Skuespillernes lange løp

Skuespillernes lange løp

Serieformatets voksende status og lange løp har fått store konsekvenser for skuespillerne, både kreativt og på andre måter, forteller Pål Sverre Hagen og Anders Danielsen Lie.

Foto: Pål Sverre Hagen i Valkyrien

På tampen av nittitallet gjorde tv-moromannen og filmskuespilleren Tim Allen en observasjon: Under celebre festligheter ble han omsvermet av «vanlige» folk, mens Brad Pitt og Robert De Niro fikk være i fred. Med et ansikt kjent fra tv er man en del av møblementet, nesten noe hjemmekjært. «Stjernene» hører hjemme på gigantiske filmduker og er utilnærmelige, opphøyde og guddommelige.

I 2017 er statusforskjellen mindre. Hjemmeskjermene er gedigne og påkostete serier med kjente skuespillere har premiere i hele verden samtidig, med påfølgende internett-buzz. Lynch, Fincher, Scorsese, Soderbergh og Campion lager serier med stor selvfølge, gjerne med planetens største skuespillernavn på rollelista.

Naturligvis har fenomenet gitt utslag i Norge. Hvordan påvirkes skuespilleryrket av tv-serienes forhøyede status?

– Ganske mye, sier Pål Sverre Hagen, sist sett på tv som konspirasjonsteoretikeren Leif i Valkyrien.

– For det første er det nå slik at mange serier holder et kvalitetsnivå som ikke står tilbake for filmen og det skaper jo flere jobber av høyere kvalitet. Det blir særlig tydelig på det internasjonale jobbmarkedet. Flere roller skal fylles og jeg opplever at tv-produksjonene er mer åpne for ukjente ansikter enn filmen. For meg ser det ut som de har større mulighet for fokus på konsept og historiefortelling fremfor å besette alle rollene med etablerte stjerner som skal selge det ferdige resultatet.

– Samtidig vil gjerne en amerikansk serie binde en skuespiller til serien i syv år eller mer, og det kan være utfordrende for skandinaver som er vant til mer frihet.

«Selv om det totale nivået har hevet seg mange hakk i Norge i løpet av de siste årene, syns jeg vi har mye å gå på når det gjelder innhold og originalitet».

LANGSTRAKT KARAKTERUTVIKLING

Jeg jobber stort sett på samme måte med roller i tv-serier som i film, sier Anders Danielsen Lie (Nobel)

– Men tv-serien vil jo åpne for en mer omfattende og langstrakt karakterutvikling, særlig hvis det er flere sesonger, og det må jeg jo ta hensyn til i rollearbeidet. Man må også tenke litt på eksponering. Ønsker man å ta risikoen ved å bli assosiert med en rolle senere? Dette kan være et like stort problem om tv-serien blir en kjempesuksess. Ellers tjener man jo ofte gode penger på tv-serier som skuespiller, fordi det blir mange innspillingsdager.

Som publikummer blir man gjerne mer kjent med serie- enn filmrollefigurer. Hvordan er det å jobbe med karakterer over så lang tid? Hvor godt kjent blir man med dem selv?

Pål Sverre: Jeg tror måten vi opplever serier på har ganske mye å si for følelsen av å bli bedre kjent med karakterene. For det første ser vi all tv hjemme, og jeg tror seriene blir med mange helt inn på soverommet på ipad i senga. Film er fortettet, kompromissløst og fantastisk, men det er også mer krevende å skulle oppleve film i hverdagen. Tv er litt mindre forpliktende og dermed er det så lett å besøke disse karakterene i tv-universet så ofte. Når man møter disse menneskene kveld etter kveld på denne måten, når de kan være med oss over alt på pads og phones så kan man utvikle et spesielt nært forhold.

Anders: For å portrettere en karakter så mangfoldig og dypt som mulig, er det en fordel med mye screentime. Samtidig har tv-serieformatet en del dramaturgiske konvensjoner og plot-regler som kan komme litt i veien for dette. Og manusskriving i tv-serier blir generelt også noe mer samlebåndspreget og «instrumentell» enn på film. Jeg har nok hatt mine største karakteropplevelser på filmlerretet, ikke på tv-skjermen. Men jo, man blir godt kjent med rollen, og får også muligheten til å teste grensene for rollen.

