– Det er absolutt det verste man kan si til meg

– Det er absolutt det verste man kan si til meg

– På flere prosjekter har jeg fått beskjed om å senke ambisjonene. Da blir jeg rasende, forteller Anne Sewitsky, aktuell som serieskaper og regissør av «Monster» og om ikke lenge kinoaktuell med filmen om Sonja Henie.

Foto av Anne Sewitsky: Susanne Hætta

Anne Sewitsky er en sjelden filmskaper i engangsregissørenes hjemland. Hun går fra produksjon til produksjon i en stadig vekselvirkning mellom tv-serier og spillefilm. Hun har kontinuitet og det ser ut til å gi resultater. På relativt kort tid har hun blitt en av våre ledende regissører. Hennes første spillefilm, Sykt lykkelig, vant som første norske film hovedprisen på Sundance-festivalen i 2011. Hennes neste film, Jørgen + Anne = sant, var åpningsfilm i Generation-programmet i Berlin. Hennes tredje film, De nærmeste, hadde verdenspremiere på Sundance-festivalen i 2015. Nå er hun i etterarbeid med storfilmen om Sonja Henie.

Talentet var slående fra første øyeblikk. På den praktiske opptaksprøven til Filmskolen i 2003 ga hun oss i opptakskommisjonen bakoversveis. Et av kommisjonsmedlemmene utbrøt: ”Vi har fått en kvinnelig David Lynch!” Den spådommen er vel ikke riktig oppfylt ennå, men hun har aldri kommet nærmere enn i den Twin Peaks-inspirerte Monster, dramaserien som går på NRK nå i høst.

Du er klar med dramaserien Monster for NRK/Drama, der du både har regi og er medforfatter?

– Det har vært en lang reise. Jeg kom inn i prosjektet på et tidlig stadium, først kun som konseptuerende regissør. Men etter hvert som historien og karakterene utviklet seg, gikk jeg også inn som manusforfatter og medskaper. Materialet var svært rikt og bevegelig. For meg lå noe av den kreative spenningen i å kontinuerlig være åpen for bevegelse i karakterene, samtidig som historietrådene skulle holdes. Det var som å holde på med tre spillefilmer samtidig. En karakterdrevet thriller.

Det er virkelig en ”nordic noir” av den nattsvarte sorten?

 – Absolutt.  Serien utspiller seg i et kaldt og værhardt samfunn, der alle må kjempe for å overleve. Vi åpner med et bestialsk mord, men det er ikke det siste. Vi følger en etterforskning der alt går til helvete.

– Serien har også varme og humor.  Et overgripende tema for historien og karakterene er løsrivelse.  Jeg håper det vil oppleves som gjenkjennelig og nært for mange.  Det er som om det hviler en depresjon over stedet. Karakterene må inn og kontrollere skjebnen, ta tak i vanskelige personlige ting for å komme seg videre.

Monster

Har du hatt noen forbilder? Mine tanker gikk til Twin Peaks og True Detective?

– Twin Peaks er et av mine sterkeste barndomsminner. Og jeg har vel vært over gjennomsnittet opptatt av Lynch opp gjennom årene. I Monster ville jeg lage et fiktivt univers, med egne spilleregler. Min hovedutfordring var å finne den rette balansen i tonen. Hvor rart, realistisk, sjangerstyrt, overnaturlig, emosjonelt etc. skulle det være? Det var en kontinuerlig prosess, helt til siste slutt.

Monster var en av ti serier som ble valgt ut til hovedprogrammet i den internasjonale seriefestivalen Series Mania Festival i Paris i vår, hvordan gikk det der?

– Både skummelt og spennende å presentere den der for første gang. Men reaksjonene var overveldende, så altså – det gikk bra. Serien er allerede solgt til mange land, inkludert USA, der Monster blir den første norske tv-serien som vises på originalspråk på en av de store amerikanske kabelkanalene. Den er også allerede nominert til beste europeiske serie.

Du har regissert flerfoldige episoder av Himmelblå, Koselig med peis og Helt perfekt, du har nærmest blitt en veteran når det gjelder TV-drama. Hva er forskjellen på å regissere TV-drama og spillefilm?

