Når er det lov å le?

Når er det lov å le?

Denne uken går startskuddet for en filmserie på Cinemateket om tabuer i komedier. Det er humorforsker Kai Hanno Schwind som har kuratert serien som beveger seg uanstrengt mellom Fritz the Cat, Mel Brooks og Sasha Baron Cohen. Her forklarer Schwind om hvorfor slike komedier er viktige og vi viser klipp fra filmene.

Hva skjer når filmkomedier berører et tabu? Hva avslører det om oss at vi oppfatter humor som støtende og provoserende? Når humoren er så drøy at vi ikke lenger er sikre på om det er ”lov å le”?

I en filmrekke med komedier som på et tidspunkt har vært kontroversielle ønsker jeg å se nærmere på fenomenet. Som i Ralph Bakshis Fritz the Cat (1972) som lenge før The Simpsons eller South Park beviste at tegnefilm-humor ikke nødvendigvis var forbeholdt barn. Basert på stripen til kult-forfatteren Robert Crumb var filmen den første tegnefilmen som fikk en x-rating i USA. Filmen tar publikum med på en ganske politisk ukorrekt reise gjennom den amerikanske subkulturen på begynnelsen av 1970-tallet hvor katten Fritz er kriminell, tar narkotika og har gruppesex i et badekar.

Eller Mel Brooks sin hysterisk morsomme filmversjon av musikalen The Producers, om to teaterprodusenter som prøver å bli rike ved å få kompensasjon for en flopp på Broadway. De vil lage en så dårlig produksjon som mulig – musikalen Springtime for Hitler, med blant annet dansende nazister i SS-uniform. I tillegg til å gjøre narr av den selvopptatte underholdningsindustrien er filmen en av de få komedier som tuller med nazismen og tabuer knyttet til den.

Et mesterstykke i religiøs satire er Monty Pythons Life of Brian (regi: Terry Jones), om Brian som lever i Judea på samme tiden som Jesus og blir ufrivillig tatt for å være messias. Filmen ble oppfattet som støtende av religiøse kristne over hele verden, og i Norge ble den stoppet av Statens Filmkontroll som mente at den ville stride mot blasfemiparagrafen. Nordmenn som ville se filmen måtte ta turen til Sverige eller Danmark der den ble markedsført som ”filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge”.

Vår tids problematiske forhold til religiøs ekstremisme får en svart-humoristisk gjennomgang i den britiske filmen Four Lions (regi: Chris Morris) der vi følger følger fire radikaliserte muslimer som har bestemt seg for å bli jihadister og selvmordsbombere. Filmen er en bitende satirisk kommentar om et svært tabubelagt tema og gir et spennende innblikk i den ganske ukjente sub-sjangeren jihadist-humor.

Den groteske karakteren Borat, skapt av britiske Sasha Baron Cohen, flytter grensene innen såkalt pinlighetshumor i den hysteriske komedien Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan (Regi: Larry Charles). Ikke bare tilbyr den en bitende dekonstruksjon av stereotypier og fordommer (ikke minst gjennom den voldsomme antisemittismen til filmens hovedperson), men viser også en beryktet scene med naken-wrestling som fikk kinopublikummet til å hyle både av glede og avsky.

Serien avsluttes med en film som utløste sterke reaksjoner da den hadde premiere på fjorårets Sundance Festival: The Greasy Strangler. Her blander regissør Jim Hosking grotesk og absurd humor med skrekksjangeren og utfordrer publikum på flere plan. Filmen tester grensene for vår ”gode smak” både ved å fremme en unik subversiv estetikk og gjennom en humor som kan oppleves sjokkerende.

Filmene i serien viser ulike tilnærminger til humor og tabu. En av humorens funksjoner er å gi et samfunn en reality-check over hva slags etiske og moralske rammebetingelser som egentlig er på plass. Humor generelt og komediesjangeren spesielt kan være en viktig inngang til å forstå vår kollektive identitet, og våre spenninger og tabuer knyttet til den. Dermed kan den være et viktig korrektiv til de offisielle og i utgangspunktet mer ideologisk konforme fortellingene om vårt samfunn.

Kai Schwind vil holde innledning til alle filmene.

Sjekk ut visningstider i Cinematekets høstprogram

Legg igjen en kommentar

Når er det lov å le?

