Seksuell trakassering er mitt og ditt problem!

Seksuell trakassering er mitt og ditt problem!

Vi kan ikke fortsette å rope ut «The show must go on!» hver gang vi konfronteres med et problem som er for vanskelig å takle der og da. Seksuell trakassering er et problem for mange, det er også mitt og ditt problem. La oss snakke om det, skriver produsent Khalid Maimouni i dette innlegget.

Etter at jeg sluttet meg til forslaget om en 50/50-kjønnsbalanse i filmbransjen i et Klassekampen-oppslag har jeg fått noen tvetydige tekstmeldinger fra mine mannlige produsent-kolleger, mens andre velger å unfriende og blokkere meg på Facebook. Artikkelen forsøkte i utgangspunktet å sette den seksuelle trakasseringen som rulles opp under emneknaggen #metoo i sammenheng med usunne maktstrukturer i bransjen. Etter at enkelte har forsøkt å skremme meg til taushet, kjenner jeg at jeg må være enda tydeligere på hvorfor jeg tar et slikt standpunkt.

Jeg har for det meste fått høre at det er topp at jeg som mann står på barrikadene for en så viktig sak, men…. Hver gang kommer det et men… jeg får høre at omfanget kan ikke være så utbredt i Norge. Jeg blir fortalt hvor farlig det jeg sier vil være for norsk film og kvaliteten av det vi lager. Jeg får slengt etter meg at jeg har ikke vært i bransjen lenge nok til å begripe de negative konsekvensene av hva jeg stiller meg bak, og får servert at selv kvinnelige produsenter klarer ikke å nå disse målene fordi det er prosjektene som vinner frem og ikke hva man har mellom beina.

For meg handler ikke dette om hva man har mellom beina, men hva man har mellom ørene. Det er ikke så rart at også kvinnelige produsenter sliter med å nå 50/50-målet på egen hånd i dag, for en balansert kvinneandel er like mye et rekrutteringsproblem.

Ta meg som et eksempel: jeg er i dag en av svært få spillefilmprodusenter med flerkulturell bakgrunn i bransjen, og nesten samtlige av mine prosjekter som enten er lansert, i produksjon eller i utvikling er knyttet til filmskapere som har flerkulturell eller minoritetsbakgrunn. Men det er først i det siste at jeg har hatt anledning til å sette dette arbeidsmønsteret i en sammenheng. Nemlig at jeg noe ufrivillig har funnet veien til produsentyrket fordi etablerte filmprodusenter ikke prioriterer mangfold.

Et demokratisk problem

Når 80% av mannlige produsenter foretrekker å jobbe med menn og kun 60% av deres kvinnelige kolleger gjør det samme så tegner det et tydelig blide for meg. På mangel av bedre ord la oss si at det er bare «naturlig» at menn foretrekker å jobbe med menn fordi det er dem de har mest til felles med. Da er det interessant å lese av statistikken at 80% av dem kvinnelige produsenter fortrekker å jobbe med ikke er kvinner. Kan det da bety at kvinner er rett og slett mye bedre på mangfold enn menn?

50/50-kjønnsbalanse vil løfte opp kvinner i alle nøkkelroller både bak og foran kamera. Jeg mener ikke at kvotering er det eneste virkemiddelet for å oppnå dette, men når det viser seg at markedet over tid ikke klarer dette på egen hånd, må jo noe gjøres. Kvotering vil sørge for at det vi ser på lerretet og skjermene sammenfaller mer med hvordan samfunnet er ellers. Burde ikke dette være en forutsetning for at staten skal fortsette å finansiere norsk film? Det er et demokratisk og sosialt problem at vi med makt til å definere vår kultur og forme den kommende generasjonen, ikke har sørget for bedre kår for mangfold.

Jeg kjenner at jeg blir diskreditert for å mene noe om dette rett og slett fordi jeg som mann ikke skal ha meninger om det, men… Ja, det er et men her også. Jeg støtter ikke opp om et slikt tiltak i kraft av at jeg er en erfaren filmarbeider, eller fordi jeg er en mann, ei heller fordi jeg har perfekte holdninger, men fordi jeg har selv opplevd trakassering på jobb fra en film-kollega. Jeg har kjent på konsekvensene av diskriminering og jeg har opplevd den avmakten så mange kvinner beskriver. Når jeg tar dette standpunktet så er det fordi jeg vil bidra til å skape en trygg arbeidsplass for kvinner som menn.

