien å gå er fortsatt på regi og foto. Dette er egentlig helt uforståelig, da kvinnene allerede finnes der ute. (Jmfr. punkt over.) Det er verdt å merke seg at vi måtte vente til 2010 før vi hadde vår første kvinnelige filmfotograf på spillefilm.

6. TA I BRUK KVALITETSKRITERIER: Kjønnsbalanse og mangfold henger sammen. Ved å sette krav til både hvem som får lage film, og hvilke historier vi forteller, vil Norge som filmnasjon utvides. Svensk filminstitutt har kommet dette i møte ved å ta i bruk tre kvalitetskriterier som gjelder for filmene som skal få støtte, vi foreslår å bruke de samme her i Norge: Relevans i samtiden, originalitet og gjennomførbarhet.

Det fine med retningslinjer som ivaretar mangfold er at vi alle er en del av det. «Hvit mann som pusher femti» er en like viktig del av mangfoldet som «andregenerasjons innvandrerkvinne » eller «queer person fra bygda». Og ved å fokusere på innhold og form i filmene, unngår man å havne i fella hvor man «låser» en person til en mer eller mindre relevant identitet; kvinner trenger ikke nødvendigvis å lage «kvinnefilmer», innvandrere «innvandrerfilmer» osv.

7. BRUK IDENTITETSMARKØRER: Kjønnsidentitet og etnisitet bør være markører ved siden av Kulturtesten. Det vil gi grunnlag for god statistikk. Norge er et mangfoldig og multikulturelt samfunn, med tanke på etnisitet, kultur, klasse, legning, kjønnsidentitet og alder. Norsk film bør gjenspeile dette. Manglende innblikk i hverandres ståsted fører til polarisering og forsterker det som skiller oss. Det er et demokratisk problem dersom en statlig sponset filmportefølje ikke har som mål å bidra til å fremme et mangfold av perspektiver og opplevelser for befolkningen.

8. MANGFOLDIGE BESLUTNINGSTAGERE: I handlingsplanen til NFI står det at de skal tenke på utdannelsesløp og rekruttering. NFI har stor makt og tilsvarende ansvar for filmbransjen, hvis NFI gir støtte kommer gjerne flere finansiører til, men NFI kan ikke løse alt alene. Derfor er dette en oppfordring til alle ledd i bransjen: Mangfold er et av få områder som kan ha en «trickle down effect», dermed er det viktig å sikre mangfold blant beslutningstakere i filmfeltet – konsulenter, produsenter, regissører, fotografer, manusforfattere og lærerstaben hos utdanningsinstitusjoner. Som Stephen McConnachie (fra BFI) sa: Change diversity, and you change structures. 

9. REKRUTTERING: Start en forskole for kunst og film i f.eks.Groruddalen eller på Holmlia, i samarbeid med f.eks. kommune/fylkeskommune. Etter at Nordland film og kunstfagskole har blitt en tre-årig Bachelor og Medier og kommunikasjon på videregående nivå er borte, har vi mistet flere rekrutteringsarenaer. Med en forskole vil man nå ut til nye stemmer og finne potensielle filmskapere og kunstnere med annen type bakgrunn enn majoritetskulturen.

10. TYDELIGE SIGNALER: Vi oppfordrer NFI til å kommunisere tydelig at dere ønsker flere søknader fra kvinnelige filmskapere og minoritetsgrupper i hele 2018. én setning om at NFI f.eks må ha flere søknader med kvinner på regi (og foto) i 2018, er nok til å trigge de kvinnelige regissørene og produsenter til å søke. Bruk kanaler som når bredt ut; Facebook, Twitter, pressemeldinger osv. Vær aktiv og oppsøkende i forhold til produsentene. Ytre motivasjon er undervurdert.

11. BRUK KONKRET SPRÅK OG SE OPP FOR FORENKLEDE SLAGORD: I stedet for å ha slagord som å gjøre de beste bedre bør man kanskje stille seg spørsmålet; hvem og hva definerer at noe er bra, og hva er kvalitet? Forskning viser at kvalitet vurderes svært forskjellig avhengig av ståsted. Ved å slippe til nye stemmer vil forståelsen av hva som er kvalitet utfordres. I handlingsplanen til NFI står det at man ”gjennomgår» tiltak og ”vurderer og evaluerer” ytterligere tiltak, men det står ikke helt konkret hva dette går ut på. Ord som evaluere, vurdere, moderat er passive ord. På den ene nettsiden står det 50%, mens i handlingsplanen står det fortsatt 40/60. Så hva mener NFI egentlig? Hvorfor står det ikke at kvinner skal få halvparten av produksjonstilskuddene? Og hvor står NFI med tanke på 50/50 når det gjelder fordeling i kroner og ører?

