Inn i sørlandsgotikken

Inn i sørlandsgotikken

– Jeg har alltid vært fascinert av gotikken, forteller spillefilmdebutant Jonas Matzow Gulbrandsen om kinoaktuelle «Skyggenes Dal» som utspiller seg et sted langs bibelbeltet på Sørlandet. – Jeg vil beskrive filmen som marerittversjonen av ”Peter og ulven”.

I et nedslitt hus i en grim og værbitt grend bor seksåringen Aslak med en fjern og fraværende mor. Bygdas sauer blir ofre for makabre herjinger. Tragiske hendelser får Aslak til å legge ut på en dramatisk reise inn i skogens mørke, en odysse med flytende grenser mellom drøm, fabel og realitet. Et grotesk, forvridd, dystert og vakkert landskap som utspiller seg i illusjon og virkelighet på samme tid.

Kinoaktuelle Skyggenes dal er den selvsikre og målbevisste spillefilmdebuten til regissør Jonas Matzow Gulbrandsen (til venstre på bilde), i tett kompaniskap med fotograf-bror Marius Matzow Gulbrandsen (til høyre) og produsent Alan R. Milligan i Film Farms. I 2011 stod trioen bak den poetisk-realistisk-politiske kortfilmen Everything Will Be Ok som vant filmkritikerprisen i Grimstad og beste Europeiske kortfilm i Angers.

– Frem til i dag er det den filmen jeg er mest stolt av som produsent

For Milligan var det mest appellerende ved Skyggenes dal å jobbe videre med Jonas og Marius. Han vil ikke genreplassere filmen.

– Den har en fusjonsform. Det er hovedsakelig en arthousefilm, men med flere sjangerelementer. Vi kan kalle den for et mysterie-drama, men jeg vil heller kalle den for en Jonas og Marius Matzow Gulbrandsen-film.

GJENSIDIG AVHENGIGHET

Jonas Matzow Gulbrandsen er utdannet ved filmskolen i Lodz, som har klekket ut kapasiteter som Kieslowski, Polanski og Wajda. Marius vant pris for beste fotografi i Tribeca for innsatsen i Hisham Zamans Brev til kongen i 2014.

Det er lett å oppfatte brødrene som en organisk enhet. Rushprint spurte derfor Jonas, som også er kreditert som manusforfatter, om hvor streng rollefordelingen er mellom ham og Marius. Hvordan samarbeider de?

– Vi forholder oss hovedsakelig til egne fagfunksjoner, men samarbeider hele tiden og diskuterer veldig mye. Marius har mange innspill på manus, og jeg har mange innspill på dreieboka. Regi/manus og foto er for oss gjensidig avhengig av hverandre. Når jeg skriver manus er det alltid med hensyn til det visuelle, til det som fungerer best på det store lerretet.

– Fortell litt om utgangspunktet til Skyggenes Dal. Hvordan ble ideen født?

– Jeg har alltid ønsket å lage en film som reflekterer rundt barnets sinn – der alt vises fra et barns perspektiv. Jeg begynte å utforske dette i min første kortfilm Darek (2009). I Skyggenes dal ville jeg ta det helt ut – og ta sjansen på å lage en hel spillefilm der vi ser alt gjennom en seks gammel gutts øyne. Barnets tanker og refleksjoner er vakre og fascinerende. Aslak er en liten gutt som begynner å bli bevisst på seg selv og verden rundt seg. Grensene mellom virkelighet, drøm og fantasi går over i hverandre i den alderen. Allikevel har jeg aldri villet legge handlingen til et magisk-realistisk univers. Tvetydigheten må alltid være der, og spørsmålene om hva som er virkelighet eller ikke må alltid være åpne.

FØLELSENES BILDER

Prosjektet har hatt flerfoldige utviklingstrinn siden Jonas begynte å leke med ideen i 2004. Det avgjørende var å holde filmen subtil og å la bildene, ikke dialogen, bære handlingen.