– Hm, det er både likt og ulikt. Jeg opplever at ulikheten først og fremst ligger mellom de ulike tv-seriene og på hva selve oppdraget er. Monster nærmet seg i større grad en spillefilminnspilling. Vi definerte tidlig at serien skulle ha et sterkt filmatisk uttrykk. Klippen bar også preg av å være en spillefilmprosess. Den var i kontinuerlig endring. Det fins scener fra de siste episodene i de første og motsatt. Vi så på serien som en helhet, mer enn episode for episode.

– Jeg syns det er så mange rare diskusjoner rundt tv-serier om dagen og ikke minst om serieskaperrollen. Jeg mener manusforfattere, produsenter og regissører må akseptere at hver serie har sin formel.

Ingvild Holthe Bygdnes og Bjørn Sundquist i «Monster».

Jeg er svak for Jørgen + Anne = sant, der alvor og humor går opp i en høyere enhet. Gjenferdet i ”Helga-huset” med blod og selvmord kunne fort blitt søkt og utenpåklistret, men blir det motsatte – en seriøs klangbunn for ungdommenes forelskelser og intriger. Det er godt gjort, men jeg greier ikke å se den som en barnefilm? Er det sånn at en god film sprenger målgruppetenkingen?

– Jeg vet ikke. Men når det det gjelder akkurat den filmen, så var mottoet mitt at jeg ville lage noe jeg selv ville sett. Det skulle være voksent. Jeg tror man ofte undervurderer publikum og blir for snille. For meg handler det ofte om å ikke stoppe en skaperglede og intuisjon. Film skal være spesielt. Til og med om man lager noe på oppdrag, så må man legge inn rom for kunstnerisk utfoldelse. På flere av prosjektene mine har jeg fått beskjed om å senke ambisjonene. Det er handler ofte om at produksjonen ønsker  begrensninger på grunn av penger eller at de tenker jeg ser på ting for utradisjonelt og blir redde. Men virkelig: jeg blir så rasende, det er det absolutt verste man kan si til meg. Et filmprosjekt skal være ambisiøst og må inneholde energien at dette MÅ jeg gjøre. Å fortelle noen at de må senke ambisjonene sine, er som å si: lag en litt dårligere film.

Du har bakgrunn fra Frikirken og har studert teologi i USA. Det finnes innslag av karismatisk kristendom i flere av filmene dine og hovedpersonen i Jørgen + Anne = sant heter Anne. I hvilken grad bruker du deg selv i dine filmer?

– Hehe. Tja, jo – jeg bruker nok en del av meg selv. Mine erfaringer, følelser og min intuisjon er grunnlaget for hva jeg opplever som sant og ikke. Over tiden har jeg også blitt mer profesjonell. Det gir meg en større frihet til å velge å stå utenfor og analysere eller stå tettere på emosjonelt.

Vi kommer ikke utenom Filmskolen, der jeg var din linjeleder på regi. Hvordan ser du tilbake på skolen i dag, 11 år etter at du gikk ut?

– Jeg er veldig takknemlig for filmskoleårene. Det var beinhardt. Men vi ble drillet, slaktet, formet.

Du kom inn på skolen i kraft av ditt talent. Du gjorde en strålende opptaksprøve, men du hadde nesten ingen praktisk filmbakgrunn. Det må ha vært en bratt læringskurve?

– Gjett om. I vår klasse på seks registudenter, var jeg absolutt på nederste nivå. De andre stusset litt på at jeg hadde kommet inn. Jeg måtte lære alt om film.

Sykt lykkelig

 Sykt lykkelig er blitt kalt Norges første virkelige kvinnefilm, siden det er kvinner i alle de viktigste fagfunksjonene – regi, produsent, manus og kamera. Er det en ”kvinnefilm”?

 – Hvis dét er definisjonen på en kvinnefilm – fagfunksjonene, så er det vel det. Jeg er veldig stolt over at jeg jobbet med Norges første kvinnelige filmfotograf. Men selve filmen er ikke en film for bare kvinner. Filmen handler om ønsket om å bli elsket og sett. Det er jo dypt menneskelig og gjenkjennelig for både kvinner og menn.