”40/60 er bullshit” sa Anna Serner, leder av Svensk Filminstitutt. I stedet for en defensiv og passiv holdning om at det ikke kommer nok søkere, bør man snu det på hodet og si tydelig vi forvalter statlige midler og vi har ikke gjort jobben vår. Heldigvis er det en begynnende endring på gang og derfor er det avgjørende at NFIś retorikk blir enda mer offensiv når det gjelder å styrke kjønnsbalansen og mangfoldet i filmfeltet. Nok en gang bruker vi Sverige som eksempel: Filmkonsulent Andrea Østlund, daværende konsulent på Rookie-prosjektet (en debutantordning) valgte å holde tilbake en større tildeling av midler fordi det ikke var nok kvinnelige søkere. Hun oppfordret samtidig flere kvinner til å søke. Kontroversielt og offensivt. Det resulterte i 240 nye søknader. Resultatet ble blant annet den prisvinnende filmen Apejentene av Lisa Aschan.

12. START OPP EN NY DEBUTANTORDNING: Debutantordningen bør driftes og vurderes av en ekstern komité av yrkesaktive filmskapere etter modell fra Kulturrådet, utvalget bør også representere mangfold. Et forslag kan være å omfordele midlene fra én 20 millioners adaptasjon og omsette det til 4-8 filmer, hvor man kan søke om 1-5 millioner pr. prosjekt. En komité vil måtte diskutere seg frem til et valg, noe som er en helt annen prosess enn konsulentordningen og vil dermed gi andre resultater.

Hva om vi i 2018 hadde byttet ut én maskulin heltefortelling med 5 filmer fra vår egen samtid, fortalt av nye stemmer?

#klarforopptak

Vibeke Heide, Ellen Ugelstad, Lilja Ingolfsdottir, Gunhild Enger, Itonje Søimer Guttormsen

Sorry, comments are closed for this post.

12 konkrete tiltak som vil fremme bedre kjønnsbalanse, mangfold og kunstnerisk vågemot

12 konkrete tiltak som vil fremme bedre kjønnsbalanse, mangfold og kunstnerisk vågemot

Vi oppfordrer Norsk filminstitutt til å kommunisere tydelig at de ønsker flere søknader fra kvinnelige filmskapere og minoritetsgrupper gjennom hele 2018, skriver filmskaperne Gunhild Enger, Vibeke Heide, Ellen Ugelstad, Lilja Ingolfsdottir og Itonje Søimer Guttormsen. Her lanserer de 12 konkrete tiltak for blant annet bedre kjønnsbalanse.

Foto: Hva vil folk si – kvinnelig erfart, skrevet, regissert, produsert og hovedrolle – nå snart sett av 100 000 på kino.

Forrige ukes seminar, Let’s talk about sex!, har skapt mye engasjement og meningsutveksling. Det er positivt at Norsk filminstitutt nå går tydeligere ut med et mål om en kjønnsbalanse op 50/50 innen 2020. Hvilke tiltak som skal fremme dette er imidlertid noe uklart. Vi vil derfor tillate oss å skite litt på det glasstaket som kvinnelige filmskapere stanger i.

Her er 12 konkrete tiltak som kan endre eksisterende strukturer, gi filmskaperne mer frihet og bidra til å slippe flere stemmer til:

1. STYRK DEN SKAPENDE PRODUSENTEN: Opprett en stipendordning eller gi ett-årig støtte til skapende og visjonære produsenter som vil satse på kjønnsbalanse og mangfold som en del av forretningsplanen. Sett samtidig krav til en langsiktig tankegang og nyskapning. Dette vil bryte sirkler av kjennskap og vennskap.

2. GI REGISSØREN STØRRE HANDLINGSROM: Slik situasjonen er i dag er produsentene portvokteren for mange kvinner, og går som regel ikke inn i prosjekter det ikke finnes midler i. La derfor regissører søke utvikling selv, med en klausul om å finne en produsent under utviklingsperioden. La også produserende regissører søke, mot at de i utviklingsperioden bygger opp et team og ansetter en utøvede produsent. (NFR har allerede utarbeidet en ny kontrakt for regissører som hyrer inn produsenter til produksjon.) Dette vil også bidra til å pløye mark for alternative produksjonstrukturer.