Pål Sverre: For meg som skuespiller blir det også spesielt fordi det å lage en tv-serie kan minne litt mer om det virkelige livet. I en film skal ofte hver scene romme veldig mye, i tv-formatet har man mer tid og plass og det gjør at man lever med karakterenes hverdagsliv parallelt med sitt eget i en lang periode. Det der er veldig interessant. Og ofte vet man heller ikke hvor historien skal slutte når man lager tv, noe som også bringer opplevelsen nærmere virkeligheten. Man blir svært godt kjent med en karakter man er nesten hver arbeidsdag i et halvt år.

Hvordan arter det seg i praksis? Hvordan føles det å spille i serier?

Pål Sverre: Det mest spennende er nettopp at man har et så stort rom man skal fylle. Når man ruller ut det mentale kartet man har over karakteren man skal spille, så er det et mye større kart enn et filmrollekart. Det er flere omveier, mer omstendelig oppbygning og flere situasjoner karakteren havner i. Det er fantastiske muligheter i dette og for skuespillere er det en gavepakke. Man kan bringe karakteren til så mange ytterligheter og ta med seeren på en lang reise. Og det er jo noe av det mest interessante med mennesker, det at vi alle er så mange forskjellige ting i en og samme person. Belysningen av disse nyansene gir seriene ekstra appell.

«Om vi ønsker å bli bedre, nå lenger ut i verden med historiene våre, så er det kompromissløs ambisjon og mot som gjelder».

UNIKE SAMARBEID

For ikke lenge siden raste flere debatter om hvor betydningsfull Twin Peaks egentlig var. Samtlige debattanter synes å glemme at både Fassbinder og Bergman har svært vellykkede tv-serier bak seg og at Miami Vice satte standarden for bruk av populærmusikk i montasjer. Men det synes å herske en viss enighet om at dagens serier handler mer om personer og familieforhold og indre liv enn før.

Har skuespillere mer påvirkning på denne viktige rollefigur-personligheten? Anders og Pål Sverre mener det er avhengig av prosjektet, av regissørenes personlighet og metode og hvorvidt serien er plot- eller karakterdrevet.

Hvordan jobbet du med Leif i Valkyrien? Fikk han egenskaper som kom mer fra deg enn det originale manuset? Hvordan foregår samarbeidet mellom skuespiller, regissør og manusforfatter?

Pål Sverre: Vi hadde et veldig godt samarbeid og det gikk mange sider epost frem og tilbake mellom (regissør) Erik Richter Strand og meg underveis. Erik hadde allerede fra start gjort valg med «Leif» som åpnet for at vi sammen måtte finne veien til målet. Leif var tenkt å være en langt eldre mann enn meg og hvert valg han foretok formet veien videre. Det er også interessant hvordan karakterene og universet etterhvert begynner å få sitt eget liv og logikk. Ting som var uttenkt på forhånd viste seg etterhvert å ikke føles helt riktig når vi kom et stykke ut i historien. Manusforfatterne våre var tilstede, så råmateriale og skrev videre ut fra hvordan det hele utviklet seg. Det var i det hele tatt en veldig levende prosess.

I Nobel ble Anders’ Jon Petter-karakter en kontrast til hovedpersonen Erling (Aksel Hennie).

Anders: Vi merket at det kunne vært positivt både karakter- og plotmessig at Jon Petter i større grad var et følelsesmenneske enn Erling. Jon Petters handlinger og valg har stor plotmessig betydning, og jeg tenkte at det ville være bra om noen av disse kunne forklares delvis av hans personlighet. Når denne i tillegg ville stå i kontrast til hovedpersonen, var kabalen gått opp. Men alt dette lå nok i manus, vi bare skrudde det litt til i løpet av prosessen. Dette er vanligvis et dynamisk samarbeid mellom manusforfatter, regissør og skuespiller.