Når er det lov å le?

Denne uken går startskuddet for en filmserie på Cinemateket om tabuer i komedier. Det er humorforsker Kai Hanno Schwind som har kuratert serien som beveger seg uanstrengt mellom Fritz the Cat, Mel Brooks og Sasha Baron Cohen. Her forklarer Schwind om hvorfor slike komedier er viktige og vi viser klipp fra filmene.

Hva skjer når filmkomedier berører et tabu? Hva avslører det om oss at vi oppfatter humor som støtende og provoserende? Når humoren er så drøy at vi ikke lenger er sikre på om det er ”lov å le”?

I en filmrekke med komedier som på et tidspunkt har vært kontroversielle ønsker jeg å se nærmere på fenomenet. Som i Ralph Bakshis Fritz the Cat (1972) som lenge før The Simpsons eller South Park beviste at tegnefilm-humor ikke nødvendigvis var forbeholdt barn. Basert på stripen til kult-forfatteren Robert Crumb var filmen den første tegnefilmen som fikk en x-rating i USA. Filmen tar publikum med på en ganske politisk ukorrekt reise gjennom den amerikanske subkulturen på begynnelsen av 1970-tallet hvor katten Fritz er kriminell, tar narkotika og har gruppesex i et badekar.

Eller Mel Brooks sin hysterisk morsomme filmversjon av musikalen The Producers, om to teaterprodusenter som prøver å bli rike ved å få kompensasjon for en flopp på Broadway. De vil lage en så dårlig produksjon som mulig – musikalen Springtime for Hitler, med blant annet dansende nazister i SS-uniform. I tillegg til å gjøre narr av den selvopptatte underholdningsindustrien er filmen en av de få komedier som tuller med nazismen og tabuer knyttet til den.

Et mesterstykke i religiøs satire er Monty Pythons Life of Brian (regi: Terry Jones), om Brian som lever i Judea på samme tiden som Jesus og blir ufrivillig tatt for å være messias. Filmen ble oppfattet som støtende av religiøse kristne over hele verden, og i Norge ble den stoppet av Statens Filmkontroll som mente at den ville stride mot blasfemiparagrafen. Nordmenn som ville se filmen måtte ta turen til Sverige eller Danmark der den ble markedsført som ”filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge”.

Vår tids problematiske forhold til religiøs ekstremisme får en svart-humoristisk gjennomgang i den britiske filmen Four Lions (regi: Chris Morris) der vi følger følger fire radikaliserte muslimer som har bestemt seg for å bli jihadister og selvmordsbombere. Filmen er en bitende satirisk kommentar om et svært tabubelagt tema og gir et spennende innblikk i den ganske ukjente sub-sjangeren jihadist-humor.

Den groteske karakteren Borat, skapt av britiske Sasha Baron Cohen, flytter grensene innen såkalt pinlighetshumor i den hysteriske komedien Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan (Regi: Larry Charles). Ikke bare tilbyr den en bitende dekonstruksjon av stereotypier og fordommer (ikke minst gjennom den voldsomme antisemittismen til filmens hovedperson), men viser også en beryktet scene med naken-wrestling som fikk kinopublikummet til å hyle både av glede og avsky.

Serien avsluttes med en film som utløste sterke reaksjoner da den hadde premiere på fjorårets Sundance Festival: The Greasy Strangler. Her blander regissør Jim Hosking grotesk og absurd humor med skrekksjangeren og utfordrer publikum på flere plan. Filmen tester grensene for vår ”gode smak” både ved å fremme en unik subversiv estetikk og gjennom en humor som kan oppleves sjokkerende.

Filmene i serien viser ulike tilnærminger til humor og tabu. En av humorens funksjoner er å gi et samfunn en reality-check over hva slags etiske og moralske rammebetingelser som egentlig er på plass. Humor generelt og komediesjangeren spesielt kan være en viktig inngang til å forstå vår kollektive identitet, og våre spenninger og tabuer knyttet til den. Dermed kan den være et viktig korrektiv til de offisielle og i utgangspunktet mer ideologisk konforme fortellingene om vårt samfunn.

Kai Schwind vil holde innledning til alle filmene.

Sjekk ut visningstider i Cinematekets høstprogram

Legg igjen en kommentar

MENY