12 gode grunner til at kvotering kan være et riktig grep

12 gode grunner til at kvotering kan være et riktig grep

Blir filmkunsten mindre fri av at flere kvinner får lage film? Hva er problemet med et politisk grep som egentlig kommer alle til gode, både filmbransje og publikum, spør regissør Ellen Ugelstad, som her gir deg 12 grunner til at kvotering kan være et riktig grep.

1. Det finnes ingen forskning som sier at kvotering vil føre til dårligere filmer.

2. Dersom det anses som viktig med jevnbyrdig nærvær av begge kjønn – også innenfor filmfeltet som forvalter fortellingene om oss – så må det tas politiske grep som fremskynder dette. Det er 2017. Vi har ikke tid til å vente på at ”det går seg til”. Med kjønnsbrillene på vet man at motsatt «kvotering» skjer uformelt, særlig i bransjer og sektorer som er fulle av uformelle strukturer og nettverk. Noe som sjelden er til kvinners fordel. Dette kalles indirekte kvotering. Er det ikke bedre at disse ulne mekanismene ser dagens lys?

3. 60/40 er fortsatt til mennenes fordel. I Dagsavisen uttalte en produsent seg etter regjeringens tiltak om moderat kvotering:Dette er en politisk styring som går for langt. Nå blir det vanskeligere for meg å produsere film. Etter 30 år i bransjen har jeg nå feil kjønn. Det er rart å oppleve”. Slapp helt av – dette er enkel matematikk. 60% er fortsatt mer enn 40%. Man har på ingen måte feil kjønn, det har man heller ikke ved 50/50.

4. Med kvoter går verden fremover. I en diskusjonstråd på Facebook ble den nye filmpolitikken (60/40) sammenlignet med Nord-Korea. Fint å minne om at vi lever i et demokratisk samfunn. Vi har fiskekvoter, ulvekvoter, utslippskvoter, tax-freekvoter, promillekvoter, Nox-kvoter. Etter krigen hadde vi matkvoter. Så ALLE skulle få mat. Dette er for at vi sammen skal få et bedre samfunn.

5. Flere kvinner som lager film betyr ikke mindre kunstnerisk frihet. Mange argumenterer med at kunsten skal være fri. Er ikke dette en romantisk og gammeldags myte, at kunsten er fri? Ja – den er friere i et demokratisk samfunn enn i et diktatur, men filmfeltet er styrt av økonomi, retningslinjer, samtidens tendenser, produsenter, gatekeepers, nettverk, konsulenter, etc. Er kunsten så fri som vi liker å tro? Blir den mindre fri av at flere kvinner får lage film?

6. Kvotering gir større variasjon. I forskning vises det til at menn systematisk vurderes som sterkere kandidater (les sterkere regissører) selv om kandidatene har samme kvalifikasjoner. Går man ikke dermed glipp av viktige filmer og talentfulle registemmer hvis man ikke kvoterer? En studie fra 2012, hvor både mannlige og kvinnelige professorer skulle vurdere en jobbsøker ut fra en CV, viste det samme: CV-ene var identiske, bortsett fra at en het ”John” og en annen het ”Jennifer”. Det var mindre sannsynlig at de ansatte Jennifer enn John, og i tillegg fikk Jennifer lavere lønn.

7. Jeg har selv stått i et klasserom og valgt John fremfor Jennifer, uten å tenke meg om. Begge var like kvalifiserte. Det bare skjedde, ”helt av seg selv”, kanskje fordi John var mer frempå en Jennifer, ikke vet jeg. På engelsk kalles dette ”confirmational» eller «implicit bias”. Vi bærer alle på fordommer og forutinntatte holdninger, de ligger som regel dypt nedfelt i mange av oss. Jeg måtte gå mine ”implicit bias” etter i sømmene. Vi lever ikke løsrevet fra en kontekst. Derfor er kontinuerlig kunnskap og bevisstgjøring avgjørende for å endre holdningene som er formet av samfunnet og kulturen vi lever i. Vi trenger alle med jevne mellomrom påminnelser om hvilke mekanismer vi er styrt av, men det krever litt av oss som enkeltpersoner å bli oppmerksomme på dette.

8. ”Jeg vil ikke kvoteres inn” – sier en del menn og kvinner, men hvorfor ikke? Er ikke dette argumentet gått ut på dato, med tanke på at det gjennom tidene har skjedd en del indirekte kvotering av menn. (dvs. menn velger menn.) Og – hvis man vet med seg selv at man lager gode filmer uansett om man er kvotert inn eller ikke, hva er problemet? Kan man snu det på hodet ? Det går an å tenke at ved jevn fordeling, altså 50/50, skapes den variasjonen og de historiene publikum trenger? Kan ikke kvotering være ”empowerment”?