«Tv-serien åpner jo for en mer omfattende og langstrakt karakterutvikling».

KOMPROMISSLØS EGENART

Begge skuespillere beundrer James Gandolfinis unike innsats i Sopranos. Pål Sverre trekker dessuten frem britiske David Thewlis i den siste Fargo-sesongen mens Anders mener mange av rolleprestasjonene i The Wire både er fantastiske og undervurderte. Begge synes å foretrekke serier som drives av personer og ikke av plott. Hva tenker de om den voksende Norges-floraen av serien? Og er det en type serier eller tankegang de savner?

Anders: Selv om det totale nivået har hevet seg mange hakk i Norge i løpet av de siste årene, syns jeg vi har mye å gå på når det gjelder innhold og originalitet. Men jeg har ikke sett alle norske tv-serier som er laget i løpet av de siste årene!

Pål Sverre: Jeg opplever at det blir stadig mer spennende. Jeg synes det viser seg at seriene som er originale, som får rom til å være seg selv og som tar en sjanse bringer oss videre som tv-nasjon. Skam er jo som kjent et eksempel på dette. Jeg tenker at mange typer serier kan ha verdi, men om vi ønsker å bli bedre, nå lenger ut i verden med historiene våre, så er det kompromissløs ambisjon og mot som gjelder. Jeg synes det finnes i Norge i økende grad og det gjør meg veldig glad. Man må samle de beste folkene og gi dem tillit til å være frie kunstnere som skal yte sitt aller beste. Dette er lettere sagt enn gjort, å skape magi på skjermen er ikke en eksakt vitenskap. Produsentenes rolle er vital tror jeg. Visjonære produsenter er noe av det mest inspirerende jeg vet. De som klarer å sette de beste rammene for prosjektet sitt, som klarer å beskytte den skjøre magien i historiefortellingen mot alt som kan true den. Vi må dyrke egenart, integritet og de største talentene vi klarer å finne blant våre fem millioner innbyggere.

Dette intervjuet sto på trykk i juniutgaven av Rushprint.

Legg igjen en kommentar

Skuespillernes lange løp

Skuespillernes lange løp

Serieformatets voksende status og lange løp har fått store konsekvenser for skuespillerne, både kreativt og på andre måter, forteller Pål Sverre Hagen og Anders Danielsen Lie.

Foto: Pål Sverre Hagen i Valkyrien

På tampen av nittitallet gjorde tv-moromannen og filmskuespilleren Tim Allen en observasjon: Under celebre festligheter ble han omsvermet av «vanlige» folk, mens Brad Pitt og Robert De Niro fikk være i fred. Med et ansikt kjent fra tv er man en del av møblementet, nesten noe hjemmekjært. «Stjernene» hører hjemme på gigantiske filmduker og er utilnærmelige, opphøyde og guddommelige.

I 2017 er statusforskjellen mindre. Hjemmeskjermene er gedigne og påkostete serier med kjente skuespillere har premiere i hele verden samtidig, med påfølgende internett-buzz. Lynch, Fincher, Scorsese, Soderbergh og Campion lager serier med stor selvfølge, gjerne med planetens største skuespillernavn på rollelista.

Naturligvis har fenomenet gitt utslag i Norge. Hvordan påvirkes skuespilleryrket av tv-serienes forhøyede status?

– Ganske mye, sier Pål Sverre Hagen, sist sett på tv som konspirasjonsteoretikeren Leif i Valkyrien.

– For det første er det nå slik at mange serier holder et kvalitetsnivå som ikke står tilbake for filmen og det skaper jo flere jobber av høyere kvalitet. Det blir særlig tydelig på det internasjonale jobbmarkedet. Flere roller skal fylles og jeg opplever at tv-produksjonene er mer åpne for ukjente ansikter enn filmen. For meg ser det ut som de har større mulighet for fokus på konsept og historiefortelling fremfor å besette alle rollene med etablerte stjerner som skal selge det ferdige resultatet.

– Samtidig vil gjerne en amerikansk serie binde en skuespiller til serien i syv år eller mer, og det kan være utfordrende for skandinaver som er vant til mer frihet.