Sykt lykkelig er laget innenfor MaipoMinimal-konseptet, der Kunsten å tenke negativt var først ut. MaipoMinimal var et initiativ for å gi ferske regissører en mulighet til å spillefilmdebutere med noe lavere fallhøyde, men samtidig opprettholde en kunstnerisk ærgjerrighet. Hvordan var det å måtte jobbe innenfor så stramme rammer?

– Begrensninger kan av og til være både befriende og fokuserende.  I dette tilfellet var det begge deler.

Du har kvinnelig hovedperson i nesten alle filmene dine, er det tilfeldig eller et bevisst program?

– Det er ikke bevisst, men heller ikke tilfeldig. Det er lettere for meg å relatere til en kvinnelig karakter, siden jeg er kvinne selv.

Du har vunnet ”kvinnefilmprisene” Liv Ullmanns Ærespris og Edith Carlmar-prisen?

 – Det er rett og slett veldig stas. Da jeg gikk på Filmskolen var det en generell oppfatning at menn var bedre filmskapere enn kvinner. ”Nå må de faen meg begynne å ta inn de beste”, husker jeg en som sa – da de hadde tatt inn ett flertall jenter i stedet for gutter på neste regikull. Jeg ble nokså sjokkert over uttalelsen, fordi den var også siktet mot meg. ”Nå får de faen meg slutte å ta inn flere jenter – som Anne Sewitsky” på regilinja.

– Vi er historiefortellere. Og jeg er opptatt av det kvinnelige blikket i disse historiene.

«De nærmeste»

Hva er et kvinnelig blikk?

– Akkurat hva det er, vet jeg ikke helt. Men kanskje jeg innimellom oppfatter det kvinnelige blikket som mer emosjonelt nyansert og komplekst? Biologisk sett oppfatter også et kvinnelig øye flere nyanser av farger.  Et kvinnelig blikk er potensielt sett et sterkt filmatisk blikk. Ofte tenker jeg også på det kvinnelige blikket som mindre selvhøytidelig.

Du har fått drøssevis med priser, fra kortfilmen Oh My God, som ble beste kortfilm i Berlin, Sykt lykkelig, som vant Grand Prix på Sundance-festivalen, og Jørgen + Anne = sant, som ble beste film ved Giffoni-festivalen i Italia. Hva betyr det for deg å vinne priser?

 – Det er selvsagt veldig hyggelig! Det betyr at folk responderer og relaterer til det jeg har forsøkt å lage. Samtidig er jeg på mange måter veldig ferdig med filmene før jeg har fått disse prisene. Å  reise rundt på festivaler og diskutere og få tilbakemeldinger kan være nokså krevende. Da blir jeg heller litt sjenert. Det gir meg ikke så mye.

De nærmeste handler ytre sett om søskensex, men for meg handler den ikke om incest, men om lengsel etter nærhet. En lengsel som er ganske hensynsløs og invaderende?

 – Ja, den handler om en ekstrem lengsel etter nærhet og etter å høre til. Og om hvor skamfullt og destruktivt det kan være å leve uten. Det var en veldig spennende film å lage. Jeg brukte mye tid på å dykke inn i tilknytningsteorier og psykologi og har fått enormt mye respons på dette i ettertid.

– Den handler også om livsløgnene vi lager og trenger, og om hvor skadelige de kan være mellom barn og foreldre. Arven vi bærer videre.

Jeg opplever sexskildringen som uvanlig i norsk film – det er ganske voldsomme scener, men ikke ekstatiske – det virker nesten som om de ikke har noen glede av det?

 – Det stemmer at de er nokså gledesløse. De skulle mer bære preg av kamp, desperasjon, nærhet og noe skamfullt. Scenene var nøye planlagt og skulle skildre forskjellige stadier av den emosjonelle historien.

Ine Marie Wilmann som Sonja Henie

Ine Marie Willmann, som har hovedrollen i De nærmeste, spiller også tittelrollen i Sonia Henie?

 – Jeg castet faktisk Ine til Sonja Henie-rollen først. Men da vi innså at filmen kom til å ta litt lengre tid å komme i gang med, satte vi i gang De Nærmeste først. Ine var ikke tiltenkt rollen i De nærmeste, men hun var ikke til å komme utenom – hun var perfekt for rollen.  Det ble hennes første filmrolle og den skulle hun selvsagt ha Amanda for.

