Når virkeligheten utfordrer fiksjonen

Når virkeligheten utfordrer fiksjonen

– Virkelighetens politikk har det siste året blitt så vanskelig å tro, at vi kunne våge å dra politikken enda lengre denne gangen, forteller Karianne Lund, hovedforfatter og serieskaper på Okkupert.

Kan du si litt om prosessen inne på skriverommet foran denne andre sesongen av Okkupert: Hvor mange har dere vært og hvordan har dere utfylt hverandre?

– I første sesong var det mange forfattere inn og ut av skriverommet. Denne gangen ønsket vi å være en mindre, men mer stabil skrivegruppe. Vi fikk med oss Ståle Stein Berg helt fra starten. Det var en fin trygghet for meg å få med en så erfaren og stødig forfatter. Skriverommet har bestått av Erik (Skjoldbjærg), Ståle og meg. Vi har plottet ut sesongen sammen, og så har Ståle og jeg skrevet ut episodene.

Det var både en utfordring og en styrke å få inn en helt ny forfatter til sesong 2. Samtidig som Ståle måtte skrive seg «inn» i serien så var han god til å utfordre oss i å tørre å strekke litt i universet.

I sesong 1 jobbet Erik og jeg tett med å definere universet rundt serien. Vi var begge med i alle diskusjoner rundt alle prossesser; manus, setdesign, cast og klipp. Det var fem sterke regissører som kjempet for sine episoder, mens vi måtte kjempe for helheten. Det var utrolig viktig at alle endringer ble klarert av oss, så vi kunne holde styr på at karakterene og de lange linjene ble tatt vare på. Vi var ekstremt pressa på tid og lå langt bakpå med manusene. Vi forsøkte så godt det lot seg gjøre å ta vare på den kunstneriske visjonen opp i alt kaoset.

I sesong 2 var jo mye av seriens univers satt, så vi har hatt litt mer tradisjonell oppdeling av arbeidet; Erik som konseptuerende regissør, og jeg som hovedforfatter. Jeg fulgte innspillingen og har sett klippen fortløpende, men det er Erik som står for ferdigstillingen av sesong 2.

Den russiske ambassadøren som administrerer «silke-okkupasjonen».

Det er mange kryssende temaer og konfliktlinjer. Kan du si litt om forholdet og forskjellen på første og andre sesongen i så måte?

– I sesong 1 ble veien litt mer til mens vi gikk. Ingen av oss hadde laget en så omfattende serie før, og vi forsøkte å jobbe ut systemer som fungerte for oss.

Vi bestemte tidlig at det skulle være en ensemble-serie med flere hovedkarakterer for å kunne speile ulike deler av samfunnet, men det var mer utfordrende enn vi hadde tenkt oss, og mye av den utfordringen falt på klipperne, som har gjort en fantastisk jobb.

I sesong 2 prøvde vi å ta lærdom av de utfordringene som var i klipperommet i sesong 1. Vi ville  holde oss til tre historielinjer i hver episode og jobbet med å få dem til å henge sammen tematisk, og handlingsmessig, men også i denne sesongen var det utfordrende. Med fem sentrale karakterer så tetter det jo seg til på slutten.

Når man beskriver komplekse politiske og samfunnsmessige prosesser i en tv-serie må man forenkle. Og da får man alltid kritikk – selv i en framtidsskildring. Kan du si litt om frihetene dere har tatt dere og utfordringene knyttet til det.

– Denne friheten er jo det aller gøyeste og vanskeligste med å skrive Okkupert. Når vi har tatt oss friheter i å beskrive en tenkt politisk virkelighet så har det vært veldig viktig for oss å prøve å ligge så tett opp til virkeligheten som overhodet mulig. Jo mer troverdig detaljene fremstår, jo mer interessant blir et sånt scenario.

Vi har gjort masse research på politiske prosesser, politiet, militæret, PST….alle miljøer vi er innom i serien. Vi har snakket med forskere, rådgivere og andre eksperter på området og testet våre politiske tankeeksperimenter på dem. Ofte har de vært med å spinne videre.

Det morsomme er at jo større kunnskap de har om de enkelte temaene, jo mer troverdige synes de våre scenarioer er.

Det siste året har jo virkelighetens politikk vært vanskelig å tro, og endringer skjer fortere enn man kunne forutse, så kanskje det har gjort at vi denne gangen har fått selvtillit til å tørre å dra politikken enda lenger.

Det fine med science fiction er jo at man kan sette universet og karakterene på spissen, man kan dra i dem for å kunne tegne et tydelige bilde av hvem vi er i dag. Vi har med Okkupert muligheten til å utfordre noen sannheter om vårt selvbilde, og kunne snu rundt på begrepene frihet og okkupasjon, terror og frigjøringskamp.

Lederen av den norske motstandsbevegelsen blir trukket inn i forhandlinger.

Dro dere på noen måte veksler på den norske motstandskampen under den tyske okkupasjonen?

– Dette var jo noe av det Jo Nesbø var opptatt av i utgangspunktet og som det har vært viktig å videreføre også i sesong 2. Størstedelen av motstandskampen under andre verdenskrig kom svært sent i gang i Norge. Mange ble ikke med før mot slutten, når det var tydelig hvem som kom til å vinne. Jeg savner de historiene. For meg er det mye mer troverdig og lettere å identifisere seg med de som vegrer seg. Vi har nok historier om heltene, men det skal sies at tvil, vegring og ambivalens ikke er de mest anvendelige følelsene du kan gi en karakter hvis du samtidig vil lage en drivende og spennende fortelling. Det har vært en utfordring

Sorry, comments are closed for this post.