– Hvordan jobbet dere med det visuelle? Tenkte dere bilder allerede på manusstadiet? 

– Alt er først og fremst basert ut fra en følelse vi prøver å beskrive – og hvordan vi best kan fortelle denne følelsen med bilder, forteller Jonas. – Aslak søker etter hengivenhet og forståelse – noe en fraværende mor ikke klarer å gi ham. Han søker noen i sin indre verden som forstår hans eksistensielle dilemmaer. Dette var utgangspunktet mitt, og så jeg har jeg skrevet en visuell fortelling ut fra dette. Jeg trenger ikke å si så mye til Marius, han forstår alltid intuitivt hva jeg vil ha, når han leser det jeg skriver. Han ser de samme bildene i hodet som meg. Det er en veldig fin forutsetning for å lage film, når man planlegger mise-en-scenes. Når manus og dreiebok er skrevet ferdig, begynner vi å lete etter locations.

«HELE FUCKINGS SØRLANDET»

Jonas Matzow Gulbrandsen understreker viktigheten av tilpasning og intuisjon og åpenhet når manus møter innspillingsvirkeligheten. At galskap og kaos avstedkommer magi og interessante enkeltelementer.

– Dere spilte inn filmen i Agder og Rogaland, i landskap som er avgjørende for handlingen. Hvordan jobbet dere med locations?

– Vi visste vi hva vi så etter. Stedene er bare ikke så lette å finne. Vi begynte allerede i 2014, og har kjørt over hele fuckings Sørlandet. Kvinesdal, Åseral, Byglandsfjord, Evje…. Og vi har lett i alle kriker og kroker langs kysten fra Kristiansand til Haugesund. Det tok oss to år med kjøring å finne alle de rette plassene. Jeg så etter landskap med en melankolsk følelse, som ikke ble for «billedskjønne». Norge er et farlig land å filme i, det kan lett bli postkortbilder. Vi landet til slutt på Figgjo i Ålgård. Alt var der: et goldt åpent nedblåst landskap med bratte fjell og store mørke skoger. Det er steinmurer og gotiske trær overalt, de er flere hundre år gamle. Noen av scenene er også filmet på Tveit i Kristiansand. Ikke langt fra der familien vår kommer fra.

Teamet jaget etter å fange ulike værtyper, for filmen var avhengig av det rette lyset, et lys som ikke kan gjenskapes i etterarbeidet. En fleksibel taktikk som la opp til kjappe omrokkeringer var tidvis frustrerende for logistikken men tillot også brødrene å feste en full storm til 35mm-film.

VOKSEN SJEL

Minst like viktig som riktig vær og natur er filmens hovedperson. Seksårige Aslak er med i nesten hver scene.

– Adam Ekeli er formidabel i rollen som Aslak. Hva så dere etter da rollen skulle besettes? Hvordan foregikk castingen? Og hvordan regisserer man en på den alderen?

– Jeg har ingen god erfaring med tradisjonell casting, og pleier aldri å finne noen på den måten. Som oftest vet jeg hvem jeg vil ha i rollene når manus blir skrevet. Men det er en stor risiko med barneroller – for det er mye ansvar for et barn når en hel spillefilm bæres på deres skuldre. Så jeg kjørte en tradisjonell casting denne gangen. Vanligvis tester man flere hundre barn før man finner den rette. Jeg hadde flaks. Etter å ha sett de første 30-40 barna, dukket Adam Ekeli opp. Jeg visste umiddelbart at vi hadde funnet ham. Det var spesielt. Adam er yngst av mange søsken. Det gjør noe med psykologien til et barn. Oppmerksomhet blir viktig, og de søker hele tiden etter kontakt med dem rundt seg. Han er en voksen sjel i en liten kropp. En reflektert gutt, med en enorm tilstedeværelse. Han imponerte alle han jobbet med hele tiden, og var en gledesspreder på settet. Jeg kan ikke si hvor mange ganger haken min falt da jeg så hva som utspilte seg foran kamera. Vi filmet gjennom to år, og ikke en eneste dag sa Adam at han var trøtt eller ikke ville mer. Han gav alt. Jeg er så utrolig takknemlig for å ha fått jobbe med en så talentfull gutt. Denne filmen hadde ALDRI vært mulig uten den innsatsen Adam gjorde.