3. SNAKK MED OSS!: I arbeidet med å endre nåværende strukturer slik at nye stemmer slipper til, oppfordres NFI til å ta en samtale med minoritetsgrupper og kvinner på randen av spillefilmdebut og langdokumentar. Det vil gi interessante perspektiver som NFI kan bruke til å imøtekomme behovet og bygge nye og mer dynamiske strukturer som tilrettelegger for mangfold og bedre kjønnsbalanse. Det er mange måter å produsere film på og kanskje må det helt nye virkemidler til.

4. TILLIT: Vi ønsker at NFI skal grave dypere og legge frem statistikk for filmer laget av kvinner basert på eget meningsinnhold, for voksne, de siste 10 årene. Det vil si: hvilke historier har kvinnelige filmskapere fortalt oss basert på egne erfaringer av å være kvinne i verden? Hva står vi igjen med av kvinnelige perspektiver og fortellerstrukturer dersom vi trekker fra barnefilm, dokumentar og adaptasjoner? Statistikken fremlagt under seminaret viser at for søknader og tildelinger til kortfilm er andelen kvinnelige regissører ca. 50%, mens for produksjonsstøtte for langfilm er andelen nede på ca. 30%. Hvorfor er det sånn? Det finnes mange ferdigutviklede prosjekter der ute, som har stått i kø hos NFI i årevis og vært igjennom diverse konsulenter. Prosjekter tilhørende prisbelønnede, anerkjente kvinnelige filmskapere i ulike generasjoner og med ulik bakgrunn. De har vært gjennom både manusutviklingen, diverse prestisjefulle manuslab’er (nasjonalt og internasjonalt), har laget piloter for filmene sine (ofte med egne midler) og hatt co-produsenter og distributører med på laget. De trenger ikke utvikling eller mentorer, de trenger å bli sett og de trenger tillit. De er klare for opptak.

5. TELL: Hvis et selskap har søkt med mannlig regissør to ganger etter hverandre, bør tredje søknad være med en regissør som er kvinne. Kvinnelige produsenter har trukket prosenten opp de siste årene, men den lengste veien å gå er fortsatt på regi og foto. Dette er egentlig helt uforståelig, da kvinnene allerede finnes der ute. (Jmfr. punkt over.) Det er verdt å merke seg at vi måtte vente til 2010 før vi hadde vår første kvinnelige filmfotograf på spillefilm.

6. TA I BRUK KVALITETSKRITERIER: Kjønnsbalanse og mangfold henger sammen. Ved å sette krav til både hvem som får lage film, og hvilke historier vi forteller, vil Norge som filmnasjon utvides. Svensk filminstitutt har kommet dette i møte ved å ta i bruk tre kvalitetskriterier som gjelder for filmene som skal få støtte, vi foreslår å bruke de samme her i Norge: Relevans i samtiden, originalitet og gjennomførbarhet.

Det fine med retningslinjer som ivaretar mangfold er at vi alle er en del av det. «Hvit mann som pusher femti» er en like viktig del av mangfoldet som «andregenerasjons innvandrerkvinne » eller «queer person fra bygda». Og ved å fokusere på innhold og form i filmene, unngår man å havne i fella hvor man «låser» en person til en mer eller mindre relevant identitet; kvinner trenger ikke nødvendigvis å lage «kvinnefilmer», innvandrere «innvandrerfilmer» osv.

7. BRUK IDENTITETSMARKØRER: Kjønnsidentitet og etnisitet bør være markører ved siden av Kulturtesten. Det vil gi grunnlag for god statistikk. Norge er et mangfoldig og multikulturelt samfunn, med tanke på etnisitet, kultur, klasse, legning, kjønnsidentitet og alder. Norsk film bør gjenspeile dette. Manglende innblikk i hverandres ståsted fører til polarisering og forsterker det som skiller oss. Det er et demokratisk problem dersom en statlig sponset filmportefølje ikke har som mål å bidra til å fremme et mangfold av perspektiver og opplevelser for befolkningen.