9. Eva Grinde, kommentator i Dagens Næringsliv, skriver presist om kvotering i forhold til kvinnelige dommere. ”En vanlig begrunnelse for kvinnekvotering generelt – er mistanken om at menn systematisk vurderes som sterkere kandidater på ellers like vilkår. Dersom det stemmer (noe en del studier peker i retning av), kan like gjerne fravær av kvinnekvotering være en trussel for det faglige nivået…» En analyse som er like relevant for norsk filmpolitikk.

10. Kan vi være enige om at filmfeltet noen ganger fremstår som mer konservativ enn progressiv? Da næringslivet i 2002 ble pålagt 40 prosent kvinneandel i ASA-styrene var det mange protester, men alt 10 år senere kunne Dagens Næringsliv dokumentere positive effekter for bedriftene. At det samme vil skje på filmfeltet over tid er jeg sikker på, men da trengs kvotering som botemiddel på en bransje som uten pålagte insentiver vil fortsette som før. Det er historieløst å påstå noe annet. Er det ikke mye mer offensivt å kunne si at i Norge (verdens rikeste land) er vi de mest progressive og offensive i Europa? Hos oss er det nemlig 50/50!

11. Kan det være at det er begrensende for publikum å bare se filmer fra mannlig perspektiv? 50/50 vil gavne publikum da halvparten av publikum er kvinner. Det er uheldig for alle å måtte se hovedsaklig historier fortalt gjennom et mannlig perspektiv. Jevn fordeling vil føre til et større mangfold av filmer og tv serier for publikum.

12. Hva er problemet med et politisk grep som egentlig kommer alle til gode? Hvis det kommer inn 70 prosent søknader fra kvinner vil jo dette komme de manlige søkerne til gode og vice versa. Vinn-vinn, som det heter.

 

La oss ikke gjøre dette vanskeligere enn det er. Få radikale tiltak om bedre kjønnsbalanse på plass slik at vi kan lage gode filmer – sammen.

Jeg håper vi sees på NFIs kjønnspolitiske seminar 22. november.

PS: Hva om NFR, NFF, Produsentforeningen, WIFT, Dramatikerforbundet og Norsk Skuespiller og andre deltagere på seminaret stiller med tre forslag til tiltak hver? Håper NFI legger opp til en ”worksession” hvor man kan jobber konkret og interaktivt. Kanskje kan forslagene meldes inn via sms eller twitter på en skjerm?

Ellen Ugelstad, regissør

Sorry, comments are closed for this post.

12 gode grunner til at kvotering kan være et riktig grep

12 gode grunner til at kvotering kan være et riktig grep

Blir filmkunsten mindre fri av at flere kvinner får lage film? Hva er problemet med et politisk grep som egentlig kommer alle til gode, både filmbransje og publikum, spør regissør Ellen Ugelstad, som her gir deg 12 grunner til at kvotering kan være et riktig grep.

1. Det finnes ingen forskning som sier at kvotering vil føre til dårligere filmer.

2. Dersom det anses som viktig med jevnbyrdig nærvær av begge kjønn – også innenfor filmfeltet som forvalter fortellingene om oss – så må det tas politiske grep som fremskynder dette. Det er 2017. Vi har ikke tid til å vente på at ”det går seg til”. Med kjønnsbrillene på vet man at motsatt «kvotering» skjer uformelt, særlig i bransjer og sektorer som er fulle av uformelle strukturer og nettverk. Noe som sjelden er til kvinners fordel. Dette kalles indirekte kvotering. Er det ikke bedre at disse ulne mekanismene ser dagens lys?

3. 60/40 er fortsatt til mennenes fordel. I Dagsavisen uttalte en produsent seg etter regjeringens tiltak om moderat kvotering:Dette er en politisk styring som går for langt. Nå blir det vanskeligere for meg å produsere film. Etter 30 år i bransjen har jeg nå feil kjønn. Det er rart å oppleve”. Slapp helt av – dette er enkel matematikk. 60% er fortsatt mer enn 40%. Man har på ingen måte feil kjønn, det har man heller ikke ved 50/50.

4. Med kvoter går verden fremover. I en diskusjonstråd på Facebook ble den nye filmpolitikken (60/40) sammenlignet med Nord-Korea. Fint å minne om at vi lever i et demokratisk samfunn. Vi har fiskekvoter, ulvekvoter, utslippskvoter, tax-freekvoter, promillekvoter, Nox-kvoter. Etter krigen hadde vi matkvoter. Så ALLE skulle få mat. Dette er for at vi sammen skal få et bedre samfunn.

5. Flere kvinner som lager film betyr ikke mindre kunstnerisk frihet. Mange argumenterer med at kunsten skal være fri. Er ikke dette en romantisk og gammeldags myte, at kunsten er fri? Ja – den er friere i et demokratisk samfunn enn i et diktatur, men filmfeltet er styrt av økonomi, retningslinjer, samtidens tendenser, produsenter, gatekeepers, nettverk, konsulenter, etc. Er kunsten så fri som vi liker å tro? Blir den mindre fri av at flere kvinner får lage film?