Regissøren sammen med Zbigniew Preisner og Warzawa-filharmonien

SKANDINAVISK GOTIKK

Filmens musikk er også en bærende del av fortellingen og atmosfæren. Komponist Zbigniew Preisner, kjent for Kieslowskis Rød, Hvit og Blå var den eneste Jonas, som aldri har benyttet seg av score før, kunne tenke seg å bruke.

– Preisner er i mine øyne en av de største filmkomponistene gjennom tidene. Han har en helt genial melankolsk følelse i det han skaper. Jeg var spent da vi sendte forespørselen til agenten hans, og hadde ingen anelse om hva han ville si. Men han likte filmen, og kun en uke etter at vi spurte ham, var jeg i studioet og diskuterte prosjektet. Samarbeidet gikk veldig bra. Han overbeviste meg om at filmen trengte pianoelementer, jeg overbeviste han om å bruke elektroniske instrumenter. Dette er første gang Preisner har brukt elektroniske elementer i et filmunivers. Vi snakket mye om hvordan musikken må være filmens dialog, og beskrive Aslaks indre. Han har lagd temaer til hver karakter, og brakt inn temaer som speiler naturens elementer.

– Filmen, inkludert tittelen inneholder religiøse allegorier og sakrale stemninger. Har religiøse motiver virket inspirerende? Hva slags referansepunkter har dere hatt?

– Jeg vil beskrive filmen som marerittversjonen av «Peter og ulven». Fabeluniverset har alltid tiltrukket meg, og historier med arketypiske motiver og skikkelser. De har fulgt oss hele livet, som alle har et forhold til. Universelle mytologier og eventyr som er oppveksthistorier med sterkt alvor og underliggende moral. Jeg er interessert i forfattere som Mircea Eliade, Jung, Campbell og Bruno Bettelheim. Kanskje jeg har blitt litt preget av å vokse opp midt i bibelbeltet. Ikke vet jeg. Men jeg har også alltid vært fascinert av gotikken. Ikke den kitschy amerikanske goth-pop greia som har gitt gotikken et dårlig rykte. Den skandinaviske gotikken, har kanskje vært den viktigste inspirasjonskilden. Naturen som beskriver karakterenes indre, mennesker under psykologisk stress, mystikk med en tvetydighet mellom hva som er virkelighet og ikke… Det er ikke gjort så mange filmer i Norge i denne tradisjonen – mer i litteraturen.

Begge brødrene har gått på polsk filmskole og blitt preget av det, men jobber nå med sitt eget personlige utrykk, inspirert av omgivelsene og kulturen i Sør-Norge.

– Det visuelle språket som ble utviklet i den polske bølgefilmen etter krigen har alltid fascinert oss. Den oppstod organisk som en reaksjon i vakuumet av et traumatisert samfunn. Sensur fra myndighetene gjorde at filmene fikk et veldig avansert og tvetydig allegorisk språk – som sklei gjennom sensuren. Filmen som kunst ble helt åpen for tolkning på mange ulike plan. Filmfotografen Jerzy Vojcik har vært en stor inspirasjonskilde for Marius – og jeg er veldig glad i polske regissører som Wojciech Has, Zulawski, og de aller første filmene til Wajda. Tradisjonen vi har studert under, har selvfølgelig preget oss – men der vi har endt opp, eller la oss si returnert… er inspirasjon med en forankring i kulturen og landskapet i Sør-Norge. Der hvor vi er født og oppvokst.

