Ego og avvisning

Ego og avvisning

Hvorfor vil vi med lav selvfølelse plage oss selv med å søke anerkjennelse i film- og tv-bransjen, der brutal avvisning er luften man puster i?

Du har alltid innerst inne følt at du var en slags utvalgt. Kanskje du var den morsomme, eller hun som fikk stilene sine lest høyt? Eller han smarte med alle ideene, han som alle sa ville bli kunstneren i gjengen? Du har i grunnen sett for deg hvordan det ville bli å gå opp på scenen og motta prisene, bli intervjuet av Skavlan, jobbe i skyskrapere, returnere til den lille bygda, la deg hylle lett motvillig av gamle venner som endelig så hvor unik du var. Men … så skjer det lissom ikke?

Den følelsen, ja, av at du ikke er verdsatt. Du får ikke være med. Opplevelsen av å stå utenfor, at de rotter seg sammen mot deg, den kjenner du. De fleste mennesker har den. Særlig barn. Det er de andre som er slemme, de som har skylden for at du har det vondt. Det fins en hemmelig klubb du ikke får være med, og noen ganger er det som den klubben har én eneste funksjon, og det er å holde deg utenfor.

Mange psykologer vil hevde at det er frykten som driver oss, men når bølgende av eksistensiell angst skyller gjennom kroppen din, fordi du er redd for å bli stående på sidelinjen, helt alene, uelsket, ikke verdsatt, blir det kanskje for mye å ta innover seg – du er jo for faen flink, du er kul, pen, bedre enn de fleste, og det er derfor noen kødder med deg, du er ikke akkurat en svekling og en taper, sier huet ditt. Eller stikk motsatt: Nå skjer det igjen. Utestengt. Ikke verdsatt, beviset på at du er dum, støgg, ekkel, annerledes, uverdig.

Forfattere går enten fra festen veldig tidlig eller veldig sent, drikker svært mye eller ikke noe i det hele tatt. Folk som skriver, regisserer, skaper ting, har vel denne nevrotiske formidlingstrangen, man har noe på hjertet som sprenger på, og dette «noe» er nesten uten unntak historien om en selv og sitt utenforskap eller annerledeshet, ikke så helt diskré kamuflert som beretninger om andres idioti.

Men det hender jo det blir sabla bra litteratur eller gode historier av det – Knausgård, for eksempel, han er vel ikke noe forbilde hva mental helse angår, men herregud for en forfatter. Eller Ibsen, Hamsun, hele hurven, ville de skrevet færre eller dårlige bøker om terapeuter fikk kloa i dem i tide? Myten sier ja, for er det ikke angsten og det grenseløse ego som driver dem – litteratur er jo litt som en togulykke, som leserne trekkes vi mot det, men det er godt å holde avstand.

I de fleste jobber, fins det et behov for å ventilere, snakke dritt om kunder, klienter eller pasienter. Jeg var sivilarbeider i Blindeforbundet. Jeg har aldri vært med på så mye slem lyteprat som der. Vi samlet oss over wienerbrød og snakket til og med stygt om førerhundene deres. Det er sikkert en helt grunnleggende funksjon i sinnet vårt, dette at vi må snakke noen andre ned for å føle oss vel.

Men det betyr ikke at vi ikke skal forsøke å holde det litt i sjakk. Negativiteten og selvtilliten er gift vi skal nyte i små doser. Utfordringen er å legge bånd på oss, noe som blir en stadig mindre ettertraktet dyd i dette maniske samfunnet vi tvinges til å være en del av, og der det første vi gjør om morgen er å logge oss på andres strøm av hemningsløs selvpromovering for å la oss irritere over selfiene til folk vi knapt kjenner. Det er pinadø ikke lett å kjenne seg inkludert og ønsket, når alle andre ser ut som de har vært i en gedigen hashtag av et party du ikke hørte om før etterpå. Så hvorfor oppsøke avvisningen, og hvordan leve med den?

Frykten for avvisning, den uroen du kjenner så fort du har levert fra deg et manus, delt en tanke, sendt en mail, foreslått noe for noen. Før kunne vi vente ukesvis på et brev eller at noen returnerte med et svar – det var ingen grunn til å irritere seg over andre før det hadde gått en måneds tid, alt ettersom hvor langt noen måtte ri med et svar på papyrus eller pergament. Nå tyter den eksistensielle angsten opp fra telefonen din, bare et minutts tid fra du eksponerte deg. Han svarer ikke. Hun overser meg. De synes jeg er dum. Noen snakker om meg.