8. MANGFOLDIGE BESLUTNINGSTAGERE: I handlingsplanen til NFI står det at de skal tenke på utdannelsesløp og rekruttering. NFI har stor makt og tilsvarende ansvar for filmbransjen, hvis NFI gir støtte kommer gjerne flere finansiører til, men NFI kan ikke løse alt alene. Derfor er dette en oppfordring til alle ledd i bransjen: Mangfold er et av få områder som kan ha en «trickle down effect», dermed er det viktig å sikre mangfold blant beslutningstakere i filmfeltet – konsulenter, produsenter, regissører, fotografer, manusforfattere og lærerstaben hos utdanningsinstitusjoner. Som Stephen McConnachie (fra BFI) sa: Change diversity, and you change structures. 

9. REKRUTTERING: Start en forskole for kunst og film i f.eks.Groruddalen eller på Holmlia, i samarbeid med f.eks. kommune/fylkeskommune. Etter at Nordland film og kunstfagskole har blitt en tre-årig Bachelor og Medier og kommunikasjon på videregående nivå er borte, har vi mistet flere rekrutteringsarenaer. Med en forskole vil man nå ut til nye stemmer og finne potensielle filmskapere og kunstnere med annen type bakgrunn enn majoritetskulturen.

10. TYDELIGE SIGNALER: Vi oppfordrer NFI til å kommunisere tydelig at dere ønsker flere søknader fra kvinnelige filmskapere og minoritetsgrupper i hele 2018. én setning om at NFI f.eks må ha flere søknader med kvinner på regi (og foto) i 2018, er nok til å trigge de kvinnelige regissørene og produsenter til å søke. Bruk kanaler som når bredt ut; Facebook, Twitter, pressemeldinger osv. Vær aktiv og oppsøkende i forhold til produsentene. Ytre motivasjon er undervurdert.

11. BRUK KONKRET SPRÅK OG SE OPP FOR FORENKLEDE SLAGORD: I stedet for å ha slagord som å gjøre de beste bedre bør man kanskje stille seg spørsmålet; hvem og hva definerer at noe er bra, og hva er kvalitet? Forskning viser at kvalitet vurderes svært forskjellig avhengig av ståsted. Ved å slippe til nye stemmer vil forståelsen av hva som er kvalitet utfordres. I handlingsplanen til NFI står det at man ”gjennomgår» tiltak og ”vurderer og evaluerer” ytterligere tiltak, men det står ikke helt konkret hva dette går ut på. Ord som evaluere, vurdere, moderat er passive ord. På den ene nettsiden står det 50%, mens i handlingsplanen står det fortsatt 40/60. Så hva mener NFI egentlig? Hvorfor står det ikke at kvinner skal få halvparten av produksjonstilskuddene? Og hvor står NFI med tanke på 50/50 når det gjelder fordeling i kroner og ører?

”40/60 er bullshit” sa Anna Serner, leder av Svensk Filminstitutt. I stedet for en defensiv og passiv holdning om at det ikke kommer nok søkere, bør man snu det på hodet og si tydelig vi forvalter statlige midler og vi har ikke gjort jobben vår. Heldigvis er det en begynnende endring på gang og derfor er det avgjørende at NFIś retorikk blir enda mer offensiv når det gjelder å styrke kjønnsbalansen og mangfoldet i filmfeltet. Nok en gang bruker vi Sverige som eksempel: Filmkonsulent Andrea Østlund, daværende konsulent på Rookie-prosjektet (en debutantordning) valgte å holde tilbake en større tildeling av midler fordi det ikke var nok kvinnelige søkere. Hun oppfordret samtidig flere kvinner til å søke. Kontroversielt og offensivt. Det resulterte i 240 nye søknader. Resultatet ble blant annet den prisvinnende filmen Apejentene av Lisa Aschan.

12. START OPP EN NY DEBUTANTORDNING: Debutantordningen bør driftes og vurderes av en ekstern komité av yrkesaktive filmskapere etter modell fra Kulturrådet, utvalget bør også representere mangfold. Et forslag kan være å omfordele midlene fra én 20 millioners adaptasjon og omsette det til 4-8 filmer, hvor man kan søke om 1-5 millioner pr. prosjekt. En komité vil måtte diskutere seg frem til et valg, noe som er en helt annen prosess enn konsulentordningen og vil dermed gi andre resultater.

Hva om vi i 2018 hadde byttet ut én maskulin heltefortelling med 5 filmer fra vår egen samtid, fortalt av nye stemmer?

#klarforopptak

Vibeke Heide, Ellen Ugelstad, Lilja Ingolfsdottir, Gunhild Enger, Itonje Søimer Guttormsen

Sorry, comments are closed for this post.

MENY