Legg igjen en kommentar

Inn i sørlandsgotikken

Inn i sørlandsgotikken

– Jeg har alltid vært fascinert av gotikken, forteller spillefilmdebutant Jonas Matzow Gulbrandsen om kinoaktuelle «Skyggenes Dal» som utspiller seg et sted langs bibelbeltet på Sørlandet. – Jeg vil beskrive filmen som marerittversjonen av ”Peter og ulven”.

I et nedslitt hus i en grim og værbitt grend bor seksåringen Aslak med en fjern og fraværende mor. Bygdas sauer blir ofre for makabre herjinger. Tragiske hendelser får Aslak til å legge ut på en dramatisk reise inn i skogens mørke, en odysse med flytende grenser mellom drøm, fabel og realitet. Et grotesk, forvridd, dystert og vakkert landskap som utspiller seg i illusjon og virkelighet på samme tid.

Kinoaktuelle Skyggenes dal er den selvsikre og målbevisste spillefilmdebuten til regissør Jonas Matzow Gulbrandsen (til venstre på bilde), i tett kompaniskap med fotograf-bror Marius Matzow Gulbrandsen (til høyre) og produsent Alan R. Milligan i Film Farms. I 2011 stod trioen bak den poetisk-realistisk-politiske kortfilmen Everything Will Be Ok som vant filmkritikerprisen i Grimstad og beste Europeiske kortfilm i Angers.

– Frem til i dag er det den filmen jeg er mest stolt av som produsent

For Milligan var det mest appellerende ved Skyggenes dal å jobbe videre med Jonas og Marius. Han vil ikke genreplassere filmen.

– Den har en fusjonsform. Det er hovedsakelig en arthousefilm, men med flere sjangerelementer. Vi kan kalle den for et mysterie-drama, men jeg vil heller kalle den for en Jonas og Marius Matzow Gulbrandsen-film.

GJENSIDIG AVHENGIGHET

Jonas Matzow Gulbrandsen er utdannet ved filmskolen i Lodz, som har klekket ut kapasiteter som Kieslowski, Polanski og Wajda. Marius vant pris for beste fotografi i Tribeca for innsatsen i Hisham Zamans Brev til kongen i 2014.

Det er lett å oppfatte brødrene som en organisk enhet. Rushprint spurte derfor Jonas, som også er kreditert som manusforfatter, om hvor streng rollefordelingen er mellom ham og Marius. Hvordan samarbeider de?

– Vi forholder oss hovedsakelig til egne fagfunksjoner, men samarbeider hele tiden og diskuterer veldig mye. Marius har mange innspill på manus, og jeg har mange innspill på dreieboka. Regi/manus og foto er for oss gjensidig avhengig av hverandre. Når jeg skriver manus er det alltid med hensyn til det visuelle, til det som fungerer best på det store lerretet.

– Fortell litt om utgangspunktet til Skyggenes Dal. Hvordan ble ideen født?

– Jeg har alltid ønsket å lage en film som reflekterer rundt barnets sinn – der alt vises fra et barns perspektiv. Jeg begynte å utforske dette i min første kortfilm Darek (2009). I Skyggenes dal ville jeg ta det helt ut – og ta sjansen på å lage en hel spillefilm der vi ser alt gjennom en seks gammel gutts øyne. Barnets tanker og refleksjoner er vakre og fascinerende. Aslak er en liten gutt som begynner å bli bevisst på seg selv og verden rundt seg. Grensene mellom virkelighet, drøm og fantasi går over i hverandre i den alderen. Allikevel har jeg aldri villet legge handlingen til et magisk-realistisk univers. Tvetydigheten må alltid være der, og spørsmålene om hva som er virkelighet eller ikke må alltid være åpne.

FØLELSENES BILDER

Prosjektet har hatt flerfoldige utviklingstrinn siden Jonas begynte å leke med ideen i 2004. Det avgjørende var å holde filmen subtil og å la bildene, ikke dialogen, bære handlingen.