Det er ikke sikkert du identifiserer det som din egen frykt for å bli avvist, du merker det heller som en irritasjon over noen andre som ikke innfrir dine forventninger, og i slike øyeblikk er du lettere sinnsyk, du har en omvendt forelskelse, for det er akkurat som alt som skjer i verden handler om deg; hvis noen ikke svarer, er det fordi de skal være slemme mot deg, med vilje. Hvis de ikke svarer tusen takk, og bra jobba og tommel opp på mailen din innen en time, er det fordi de har tatt et møte for å diskutere hvor dum du er og hvordan de kan stenge deg ute fra moroa for alltid, og hvordan de kan gi noen de liker bedre sjansen du egentlig skulle hatt. Noen andre fikk jobben. Ingen ga deg ros for manuset ditt. Det var en sammenkomst du ikke fikk invitasjon til. Noen vekslet blikk. En eller annen som humret bak din rygg. Det gjør vondt. Det lukter avvisning. De skjønner ikke hvor genial du er, eller har avslørt at du er en bløffmaker, begge scenarier spøker i hjernebarken, du blir vekselsvis deprimert, oppstemt og aggressiv. En dag skal du vise dem!

Vit da at så godt som all livsfilosofi, all visdom, alle budskap på broderier, inskripsjoner på antikke inngangsportaler og så godt som hele hurven av selvhjelpsbøker og trommende shamaner fra Sydpolen og opp til Honningsvåg og bort til Sibir har omtrent samme budskap: Verden handler ikke om deg. Du er ikke så viktig som du tror. Du tar sannsynligvis feil. Det fins en helt annen forklaring. Slukk ditt ego, en gang i blant. Janteloven var bra, det var Sandemose som tok feil, halvgæren og selvopptatt.

Joda, store egoer har skrevet store verk. Men de som greide å utslokke sitt eget ego, skrev kan hende noe enda større? Og om det er noen trøst oppi all avvisningen: De største geniene blir uansett oppdaget etter sin død.

Arne Berggren er produsent og serieskaper i Shuuto og Arctic Wonder.

Denne teksten står på trykk i nyeste utgaven av Rushprint.

Les alle de tidligere innleggene til Arne Berggren.

1 kommentar til Ego og avvisning

Legg igjen en kommentar

Ego og avvisning

Ego og avvisning

Hvorfor vil vi med lav selvfølelse plage oss selv med å søke anerkjennelse i film- og tv-bransjen, der brutal avvisning er luften man puster i?

Du har alltid innerst inne følt at du var en slags utvalgt. Kanskje du var den morsomme, eller hun som fikk stilene sine lest høyt? Eller han smarte med alle ideene, han som alle sa ville bli kunstneren i gjengen? Du har i grunnen sett for deg hvordan det ville bli å gå opp på scenen og motta prisene, bli intervjuet av Skavlan, jobbe i skyskrapere, returnere til den lille bygda, la deg hylle lett motvillig av gamle venner som endelig så hvor unik du var. Men … så skjer det lissom ikke?

Den følelsen, ja, av at du ikke er verdsatt. Du får ikke være med. Opplevelsen av å stå utenfor, at de rotter seg sammen mot deg, den kjenner du. De fleste mennesker har den. Særlig barn. Det er de andre som er slemme, de som har skylden for at du har det vondt. Det fins en hemmelig klubb du ikke får være med, og noen ganger er det som den klubben har én eneste funksjon, og det er å holde deg utenfor.

Mange psykologer vil hevde at det er frykten som driver oss, men når bølgende av eksistensiell angst skyller gjennom kroppen din, fordi du er redd for å bli stående på sidelinjen, helt alene, uelsket, ikke verdsatt, blir det kanskje for mye å ta innover seg – du er jo for faen flink, du er kul, pen, bedre enn de fleste, og det er derfor noen kødder med deg, du er ikke akkurat en svekling og en taper, sier huet ditt. Eller stikk motsatt: Nå skjer det igjen. Utestengt. Ikke verdsatt, beviset på at du er dum, støgg, ekkel, annerledes, uverdig.

Forfattere går enten fra festen veldig tidlig eller veldig sent, drikker svært mye eller ikke noe i det hele tatt. Folk som skriver, regisserer, skaper ting, har vel denne nevrotiske formidlingstrangen, man har noe på hjertet som sprenger på, og dette «noe» er nesten uten unntak historien om en selv og sitt utenforskap eller annerledeshet, ikke så helt diskré kamuflert som beretninger om andres idioti.