Jeg mener selvsagt at når man er utsatt for trakassering og overgrep på jobb så skal dette rapporteres til tillitsvalgte, arbeidstilsynet og politiet. Vi har allerede tiltak for dette på plass. Men når man opplever en frykt for å melde ifra så snakker vi om et sykdomstegn som vi må ta på alvor. Selv om politiet behandlet trakasseringen jeg var utsatt for som hatkriminalitet, tok det meg seks måneder før jeg turte å kreve at det skulle få konsekvenser for gjerningsmannen. Resultatet var at arbeidsgiveren la lokk over saken og vedkommende fikk si opp selv med beste skussmål, fordi man var glad for å bare bli kvitt problemet. Nå får han være noen andres problem i en ny jobb i samme bransje, fordi ingen tør å gjøre det som kreves.

Det må stilles krav!

Arbeidsgivere vet ikke nok og har ikke rutinene på plass. Når det ikke finnes tilstrekkelig med personer på ledernivå som forstår hva det betyr å bli utsatt for seksuell trakassering, overgrep, hatkriminalitet og rasisme, så blir det til at man bare gir opp. Det kan ikke være den enkeltes ansvar å sørge for at det nødvendige vernet eksisterer, men et solidarisk og kollektivt ansvar. Det må stilles krav til dem som holder liv i denne ukulturen selv om det er ikke dem som utøver den. Det er heller ikke noe galt i å ha en hierarkisk arbeidsstruktur for å få en jobb gjort, men det er noe veldig galt når samme struktur utnyttes av enkelte til å trakassere eller holde andre nede. Derfor setter jeg denne type trakassering og diskriminering i direkte sammenheng med mangel på representasjon i filmfeltet. Jeg er heller ikke naiv og tror at 50/50-målet er løsningen alene, men det er definitivt en del av den.

For selv om kvinner er i stand til å være minst like brutale som menn, viser forskning at menn mye oftere står bak overgrep og trakassering enn det som blir rapportert inn om kvinner. Jeg kan tenke meg at vi tiltrekker oss noen «råtne epler» i filmbransjen fordi vi har så tydelige maktstrukturer. Jeg mener derfor at dette handler mye mer om hva vi har mellom øra og hva slags signaler vi ønsker å sende ut. Vi må alle ta et oppgjør med de dårlige holdningene vi har med oss. I kraft av at jeg er mann erkjenner jeg at jeg er en del av problemet, men samtidig en som forstår veldig godt konsekvensene av trakassering. Som mann får jeg dessverre sjelden vite om de opplevelsene som rulles opp nå, men jeg har vært vitne til varianter av det. Ingen kvinner har betrodd seg til meg om at de har opplevd seksuell trakassering, men jeg har møtt dem som har blitt vraket fra en jobb på grunn av sitt kjønn. Og jeg har også fått flere henvendelser fra filmskapere som opplever filmbransjen som brutal på grunn av deres flerkulturelle bakgrunn.

Filmbransjen er egentlig et fantastisk sted å arbeide, og man får realisert makeløse opplevelser som vi deler med så mange. Men når vi er helt alene med andre så hender det at vi går over en grense og enkelte sitter igjen med en fryktelig dårlig opplevelse. Når ingen kan arrestere oss så sier vi forkastelige ting bare fordi vi kan og vi forsterker denne ukulturen; og kanskje rekrutterer vi enda en mann inn i klubben mens vi holder en kvinne ute. Vi elsker å finne anledninger til å feire oss selv og våre møtearenarer er alltid forbundet med drikke og festing. Vi vet at alkohol og dårlige holdninger er en giftig miks; faktisk kan den være en livsfarlig dans for noen.

Å utvikle en representativ kultur

Jeg er ikke ute etter å svartmale, men jeg forsøker å snakke ut ifra mine egne erfaringer for gi dette en kontekst. For meg har dette alltid handlet om om fryktkultur i bransjen, og jeg kjenner at man i nesten alle sammenhenger skal passe seg for hvem man legger seg ut med. De tvetydige tekstmeldinger som jeg har fått, og som avsluttes med «lykke til videre» forteller meg at kvinner har det akkurat slik de selv beskriver det. De som står frem blir sjeldent trodd og deres situasjon blir ikke viet oppmerksomhet fordi hverdagen er for hektisk og lederne vil bare videre til neste oppdrag. De som blir utsatt for overgrep og trakassering må få lov til å eie denne sannheten og vi skylder dem at vi lytter og spør oss selv hvorfor det er blitt slik.