Når virkeligheten utfordrer fiksjonen

Når virkeligheten utfordrer fiksjonen

– Virkelighetens politikk har det siste året blitt så vanskelig å tro, at vi kunne våge å dra politikken enda lengre denne gangen, forteller Karianne Lund, hovedforfatter og serieskaper på Okkupert.

Kan du si litt om prosessen inne på skriverommet foran denne andre sesongen av Okkupert: Hvor mange har dere vært og hvordan har dere utfylt hverandre?

– I første sesong var det mange forfattere inn og ut av skriverommet. Denne gangen ønsket vi å være en mindre, men mer stabil skrivegruppe. Vi fikk med oss Ståle Stein Berg helt fra starten. Det var en fin trygghet for meg å få med en så erfaren og stødig forfatter. Skriverommet har bestått av Erik (Skjoldbjærg), Ståle og meg. Vi har plottet ut sesongen sammen, og så har Ståle og jeg skrevet ut episodene.

Det var både en utfordring og en styrke å få inn en helt ny forfatter til sesong 2. Samtidig som Ståle måtte skrive seg «inn» i serien så var han god til å utfordre oss i å tørre å strekke litt i universet.

I sesong 1 jobbet Erik og jeg tett med å definere universet rundt serien. Vi var begge med i alle diskusjoner rundt alle prossesser; manus, setdesign, cast og klipp. Det var fem sterke regissører som kjempet for sine episoder, mens vi måtte kjempe for helheten. Det var utrolig viktig at alle endringer ble klarert av oss, så vi kunne holde styr på at karakterene og de lange linjene ble tatt vare på. Vi var ekstremt pressa på tid og lå langt bakpå med manusene. Vi forsøkte så godt det lot seg gjøre å ta vare på den kunstneriske visjonen opp i alt kaoset.

I sesong 2 var jo mye av seriens univers satt, så vi har hatt litt mer tradisjonell oppdeling av arbeidet; Erik som konseptuerende regissør, og jeg som hovedforfatter. Jeg fulgte innspillingen og har sett klippen fortløpende, men det er Erik som står for ferdigstillingen av sesong 2.

Den russiske ambassadøren som administrerer «silke-okkupasjonen».

Det er mange kryssende temaer og konfliktlinjer. Kan du si litt om forholdet og forskjellen på første og andre sesongen i så måte?

– I sesong 1 ble veien litt mer til mens vi gikk. Ingen av oss hadde laget en så omfattende serie før, og vi forsøkte å jobbe ut systemer som fungerte for oss.

Vi bestemte tidlig at det skulle være en ensemble-serie med flere hovedkarakterer for å kunne speile ulike deler av samfunnet, men det var mer utfordrende enn vi hadde tenkt oss, og mye av den utfordringen falt på klipperne, som har gjort en fantastisk jobb.

I sesong 2 prøvde vi å ta lærdom av de utfordringene som var i klipperommet i sesong 1. Vi ville  holde oss til tre historielinjer i hver episode og jobbet med å få dem til å henge sammen tematisk, og handlingsmessig, men også i denne sesongen var det utfordrende. Med fem sentrale karakterer så tetter det jo seg til på slutten.

Når man beskriver komplekse politiske og samfunnsmessige prosesser i en tv-serie må man forenkle. Og da får man alltid kritikk – selv i en framtidsskildring. Kan du si litt om frihetene dere har tatt dere og utfordringene knyttet til det.

– Denne friheten er jo det aller gøyeste og vanskeligste med å skrive Okkupert. Når vi har tatt oss friheter i å beskrive en tenkt politisk virkelighet så har det vært veldig viktig for oss å prøve å ligge så tett opp til virkeligheten som overhodet mulig. Jo mer troverdig detaljene fremstår, jo mer interessant blir et sånt scenario.

Vi har gjort masse research på politiske prosesser, politiet, militæret, PST….alle miljøer vi er innom i serien. Vi har snakket med forskere, rådgivere og andre eksperter på området og testet våre politiske tankeeksperimenter på dem. Ofte har de vært med å spinne videre.

Det morsomme er at jo større kunnskap de har om de enkelte temaene, jo mer troverdige synes de våre scenarioer er.

Det siste året har jo virkelighetens politikk vært vanskelig å tro, og endringer skjer fortere enn man kunne forutse, så kanskje det har gjort at vi denne gangen har fått selvtillit til å tørre å dra politikken enda lenger.

Det fine med science fiction er jo at man kan sette universet og karakterene på spissen, man kan dra i dem for å kunne tegne et tydelige bilde av hvem vi er i dag. Vi har med Okkupert muligheten til å utfordre noen sannheter om vårt selvbilde, og kunne snu rundt på begrepene frihet og okkupasjon, terror og frigjøringskamp.

Lederen av den norske motstandsbevegelsen blir trukket inn i forhandlinger.

Dro dere på noen måte veksler på den norske motstandskampen under den tyske okkupasjonen?

– Dette var jo noe av det Jo Nesbø var opptatt av i utgangspunktet og som det har vært viktig å videreføre også i sesong 2. Størstedelen av motstandskampen under andre verdenskrig kom svært sent i gang i Norge. Mange ble ikke med før mot slutten, når det var tydelig hvem som kom til å vinne. Jeg savner de historiene. For meg er det mye mer troverdig og lettere å identifisere seg med de som vegrer seg. Vi har nok historier om heltene, men det skal sies at tvil, vegring og ambivalens ikke er de mest anvendelige følelsene du kan gi en karakter hvis du samtidig vil lage en drivende og spennende fortelling. Det har vært en utfordring

Sorry, comments are closed for this post.

MENY