Men det hender jo det blir sabla bra litteratur eller gode historier av det – Knausgård, for eksempel, han er vel ikke noe forbilde hva mental helse angår, men herregud for en forfatter. Eller Ibsen, Hamsun, hele hurven, ville de skrevet færre eller dårlige bøker om terapeuter fikk kloa i dem i tide? Myten sier ja, for er det ikke angsten og det grenseløse ego som driver dem – litteratur er jo litt som en togulykke, som leserne trekkes vi mot det, men det er godt å holde avstand.

I de fleste jobber, fins det et behov for å ventilere, snakke dritt om kunder, klienter eller pasienter. Jeg var sivilarbeider i Blindeforbundet. Jeg har aldri vært med på så mye slem lyteprat som der. Vi samlet oss over wienerbrød og snakket til og med stygt om førerhundene deres. Det er sikkert en helt grunnleggende funksjon i sinnet vårt, dette at vi må snakke noen andre ned for å føle oss vel.

Men det betyr ikke at vi ikke skal forsøke å holde det litt i sjakk. Negativiteten og selvtilliten er gift vi skal nyte i små doser. Utfordringen er å legge bånd på oss, noe som blir en stadig mindre ettertraktet dyd i dette maniske samfunnet vi tvinges til å være en del av, og der det første vi gjør om morgen er å logge oss på andres strøm av hemningsløs selvpromovering for å la oss irritere over selfiene til folk vi knapt kjenner. Det er pinadø ikke lett å kjenne seg inkludert og ønsket, når alle andre ser ut som de har vært i en gedigen hashtag av et party du ikke hørte om før etterpå. Så hvorfor oppsøke avvisningen, og hvordan leve med den?

Frykten for avvisning, den uroen du kjenner så fort du har levert fra deg et manus, delt en tanke, sendt en mail, foreslått noe for noen. Før kunne vi vente ukesvis på et brev eller at noen returnerte med et svar – det var ingen grunn til å irritere seg over andre før det hadde gått en måneds tid, alt ettersom hvor langt noen måtte ri med et svar på papyrus eller pergament. Nå tyter den eksistensielle angsten opp fra telefonen din, bare et minutts tid fra du eksponerte deg. Han svarer ikke. Hun overser meg. De synes jeg er dum. Noen snakker om meg.

Det er ikke sikkert du identifiserer det som din egen frykt for å bli avvist, du merker det heller som en irritasjon over noen andre som ikke innfrir dine forventninger, og i slike øyeblikk er du lettere sinnsyk, du har en omvendt forelskelse, for det er akkurat som alt som skjer i verden handler om deg; hvis noen ikke svarer, er det fordi de skal være slemme mot deg, med vilje. Hvis de ikke svarer tusen takk, og bra jobba og tommel opp på mailen din innen en time, er det fordi de har tatt et møte for å diskutere hvor dum du er og hvordan de kan stenge deg ute fra moroa for alltid, og hvordan de kan gi noen de liker bedre sjansen du egentlig skulle hatt. Noen andre fikk jobben. Ingen ga deg ros for manuset ditt. Det var en sammenkomst du ikke fikk invitasjon til. Noen vekslet blikk. En eller annen som humret bak din rygg. Det gjør vondt. Det lukter avvisning. De skjønner ikke hvor genial du er, eller har avslørt at du er en bløffmaker, begge scenarier spøker i hjernebarken, du blir vekselsvis deprimert, oppstemt og aggressiv. En dag skal du vise dem!

Vit da at så godt som all livsfilosofi, all visdom, alle budskap på broderier, inskripsjoner på antikke inngangsportaler og så godt som hele hurven av selvhjelpsbøker og trommende shamaner fra Sydpolen og opp til Honningsvåg og bort til Sibir har omtrent samme budskap: Verden handler ikke om deg. Du er ikke så viktig som du tror. Du tar sannsynligvis feil. Det fins en helt annen forklaring. Slukk ditt ego, en gang i blant. Janteloven var bra, det var Sandemose som tok feil, halvgæren og selvopptatt.

Joda, store egoer har skrevet store verk. Men de som greide å utslokke sitt eget ego, skrev kan hende noe enda større? Og om det er noen trøst oppi all avvisningen: De største geniene blir uansett oppdaget etter sin død.

Arne Berggren er produsent og serieskaper i Shuuto og Arctic Wonder.

Denne teksten står på trykk i nyeste utgaven av Rushprint.

Les alle de tidligere innleggene til Arne Berggren.

One Response to Ego og avvisning

Legg igjen en kommentar

MENY