For virkeligheten kvinner beskriver under #metoo-knaggen er veldig enkelt for meg å forstå, og jeg mener oppriktig at det er en sammenheng mellom skeiv representasjon og fryktkultur. Jeg støtter derfor oppriktig kvinner som Nina Barbosa Blad og hennes arbeid for å få oppmerksomhet rundt 50/50-kjønnsbalanse og mer mangfold i bransjen. Jeg tror ikke vi har noe å frykte mht. kjønnsbalanse. Kvinner i nøkkelroller betyr ikke at norsk film blir fattigere eller av dårligere kvalitet. Tvert imot viser all forskning at kvinner er mye bedre på inkludering og mangfold enn sine mannlige kolleger. Bevisstgjøring rundt mangfold i filmbransjen tror jeg bare vil sette oss i stand til å forme en kultur som er representativ – både for oss som jobber med den, og ikke minst dem som betaler for å se og oppleve det vi lager.

Hvorfor kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) velger å redusere dette til en sak om kun den enkeltes evne til å lære å oppføre seg fremstår for meg som en gåte. At hun ikke makter å se sammenhengen mellom trakassering og den skeive representasjonen i filmfeltet er allikevel en mye større gåte. På den ene siden har vi kvinner som melder i fra om overgrep og en fryktkultur utøvd og opprettholdt av menn, og på den andre siden har vi en bransje som er svært mannsdominert.

Uansett hva vi velger å gjøre videre så kan vi i alle fall ikke fortsette å rope ut den velkjente produksjonsfrasen «The show must go on!» hver gang vi konfronteres med et problem som er for vanskelig å takle der og da. Dette er et problem for mange, det er også mitt og ditt problem. La oss snakke om det.

Khalid Maimouni er produsent i The End og står blant annet bak Fluefangeren som er nominert til Nordisk råds filmpris.

En nedkortet versjon av dette innlegget har tidigere stått på trykk i Klassekampen.

Les også: Bransjen med handlingsplan for bekjempelse av seksuell trakassering

Sorry, comments are closed for this post.

Seksuell trakassering er mitt og ditt problem!

Seksuell trakassering er mitt og ditt problem!

Vi kan ikke fortsette å rope ut «The show must go on!» hver gang vi konfronteres med et problem som er for vanskelig å takle der og da. Seksuell trakassering er et problem for mange, det er også mitt og ditt problem. La oss snakke om det, skriver produsent Khalid Maimouni i dette innlegget.

Etter at jeg sluttet meg til forslaget om en 50/50-kjønnsbalanse i filmbransjen i et Klassekampen-oppslag har jeg fått noen tvetydige tekstmeldinger fra mine mannlige produsent-kolleger, mens andre velger å unfriende og blokkere meg på Facebook. Artikkelen forsøkte i utgangspunktet å sette den seksuelle trakasseringen som rulles opp under emneknaggen #metoo i sammenheng med usunne maktstrukturer i bransjen. Etter at enkelte har forsøkt å skremme meg til taushet, kjenner jeg at jeg må være enda tydeligere på hvorfor jeg tar et slikt standpunkt.

Jeg har for det meste fått høre at det er topp at jeg som mann står på barrikadene for en så viktig sak, men…. Hver gang kommer det et men… jeg får høre at omfanget kan ikke være så utbredt i Norge. Jeg blir fortalt hvor farlig det jeg sier vil være for norsk film og kvaliteten av det vi lager. Jeg får slengt etter meg at jeg har ikke vært i bransjen lenge nok til å begripe de negative konsekvensene av hva jeg stiller meg bak, og får servert at selv kvinnelige produsenter klarer ikke å nå disse målene fordi det er prosjektene som vinner frem og ikke hva man har mellom beina.

For meg handler ikke dette om hva man har mellom beina, men hva man har mellom ørene. Det er ikke så rart at også kvinnelige produsenter sliter med å nå 50/50-målet på egen hånd i dag, for en balansert kvinneandel er like mye et rekrutteringsproblem.