Hvordan vil du beskrive samarbeidet med henne?

– Samarbeidet er nært og krevende og hviler på en stor tillit oss i mellom. Jeg vet at hun er perfeksjonistisk i alt hun gjør samtidig som hun klarer å være åpen for bevegelse i uforutsette retninger.

Vi har hørt om Sonja Henie-prosjektet i årevis, det har vært en lang vei fram?

 – Ja, men nå er den omsider i boks. Vi har filmet i både Spania og Romania. Det har vært en svært krevende, morsom og intens innspilling.  Nå er vi i klippen.

 Hvorfor ville du lage film om en idrettsstjerne og Hollywood-diva?

 – Hun har en fascinerende historie, med alle de dramatiske og spektakulære vendingene en sånn karakter kan ha. Jeg ble rett og slett nysgjerrig. Hvem er dette mennesket?

Ja, hvem var hun?

– Ja, si det. Foreløpig opplever jeg henne som en viljesterk, skamløs perfeksjonist, som tok for seg av livet på godt og vondt.

Sammen med Synnøve Hørsdal på Maipo har du fått rammetilskudd fra Norsk Filminstitutt for tre spillefilmer. De nærmeste var den første, Sonia Henie er den andre; hva er den tredje?

 – For tidlig å snakke om her.

Du veksler friskt mellom sjangre, fra barnefilm og romantisk komedie til episk biopic og nattsvart TV-thriller, hva vil du si er fellesnevneren? Hva er det som kjennetegner en Anne Sewitsky-film?

– Oj, kanskje andre er bedre på å se det enn meg? For meg handler det kanskje først og fremst om å finne nye blikk på karakterer og historier uansett sjanger. Da er det gøy.

Har du noe drømmeprosjekt som du ønsker å realisere en gang i fremtiden?

– Jeg syns jeg har mange drømmeprosjekt og ideer fortløpende. Problemet er bare at alt tar veldig lang tid. Det kan ta år. Innen et prosjekt er oppe og står, er jeg plutselig  blitt lei av tematikken og blitt uinspirert. Det er en tålmodighetsprøve.

Legg igjen en kommentar

– Det er absolutt det verste man kan si til meg

– Det er absolutt det verste man kan si til meg

– På flere prosjekter har jeg fått beskjed om å senke ambisjonene. Da blir jeg rasende, forteller Anne Sewitsky, aktuell som serieskaper og regissør av «Monster» og om ikke lenge kinoaktuell med filmen om Sonja Henie.

Foto av Anne Sewitsky: Susanne Hætta

Anne Sewitsky er en sjelden filmskaper i engangsregissørenes hjemland. Hun går fra produksjon til produksjon i en stadig vekselvirkning mellom tv-serier og spillefilm. Hun har kontinuitet og det ser ut til å gi resultater. På relativt kort tid har hun blitt en av våre ledende regissører. Hennes første spillefilm, Sykt lykkelig, vant som første norske film hovedprisen på Sundance-festivalen i 2011. Hennes neste film, Jørgen + Anne = sant, var åpningsfilm i Generation-programmet i Berlin. Hennes tredje film, De nærmeste, hadde verdenspremiere på Sundance-festivalen i 2015. Nå er hun i etterarbeid med storfilmen om Sonja Henie.

Talentet var slående fra første øyeblikk. På den praktiske opptaksprøven til Filmskolen i 2003 ga hun oss i opptakskommisjonen bakoversveis. Et av kommisjonsmedlemmene utbrøt: ”Vi har fått en kvinnelig David Lynch!” Den spådommen er vel ikke riktig oppfylt ennå, men hun har aldri kommet nærmere enn i den Twin Peaks-inspirerte Monster, dramaserien som går på NRK nå i høst.

Du er klar med dramaserien Monster for NRK/Drama, der du både har regi og er medforfatter?

– Det har vært en lang reise. Jeg kom inn i prosjektet på et tidlig stadium, først kun som konseptuerende regissør. Men etter hvert som historien og karakterene utviklet seg, gikk jeg også inn som manusforfatter og medskaper. Materialet var svært rikt og bevegelig. For meg lå noe av den kreative spenningen i å kontinuerlig være åpen for bevegelse i karakterene, samtidig som historietrådene skulle holdes. Det var som å holde på med tre spillefilmer samtidig. En karakterdrevet thriller.