– Hvordan jobbet dere med det visuelle? Tenkte dere bilder allerede på manusstadiet? 

– Alt er først og fremst basert ut fra en følelse vi prøver å beskrive – og hvordan vi best kan fortelle denne følelsen med bilder, forteller Jonas. – Aslak søker etter hengivenhet og forståelse – noe en fraværende mor ikke klarer å gi ham. Han søker noen i sin indre verden som forstår hans eksistensielle dilemmaer. Dette var utgangspunktet mitt, og så jeg har jeg skrevet en visuell fortelling ut fra dette. Jeg trenger ikke å si så mye til Marius, han forstår alltid intuitivt hva jeg vil ha, når han leser det jeg skriver. Han ser de samme bildene i hodet som meg. Det er en veldig fin forutsetning for å lage film, når man planlegger mise-en-scenes. Når manus og dreiebok er skrevet ferdig, begynner vi å lete etter locations.

«HELE FUCKINGS SØRLANDET»

Jonas Matzow Gulbrandsen understreker viktigheten av tilpasning og intuisjon og åpenhet når manus møter innspillingsvirkeligheten. At galskap og kaos avstedkommer magi og interessante enkeltelementer.

– Dere spilte inn filmen i Agder og Rogaland, i landskap som er avgjørende for handlingen. Hvordan jobbet dere med locations?

– Vi visste vi hva vi så etter. Stedene er bare ikke så lette å finne. Vi begynte allerede i 2014, og har kjørt over hele fuckings Sørlandet. Kvinesdal, Åseral, Byglandsfjord, Evje…. Og vi har lett i alle kriker og kroker langs kysten fra Kristiansand til Haugesund. Det tok oss to år med kjøring å finne alle de rette plassene. Jeg så etter landskap med en melankolsk følelse, som ikke ble for «billedskjønne». Norge er et farlig land å filme i, det kan lett bli postkortbilder. Vi landet til slutt på Figgjo i Ålgård. Alt var der: et goldt åpent nedblåst landskap med bratte fjell og store mørke skoger. Det er steinmurer og gotiske trær overalt, de er flere hundre år gamle. Noen av scenene er også filmet på Tveit i Kristiansand. Ikke langt fra der familien vår kommer fra.

Teamet jaget etter å fange ulike værtyper, for filmen var avhengig av det rette lyset, et lys som ikke kan gjenskapes i etterarbeidet. En fleksibel taktikk som la opp til kjappe omrokkeringer var tidvis frustrerende for logistikken men tillot også brødrene å feste en full storm til 35mm-film.

VOKSEN SJEL

Minst like viktig som riktig vær og natur er filmens hovedperson. Seksårige Aslak er med i nesten hver scene.

– Adam Ekeli er formidabel i rollen som Aslak. Hva så dere etter da rollen skulle besettes? Hvordan foregikk castingen? Og hvordan regisserer man en på den alderen?

– Jeg har ingen god erfaring med tradisjonell casting, og pleier aldri å finne noen på den måten. Som oftest vet jeg hvem jeg vil ha i rollene når manus blir skrevet. Men det er en stor risiko med barneroller – for det er mye ansvar for et barn når en hel spillefilm bæres på deres skuldre. Så jeg kjørte en tradisjonell casting denne gangen. Vanligvis tester man flere hundre barn før man finner den rette. Jeg hadde flaks. Etter å ha sett de første 30-40 barna, dukket Adam Ekeli opp. Jeg visste umiddelbart at vi hadde funnet ham. Det var spesielt. Adam er yngst av mange søsken. Det gjør noe med psykologien til et barn. Oppmerksomhet blir viktig, og de søker hele tiden etter kontakt med dem rundt seg. Han er en voksen sjel i en liten kropp. En reflektert gutt, med en enorm tilstedeværelse. Han imponerte alle han jobbet med hele tiden, og var en gledesspreder på settet. Jeg kan ikke si hvor mange ganger haken min falt da jeg så hva som utspilte seg foran kamera. Vi filmet gjennom to år, og ikke en eneste dag sa Adam at han var trøtt eller ikke ville mer. Han gav alt. Jeg er så utrolig takknemlig for å ha fått jobbe med en så talentfull gutt. Denne filmen hadde ALDRI vært mulig uten den innsatsen Adam gjorde.