Ta meg som et eksempel: jeg er i dag en av svært få spillefilmprodusenter med flerkulturell bakgrunn i bransjen, og nesten samtlige av mine prosjekter som enten er lansert, i produksjon eller i utvikling er knyttet til filmskapere som har flerkulturell eller minoritetsbakgrunn. Men det er først i det siste at jeg har hatt anledning til å sette dette arbeidsmønsteret i en sammenheng. Nemlig at jeg noe ufrivillig har funnet veien til produsentyrket fordi etablerte filmprodusenter ikke prioriterer mangfold.

Et demokratisk problem

Når 80% av mannlige produsenter foretrekker å jobbe med menn og kun 60% av deres kvinnelige kolleger gjør det samme så tegner det et tydelig blide for meg. På mangel av bedre ord la oss si at det er bare «naturlig» at menn foretrekker å jobbe med menn fordi det er dem de har mest til felles med. Da er det interessant å lese av statistikken at 80% av dem kvinnelige produsenter fortrekker å jobbe med ikke er kvinner. Kan det da bety at kvinner er rett og slett mye bedre på mangfold enn menn?

50/50-kjønnsbalanse vil løfte opp kvinner i alle nøkkelroller både bak og foran kamera. Jeg mener ikke at kvotering er det eneste virkemiddelet for å oppnå dette, men når det viser seg at markedet over tid ikke klarer dette på egen hånd, må jo noe gjøres. Kvotering vil sørge for at det vi ser på lerretet og skjermene sammenfaller mer med hvordan samfunnet er ellers. Burde ikke dette være en forutsetning for at staten skal fortsette å finansiere norsk film? Det er et demokratisk og sosialt problem at vi med makt til å definere vår kultur og forme den kommende generasjonen, ikke har sørget for bedre kår for mangfold.

Jeg kjenner at jeg blir diskreditert for å mene noe om dette rett og slett fordi jeg som mann ikke skal ha meninger om det, men… Ja, det er et men her også. Jeg støtter ikke opp om et slikt tiltak i kraft av at jeg er en erfaren filmarbeider, eller fordi jeg er en mann, ei heller fordi jeg har perfekte holdninger, men fordi jeg har selv opplevd trakassering på jobb fra en film-kollega. Jeg har kjent på konsekvensene av diskriminering og jeg har opplevd den avmakten så mange kvinner beskriver. Når jeg tar dette standpunktet så er det fordi jeg vil bidra til å skape en trygg arbeidsplass for kvinner som menn.

Jeg mener selvsagt at når man er utsatt for trakassering og overgrep på jobb så skal dette rapporteres til tillitsvalgte, arbeidstilsynet og politiet. Vi har allerede tiltak for dette på plass. Men når man opplever en frykt for å melde ifra så snakker vi om et sykdomstegn som vi må ta på alvor. Selv om politiet behandlet trakasseringen jeg var utsatt for som hatkriminalitet, tok det meg seks måneder før jeg turte å kreve at det skulle få konsekvenser for gjerningsmannen. Resultatet var at arbeidsgiveren la lokk over saken og vedkommende fikk si opp selv med beste skussmål, fordi man var glad for å bare bli kvitt problemet. Nå får han være noen andres problem i en ny jobb i samme bransje, fordi ingen tør å gjøre det som kreves.

Det må stilles krav!

Arbeidsgivere vet ikke nok og har ikke rutinene på plass. Når det ikke finnes tilstrekkelig med personer på ledernivå som forstår hva det betyr å bli utsatt for seksuell trakassering, overgrep, hatkriminalitet og rasisme, så blir det til at man bare gir opp. Det kan ikke være den enkeltes ansvar å sørge for at det nødvendige vernet eksisterer, men et solidarisk og kollektivt ansvar. Det må stilles krav til dem som holder liv i denne ukulturen selv om det er ikke dem som utøver den. Det er heller ikke noe galt i å ha en hierarkisk arbeidsstruktur for å få en jobb gjort, men det er noe veldig galt når samme struktur utnyttes av enkelte til å trakassere eller holde andre nede. Derfor setter jeg denne type trakassering og diskriminering i direkte sammenheng med mangel på representasjon i filmfeltet. Jeg er heller ikke naiv og tror at 50/50-målet er løsningen alene, men det er definitivt en del av den.