«Selv om det totale nivået har hevet seg mange hakk i Norge i løpet av de siste årene, syns jeg vi har mye å gå på når det gjelder innhold og originalitet».

LANGSTRAKT KARAKTERUTVIKLING

Jeg jobber stort sett på samme måte med roller i tv-serier som i film, sier Anders Danielsen Lie (Nobel)

– Men tv-serien vil jo åpne for en mer omfattende og langstrakt karakterutvikling, særlig hvis det er flere sesonger, og det må jeg jo ta hensyn til i rollearbeidet. Man må også tenke litt på eksponering. Ønsker man å ta risikoen ved å bli assosiert med en rolle senere? Dette kan være et like stort problem om tv-serien blir en kjempesuksess. Ellers tjener man jo ofte gode penger på tv-serier som skuespiller, fordi det blir mange innspillingsdager.

Som publikummer blir man gjerne mer kjent med serie- enn filmrollefigurer. Hvordan er det å jobbe med karakterer over så lang tid? Hvor godt kjent blir man med dem selv?

Pål Sverre: Jeg tror måten vi opplever serier på har ganske mye å si for følelsen av å bli bedre kjent med karakterene. For det første ser vi all tv hjemme, og jeg tror seriene blir med mange helt inn på soverommet på ipad i senga. Film er fortettet, kompromissløst og fantastisk, men det er også mer krevende å skulle oppleve film i hverdagen. Tv er litt mindre forpliktende og dermed er det så lett å besøke disse karakterene i tv-universet så ofte. Når man møter disse menneskene kveld etter kveld på denne måten, når de kan være med oss over alt på pads og phones så kan man utvikle et spesielt nært forhold.

Anders: For å portrettere en karakter så mangfoldig og dypt som mulig, er det en fordel med mye screentime. Samtidig har tv-serieformatet en del dramaturgiske konvensjoner og plot-regler som kan komme litt i veien for dette. Og manusskriving i tv-serier blir generelt også noe mer samlebåndspreget og «instrumentell» enn på film. Jeg har nok hatt mine største karakteropplevelser på filmlerretet, ikke på tv-skjermen. Men jo, man blir godt kjent med rollen, og får også muligheten til å teste grensene for rollen.

Pål Sverre: For meg som skuespiller blir det også spesielt fordi det å lage en tv-serie kan minne litt mer om det virkelige livet. I en film skal ofte hver scene romme veldig mye, i tv-formatet har man mer tid og plass og det gjør at man lever med karakterenes hverdagsliv parallelt med sitt eget i en lang periode. Det der er veldig interessant. Og ofte vet man heller ikke hvor historien skal slutte når man lager tv, noe som også bringer opplevelsen nærmere virkeligheten. Man blir svært godt kjent med en karakter man er nesten hver arbeidsdag i et halvt år.

Hvordan arter det seg i praksis? Hvordan føles det å spille i serier?

Pål Sverre: Det mest spennende er nettopp at man har et så stort rom man skal fylle. Når man ruller ut det mentale kartet man har over karakteren man skal spille, så er det et mye større kart enn et filmrollekart. Det er flere omveier, mer omstendelig oppbygning og flere situasjoner karakteren havner i. Det er fantastiske muligheter i dette og for skuespillere er det en gavepakke. Man kan bringe karakteren til så mange ytterligheter og ta med seeren på en lang reise. Og det er jo noe av det mest interessante med mennesker, det at vi alle er så mange forskjellige ting i en og samme person. Belysningen av disse nyansene gir seriene ekstra appell.

«Om vi ønsker å bli bedre, nå lenger ut i verden med historiene våre, så er det kompromissløs ambisjon og mot som gjelder».

UNIKE SAMARBEID

For ikke lenge siden raste flere debatter om hvor betydningsfull Twin Peaks egentlig var. Samtlige debattanter synes å glemme at både Fassbinder og Bergman har svært vellykkede tv-serier bak seg og at Miami Vice satte standarden for bruk av populærmusikk i montasjer. Men det synes å herske en viss enighet om at dagens serier handler mer om personer og familieforhold og indre liv enn før.