6. Kvotering gir større variasjon. I forskning vises det til at menn systematisk vurderes som sterkere kandidater (les sterkere regissører) selv om kandidatene har samme kvalifikasjoner. Går man ikke dermed glipp av viktige filmer og talentfulle registemmer hvis man ikke kvoterer? En studie fra 2012, hvor både mannlige og kvinnelige professorer skulle vurdere en jobbsøker ut fra en CV, viste det samme: CV-ene var identiske, bortsett fra at en het ”John” og en annen het ”Jennifer”. Det var mindre sannsynlig at de ansatte Jennifer enn John, og i tillegg fikk Jennifer lavere lønn.

7. Jeg har selv stått i et klasserom og valgt John fremfor Jennifer, uten å tenke meg om. Begge var like kvalifiserte. Det bare skjedde, ”helt av seg selv”, kanskje fordi John var mer frempå en Jennifer, ikke vet jeg. På engelsk kalles dette ”confirmational» eller «implicit bias”. Vi bærer alle på fordommer og forutinntatte holdninger, de ligger som regel dypt nedfelt i mange av oss. Jeg måtte gå mine ”implicit bias” etter i sømmene. Vi lever ikke løsrevet fra en kontekst. Derfor er kontinuerlig kunnskap og bevisstgjøring avgjørende for å endre holdningene som er formet av samfunnet og kulturen vi lever i. Vi trenger alle med jevne mellomrom påminnelser om hvilke mekanismer vi er styrt av, men det krever litt av oss som enkeltpersoner å bli oppmerksomme på dette.

8. ”Jeg vil ikke kvoteres inn” – sier en del menn og kvinner, men hvorfor ikke? Er ikke dette argumentet gått ut på dato, med tanke på at det gjennom tidene har skjedd en del indirekte kvotering av menn. (dvs. menn velger menn.) Og – hvis man vet med seg selv at man lager gode filmer uansett om man er kvotert inn eller ikke, hva er problemet? Kan man snu det på hodet ? Det går an å tenke at ved jevn fordeling, altså 50/50, skapes den variasjonen og de historiene publikum trenger? Kan ikke kvotering være ”empowerment”?

9. Eva Grinde, kommentator i Dagens Næringsliv, skriver presist om kvotering i forhold til kvinnelige dommere. ”En vanlig begrunnelse for kvinnekvotering generelt – er mistanken om at menn systematisk vurderes som sterkere kandidater på ellers like vilkår. Dersom det stemmer (noe en del studier peker i retning av), kan like gjerne fravær av kvinnekvotering være en trussel for det faglige nivået…» En analyse som er like relevant for norsk filmpolitikk.

10. Kan vi være enige om at filmfeltet noen ganger fremstår som mer konservativ enn progressiv? Da næringslivet i 2002 ble pålagt 40 prosent kvinneandel i ASA-styrene var det mange protester, men alt 10 år senere kunne Dagens Næringsliv dokumentere positive effekter for bedriftene. At det samme vil skje på filmfeltet over tid er jeg sikker på, men da trengs kvotering som botemiddel på en bransje som uten pålagte insentiver vil fortsette som før. Det er historieløst å påstå noe annet. Er det ikke mye mer offensivt å kunne si at i Norge (verdens rikeste land) er vi de mest progressive og offensive i Europa? Hos oss er det nemlig 50/50!

11. Kan det være at det er begrensende for publikum å bare se filmer fra mannlig perspektiv? 50/50 vil gavne publikum da halvparten av publikum er kvinner. Det er uheldig for alle å måtte se hovedsaklig historier fortalt gjennom et mannlig perspektiv. Jevn fordeling vil føre til et større mangfold av filmer og tv serier for publikum.

12. Hva er problemet med et politisk grep som egentlig kommer alle til gode? Hvis det kommer inn 70 prosent søknader fra kvinner vil jo dette komme de manlige søkerne til gode og vice versa. Vinn-vinn, som det heter.

 

La oss ikke gjøre dette vanskeligere enn det er. Få radikale tiltak om bedre kjønnsbalanse på plass slik at vi kan lage gode filmer – sammen.

Jeg håper vi sees på NFIs kjønnspolitiske seminar 22. november.

PS: Hva om NFR, NFF, Produsentforeningen, WIFT, Dramatikerforbundet og Norsk Skuespiller og andre deltagere på seminaret stiller med tre forslag til tiltak hver? Håper NFI legger opp til en ”worksession” hvor man kan jobber konkret og interaktivt. Kanskje kan forslagene meldes inn via sms eller twitter på en skjerm?

Ellen Ugelstad, regissør

Sorry, comments are closed for this post.

MENY