For selv om kvinner er i stand til å være minst like brutale som menn, viser forskning at menn mye oftere står bak overgrep og trakassering enn det som blir rapportert inn om kvinner. Jeg kan tenke meg at vi tiltrekker oss noen «råtne epler» i filmbransjen fordi vi har så tydelige maktstrukturer. Jeg mener derfor at dette handler mye mer om hva vi har mellom øra og hva slags signaler vi ønsker å sende ut. Vi må alle ta et oppgjør med de dårlige holdningene vi har med oss. I kraft av at jeg er mann erkjenner jeg at jeg er en del av problemet, men samtidig en som forstår veldig godt konsekvensene av trakassering. Som mann får jeg dessverre sjelden vite om de opplevelsene som rulles opp nå, men jeg har vært vitne til varianter av det. Ingen kvinner har betrodd seg til meg om at de har opplevd seksuell trakassering, men jeg har møtt dem som har blitt vraket fra en jobb på grunn av sitt kjønn. Og jeg har også fått flere henvendelser fra filmskapere som opplever filmbransjen som brutal på grunn av deres flerkulturelle bakgrunn.

Filmbransjen er egentlig et fantastisk sted å arbeide, og man får realisert makeløse opplevelser som vi deler med så mange. Men når vi er helt alene med andre så hender det at vi går over en grense og enkelte sitter igjen med en fryktelig dårlig opplevelse. Når ingen kan arrestere oss så sier vi forkastelige ting bare fordi vi kan og vi forsterker denne ukulturen; og kanskje rekrutterer vi enda en mann inn i klubben mens vi holder en kvinne ute. Vi elsker å finne anledninger til å feire oss selv og våre møtearenarer er alltid forbundet med drikke og festing. Vi vet at alkohol og dårlige holdninger er en giftig miks; faktisk kan den være en livsfarlig dans for noen.

Å utvikle en representativ kultur

Jeg er ikke ute etter å svartmale, men jeg forsøker å snakke ut ifra mine egne erfaringer for gi dette en kontekst. For meg har dette alltid handlet om om fryktkultur i bransjen, og jeg kjenner at man i nesten alle sammenhenger skal passe seg for hvem man legger seg ut med. De tvetydige tekstmeldinger som jeg har fått, og som avsluttes med «lykke til videre» forteller meg at kvinner har det akkurat slik de selv beskriver det. De som står frem blir sjeldent trodd og deres situasjon blir ikke viet oppmerksomhet fordi hverdagen er for hektisk og lederne vil bare videre til neste oppdrag. De som blir utsatt for overgrep og trakassering må få lov til å eie denne sannheten og vi skylder dem at vi lytter og spør oss selv hvorfor det er blitt slik.

For virkeligheten kvinner beskriver under #metoo-knaggen er veldig enkelt for meg å forstå, og jeg mener oppriktig at det er en sammenheng mellom skeiv representasjon og fryktkultur. Jeg støtter derfor oppriktig kvinner som Nina Barbosa Blad og hennes arbeid for å få oppmerksomhet rundt 50/50-kjønnsbalanse og mer mangfold i bransjen. Jeg tror ikke vi har noe å frykte mht. kjønnsbalanse. Kvinner i nøkkelroller betyr ikke at norsk film blir fattigere eller av dårligere kvalitet. Tvert imot viser all forskning at kvinner er mye bedre på inkludering og mangfold enn sine mannlige kolleger. Bevisstgjøring rundt mangfold i filmbransjen tror jeg bare vil sette oss i stand til å forme en kultur som er representativ – både for oss som jobber med den, og ikke minst dem som betaler for å se og oppleve det vi lager.

Hvorfor kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) velger å redusere dette til en sak om kun den enkeltes evne til å lære å oppføre seg fremstår for meg som en gåte. At hun ikke makter å se sammenhengen mellom trakassering og den skeive representasjonen i filmfeltet er allikevel en mye større gåte. På den ene siden har vi kvinner som melder i fra om overgrep og en fryktkultur utøvd og opprettholdt av menn, og på den andre siden har vi en bransje som er svært mannsdominert.

Uansett hva vi velger å gjøre videre så kan vi i alle fall ikke fortsette å rope ut den velkjente produksjonsfrasen «The show must go on!» hver gang vi konfronteres med et problem som er for vanskelig å takle der og da. Dette er et problem for mange, det er også mitt og ditt problem. La oss snakke om det.

Khalid Maimouni er produsent i The End og står blant annet bak Fluefangeren som er nominert til Nordisk råds filmpris.

En nedkortet versjon av dette innlegget har tidigere stått på trykk i Klassekampen.

Les også: Bransjen med handlingsplan for bekjempelse av seksuell trakassering

Sorry, comments are closed for this post.

MENY