Har skuespillere mer påvirkning på denne viktige rollefigur-personligheten? Anders og Pål Sverre mener det er avhengig av prosjektet, av regissørenes personlighet og metode og hvorvidt serien er plot- eller karakterdrevet.

Hvordan jobbet du med Leif i Valkyrien? Fikk han egenskaper som kom mer fra deg enn det originale manuset? Hvordan foregår samarbeidet mellom skuespiller, regissør og manusforfatter?

Pål Sverre: Vi hadde et veldig godt samarbeid og det gikk mange sider epost frem og tilbake mellom (regissør) Erik Richter Strand og meg underveis. Erik hadde allerede fra start gjort valg med «Leif» som åpnet for at vi sammen måtte finne veien til målet. Leif var tenkt å være en langt eldre mann enn meg og hvert valg han foretok formet veien videre. Det er også interessant hvordan karakterene og universet etterhvert begynner å få sitt eget liv og logikk. Ting som var uttenkt på forhånd viste seg etterhvert å ikke føles helt riktig når vi kom et stykke ut i historien. Manusforfatterne våre var tilstede, så råmateriale og skrev videre ut fra hvordan det hele utviklet seg. Det var i det hele tatt en veldig levende prosess.

I Nobel ble Anders’ Jon Petter-karakter en kontrast til hovedpersonen Erling (Aksel Hennie).

Anders: Vi merket at det kunne vært positivt både karakter- og plotmessig at Jon Petter i større grad var et følelsesmenneske enn Erling. Jon Petters handlinger og valg har stor plotmessig betydning, og jeg tenkte at det ville være bra om noen av disse kunne forklares delvis av hans personlighet. Når denne i tillegg ville stå i kontrast til hovedpersonen, var kabalen gått opp. Men alt dette lå nok i manus, vi bare skrudde det litt til i løpet av prosessen. Dette er vanligvis et dynamisk samarbeid mellom manusforfatter, regissør og skuespiller.

«Tv-serien åpner jo for en mer omfattende og langstrakt karakterutvikling».

KOMPROMISSLØS EGENART

Begge skuespillere beundrer James Gandolfinis unike innsats i Sopranos. Pål Sverre trekker dessuten frem britiske David Thewlis i den siste Fargo-sesongen mens Anders mener mange av rolleprestasjonene i The Wire både er fantastiske og undervurderte. Begge synes å foretrekke serier som drives av personer og ikke av plott. Hva tenker de om den voksende Norges-floraen av serien? Og er det en type serier eller tankegang de savner?

Anders: Selv om det totale nivået har hevet seg mange hakk i Norge i løpet av de siste årene, syns jeg vi har mye å gå på når det gjelder innhold og originalitet. Men jeg har ikke sett alle norske tv-serier som er laget i løpet av de siste årene!

Pål Sverre: Jeg opplever at det blir stadig mer spennende. Jeg synes det viser seg at seriene som er originale, som får rom til å være seg selv og som tar en sjanse bringer oss videre som tv-nasjon. Skam er jo som kjent et eksempel på dette. Jeg tenker at mange typer serier kan ha verdi, men om vi ønsker å bli bedre, nå lenger ut i verden med historiene våre, så er det kompromissløs ambisjon og mot som gjelder. Jeg synes det finnes i Norge i økende grad og det gjør meg veldig glad. Man må samle de beste folkene og gi dem tillit til å være frie kunstnere som skal yte sitt aller beste. Dette er lettere sagt enn gjort, å skape magi på skjermen er ikke en eksakt vitenskap. Produsentenes rolle er vital tror jeg. Visjonære produsenter er noe av det mest inspirerende jeg vet. De som klarer å sette de beste rammene for prosjektet sitt, som klarer å beskytte den skjøre magien i historiefortellingen mot alt som kan true den. Vi må dyrke egenart, integritet og de største talentene vi klarer å finne blant våre fem millioner innbyggere.

Dette intervjuet sto på trykk i juniutgaven av Rushprint.

Legg igjen en kommentar

MENY