Det er virkelig en ”nordic noir” av den nattsvarte sorten?

 – Absolutt.  Serien utspiller seg i et kaldt og værhardt samfunn, der alle må kjempe for å overleve. Vi åpner med et bestialsk mord, men det er ikke det siste. Vi følger en etterforskning der alt går til helvete.

– Serien har også varme og humor.  Et overgripende tema for historien og karakterene er løsrivelse.  Jeg håper det vil oppleves som gjenkjennelig og nært for mange.  Det er som om det hviler en depresjon over stedet. Karakterene må inn og kontrollere skjebnen, ta tak i vanskelige personlige ting for å komme seg videre.

Monster

Har du hatt noen forbilder? Mine tanker gikk til Twin Peaks og True Detective?

– Twin Peaks er et av mine sterkeste barndomsminner. Og jeg har vel vært over gjennomsnittet opptatt av Lynch opp gjennom årene. I Monster ville jeg lage et fiktivt univers, med egne spilleregler. Min hovedutfordring var å finne den rette balansen i tonen. Hvor rart, realistisk, sjangerstyrt, overnaturlig, emosjonelt etc. skulle det være? Det var en kontinuerlig prosess, helt til siste slutt.

Monster var en av ti serier som ble valgt ut til hovedprogrammet i den internasjonale seriefestivalen Series Mania Festival i Paris i vår, hvordan gikk det der?

– Både skummelt og spennende å presentere den der for første gang. Men reaksjonene var overveldende, så altså – det gikk bra. Serien er allerede solgt til mange land, inkludert USA, der Monster blir den første norske tv-serien som vises på originalspråk på en av de store amerikanske kabelkanalene. Den er også allerede nominert til beste europeiske serie.

Du har regissert flerfoldige episoder av Himmelblå, Koselig med peis og Helt perfekt, du har nærmest blitt en veteran når det gjelder TV-drama. Hva er forskjellen på å regissere TV-drama og spillefilm?

– Hm, det er både likt og ulikt. Jeg opplever at ulikheten først og fremst ligger mellom de ulike tv-seriene og på hva selve oppdraget er. Monster nærmet seg i større grad en spillefilminnspilling. Vi definerte tidlig at serien skulle ha et sterkt filmatisk uttrykk. Klippen bar også preg av å være en spillefilmprosess. Den var i kontinuerlig endring. Det fins scener fra de siste episodene i de første og motsatt. Vi så på serien som en helhet, mer enn episode for episode.

– Jeg syns det er så mange rare diskusjoner rundt tv-serier om dagen og ikke minst om serieskaperrollen. Jeg mener manusforfattere, produsenter og regissører må akseptere at hver serie har sin formel.

Ingvild Holthe Bygdnes og Bjørn Sundquist i «Monster».

Jeg er svak for Jørgen + Anne = sant, der alvor og humor går opp i en høyere enhet. Gjenferdet i ”Helga-huset” med blod og selvmord kunne fort blitt søkt og utenpåklistret, men blir det motsatte – en seriøs klangbunn for ungdommenes forelskelser og intriger. Det er godt gjort, men jeg greier ikke å se den som en barnefilm? Er det sånn at en god film sprenger målgruppetenkingen?

– Jeg vet ikke. Men når det det gjelder akkurat den filmen, så var mottoet mitt at jeg ville lage noe jeg selv ville sett. Det skulle være voksent. Jeg tror man ofte undervurderer publikum og blir for snille. For meg handler det ofte om å ikke stoppe en skaperglede og intuisjon. Film skal være spesielt. Til og med om man lager noe på oppdrag, så må man legge inn rom for kunstnerisk utfoldelse. På flere av prosjektene mine har jeg fått beskjed om å senke ambisjonene. Det er handler ofte om at produksjonen ønsker  begrensninger på grunn av penger eller at de tenker jeg ser på ting for utradisjonelt og blir redde. Men virkelig: jeg blir så rasende, det er det absolutt verste man kan si til meg. Et filmprosjekt skal være ambisiøst og må inneholde energien at dette MÅ jeg gjøre. Å fortelle noen at de må senke ambisjonene sine, er som å si: lag en litt dårligere film.