Regissøren sammen med Zbigniew Preisner og Warzawa-filharmonien

SKANDINAVISK GOTIKK

Filmens musikk er også en bærende del av fortellingen og atmosfæren. Komponist Zbigniew Preisner, kjent for Kieslowskis Rød, Hvit og Blå var den eneste Jonas, som aldri har benyttet seg av score før, kunne tenke seg å bruke.

– Preisner er i mine øyne en av de største filmkomponistene gjennom tidene. Han har en helt genial melankolsk følelse i det han skaper. Jeg var spent da vi sendte forespørselen til agenten hans, og hadde ingen anelse om hva han ville si. Men han likte filmen, og kun en uke etter at vi spurte ham, var jeg i studioet og diskuterte prosjektet. Samarbeidet gikk veldig bra. Han overbeviste meg om at filmen trengte pianoelementer, jeg overbeviste han om å bruke elektroniske instrumenter. Dette er første gang Preisner har brukt elektroniske elementer i et filmunivers. Vi snakket mye om hvordan musikken må være filmens dialog, og beskrive Aslaks indre. Han har lagd temaer til hver karakter, og brakt inn temaer som speiler naturens elementer.

– Filmen, inkludert tittelen inneholder religiøse allegorier og sakrale stemninger. Har religiøse motiver virket inspirerende? Hva slags referansepunkter har dere hatt?

– Jeg vil beskrive filmen som marerittversjonen av «Peter og ulven». Fabeluniverset har alltid tiltrukket meg, og historier med arketypiske motiver og skikkelser. De har fulgt oss hele livet, som alle har et forhold til. Universelle mytologier og eventyr som er oppveksthistorier med sterkt alvor og underliggende moral. Jeg er interessert i forfattere som Mircea Eliade, Jung, Campbell og Bruno Bettelheim. Kanskje jeg har blitt litt preget av å vokse opp midt i bibelbeltet. Ikke vet jeg. Men jeg har også alltid vært fascinert av gotikken. Ikke den kitschy amerikanske goth-pop greia som har gitt gotikken et dårlig rykte. Den skandinaviske gotikken, har kanskje vært den viktigste inspirasjonskilden. Naturen som beskriver karakterenes indre, mennesker under psykologisk stress, mystikk med en tvetydighet mellom hva som er virkelighet og ikke… Det er ikke gjort så mange filmer i Norge i denne tradisjonen – mer i litteraturen.

Begge brødrene har gått på polsk filmskole og blitt preget av det, men jobber nå med sitt eget personlige utrykk, inspirert av omgivelsene og kulturen i Sør-Norge.

– Det visuelle språket som ble utviklet i den polske bølgefilmen etter krigen har alltid fascinert oss. Den oppstod organisk som en reaksjon i vakuumet av et traumatisert samfunn. Sensur fra myndighetene gjorde at filmene fikk et veldig avansert og tvetydig allegorisk språk – som sklei gjennom sensuren. Filmen som kunst ble helt åpen for tolkning på mange ulike plan. Filmfotografen Jerzy Vojcik har vært en stor inspirasjonskilde for Marius – og jeg er veldig glad i polske regissører som Wojciech Has, Zulawski, og de aller første filmene til Wajda. Tradisjonen vi har studert under, har selvfølgelig preget oss – men der vi har endt opp, eller la oss si returnert… er inspirasjon med en forankring i kulturen og landskapet i Sør-Norge. Der hvor vi er født og oppvokst.

Legg igjen en kommentar

MENY