Du har bakgrunn fra Frikirken og har studert teologi i USA. Det finnes innslag av karismatisk kristendom i flere av filmene dine og hovedpersonen i Jørgen + Anne = sant heter Anne. I hvilken grad bruker du deg selv i dine filmer?

– Hehe. Tja, jo – jeg bruker nok en del av meg selv. Mine erfaringer, følelser og min intuisjon er grunnlaget for hva jeg opplever som sant og ikke. Over tiden har jeg også blitt mer profesjonell. Det gir meg en større frihet til å velge å stå utenfor og analysere eller stå tettere på emosjonelt.

Vi kommer ikke utenom Filmskolen, der jeg var din linjeleder på regi. Hvordan ser du tilbake på skolen i dag, 11 år etter at du gikk ut?

– Jeg er veldig takknemlig for filmskoleårene. Det var beinhardt. Men vi ble drillet, slaktet, formet.

Du kom inn på skolen i kraft av ditt talent. Du gjorde en strålende opptaksprøve, men du hadde nesten ingen praktisk filmbakgrunn. Det må ha vært en bratt læringskurve?

– Gjett om. I vår klasse på seks registudenter, var jeg absolutt på nederste nivå. De andre stusset litt på at jeg hadde kommet inn. Jeg måtte lære alt om film.

Sykt lykkelig

 Sykt lykkelig er blitt kalt Norges første virkelige kvinnefilm, siden det er kvinner i alle de viktigste fagfunksjonene – regi, produsent, manus og kamera. Er det en ”kvinnefilm”?

 – Hvis dét er definisjonen på en kvinnefilm – fagfunksjonene, så er det vel det. Jeg er veldig stolt over at jeg jobbet med Norges første kvinnelige filmfotograf. Men selve filmen er ikke en film for bare kvinner. Filmen handler om ønsket om å bli elsket og sett. Det er jo dypt menneskelig og gjenkjennelig for både kvinner og menn.

Sykt lykkelig er laget innenfor MaipoMinimal-konseptet, der Kunsten å tenke negativt var først ut. MaipoMinimal var et initiativ for å gi ferske regissører en mulighet til å spillefilmdebutere med noe lavere fallhøyde, men samtidig opprettholde en kunstnerisk ærgjerrighet. Hvordan var det å måtte jobbe innenfor så stramme rammer?

– Begrensninger kan av og til være både befriende og fokuserende.  I dette tilfellet var det begge deler.

Du har kvinnelig hovedperson i nesten alle filmene dine, er det tilfeldig eller et bevisst program?

– Det er ikke bevisst, men heller ikke tilfeldig. Det er lettere for meg å relatere til en kvinnelig karakter, siden jeg er kvinne selv.

Du har vunnet ”kvinnefilmprisene” Liv Ullmanns Ærespris og Edith Carlmar-prisen?

 – Det er rett og slett veldig stas. Da jeg gikk på Filmskolen var det en generell oppfatning at menn var bedre filmskapere enn kvinner. ”Nå må de faen meg begynne å ta inn de beste”, husker jeg en som sa – da de hadde tatt inn ett flertall jenter i stedet for gutter på neste regikull. Jeg ble nokså sjokkert over uttalelsen, fordi den var også siktet mot meg. ”Nå får de faen meg slutte å ta inn flere jenter – som Anne Sewitsky” på regilinja.

– Vi er historiefortellere. Og jeg er opptatt av det kvinnelige blikket i disse historiene.

«De nærmeste»

Hva er et kvinnelig blikk?

– Akkurat hva det er, vet jeg ikke helt. Men kanskje jeg innimellom oppfatter det kvinnelige blikket som mer emosjonelt nyansert og komplekst? Biologisk sett oppfatter også et kvinnelig øye flere nyanser av farger.  Et kvinnelig blikk er potensielt sett et sterkt filmatisk blikk. Ofte tenker jeg også på det kvinnelige blikket som mindre selvhøytidelig.

Du har fått drøssevis med priser, fra kortfilmen Oh My God, som ble beste kortfilm i Berlin, Sykt lykkelig, som vant Grand Prix på Sundance-festivalen, og Jørgen + Anne = sant, som ble beste film ved Giffoni-festivalen i Italia. Hva betyr det for deg å vinne priser?

 – Det er selvsagt veldig hyggelig! Det betyr at folk responderer og relaterer til det jeg har forsøkt å lage. Samtidig er jeg på mange måter veldig ferdig med filmene før jeg har fått disse prisene. Å  reise rundt på festivaler og diskutere og få tilbakemeldinger kan være nokså krevende. Da blir jeg heller litt sjenert. Det gir meg ikke så mye.

De nærmeste handler ytre sett om søskensex, men for meg handler den ikke om incest, men om lengsel etter nærhet. En lengsel som er ganske hensynsløs og invaderende?

 – Ja, den handler om en ekstrem lengsel etter nærhet og etter å høre til. Og om hvor skamfullt og destruktivt det kan være å leve uten. Det var en veldig spennende film å lage. Jeg brukte mye tid på å dykke inn i tilknytningsteorier og psykologi og har fått enormt mye respons på dette i ettertid.

– Den handler også om livsløgnene vi lager og trenger, og om hvor skadelige de kan være mellom barn og foreldre. Arven vi bærer videre.

Jeg opplever sexskildringen som uvanlig i norsk film – det er ganske voldsomme scener, men ikke ekstatiske – det virker nesten som om de ikke har noen glede av det?

 – Det stemmer at de er nokså gledesløse. De skulle mer bære preg av kamp, desperasjon, nærhet og noe skamfullt. Scenene var nøye planlagt og skulle skildre forskjellige stadier av den emosjonelle historien.

Ine Marie Wilmann som Sonja Henie

Ine Marie Willmann, som har hovedrollen i De nærmeste, spiller også tittelrollen i Sonia Henie?

 – Jeg castet faktisk Ine til Sonja Henie-rollen først. Men da vi innså at filmen kom til å ta litt lengre tid å komme i gang med, satte vi i gang De Nærmeste først. Ine var ikke tiltenkt rollen i De nærmeste, men hun var ikke til å komme utenom – hun var perfekt for rollen.  Det ble hennes første filmrolle og den skulle hun selvsagt ha Amanda for.

Hvordan vil du beskrive samarbeidet med henne?

– Samarbeidet er nært og krevende og hviler på en stor tillit oss i mellom. Jeg vet at hun er perfeksjonistisk i alt hun gjør samtidig som hun klarer å være åpen for bevegelse i uforutsette retninger.

Vi har hørt om Sonja Henie-prosjektet i årevis, det har vært en lang vei fram?

 – Ja, men nå er den omsider i boks. Vi har filmet i både Spania og Romania. Det har vært en svært krevende, morsom og intens innspilling.  Nå er vi i klippen.

 Hvorfor ville du lage film om en idrettsstjerne og Hollywood-diva?

 – Hun har en fascinerende historie, med alle de dramatiske og spektakulære vendingene en sånn karakter kan ha. Jeg ble rett og slett nysgjerrig. Hvem er dette mennesket?

Ja, hvem var hun?

– Ja, si det. Foreløpig opplever jeg henne som en viljesterk, skamløs perfeksjonist, som tok for seg av livet på godt og vondt.

Sammen med Synnøve Hørsdal på Maipo har du fått rammetilskudd fra Norsk Filminstitutt for tre spillefilmer. De nærmeste var den første, Sonia Henie er den andre; hva er den tredje?

 – For tidlig å snakke om her.

Du veksler friskt mellom sjangre, fra barnefilm og romantisk komedie til episk biopic og nattsvart TV-thriller, hva vil du si er fellesnevneren? Hva er det som kjennetegner en Anne Sewitsky-film?

– Oj, kanskje andre er bedre på å se det enn meg? For meg handler det kanskje først og fremst om å finne nye blikk på karakterer og historier uansett sjanger. Da er det gøy.

Har du noe drømmeprosjekt som du ønsker å realisere en gang i fremtiden?

– Jeg syns jeg har mange drømmeprosjekt og ideer fortløpende. Problemet er bare at alt tar veldig lang tid. Det kan ta år. Innen et prosjekt er oppe og står, er jeg plutselig  blitt lei av tematikken og blitt uinspirert. Det er en tålmodighetsprøve.

Legg igjen en kommentar

MENY